Har du blitt hersket med/trakassert på grunnlag av kjønn, i arbeidslivet?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg regner med at det har litt med hvilken yrkesbakgrunn man har og litt med hvor "flink" man er til å gjennomskue forskjellsbehandling og hersketeknikker for hva det er, og dessuten hvor dyktig man er til å hev(d)e seg over dem.

Og så har det litt med hvor man jobber også. Jeg har vridd hjernen min flere ganger over dette - dette er jo ikke første gang spørsmålet kommer - og jeg kan ikke huske å ha opplevd noe negativt/uheldig på grunnlag av kjønn i jobben min. Et par av mine (litt eldre) kvinnelige kolleger er av typen som "alltid" tar ansvar for at det er rene kaffekopper eller at det blir kjøpt inn blomster; jeg er ikke sånn og blir heller aldri bedt om å gjøre det. Jeg har aldri blitt kalt "lille venn" (det ville falt på sin egen urimelighet ) eller blitt antastet eller klådd på, jeg har heller ikke opplevd at sjefer eller kolleger har hørt mindre på meg enn på mine mannlige kolleger, eller har gitt meg enklere eller kjedeligere oppgaver. Og jeg tror jeg er bevisst nok på denslags til at jeg ville fått det med meg. Jeg har dessuten knapt kontakt med "utenverdenen" (kunder, klienter og denslags), så jeg har ikke fått noen kommentarer fra "teite middelaldrende mannfolk" den veien heller.

Det året jeg jobbet et annet sted opplevde jeg heller ikke noe slikt (det kan nok også henge sammen med at jeg jobbet som webredaktør, og var omtrent den eneste der med noen som helst IT-kompetanse, i tillegg til at webredaktøren jeg vikarierte for også var en dame og veldig flink).

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Embs, her.

Når det gjelder opplevelser utenfor arbeidslivet, synes jeg menn og kvinner er omtrent like når det gjelder kommentarer, både når det gjelder å gi og få.

Utenfor arbeidslivet har jeg i alle fall ikke opplevd det, hverken fra venner, familie eller helsesøstre/barnehageansatte/leger. (Med mindre jeg skal regne med kommentarer fra bestemødre på godt over 80 som ikke helt tror på at menn kan lage mat eller passe spedbarn, men de er veldig harmløse og lette å heve seg over.)

[Candy Darling]

Jeg har definitivt mistet jobber fordi jeg var over 25, gift og selvsagt verpesyk. Den offisielle tilbakemeldingen har vært at "de ønsket en mann for å utjevne" (det var flest kvinner på teamet), en annen gang var det at de ville ha en mer erfaren (de ansatte en sylfersk 23 år gammel gutt).

Jeg har også lavere lønn enn flere av mine mannlige kolleger, og har blitt forbigått av menn som har det klart mer i kjeften enn i resten av hodet. Heldigvis har jeg en fantastisk sjef nå, som gjennomskuer det meste av sånt.

Trakassering er det dessverre temmelig mye av i min bransje. Ikke fra firmaet, men blant kundene. Selv har jeg blitt forsøkt tafset på både her og der, en klarte å lire av seg at hvis jeg ikke var mer vennlig, ville markedsandelen gå kraftig ned her. Det finnes både ekle gamle menn og unge selvgode dåsemikler som åpenbart tror de har bukten og begge endene, og at man selger mer enn produkter og kunnskap. Kombinasjonen mye alkohol og høyt ego er visst livsfarlig.

Et ordentlig vemmelig tilfelle var jeg bare vitne til. Jeg satt på flyplassen ved siden av en gruppe kunder som hadde reist på tur med et konkurrerende selskap. De satt og diskuterte høylytt mens de ga jentene poengsummer fra 1 til 10 på ansikt, pupper, rompe osv. Jeg vemmes og gremmes.

[Candy Darling]

Jeg må forresten fortelle en kommentar til, som en venninne av meg i samme bransje fikk på sitt første intervju med headhunter. På vei ut døren lirer han av seg:

- Du vet at hvis du tar denne jobben, så vil du om 5 år enten være skilt eller utro, ikke sant?

Det tipper jeg han sa til de mannlige kandidatene også, gitt. :not:

[Maiden]

Nei aldrig.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

- Du vet at hvis du tar denne jobben, så vil du om 5 år enten være skilt eller utro, ikke sant?

Riktig sjarmerende!

[him]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

- Du vet at hvis du tar denne jobben, så vil du om 5 år enten være skilt eller utro, ikke sant?

Hve er det du jobber med? (Jeg trodde til og med at visste det, men der tok jeg nok feil.)

[Magica]

Som ung lærer i VGS var det noen episoder "å, trodde du var en av elevene". Ut over dette har jeg ikke opplevd å bli hersket med i ansettelser eller jobbsammenheng. Jeg hersker derimot litt over elevene.

[Polyanna]

Jeg kom plutselig på en utrolig pinlig episode: Da vi pusset opp huset så rant det inn med håndverkere her, av alle slag, men bare menn. En dag skulle det komme en alarmmontør, som i mitt hode selvsagt kom til å være en mann. Så da det ringte på døra så ble jeg helt månebedotten da jeg åpnet og det stod ei blid jente der, med verktøykasse og uniform.

- Åh, sa jeg, litt paff - jeg hadde ventet en mann!



Jeg fikk da unnskyldt meg, og hun tok det gudskjelov med godt humør.

[Harriet Vane]

Ja, det har jeg. Mange ganger.

Som servitør og bartender: Mange mannlige gjester mener visst at de kan erstatte tips med å klapse en på baken, ta innunder skjørtet når man bøyer seg for å skifte askebeger, ta en på puppene, spørre om kyss, ta hånden din og kysse på den, og i det hele tatt invadere ens personlige sone og ta for seg. Er man i servicebransjen, lizzom....?

Som student:Forfulgt av sprengkåt professor en hel sommer, fordi han rett og slett ble yr av at en jente var inetressert i hans fagfelt.

Som studentpolitiker: Kalt søte lille venn, overkjørt på møter hvor jeg har vært godt forberedt og visst hva jeg snakket om. Puppene mine er blitt gjenstand for mer blikkontakt enn øynene mine, blitt invitert på helt formålsløse kaffemøter av eldre menn eller journalister.

Som studenthusleder: det ble stort sett alltid antatt at jeg som jente ikke ante noe om budsjetter, rock, øl eller kunne lede. Å få respekt i bransjen og på huset var litt av en jobb. Men derimot kunne føre referater (sekretær, vettu, det er en jenteting), lage kaffe og sørge for god stemning, det var noe folk mente jeg burde. Ledelse er i manges øyne en mannlig ting, der man skal brøle, være autoritær og sjefete. Jeg ser noen damer som forsøker seg på denne øvelsen, altså brøling og sjefing, det er vldig ulekkert uansett hvem som gjør det på denne måten.

I organisasjonslivet: ofte nedvurdert av voksne menn, eller redusert til sexobjekt som kan flørtes med, dermed ufarliggjøres. Hvis man kommer med krav fremstilles kravene som urimelige, slik at en sitter og er flau og føler seg kravstor og vanskelig.

Jeg vet at jeg har måttet være dobbelt så god som dem jeg har blitt innstilt foran, og jeg er flere ganger blitt forbigått av folk som er dårligere enn meg, fordi de ikke har barn eller antas å få flere barn eller lignende.

Men det blir bedre og bedre, merker jeg. Og det er fordi jeg har greid å sette dette i system, gjennomskuer det og er i stand til å ikke ta det på meg.

[Éowyn]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Ledelse er i manges øyne en mannlig ting, der man skal brøle, være autoritær og sjefete. Jeg ser noen damer som forsøker seg på denne øvelsen, altså brøling og sjefing, det er vldig ulekkert uansett hvem som gjør det på denne måten.

Og uansett hva menn gjør viser det stå-på-vilje, han er målbevisst, har sterke (og riktige) meninger. En kvinne som gjør det samme er hysterisk.

[Polyanna]

Jeg kjenner jeg blir utrolig glad for mitt valg av yrkesvei.

[Éowyn]

For å svare på spørsmålet. Nei, det har jeg ikke. (Ikke som jeg har vært klar over i hvert fall.) Nå skal det sies at jeg er i et veldig kvinnedominerende yrke, så hersketeknikker baser på kjønn blir litt vanskelig.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Hve er det du jobber med? (Jeg trodde til og med at visste det, men der tok jeg nok feil.)

Omreisende selgere mot en høyt utdannet, høystatus kundegruppe, for å være bittelitt anonym.

[Harriet Vane]

Ja, denne hadde jeg nesten glemt: To andre studenter på et forskingsprosjekt og jeg skulle intervjue et par gamle ørner i en norsk organisasjon. De to andre fikk mye dårligere karakterer enn meg og hadde gjort labre forberedelser, det var jeg som hadde laget spørsmålene og stilte dem. Allikevel hendvendte de gamle ørnene seg bare til mine medstudenter. For jenter kan jo selvsagt ikke være historikere eller forskere....

[banana]

Jeg kommer selvsagt på et par ting etterhvert. Disse tingene skjedde da jeg holdt på med diplomoppgaven min i et av landets største firma, i en avdeling som jobber innen et mannsdominert felt. Rett som det var stakk besøkende forretningsfolk (alltid menn) hodet inn på mitt kontor og spurte meg etter veien til møterom X, eller om jeg kunne ringe etter drosje eller booke om flybilletten deres. Etter første gangen, hvor jeg satt litt forvirret og lurte på hva som skjedde, pleide jeg alltid å svare "Jeg foreslår at du spør en av sekretærene om det". De så alltid mildest talt forvirret ut og deretter ofte litt flaue.

Så en historie som jeg ikke har opplevd selv, dvs. den var ikke rettet mot meg, men jeg var gråtepute på toalettet med jevne mellomrom for hun som opplevde dette. Hun holdt på med sin diplomoppgave samtidig som jeg holdt på med min, samme firma. Hennes veileder, en mann i 40-50 års alderen, sluttet å veilede henne da hun nektet å ta i mot et undertøysett som han hadde kjøpt til henne på en forretningsreise. Han fortsatte derimot å trakassere henne til hun ble overført til min veileder. Hva som skjede med denne drittsekken i forlengelsen av saken vet jeg ikke. Jeg vet derimot at han nå er død av kreft, det var visst en rask og heftig sak, og jeg skal holde meg for god til å utbrodere hva jeg synes om det.

[bina]

Nei, jeg har aldri blitt utsatt for trakassering eller hersketeknikker på grunnlag av kjønn. Men jeg HAR blitt utsatt for dette av andre årsaker, egentlig ett spesifikt tilfelle som bunnet ut i en grunnleggende faglig konflikt. Men det var ingen tvil om at det var MEG som person vedkommende ikke tålte. Dette handlet ikke om at jeg var kvinne.

Jeg tror at terskelen for å kalle ting trakassering varierer. Jeg ville aldri blitt fornærmet over at noen "ventet en mann", eller trodde at jeg var sekretæren. Dette er ting som har hendt meg, men jeg oppfatter det som misforståelser og ikke som trakassering. Dessuten bryr jeg meg fint lite om hva andre måtte tenke eller tro om meg. Om de tror at jeg ikke er i stand til ditt eller datt - så dem om det. Jeg oppfatter heller ikke det som trakassering eller hersking.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i hovedinnlegget. I en mannsdominert bransje og med en personlighet som det meste preller av på. Min erfaring er at uansett hvilket miljø man søker innpass i så er det viktig å møte folk med åpenhet, en god porsjon humor og ikke minst selvironi.

[Dronningen]

Nei, tror heller det er en fordel der jeg jobber.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i hovedinnlegget. I en mannsdominert bransje og med en personlighet som det meste preller av på. Min erfaring er at uansett hvilket miljø man søker innpass i så er det viktig å møte folk med åpenhet, en god porsjon humor og ikke minst selvironi.

Og her har vi det igjen: hvis man mener seg utsatt for forskjellsbehandling, trakassering eller annet grums på grunnlag av kjønn, så er det fordi man selv ikke er flink nok til å unngå det, ikke har den rette holdningen eller ikke er flink nok til å la ting "prelle av".

Selvsagt er det best å møte folk med åpenhet, humor og selvironi, men man kommer bare så langt med slike midler. Er det mye nok over en lengre periode, så går man lei av å alltid parere kommentarer eller holdninger med et flir og et trekk på skuldra. Før eller senere blir man som oftest sur og lei av å stadig sloss i motvind.

Også synes jeg det er en utrolig bakvent holdning, at dersom jeg møter forskjellsbehandling, nedlatenhet eller trakassering så er det min jobb å unngå problemet ved å fleipe det bort eller vise et "åpent sinn". Det synes jeg er samme type argumentasjon som når et voltektsoffer får høre at hun kan skylde seg selv siden hun gikk utfordrene kledd eller ble med fyren hjem frivillig.

(Nei, jeg sammenligner ikke voldtekt og trakassering på arbeidsplassen i andre henseende, og jeg sidestiller dem ikke i alvorlighet. :åpplyser for dummies: )

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Og her har vi det igjen: hvis man mener seg utsatt for forskjellsbehandling, trakassering eller annet grums på grunnlag av kjønn, så er det fordi man selv ikke er flink nok til å unngå det, ikke har den rette holdningen eller ikke er flink nok til å la ting "prelle av".

Selvsagt er det best å møte folk med åpenhet, humor og selvironi, men man kommer bare så langt med slike midler. Er det mye nok over en lengre periode, så går man lei av å alltid parere kommentarer eller holdninger med et flir og et trekk på skuldra. Før eller senere blir man som oftest sur og lei av å stadig sloss i motvind.

Også synes jeg det er en utrolig bakvent holdning, at dersom jeg møter forskjellsbehandling, nedlatenhet eller trakassering så er det min jobb å unngå problemet ved å fleipe det bort eller vise et "åpent sinn". Det synes jeg er samme type argumentasjon som når et voltektsoffer får høre at hun kan skylde seg selv siden hun gikk utfordrene kledd eller ble med fyren hjem frivillig.

(Nei, jeg sammenligner ikke voldtekt og trakassering på arbeidsplassen i andre henseende, og jeg sidestiller dem ikke i alvorlighet. :åpplyser for dummies: )

Du skriver på en veldig god og tydelig måte det jeg tenkte litt rotete oppe i hodet mitt...!