Når man velger vekk karriere for å være hjemme med barna

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Det å velge å være hjemme med barna sine er vel ikke synonymt med å ikke like barnehager? Er man hjemme fordi man ikke liker barnehager?? Jeg trodde det var fordi man ville være sammen med barna sine??

Det var jo også en konklusjon å trekke.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Så du tror de aller fleste kjenner de ansatte på et personlig plan? Meget mulig, altså, og det er også meget mulig at jeg er unntaket. Men det forklarer vel uansett mitt syn på saken. Hvorfor jeg tenker og føler som jeg gjør, for jeg kjente altså ikke de ansatte.

Jeg snakket ikke om personlig plan, men som bekjente. De fleste jeg blir kjent med er bekjente av meg, ikke personlige venner. Som f.eks foreldrene til gode venner av ungene. Slik har det i alle fall vært for oss. Mulig vi er unike, men jeg tviler på det.

[emm]

Andre for ordne seg som de selv vil. Jeg vil vite at jeg kan klare meg selv, og ikke sitter igjen med svarteper ved et eventuellt samlivsbrudd eller enda verre ting som kan skje.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Det å velge å være hjemme med barna sine er vel ikke synonymt med å ikke like barnehager? Er man hjemme fordi man ikke liker barnehager?? Jeg trodde det var fordi man ville være sammen med barna sine??

Jeg er den rareste. Jeg var hjemme i mange år med unger i barnehage.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Jeg er den rareste. Jeg var hjemme i mange år med unger i barnehage.

Vi vet at du er rar Derfor du passer inn her vet du!
Det er en løsning jeg kunna ha trivdes meg for en periode

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Jeg er den rareste. Jeg var hjemme i mange år med unger i barnehage.

Ja du må være den rareste!! (Jeg hadde gjort det samme)

[Chanett]

Nå skal det sies at jeg hadde en unge hjemme, men hun krevde null arbeid og elsket å se på meg bake. Det gjør hun forøvrig fortsatt.

[Skremmern]

Jeg synes ikke du er rar, Berljiot (did I get it right?), jeg har egentlig ikke for vane å tenke at de som gjør ting annerledes enn meg er rare. (Men det utelukker ikke muligheten for at du faktisk er rar, altså. )

[Chanett]

Jeg ser ofte på meg selv som normalen, det rare er at ikke alle andre gjør det.

Nå går jeg ut og jobber i hagen. Det er solglimt ute. *stikker*

[Sonar]

Det er ikke et fasitsvar på dette og heldigvis for det!

Vi må lære oss at det som vi velger nødvendigvis ikke passer for naboen.

Jeg kunne absolutt tenkt meg å jobbet litt mindre enn hva jeg gjør (jobber nesten 100 %) men akkurat nå så passer ikke det. Jeg har valgt en jobb hvor jeg tjener en god del mindre enn før. De siste 3 årene har jeg hatt en krevende jobb og det har vært mannen som har tatt seg av hus og hjem. Ingen hadde nok stilt spørsmål om det var han som hadde en slik jobb, men jeg fikk mange kommentarer på at jeg jobbet altfor mye.

[Hobbes]

Jeg kjenner jeg er ganske så enig med Bergljiot, egentlig.

Utdannelse mener jeg er kjempeviktig, for da har man ihvertfall et alternativ om man skulle måtte gå fra å være hjemmeværende til å være forsørger. Det åpner også opp for alternativer for hvordan man velger å løse hverdagen. Min søster er gift med en mann som er knapt ferdig med videregående, og hun er forsørger mens han er hjemmeværende med minstemann. Hadde begge hatt utdannelse hadde de kanskje kunnet bytte litt på det. Hun trives nemlig ikke i fulltidsarbeid, og han trives ikke som fulltidshjemmeværende.

Ellers er jeg også enig i de som sier at alle må finne det som passer seg selv best. Hva som er riktig for vår familie er ikke nødvendigvis riktig for naboen.

[Hobbes]

Opprinnelig lagt inn av Sonar, her.

Det er ikke et fasitsvar på dette og heldigvis for det!

Vi må lære oss at det som vi velger nødvendigvis ikke passer for naboen.

Godt sagt.

[løve70]

Jeg har vanskelig å forstå dem som velger å være hjemmeværende i mange år, fordi det er så fjernt fra hva jeg selv kunne tenkt meg. Samtidig så mener jeg at hver familie må velge den løsningen som passer best for dem.

Derimot har jeg ingen forståelse for dem som er hjemme i årevis uten å sørge for at de er økonomisk sikret ved et eventuelt brudd.

[goldnugget]

Jeg har på ingen måte valgt vekk karriere for å være hjemmeværende. Jeg tok høyere utdannese og jobbet veldig mye før vi fikk barn. Jeg velger rett og slett og legge jobben på vent noen år. Jeg har et yrke og en arbeidsplass som fortsatt venter. Det er jeg glad for!

Jeg kan jobbe så mye jeg orker når barna ikke trenger meg like mye! Tiden hjemme med barna nå som de er små er bare helt vidunderlig! Jeg ville heller kuttet ned på hus og andre ting enn å måtte jobbe fullt. Jeg må ikke forsvare valget mitt til stadighet og ikke hadde jeg brydd meg om det heller.
Det er klart jeg tenker litt på pensjonspoeng og fremtiden for meg, men sålenge barna mine har det godt skal jeg alltids klare meg! Mannen min setter god pris på at jeg vil være så mye sammen med barna våre.

[Anuk]

Jeg synes hver familie må få organisere seg og prioritere som de vil. Jeg er ganske sikker på at det at en er helt eller delvis hjemmeværende gjør livet mindre stressende og kan ha en virkelig positiv virkning på hele familien. Absolutt en ting å vurdere når man har små barn, hvis man har økonomi og mulighet for det.

Men når det er sagt synes jeg nok at den som tar "jobben" med å være hjemmeværende, bør være litt bevisst valget - noe jeg ikke tror alle er. Hvor lett er det å komme tilbake til yrkeslivet? Hvordan vil man greie seg hvis man av en eller annen grunn plutselig satt igjen som "alenemamma", hvordan blir det hvis både mann og barn flytter ut samtidig osv osv. Jeg sier ikke at det MÅ være et problem, men kvinner er også ansvarlig for sitt eget liv og sin egen økonomiske framtid. Det er dessverre endel kvinner som først lærer dette "the hard way".

[Kråka]

Jeg er hjemmeværende på 6. året og stortrives enda. Dog, jeg har sjelden alenetid og egenpleie. Det er alltid unger rundt meg, mine + andres. Jeg er mye barnevakt for andres unger pga de skal ut eller jobbe. De vet jeg er hjemme og er lett å ringe til. Jeg er ikke redd for fremtiden, eller når ungene er store. Jeg har et yrke og vet jeg får jobb. Jeg kan også velge offshore når jeg føler for det, og er absolutt ikke avhengig av noen som skal forsørge meg. Sparer pensjon gjør jeg og, så jeg bekymrer meg aldri.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Anuk, her.

Men når det er sagt synes jeg nok at den som tar "jobben" med å være hjemmeværende, bør være litt bevisst valget - noe jeg ikke tror alle er. Hvor lett er det å komme tilbake til yrkeslivet? Hvordan vil man greie seg hvis man av en eller annen grunn plutselig satt igjen som "alenemamma", hvordan blir det hvis både mann og barn flytter ut samtidig osv osv. Jeg sier ikke at det MÅ være et problem, men kvinner er også ansvarlig for sitt eget liv og sin egen økonomiske framtid. Det er dessverre endel kvinner som først lærer dette "the hard way".

Det er ikke alltid så lett å finne en jobb hvis man bare har vært hjemmeværende hele sitt liv. [Her er det "bare" som i "ikke noe annet enn", altså ikke et nedlatende "bare", men som en utelukkelse av andre erfaringer.] Den situasjonen ville jeg ikke satt meg selv i.

Å sette ting på vent er noe helt annet, da har man andre muligheter hvis ting skjærer seg. Men å være 40-50 år uten noe som helst arbeidserfaring, voksne unger, ingen mann, og økonomiske problemer - det er ikke alltid like enkelt.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av LaBanga, her.

Dette er det mange som ikke innser før de står og skal gjøre opp bo ved en skilsmisse. Den norske ekteskapsloven er, i motsetning til i mange andre land, slik at verdiene fordeles etter hvor mye man har tatt inn i ekteskapet OG hvor mye man har bidratt i ekteskapet. Man får riktignok igjen en del for å ha vært hjemme med små barn, men dersom man er borte mange år fra arbeidslivet, så skal det veldig mye til før man kommer opp på samme lønnsnivå som mannen. For veldig mange vil man aldri gjøre det, pga det kjønnsdelte arbeidsmarkedet vi tross alt har.

Selv har jeg like lang, om ikke lengre, utdannelse enn min mann, allikevel har han nesten hele tiden vi har vært gift tjent dobbelt så mye som meg. Dersom vi skilles, så er det ikke selvsagt at vi kan dele 50/50, nettopp fordi han har betalt mer på lån og diverse hele tiden. Det samme hadde selvsagt gått andre veien dersom jeg hadde tjent mer enn ham, eller tatt med meg mer enn ham inn i ekteskapet.

Må si at denne uttalelsen sjokkerer meg. Slik du resonnerer her LaBanga så skulle min mann f.eks. hatt med seg mer økonomisk i forbindelse med en skilsmisse enn meg, fordi jeg at helsemessige årsaker har vært uten jobb i over 7 år??

For meg blir dette veldig feil. Det du sier her er at hans jobb teller mer enn din jobb som hjemmeværende. Ved at du evnt. hadde vært hjemme så hadde han fått en lettere hverdag der han kunne kommet hjem til ferdig middag og huset i orden slik at dere kunne få mer tid sammen og mindre mas om ting som måtte gjøres. Det ville jo være slik dersom dere valgte denne arbeidsfordelingen. Eller kanskje dere valgte andre måter å fordele på, men uansett. Om dere er enig om at du går hjemme en periode for å ta deg av et barn så må da det kunne være likeverdig en full jobb?? Du gir jo avkall da på egen karriere for å få en god hverdag med familien? Det er jo en investering dere begge har valgt evnt.?

Om mannen din hadde mer med seg inn i ekteskapet så kan det være særeie. Det vil stå utenfor et evnt. oppgjør dere i mellom.

[Hyacinth]

Har ikke lest (de fleste) svarene.

Å si Jeg vil ikke være økonomisk avhengig av en mann høres helt feil ut for meg. Vi er en familie, en enhet, vi har felles økonomi, og hvem som drar inn pengene er helt likegyldig. Nå er ikke jeg hjemmeværende, men jeg synes likevel slike utsagn er merkelig. Jeg ville ikke gått rundt og krisemaksimert og tenke at vi kanskje blir skilt.

Hilsen hun som trodde hun var rødstrømpe.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Må si at denne uttalelsen sjokkerer meg. Slik du resonnerer her LaBanga så skulle min mann f.eks. hatt med seg mer økonomisk i forbindelse med en skilsmisse enn meg, fordi jeg at helsemessige årsaker har vært uten jobb i over 7 år??

For meg blir dette veldig feil. Det du sier her er at hans jobb teller mer enn din jobb som hjemmeværende. Ved at du evnt. hadde vært hjemme så hadde han fått en lettere hverdag der han kunne kommet hjem til ferdig middag og huset i orden slik at dere kunne få mer tid sammen og mindre mas om ting som måtte gjøres. Det ville jo være slik dersom dere valgte denne arbeidsfordelingen. Eller kanskje dere valgte andre måter å fordele på, men uansett. Om dere er enig om at du går hjemme en periode for å ta deg av et barn så må da det kunne være likeverdig en full jobb?? Du gir jo avkall da på egen karriere for å få en god hverdag med familien? Det er jo en investering dere begge har valgt evnt.?

Om mannen din hadde mer med seg inn i ekteskapet så kan det være særeie. Det vil stå utenfor et evnt. oppgjør dere i mellom.

En ting er hva man føler og hva som kanskje er rettferdig, en annen ting er hva man kan kreve iht loven ved et skilsmisseoppgjør. Det er vel det LaBanga sier.