Når man velger vekk karriere for å være hjemme med barna

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Jeg er den rareste. Jeg var hjemme i mange år med unger i barnehage.

Ja du må være den rareste!! (Jeg hadde gjort det samme)

[amo]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Jeg synes på ingen måte at jeg stuer bort gutta mine til fremmede når jeg levere de i barnehagen.

Det synes ikke jeg heller. Hvordan blir det da med skolen? Jeg stuer ikke barna mine bort på skolen heller.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av amo, her.

Det synes ikke jeg heller. Hvordan blir det da med skolen? Jeg stuer ikke barna mine bort på skolen heller.

Skole kan ikke sammenlignes med barnehage. Man må på skole, og det er livsviktig å få seg en utdannelse.

[Skremmern]

Sitat:

Eller kanskje jeg bruker lengre tid i barnehagen enn hei og hadet?

Ja, hva barnet har spist, hvor mye det har bæsjet og sovet hjelper sikkert veldig på båndinga.

Vi snakket aldri om private ting, men som jeg sa, det finnes sikkert unntak, men for meg var de fremmede mennesker.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Ja, hva barnet har spist, hvor mye det har bæsjet og sovet hjelper sikkert veldig på båndinga.

Vi snakket aldri om private ting, men som jeg sa, det finnes sikkert unntak, men for meg var de fremmede mennesker.

Nå ser jeg jo heller for meg deg som unntaket. Fnis.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Ja, hva barnet har spist, hvor mye det har bæsjet og sovet hjelper sikkert veldig på båndinga.

Vi snakket aldri om private ting, men som jeg sa, det finnes sikkert unntak, men for meg var de fremmede mennesker.

Jeg tror faktisk de fleste er unntaket da, Skremmeren. Jeg har hvertfall et mye nærere forhold til barnehagen og de andre foreldrene enn det, og det tror jeg nok de aller fleste andre har også.

[Skremmern]

Så du tror de aller fleste kjenner de ansatte på et personlig plan? Meget mulig, altså, og det er også meget mulig at jeg er unntaket. Men det forklarer vel uansett mitt syn på saken. Hvorfor jeg tenker og føler som jeg gjør, for jeg kjente altså ikke de ansatte.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Så du tror de aller fleste kjenner de ansatte på et personlig plan? Meget mulig, altså, og det er også meget mulig at jeg er unntaket. Men det forklarer vel uansett mitt syn på saken. Hvorfor jeg tenker og føler som jeg gjør, for jeg kjente altså ikke de ansatte.

Jeg snakket ikke om personlig plan, men som bekjente. De fleste jeg blir kjent med er bekjente av meg, ikke personlige venner. Som f.eks foreldrene til gode venner av ungene. Slik har det i alle fall vært for oss. Mulig vi er unike, men jeg tviler på det.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Så du tror de aller fleste kjenner de ansatte på et personlig plan?

Jeg kjenner opptil flere av de barnehageansatte ganske godt etterhvert. Jeg vet både hvor de bor og hvor de kommer fra, hvilken familie de har og hva disse heter, jeg har også truffet enkelte familiemedlemmer, jeg vet hvilken mat de liker, hvilket politisk ståsted de har, hva slags menneskesyn de har og mye, mye mer. Man må våge å involvere seg litt når de tar initiativet. Og så hjelper det litt å være hyggelig og imøtekommende.

[emm]

Andre for ordne seg som de selv vil. Jeg vil vite at jeg kan klare meg selv, og ikke sitter igjen med svarteper ved et eventuellt samlivsbrudd eller enda verre ting som kan skje.

[Skremmern]

Jeg synes ikke du er rar, Berljiot (did I get it right?), jeg har egentlig ikke for vane å tenke at de som gjør ting annerledes enn meg er rare. (Men det utelukker ikke muligheten for at du faktisk er rar, altså. )

[Chanett]

Jeg ser ofte på meg selv som normalen, det rare er at ikke alle andre gjør det.

Nå går jeg ut og jobber i hagen. Det er solglimt ute. *stikker*

[Sonar]

Det er ikke et fasitsvar på dette og heldigvis for det!

Vi må lære oss at det som vi velger nødvendigvis ikke passer for naboen.

Jeg kunne absolutt tenkt meg å jobbet litt mindre enn hva jeg gjør (jobber nesten 100 %) men akkurat nå så passer ikke det. Jeg har valgt en jobb hvor jeg tjener en god del mindre enn før. De siste 3 årene har jeg hatt en krevende jobb og det har vært mannen som har tatt seg av hus og hjem. Ingen hadde nok stilt spørsmål om det var han som hadde en slik jobb, men jeg fikk mange kommentarer på at jeg jobbet altfor mye.

[Hobbes]

Opprinnelig lagt inn av Sonar, her.

Det er ikke et fasitsvar på dette og heldigvis for det!

Vi må lære oss at det som vi velger nødvendigvis ikke passer for naboen.

Godt sagt.

[løve70]

Jeg har vanskelig å forstå dem som velger å være hjemmeværende i mange år, fordi det er så fjernt fra hva jeg selv kunne tenkt meg. Samtidig så mener jeg at hver familie må velge den løsningen som passer best for dem.

Derimot har jeg ingen forståelse for dem som er hjemme i årevis uten å sørge for at de er økonomisk sikret ved et eventuelt brudd.

[Hobbes]

Jeg kjenner jeg er ganske så enig med Bergljiot, egentlig.

Utdannelse mener jeg er kjempeviktig, for da har man ihvertfall et alternativ om man skulle måtte gå fra å være hjemmeværende til å være forsørger. Det åpner også opp for alternativer for hvordan man velger å løse hverdagen. Min søster er gift med en mann som er knapt ferdig med videregående, og hun er forsørger mens han er hjemmeværende med minstemann. Hadde begge hatt utdannelse hadde de kanskje kunnet bytte litt på det. Hun trives nemlig ikke i fulltidsarbeid, og han trives ikke som fulltidshjemmeværende.

Ellers er jeg også enig i de som sier at alle må finne det som passer seg selv best. Hva som er riktig for vår familie er ikke nødvendigvis riktig for naboen.

[Anuk]

Jeg synes hver familie må få organisere seg og prioritere som de vil. Jeg er ganske sikker på at det at en er helt eller delvis hjemmeværende gjør livet mindre stressende og kan ha en virkelig positiv virkning på hele familien. Absolutt en ting å vurdere når man har små barn, hvis man har økonomi og mulighet for det.

Men når det er sagt synes jeg nok at den som tar "jobben" med å være hjemmeværende, bør være litt bevisst valget - noe jeg ikke tror alle er. Hvor lett er det å komme tilbake til yrkeslivet? Hvordan vil man greie seg hvis man av en eller annen grunn plutselig satt igjen som "alenemamma", hvordan blir det hvis både mann og barn flytter ut samtidig osv osv. Jeg sier ikke at det MÅ være et problem, men kvinner er også ansvarlig for sitt eget liv og sin egen økonomiske framtid. Det er dessverre endel kvinner som først lærer dette "the hard way".

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Anuk, her.

Men når det er sagt synes jeg nok at den som tar "jobben" med å være hjemmeværende, bør være litt bevisst valget - noe jeg ikke tror alle er. Hvor lett er det å komme tilbake til yrkeslivet? Hvordan vil man greie seg hvis man av en eller annen grunn plutselig satt igjen som "alenemamma", hvordan blir det hvis både mann og barn flytter ut samtidig osv osv. Jeg sier ikke at det MÅ være et problem, men kvinner er også ansvarlig for sitt eget liv og sin egen økonomiske framtid. Det er dessverre endel kvinner som først lærer dette "the hard way".

Det er ikke alltid så lett å finne en jobb hvis man bare har vært hjemmeværende hele sitt liv. [Her er det "bare" som i "ikke noe annet enn", altså ikke et nedlatende "bare", men som en utelukkelse av andre erfaringer.] Den situasjonen ville jeg ikke satt meg selv i.

Å sette ting på vent er noe helt annet, da har man andre muligheter hvis ting skjærer seg. Men å være 40-50 år uten noe som helst arbeidserfaring, voksne unger, ingen mann, og økonomiske problemer - det er ikke alltid like enkelt.

[Billa]

Hver og en gjør vel det som passer for dem, håper jeg...

Jeg vet med sikkerhet at mine barn har og har hatt en mye mer spennende hverdag med kompiser i barnehagen enn de ville fått hjemme med meg. Jeg er ikke den typen som ligger på gulvet og leker i timesvis, og er heller ikke av den oppfatning av "hverdagslige gjøremål med mamma" er utfordrende nok med tanke på sosialisering og tilpasning til skolegangen senere. Fremmede i barnehagen er dessuten ikke så fremmede lenger når man har daglig kontakt.

Men, dette gjelder meg og mine begrensninger. Jeg vet andre som er unike i sin evne til å fylle dagene med spennende aktiviteter og som er unike når det gjelder å finne arenaer utenfor barnehagene hvor barna kan bryne seg på jevnaldrene. At disse ønsker å være hjemme har jeg all respekt for, og misunner dem evnen til å være "bollebakende plastelinamammaer".

[Tertit]

Jeg valgte å være hjemmeværende da barna var små, fordi jeg ville ha god tid til dem. Jeg begynte å jobbe for fire år siden, men har ei lita stilling (vikar og det varierer hvor mye jeg jobber). Barna begynner å bli store og trenger meg derfor ikke så mye som da de var små, men setter fortsatt pris på at jeg er en god del hjemme. Jeg kunne aldri tenkt meg å levere barna i fulltids barnehage, for selv å se dem bare en brøkdel av hva barnehagepersonalet gjorde. Jeg er klar over at mange ikke har et valg og at mange ikke ønsker å være hjemmeværende. Valget jeg tok var gjennomtenkt og jeg har aldri angret. Økonomisk sitter jeg dårlig i det om jeg og min mann går fra hverandre, men jeg syns uansett at det er verdt det. Nå har vi også et sterkt forhold, kanskje nettopp på grunn av at småbarnsperioden ble mindre stressende når jeg var hjemme. For meg føltes det ikke riktig å jobbe fulltid basert på en statistikk som sier at mange blir skilt.

Jeg vil gjerne få presisere at dette er mitt valg og det rette for meg. Jeg har full respekt for andre som tar andre valg.