Ingen kom i begravelsen. (Aftenposten.no)

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Sånn var det med min oldemor også. Hun fikk aldri besøk av sin yngste datter (som var der hver eneste dag og gjorde alt mulig rart for henne), mens sønnen var riktig flink til å komme på besøk (han kom slengende en gang i halvåret).

Den gamle naboen vår der vi bodde tidligere også, datteren bodde innen rimelig avstand og var der omtrent hver dag, hjalp henne med handling, rengjøring, mat, legebesøk etc. Sønnen så jeg en eller to ganger i løpet av et år, men det var kun han hun pratet om. Datteren var visst ikke verdt å nevne noe.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Å, det kan bli verre. Min grandtante satte inn penger til sin søster (pleietrengende og tilbakestående), som skulle dekke "en anstendig begravelse" når hun døde. I tilfelle hun selv døde først. Men da søsteren døde så forlangte brødrene at disse pengene inngikk i boet som skulle fordeles dem i mellom (det var strengt tatt det absolutt eneste av verdi, så det SKULLE de ha), og så forlangte de at tante skulle betale begravelsen selv etterpå. Så den betalte hun to ganger.

Er det mulig?! Arveoppgjør kan virkelig få frem det verste i folk.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Embs, her.

Er det mulig?! Arveoppgjør kan virkelig få frem det verste i folk.

Nuvel, dette er onde, slemme mennesker ellers også. Eller, "var", de har gudsjelov krepert nesten alle sammen.

[Pong]

Er enig med Gajamor: begravelser er for levende folk. At du viser respekt for de døde - jada - men det viser du til andre som er i begravelsen - den avdøde bryr seg lite tipper jeg.

Men hvis jeg nå synes det er trist - hva kan jeg gjøre med det? For et par år siden besøkte vi gamlehjem i juletiden for å synge. Det likte de, eller så ble de tvungen ned fra rommene sine. (Men så er juletiden en tåpelig anledning fordi vi lever året rundt).
Får tenke litt på dette - eller vente til noen annen her kommer med et bra forslag

[Mams]

At ingen kommer i begraelsen er jo litt trist, men ikke på langt nær så trist når mennesker blir ensomme.

Det blir nevnt flere ganger at de kanskje "fortjener" det og at de har stætt fra seg de rundt seg.
Men vi må ikke glemme at det er ganske mange tilfelelr hvor barn gir litt faen i foreldrene sine når de blir gamle.
De har ikke tid til å dra en liten tur innom, for det er så mye annet som er viktigere.
Skal bare dit og dit først og plutselig er det for sent.

[Pelle]

Og for de som ønsker å gjøre noe med det; bli besøksvenn via Røde Kors eller Frivillighetssentralen i din kommune!

En rørende artikkel i A-magasinet forrige uke (eller noe sånt) over hvor mye noen timer annehver uke kan bety for den som er ensom.(Gamle mannen tok på seg pendressen og skjorte når besøksvennen skulle komme *snufs*)

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

En rørende artikkel i A-magasinet forrige uke (eller noe sånt) over hvor mye noen timer annehver uke kan bety for den som er ensom.(Gamle mannen tok på seg pendressen og skjorte når besøksvennen skulle komme *snufs*)

Jeg lurer på om det (også?) stod noe i Aften. Det var rørende, ja.

[Perhonen]

Besøksvenn, det kunne vært artig å gjøre. Jeg savner jo min familie og har lite nettverk her jeg bor nå, og kanskje kunne det gjort dagene litt hyggeligere for noen. Hm. Litt lite tid til overs nå om dagen, men det kan da ikke fortsette som nå håper jeg. Det blir da vel bedre tider. Jeg savner familien min og foreldrene mine. Og det er veldig trist å lese om dem som ikke har noen. Mine har veldig mange. Heldigvis.

[Tinka]

Det er trist, men det kan være mange årsaker til at ingen var i hennes begravelse som dere jo nevner i flere innlegg her.

Opprinnelig lagt inn av Kaskis, her.

Det sto at hun hadde en leieboer som hadde holdt henne i hånden dagen før hun døde, men som dessverre ikke kunne komme i begravelsen. Jeg synes det er fint å tenke på at hun hadde ham i alle fall. Selv om det er uendelig trist.

Dette la jeg merke til også, og det gjorde hele historien mindre sørgelig. Som flere sier så er det jo faktisk tristere å være alene mens man lever, enn i begravelsen. Tristheten der er jo vår - presten og vi som leser om den - og et speil på en annen ensomhet som kanskje har vært uendelig vond. Og uten å forsvare mennesker som skyver alle nære fra seg med en uakseptabel oppførsel, vil jeg jo tro at deres ensomhet er like vond som andres.
Denne kvinnen hadde i det minste noen hos seg på dødsleiet - det er noe jeg håper å få være så heldig å ha. Det kan man jo aldri vite, enten man har nære og kjære i live og rundt seg eller ikke.

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Og for de som ønsker å gjøre noe med det; bli besøksvenn via Røde Kors eller Frivillighetssentralen i din kommune!

En rørende artikkel i A-magasinet forrige uke (eller noe sånt) over hvor mye noen timer annehver uke kan bety for den som er ensom.(Gamle mannen tok på seg pendressen og skjorte når besøksvennen skulle komme *snufs*)

Jeg meldte meg inn i Røde Kors med tanke på dette, men ser at jeg ikke har kapasitet slik livet mitt er nå. Men om noen år er dette noe jeg kommer til å melde meg på.

[Bluen]

Jeg får lyst til å sende blomster til den leieboeren, kjenner jeg.

Det du skriver, Koma, brakte fram minner hos meg også. Jeg var ikke til stede i min farfars begravelse. Da han døde, hadde jeg ikke sett ham på flere år fordi pappa ville det sånn. Farfar var sterkt rammet av demens, og pappa ville at vi skulle huske ham som han var. Hadde jeg vært eldre, ville jeg nok ikke latt meg stoppe av det, men jeg var tenåring og usikker og lite mobil. Da farfar døde, bodde jeg i Trondheim, og pappa syntes ikke det var nødvendig at jeg kom hjem til begravelsen. Det var en tung avgjørelse å ta. Etter min fars ønske var bare han, mamma (som han da var separert fra) og min bror til stede.

[Explorern]

Hadde hun hatt mange penger hadde det sikkert vært noen der. Ville ikke det vært enda tristere?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Explorern, her.

Hadde hun hatt mange penger hadde det sikkert vært noen der. Ville ikke det vært enda tristere?

Næsj. Kjøpte venner er også venner.

[Sitron]

Jeg håper ikke jeg dør før jeg får noen venner.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg håper ikke jeg dør før jeg får noen venner.

Du hadde jo den venninnen som fødte på feil dag, tenker du angrer deg på mobbingen nå.

[Sitron]

Hun er så surrete, hadde aldri husket å komme.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hun er så surrete, hadde aldri husket å komme.

Dvs at egentlig så trenger du flere venner med Filofax eller lignende?

[Obelix]

Slike saker som dette er jo kjempetrist, men det er faktisk mange der ute som ikke har noen.
Mange har ikke barn, mange har vært enebarn selv og familien er døde, naboer/venner mister man kanskje kontakt med etterhvert som årene går.
Mange har kompliserte familieforhold.
Det er kjipt når offentlig utnevnt verge er din nærmeste pårørende.

Trist er det uansett, men jeg føler ikke at begravelsen er et sted å ta igjen det tapte med besøk, familieforsoning osv. Da er det liksom for sent.