Var du flau over foreldrene dine i oppveksten?

[Mrs. Longbottom]

Uff, ja, jeg hadde en periode som jeg var umåtelig flau over de, og ikke ville bli sett noe sted med dem, spes mamma. Er ikke så stolt over det nå, men syns likevel at mamma er litt småteit som fortsatt er sur for det

[Mistral]

Pappa var rektor på barne- og ungdomsskolen jeg gikk på, og det var flaut. Han var nok egentlig relativt godt likt, men han var jo så synlig. Jeg husker spesielt en episode der han holdt en tordenpreken fra skoletrappa om ett eller annet, og noen i forsamlingen hvisket "overlærer'n er en bæsj". Akkurat da skulle jeg gjerne sunket i jorden.

Mamma var heldigvis en veldig godt likt lærer på den samme skolen, det hjalp.

Jeg kan ikke huske at jeg har vært spesielt flau over dem noen gang etter at jeg forlot grunnskolen.

[lalill]

Eg var av og til flau over at alle visste kven foreldra mine var, eller kven eg var søster til. Me budde på ein litan stad, og foreldra mine var sånne som alle kjente. Dessutan var dei ti-tjue år eldre enn "alle andre" foreldre.

Men alt i alt var eg vel fornøgd med dei i ungdomstida og, i den grad eg var fornøgd med noko som helst.

[Mamarazzi]

Nei, jeg var vel ikke flau over dem generelt sett - selv om jeg nok kunne ha vært det p.g.a. henholdsvis klesstil og manglende sådan...

Dog finnes det småepisoder hvor drikking og kverulering har gjort meg pinlig berørt.


Når sant skal sies, har nok jeg gjort dem flaue også...

[iana]

Min mor er en meget sterk personlighet og har alltid "utmerket" seg. I oppveksten kunne det være en prøvelse. Alle i byen kjendte moren min og hun var ikke en som gikk stille i dørene. Sånn er det ennå, men nå er hun så gammel at det kan tilskrives alder

Jeg var aldri flau over faren min.

[Minerva]

Opprinnelig lagt inn av iana, her.

Min mor er en meget sterk personlighet og har alltid "utmerket" seg. I oppveksten kunne det være en prøvelse. Alle i byen kjendte moren min og hun var ikke en som gikk stille i dørene. Sånn er det ennå, men nå er hun så gammel at det kan tilskrives alder

Jeg var aldri flau over faren min.

Signeres helhjertet.

[Turte]

Nope, kan ikke huske å ha vært flau over foreldrene mine.

[Vanilja]

Nei, ikke som jeg kan huske.

[Vianne Rocher]

Ja, det var/ er jeg nok innimellom ja Mamma har en indre trang til å bryte ut i sang og dans hvor det skal være, hun liker også å kle seg ut og være "litt gal" som hun så "gøyalt" sier det selv. Nå bryr jeg meg ikke særlig om det (bortsett fra at jeg synes det er litt slitsomt), men da jeg var yngre synes jeg det var fryktelig pinlig og ble skikkelig sur.

Pappa blir jeg flau av enda. Han er av typen som alltid skal klage/kommentere/spøke/ha avslag når vi er i butikker og restauranter og det blir jeg helt svett av.
Sånn type: "hvis jeg kjøper den og den, hvor mye avslag får jeg" eller "hvor mange reker/blåskjell/what not får jeg med på den retten? Jeg vil ikke bestille den om det bare er fire stykk som svømmer oppi suppa" osv.osv.

Men jeg liker dem veldig godt altså, så jeg klarer godt å ignorere det som gjorde/gjør meg ille berørt.

Jeg kan fortsatt bli flau over foreldrene mine. De har f.eks. en utpreget sans for bæsjehumor.. Type: "Nå hadde det vært herlig med kaffe og klystèr, gitt!"

[Elise]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Jeg kan fortsatt bli flau over foreldrene mine. De har f.eks. en utpreget sans for bæsjehumor.. Type: "Nå hadde det vært herlig med kaffe og klystèr, gitt!"

Jeg var superflau en periode. Tror ikke det var mamma jeg var flau over, var mest det at jeg ikke var stor nok til å gå alene liksom, som gjorde at jeg var flau. Selv om jeg pleide å gå alene, altså.

Droppet skoleballet i 9.klasse pga av mamma var foreldrekontakt og skulle være der og passe på. Teit.

[Karima]

Å ja, de var så fryktelig rare og gjorde ingen forsøk på å passe inn. De var ti år eldre enn alle de andre foreldrene, hadde rare jobber, stygg bil og feil dialekt. Også hadde vi det så fryktelig stygt hjemme, bilder som ikke forestilte noe på veggene og rotete bokhyller i stedet for veggseksjon. Mamma var rarest, og hadde nærmest ingen ting til felles med de andres mødre. Pappa var også rar, men litt lettere å takle siden alle vennene mine syntes han var fryktelig morsom.

Da vi flyttet fra småborgerland til akademikerland gikk det over, da var mamma blant sine egne og jeg slapp det tyngende ansvaret for å veilede henne i det sosiale landskapet og dekke over de verste blødmene.

[LaBanga]

Jeg var nok litt flau innimellom over moren min, selv om de fleste misunte meg en saa ungdommelig mor (hun var knapt 18 da jeg ble født). Husker jeg ønsket at hun kledte seg mer damete, hun saa jo mer fjortis ut enn meg da jeg var 14. Jeg gikk i skjørt og bluser mens hun gikk i dongeri og collegegensere (1984).

[Macky]

Nei det kan jeg aldri huske at jeg var.

[Blomst]

Ikke sånn spesiellt, mamma kjørte å lette etter meg nå og da på fester, i mine fjortis dager, så de gangene hun fant meg var jeg litt flau .

[Dååris]

Ja og nei.
Ja fordi de var litt ungdommelige og stilte opp på ting, nei, fordi de var så annerledes. Jeg er vokst opp i ett meeget konservativt miljø med høyt inntektsnivå, alle venninnene mine hadde store hus med hjemmeværende mor, mens mamma var yrkesaktiv, høyt oppe tilogmed, og ikke helt respektert av de andre..
De var også korpsledere i skolekorpset.. Ikke alltid like gøy.....

[Dronningen]

Nei det var jeg ikke. Mine foreldre fortonet seg som sterke, involverte og trygge. Begge er akademikere, og mamma den med høyes utdanning. Fokus var på utdanning og selvstendighet. De var strenge, men hadde begrunnelse for det, og jeg forundret meg over andre som kranglet og t.o.m. løy for foreldrene sine. Helt utenkelig for meg. De var viktige støtte og samtalepartnere på vgs, og et stilas som gradvis falt vekk litt ut i utdanningsårene. Men fortsatt snakker vi mye, og de er viktige for meg.

[toddy]

Opprinnelig lagt inn av Siri, her.

Jeg vokste opp på 80-tallet og hadde en mor som gikk i brune cordfløyelsbukser og kakifargede skjorter og gjerne med et skaut på toppen av det hele. Ikke helt i samsvar med 80-tallets klesmoter. Pappa´n min var heller ingen typisk 80-tallspappa (i mine øyne) av den typen som hadde bart og adidasshorts og engasjerte seg i fotball og gjerne var bussjåfør av yrke. Ellers var de verken spesielt gamle eller unge i forhold til jevnaldrende, de var heller ikke spesielt engasjerte, de dukket alltid opp en og en i skoleavslutninger o.l. Det foresvever meg at det var en slags kjøpslåing, "nå er det din tur - jeg var sist"-type ting. Jeg var dessuten den eneste som betalte skoleaktiviteter med sjekk :flaut: og ankom bursdager og håndballtrening i taxi. :enda mer flaut: Jeg hadde nok ofte følelsen av å komme fra et annerledes hjem enn klassekameratene mine, men jeg kan allikevel ikke huske at jeg var direkte flau over foreldrene mine.

Cordfløyelsbukser var da på moten, jeg hadde mange sånne og i perioder bare det. men jeg fikk en rød bredstipet av tante som ikke hadde passet til kusina mi den var jeg flau over. Rød bukse likte jeg ikke men ble tvinget til og bruke den.

[Daisy]

Min mor hentet meg på skolen i lekker hatt av utstoppet svart fugl. Så ja.

[My]

Cordfløyelkongen på besøk igjen!