Holdninger til overvektige mennesker

1) Jeg er glad jeg ikke har sett den reklamen, Bergensis. Den hadde medført klikk her i huset.
2) Jeg er enig med deg, Zoe. Det er holdninger til vekt der ute. Det er ikke til å komme forbi. De man kjenner som vet at man er smart og ok bryr seg ikke om vekta. Men de man ikke kjenner som bare ser en som en er ser ofte at der står det en som ikke har skjønt ting.

Da jeg var på det største, antagelig større enn de aller fleste på dette forumet, pleide jeg å si rett ut at det er f*** ikke fordi jeg er dum at jeg er så stor. Jeg røykte førti om dagen og sluttet - det var helt greit. Gå ned i vekt - går ikke.

Til slutt fant jeg løsningen som passet for meg, og nå er jeg kraftig, men ikke rar slik jeg var før. Jeg er sånn at jeg kan overbevise meg selv om at det er såvidt innenfor greit-nok.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Bergensis, her.

Eg får makk av den Bama/Bendit-reklamen der tjukke, dumme dama har treretters med shakes og spreke, tynne, smarte dama er i skogen og eter banan.

Den er så stigmatiserande at det provoserer meg.

Den reagerte jeg på også!

Banan er jo ikke akkurat sunn mat heller.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg er enig med deg, Zoe. Det er holdninger til vekt der ute. Det er ikke til å komme forbi. De man kjenner som vet at man er smart og ok bryr seg ikke om vekta. Men de man ikke kjenner som bare ser en som en er ser ofte at der står det en som ikke har skjønt ting.

Det som unektelig kan være vanskelig å forholde seg til, er overvektige som åpenbart har et spiseproblem, men som stadig vil snakke om jakten på årsaken til den uforklarlige, mystiske overvekten. Jeg har en i familien som gjentatte ganger gjør egen kropp og vekt til et tema, og det er til å bli av å høre på, for hun kommer aldri til at det kanskje muligens er en sammenheng mellom kaloriinntaket hennes og den helsefarlige overvekten hun sliter med. Jeg føler at jeg har munnkurv på i disse samtalene - det er liksom ikke rom for å si det som det er, nemlig at hun spiser for mye og beveger seg for lite. Tålmodigheten min blir virkelig satt på prøve når hun legger ut om de siste prøvene hun har tatt, hva homeopaten hennes tror, hvordan hun kan forbrenne kalorier vha tankens makt and_what_not. Jeg må bare innrømme at jeg blir littav å høre på disse avhandlingene. Det hadde vært så mye lettere å forholde seg til henne om hun erkjente årsaken til problemene sine. Da kunne jeg ha støttet henne på ektefølt måte - nå føler jeg meg bare som en elendig og falsk lytter.

Pida. Jeg må innrømme at det innlegget der fikk meg litt rød i kinnene. Jeg har aldri selv påstått at jeg ikke spiser og at det er et mirakel at jeg var så stor. Men jeg ville ofret livet fremfor å innrømme eller gå i detalj på hva jeg spiste jeg også.

Det er en del av sykdommen, og den delen der kommer av skamfølelsen som henger på fedmen. Det er liksom ikke lov å si at "jeg greier rett og slett ikke å spise mindre eller i det minste sunnere". For hvis man sier det så er det lov å si at det er bare å ta seg sammen.

Men det er ikke bare å ta seg sammen. Så da ender man med å sitte i benektelse og snakke tull isteden da.

Kjip situasjon. For alle.

[Travolta]

Er ikke samfunnet gjennomsyret av holdninger da?

Røykere (bør nedprioriteres av helsevesenet for de er skyld i det sjæl), undervektige (herregud,hun spyr sikkert etter lunsjen), homser (femi jålebukker som bare elsker Grand Prix), lesber (flatbankere), innvandrere (homogen gruppe som vanker på sosialen), SV'ere og Arbeiderpartifolk (j...sosialister), FrP'ere (en gjeng med nordledninger og andre korttenkte), sekretærer (blondiner som bare filer negler), blondiner (dumme som brød), Groruddalen (bare høyblokker), vestkanten (kun rike folk i store villaer), Asker (visstnok en bygd iflg. media), bergensere (rappkjefta), politifolk (rasister), statsanatte (late og udugelige folk)....

og så har vi de overvektige da - slutt å spise, begynn å trene!

Tja, noe er vel sant, annet ikke...men det hadde vært fint om folk generelt hadde være mindre fordomsfulle, og heller forsøkt å se mennesket som det er. Eller tålt at andre velger å gjøre ting annerledes enn de selv gjør. Baksnakking, misunnelse og korttenkthet er typisk norsk!

Jeg skjønner hva du sier, Smilefjes, og når jeg tenker meg om er det vel egentlig bare dette familiemedlemmet mitt som er så vanskelig å forholde seg til. Det er i høyeste grad forståelig at overvektige ikke vil blottlegge seg og snakke om spisevanskene sine - jeg anser det i det hele tatt for å være en privatsak. ..Men når dette familiemedlemmet mitt gjentatte ganger (eller alltid ) gjør egen overvekt til et tema, er det ubehagelig å bare jatte med, nikke og si "hm" på en mest mulig nøytral måte. Jeg finner rett og slett ikke ut av hvordan jeg skal forholde meg til henne uten å føle meg falsk.

[Travolta]

Pida, har du spurt om hun trener, endret kostholdet sitt etc? Hva er i så fall reaksjonen?

Opprinnelig lagt inn av Travolta, her.

Pida, har du spurt om hun trener, endret kostholdet sitt etc? Hva er i så fall reaksjonen?

Nei, jeg føler ikke at dette angår meg, egentlig. Jeg kunne ønske at jeg slapp å forholde meg til overvekten hennes hele tiden - at vi kunne møtes og prate om noe helt annet, gjøre noe sammen, etc. For meg er jo ikke overvekten hennes et problem - det er hun som tar det opp og setter fokus på det gang på gang. Jeg vet ikke hvordan hun hadde reagert om jeg kom med konkrete forslag til livsstilsendring, men grunnen til at jeg ikke gjør det, er jo at jeg tror det ville ha krenket henne. Hun vet jo selvfølgelig like godt som meg at det hun sliter med er å begrense matinntaket. Jeg har et par ganger spurt om hun vil være med og gå tur, men det har hun takket nei til.

[Travolta]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Nei, jeg føler ikke at dette angår meg, egentlig. Jeg kunne ønske at jeg slapp å forholde meg til overvekten hennes hele tiden - at vi kunne møtes og prate om noe helt annet, gjøre noe sammen, etc. For meg er jo ikke overvekten hennes et problem - det er hun som tar det opp og setter fokus på det gang på gang. Jeg vet ikke hvordan hun hadde reagert om jeg kom med konkrete forslag til livsstilsendring, men grunnen til at jeg ikke gjør det, er jo at jeg tror det ville ha krenket henne. Hun vet jo selvfølgelig like godt som meg at det hun sliter med er å begrense matinntaket. Jeg har et par ganger spurt om hun vil være med og gå tur, men det har hun takket nei til.

Ok, da er du nok mer forsiktig enn meg. Så lenge det er hun som til stadighet tar opp temaet, så hadde jeg spurt eller kommet med velmenende råd. Hvis ikke hadde hun vel holdt munn, hadde jeg tenkt.

Travolta - jeg vil tro det er et tilfelle av angrep er beste forsvar. Hun har kompleksr for overvekten og forsvarer seg med å snakke om den. Siden hun tror det er det eneste de andre tenker på likevel.

Det er innmari trist å ha det sånn. Og en sosial hemsko i tillegg - man blir liksom ikke innmari inne i katgorien "mennesker man gleder seg til å treffe" på den måten der. Antegelig er hun klar over det også - og ikke i stand til å gjøre noe med det.

Jeg tror heller ikke det er noen vits i å snakke om kosthold osv. Da skal man ha syyykt peiling på problematikken først. For alle overvektige vet godt at det handler om kaloribalanse. Det er bare det at det er veldig, veldig vanskelig å gjøre noe med det.

Selv holder jeg orden i sysakene med å spise omtrent ingen karbohydrater. Men det er bare å si med en gang at man skal være bra disiplinert for å holde på sånn år ut og år inn. Det funker for meg - men det funker ikke for alle.

Jeg vet at andre har forsøkt å komme med råd til henne, blant annet hennes mor, og det har nesten ødelagt forholdet deres.. Jeg tror virkelig ikke at denne dama ønsker råd og innspill - jeg tror derimot at hun ønsker støtte på at hun 1) må fortsette å lete etter årsaken til overvekten og 2) at hun ikke må gi opp håpet om å finne mirakelkuren.

Pida - det er sånn. Man vet jo så godt hva som skal til. Og det er umulig å gjøre det. Og det skammer man seg for og er takknemlig for alle som orker å bli med og opprettholde en historie om at det ikke kan endres.

[Travolta]

Det er sikkert som med mye annet - at man vet så godt hva som må til, men det er utrolig vanskelig å gjennomføre i praksis. Teori er én ting, praksis er noe annet.

Smilefjes, jeg kan godt forestille meg at du har rett mht. forsvar er det beste angrep. Kanskje det er hennes måte å ta kontroll på.

Det jeg mente i sted, er vel at det som regel er en grunn til at folk spiser for mye eller for lite. Vanlig søthunger er nå én ting, men kraftig overvekt bunner kanskje like mye i underforliggende problemer som i ren sult.

Siden du har vært så åpen mht. din overvekt, Smilefjes, så drister jeg meg til å spørre? (ikke konkret altså, men om du spiste mye fordi du hadde komplekser/andre problemer?)

Det jeg har lurt på om jeg skal våge å spørre om, er om hun har vurdert å bruke energien sin på å forsøke å akseptere kroppen sin som den er. I det minste å gi seg selv en pause fra dette problemet. Hvordan hadde det slått ann, tror dere?