En selvfølge at man får til det man setter seg fore

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Absolutt, men min erfaring er dessverre at der det først er skjevfordeling, er det gjerne gjennomført.

Det er ikke bra.

Jeg tenker at det er naturlig å gi en med et bein mer annerkjennelse når han løper sekstimetern i gymmen, enn når en med to bein gjør det, sånn satt på spissen. Synd at enkelte foreldre tydelig forskjellsbehandler. Det øker jo bare avstanden til det ene barnet ytterligere.

[Niobe]

Jeg er mest vant til at det forventes at jeg ordner slike ting på strak arm, og det er ingen grunn til å feire det. Om min mer ustrukturerte søster gjør det samme, så går champagnekorkene i taket, ja.

Foreldrene mine er helt klart av typen som blir mer imponert når min friske og raske mann sykler Nordsjørittet for gøy, enn av at jeg som er syk fullfører et studie på normert tid. F eks.

[kie]

Jeg liker å gjøre stas på folk rundt meg når de når sine mål og synes det er veldig fint når de rundt meg også gjør det tilbake. Det trenger ikke å være noen feiring kanskje, men et eller annet signal om at de er glade på mine vegne når jeg har oppnådd noe som betyr mye for meg vil jeg gjerne ha.

For meg ville det ha vært merkelig å ikke gjøre stas på f.eks. søsteren min når hun neste år blir ferdig med universitetsutdannelsen sin. Dette er jo en skikkelig big deal for henne og så skal jeg liksom la det forbigåes i stillhet? Jeg liker å tro at vi har et forhold der vi backer hverandre opp i motgang og jubler for hverandres medgang/prestasjoner.

Men det trenger ikke nødvendigvis være champagne og ballonger, altså. Gode ord kan bety mye de også.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Men det trenger ikke nødvendigvis være champagne og ballonger, altså. Gode ord kan bety mye de også.

Champagne&ballonger var ment symbolsk.

[Joika]

Folk tar ting veldig bokstavelig her i dag. Mulig fordi de leser bokstaver da.

[kie]

[Joika]

Bli med å feire hekken min du!

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Absolutt, men min erfaring er dessverre at der det først er skjevfordeling, er det gjerne gjennomført.

Mm.

[cora]

Alle i min familie har høy utdannelse, så det var en selvfølge at jeg skulle ta hovedfag også. Det beste min mor kunne si om mine resultater på skolen eller på universitetet, var "ikke så verst, men du klarer vel bedre. " Det var kanskje meningen å oppmuntre meg, men jeg oppfattet det som om jeg aldri presterte bra nok. Det er faktisk noe jeg sliter med den dag i dag, jeg er aldri fornøyd med noe av det jeg presterer, verken i jobbsammenheng eller privat. Puh, det var litt av en utblåsning. Så ja, alt jeg har gjort har vært en selvfølge fra mine kritiske foreldres side. Kan ikke huske at jeg har blitt feiret på noen måte for det jeg har fått til?

[Jessica]

Jeg forventer ikke at andre skal juble over det jeg gjør, men JEG jubler og feirer. Jeg syns jo det er trivelig om de som står meg nær gleder seg med meg, såklart.

I fjor ble jeg endelig ferdig utdannet lærer etter 7 år på "skolebenken". Med ekstremt mye motgang på veien. Jeg feiret det med å ta med mine to eldste barn/tenåringer til Bulgaria. Noe vi ikke hadde råd til og som jeg ikke har betalt ferdig enda, men det var verdt det. Jeg er i mot å gjøre noe på "krita", men jeg tillot meg det da.

Vi må ikke forvente at andre skal forstå hva veien til slike mål koster av tid og motivasjon. Forventninger kan fort bli knust, og det er ikke vondt ment av de som ikke skjønner hva dette har "kostet" for å komme dit.

Jeg syns vi skal feire de små og store målene vi har i livet. Det er en bragd når man når de målene man har satt seg. Det trenger ikke å være masterutdanning og professortitler, men at man har nådd målet. Kanskje målet er å gå 3 turer på en time i løpet av en uke, og man skal gjennomføre det i en måned. Da er det på tide å feire seg selv

Forøvrig visste jeg ikke at vi har klasseinndeling i vårt samfunn :naiv:

[Claire]

Jeg får positiv respons fra foreldre, søsken, venner og kollegaer - og ikke minst her på FP - så jeg er nok heldig der. Fikk også blomster fra foreldrene mine da jeg var ferdig med den siste eksamenen i år.
Den eneste som ikke ser noen grunn til en liten feiring er min mann. Han er lite flink til det der. Men jeg kjøper meg en flaske vin eller champagne selv, eller unner meg noe fint. Jeg har avfunnet meg med at han er sånn, og tar meg ikke så nær av det.

[007]

Mannen min er verdens beste når det gjelder feiring og skryt. Jeg hadde eksamen i mai og fikk blomster, vin og hjemmelaget pizza av mannen.

[Claire]

Ja, bare gni det inn, 007.

[apan]

Jeg må innrømme jeg ikke skjønner poenget med sånn feiring og aldri har savnet det. Mamma og pappa har flere ganger "feiret" meg litt i slike anledninger som du nevner (type store, ferdig med skolen og slikt) og jeg skal ikke si at jeg misliker det, og selvsagt er det veldig snilt av dem, men for meg er det helt unødvendig.
Ofte har de ikke feiret også, aldri enkeltkarakterer og slikt selv om jeg har fått mange gode. Jeg tror jeg er veldig selvregulert på den måten at jeg bare er opptatt av å være fornøyd selv. Det er bare det jeg ønsker meg og så vil jeg gjerne drikke øl med venner og slikt. Jeg er ikke særlig opptatt av noe mer. Jeg fikk en bok av mamma og pappa da jeg fullførte PPU nå, og det var jo koselig av dem, men jeg innrømme at jeg synes det var skrekkelig unødvendig.

Jeg liker å feire andre ting altså. Jeg har bare aldri savnet feiring for ting som jeg kun gjør for min egen skyld.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg må innrømme jeg ikke skjønner poenget med sånn feiring og aldri har savnet det.

Hadde du aldri fått noe, ville du nok ha savnet det bittelitt, tenker jeg. Alt er relativt.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Hadde du aldri fått noe, ville du nok ha savnet det bittelitt, tenker jeg. Alt er relativt.

Ja, men jeg tolker hovedinnlegget direkte i forhold til champis og jordbær. Altså feiring i ordets forstand, ikke anerkjennelse. Dette siste føler jeg mer du etterlyser, og det har jeg full forståelse for, men det er noe helt annet i mitt hode. Jeg har aldri savnet feiring for eksamener og drømmejobber. Men selvfølgelig har jeg satt pris på at foreldrene mine har sett det og sagt "Bra".

[Harriet Vane]

Som Elinblu sier: mønsteret av skjevfordeling begynner tidlig. Mine S'er ble forbigått i stillhet, mens min søster - som det visstnok var opplest og vedtatt synd på fra dag 1, ble feiret for en G. Hun er helt normalt utrustet i toppetasjen, har mange talenter og gode egenskaper. Det jeg har, som hun mangler, er selvstendighet og jernvilje/disiplin. Og dermed er det synd på henne og ikke på meg. Mønsteret er gått seg så fast at jeg ikke fikk låne 5000 da jeg ikke fikk studielån mer, men hadde et halvt år igjen av studiene og ikke begynte å jobbe før i februar, mens hun har fått gratis tomt, materialer, penger og masse masse hjelp og gratis husrom mens hun etablerer sin egen bedrift. Hun er gjort hjelpeløs. det er virkelig ingenting i veien med henne, men hun er behandlet som om det var det i 33 år.

"Æsj, du klarer deg alltid" var svaret. Og jeg kjøpte bleier på mastercard og kokte suppe på en spiker.

[Pappalille]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Som Elinblu sier: mønsteret av skjevfordeling begynner tidlig. Mine S'er ble forbigått i stillhet, mens min søster - som det visstnok var opplest og vedtatt synd på fra dag 1, ble feiret for en G. Hun er helt normalt utrustet i toppetasjen, har mange talenter og gode egenskaper. Det jeg har, som hun mangler, er selvstendighet og jernvilje/disiplin. Og dermed er det synd på henne og ikke på meg. Mønsteret er gått seg så fast at jeg ikke fikk låne 5000 da jeg ikke fikk studielån mer, men hadde et halvt år igjen av studiene og ikke begynte å jobbe før i februar, mens hun har fått gratis tomt, materialer, penger og masse masse hjelp og gratis husrom mens hun etablerer sin egen bedrift. Hun er gjort hjelpeløs. det er virkelig ingenting i veien med henne, men hun er behandlet som om det var det i 33 år.

"Æsj, du klarer deg alltid" var svaret. Og jeg kjøpte bleier på mastercard og kokte suppe på en spiker.

Men du er den som kan sitte og se på det du har og vite at det er du, og bare du, som har fikset det. Det er mye styrke i vissheten om at en er sterk. Men fy jeg får lyst til å fike opp folk som gjør sånt mot barna sine altså.

Da jeg var ferdig på ingeniørhøyskolen sa jeg faktisk fra til foreldrene mine at jeg ønsket meg veldig en ingeniørring. Jeg forklarte at det var viktig for meg og at jeg ønsket meg den fra dem fordi jeg aldri fikk ha noen konfirmasjon og aldri har hatt en eneste markering på noe vis fra dem til tross for år etter år med studier, skolegang med gode resultater osv og at jeg ikke hadde råd til å kjøpe ringen selv siden økonomien på tampen av et studie ikke akkurat er god.

De brukte ikke penger på sånt tull. Hollywoodnykkene fikk jeg finansiere selv.

Jeg tror nesten jeg kan si at jeg følte meg forskjellsbehandlet til tross for at jeg er enebarn.

Men om forskjellsbehandling - man tvinger ikke i en unge som ikke vil ha is en is bare fordi søskenet ellers ikke kan få is.

Men man gir ikke mindre konfirmasjonsgave til den ungen som ikke er like kristen som sin søster eller bror vel? Og samme med gave for fullførte studier, bryllup og lignende - der må det være et visst system.

[Retz]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Med en overhengende fare for at dette kan oppfattes som sutring, drister jeg meg til å høre om det er flere "flinke piker" der ute som skulle ønske seg litt mer ballonger&sjampis når de oppnår noe som er grunn til feiring?

Først som sist - dette hører ikke hjemme blant de store problemene i livet, men kan vel snakkes om likevel?

Mine foreldre og andre rundt meg har alltid hatt en forventning om at jeg fikser ting. Det er jo bare fint og gjør jo også noe positivt med troen jeg har på meg selv. Likevel kan det av og til være litt stuslig at store seire for meg blir sett på som en selvfølge av andre.

Gjennom årenes løp har jeg lagt merke til at andre som består eksamener med glans, kommer inn på studier de sårt ønsker seg, får drømmejobben og ellers oppnår det de jobber for blir feiret på ulikt vis.
Nå er jeg selv en stor fan av feiringer og litt haloi&moro generelt og hadde i grunnen satt pris på en blomst eller en skvett sjampis nå som jeg både har bestått en eksamen i et temmelig overarbeidet arbeidsår OG fått fast jobb på min drømmearbeidsplass!

Should I get a grip & shut up - eller er det lov å drømme om litt mer feiring?

Du må si det. Til dem du ønsker oppmerksomhet fra, altså. Folk er så forskjellige, og mange kommer ikke på at enkelte ønsker å feires mer enn med et "grattis!" Sånne folk, som meg, må få klare beskjeder om hva som er forventa av oss.

Selv er jeg en katastrofe når det gjelder å huske å gi folk oppmerksomhet ved større anledninger. Jeg husker ikke en gang bursdagen til venner jeg har kjent fra tidlig ungdom, noen vet jeg ikke nøyaktig alder på en gang. Det er fordi jeg ikke synes det er viktig, men hadde en av dem ymtet frampå at "Herregud, Retz, nå får du pinadø skjerpe deg! Fra nå av vil jeg sette pris på å få gave på dagen min, ikke tre måneder før eller etter!" da hadde jeg selvsagt notert meg det og aldri glemt det igjen.

Når det gjelder dette med å ta det som en selvfølge at folk får til det de setter i gang med, så gjør både jeg og andre det ift meg selv. Det synes jeg er helt som det skal være. Vi feirer egentlig masse i løpet av et år, men det blir gjerne impulsfeiringer, som f.eks. feiring av fint vær og sånt.