Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg har også vært borti noen gravide som var "slitne" (selvsagt alltid vanskelig å vite hva den enkelte legger i det) og som måtte sykemeldes fra jobben fordi de stort sett sov hele ettermiddagen og ikke fikk "gjort noe". De følte at de sov så mye og var så slitne at de ikke fikk annet ut av dagen enn jobb og søvn. Og "alle" rundt dem sa: "sånn skal du ikke ha det! Gå og få sykemelding! Du må jo ha litt overskudd når du kommer hjem også!". Javel? Graviditet er tidsbegrenset, og stort sett valgfritt. Og når man blir gravid, så skal man ikke akseptere at man blir trøtt, at det går utover det sosiale på fritiden? Men jobben, den kan man sykemeldes i fra, så da gjør man det, så slipper man å gi avkall på fritid.

Jeg synes heller ikke man skal sykmelde seg fordi man er gravid, om man ikke er syk. Men samtidig så tror jeg at om en person er så sliten at hun sover fra klokken 16 og neste dag, og ikke delta i hverdagslivet/hjemmelivet i det hele tatt pga graviditeten, så er man kanskje såpass sliten at man kan bli syk av det hvis man ikke trapper litt ned? Hvis ikke kan man kanskje ende opp sånn at man ikke klarer å jobbe i det hele tatt. Det går an å tilrettelegge med små ting for gravide også, som er med på å gjøre at de unngår sykmelding. Det kan være hjemmekontor noen dager, fleksitid, kortere arbeidsdager etc. Dessuten er det ganske avgjørende hvilken type jobb du har også, som høygravid iallefall.

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Er som vanlig enig med Billa i dette spørsmålet. Har selv akkurat fullført en graviditet mens jeg jobbet 100%. Det betød at jeg jobbet mine 100%, var mamma 100% fram til leggetid og sov resten av døgnet. Huset var ikke ryddig for å si det sånn. Bemerkelsesverdig mange mente at jeg burde sykemeldes siden jeg var så trøtt. Jeg var ikke enig. Det er viktigere å skjøtte jobben sin enn at huset er strøkent til enhver tid!

Den "lettvinte" holdningen til sykemeldinger, er jeg uenig i. Jobben er ikke det første og eneste som skal lide hvis man har en periode med mindre energi.

Ellers er jeg enig med dem som mener at man ikke kan jobbe 100% hvis man ikke har energi til det sammen med hus, hjem, familie, osv. Sykemeldinger skal brukes når man er syk, ikke når man har tatt på seg for mange forpliktelser.

Her sier du noe viktig.

Hvis livet i en periode (småbarnsperioden f.eks.) er så slitsomt at man ikke henger sammen med tre små barn og full jobb, da må en se på om AS familien kanskje kan greie seg med f.eks 1,7 inntekter i noen år.

Noe annet er det synes jeg om det skyldes sykdom. Jeg var selv sykemeldt 50% noen uker i høst, pga anemi. Da var jeg for sliten for full jobb og familie, men det var medisinsk betinget. Nå skal det sies at jeg også savnet tiltak, jeg ble jo ikke bedre av å være sykemeldt, men jeg slapp å være halvt besvimt av utmattelse.

[bønna]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg er også enig i at jevnlige sykmeldinger ikke skal være et alternativ til å redusere stillingsstørrelse. Da får man heller søke om å få annen støtte. Pengene kommer kanskje fra samme potten, men for arbeidsgiver og kollegaer er det betydelig mer forutsigbart med en kollega som jobber varig 60%, enn en i 100 % som stadig blir sykmeldt hver sommer og fra november og ut mars... Det er ikke et menneskekrav å ha 100 % stilling hvis man ikke makter å utføre de 100 %ene _sammen med krav på hjemmebane_. Vi MÅ bli flinkere til å innse egne begrensninger uten at vi samtidig mener at vi har krav på at det offentlige nærmest ubegrenset skal kompensere oss for dem.

Dette er jeg enig i, og jeg har gjordt akkurat det. Dvs jobbe 70%. Det har ikke falt meg inn å gå til legen for å bli sykemeldt fordi jeg ikke klarer 100 % jobb. Men kanskje jeg kunne gjøre det, for å få enda mere penger?
Men jeg er heldig å har en lønn å leve på selv 70 % stilling, og nesten ikke huslån. Og arbeidsgiver som setter pris på at jeg er pålitelig, på jobben hver dag. Selv om jeg kan kommme (veldig)seint, så får jeg gjordt det jeg skal. En god løsning, om jeg skal si det selv. Men arbeidsgiver vil helst at jeg skal komme hver dag, og ikke ha en fridag i uka.

[Nessie]

Uansett hvilket system vi får så vil det være noen som utnytter det. Noen vil misbruke legenes tillit og det systemet vi har, alltid. Men jeg tror uansett i den store sammenhengen at dette er fåtallet. Og jeg synes det er trist at disse få skal ramme resten.

Det som også er så typisk, er at det skal spares penger fort. Det er lite som kan gjøres fort i en sak som dette. Å endre både system og holdninger tar tid, både hos arbeidsgier og arbeidstaker. Det er ikke sånn at man kjapt kan tjene inn noen millioner ved å kutte litt her og der og kalle det en seier.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av sykkelpappa, her.

Og når det gjelder sykelønssordninger vil jeg si at jeg betaler gladelig skatten min vel vitende om at en og annen snylter får penger urettmessig, enn at systemet skal legges om slik at bare noen få rettmessige mottakere blir truffet. Sett dere inn i situasjonen til den ene, det er verre enn at noen skattekroner går tapt. Nei, sett heller ressursene inn på å oppdage og filleriste snylterne...

Jeg tror ikke debatten hadde funnet sted i det hele tatt hvis det dreide seg om et fåtall. Det handler heller ikke om "snyltere." (Jeg regner med du mener typen som tar fri en dag eller to fordi de vil på fisketur eller er i bakrus) Den gruppen jeg mener bidrar til de virkelig store tallene, er bl.a de som bina nevner her under:

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det er nettopp dette jeg også mener. Sykemelding har blitt løsningen på alt. Jeg har sett folk klamre seg til 100 % stilling, med gjentatt og langvarig sykefravær, og det eneste de fungerer i er å jobbe redusert. Men å gjøre det, uten å få sykepenger?? Nei, da taper de jo penger, da! Det går jo ikke!

Dermed brukes sykemelding egentlig ikke får melde fra om sykdom, men for å sikre folk inntekt selv om de må jobbe redusert.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg synes debatten går over alle kosteskaft og de som ikke ser at den gjør noe med mange samvittighetsfulle folk som er sykemeldte skjønner jeg meg ikke på.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det kan selvsagt være veldig annerledes for andre og kanskje er jeg kjempeunik. Men jeg tror faktisk ikke det. Jeg har lest og hørt mange syke folk som opplever samfunnets misnøye med "alle disse sykmeldte" og nedlatende formuleringer som "sutring", "latsabber" osv. som en hard tilleggsbelastning som ofte tar fokus og krefter fra mer konstruktiv energibruk. Noe som det virker logisk at vil kunne forlenge prosessen mot full arbeidsførhet igjen.

Jeg ser at folk som er sykemeldte kan føle seg støtt av å hele tiden bli diskutert i media, men hva mener du man skal gjøre da? Debatten må taes, selv om det kan virke som om det er det siste tabu det er snakk om her. Terrorisme, overvekt, palestina-konflikten og uansvarlige russ- alt blir diskutert og synset om i media, og det finnes alltid grupper som vil føle seg urettferdig behandlet og misforstått i slike diskusjoner. Jeg er likevel ikke for et samfunn der viktige debatter ties ihjel fordi noen kan bli såret. Ved nærmere ettertanke framstår et slikt samfunn som det rene diktaturet. Jeg har svært, SVÆRT vanskelig for å tro at taushet rundt sykelønnsordningen vil få tallene ned.

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

.

Det å kutte ut sykelønnsordningen, eller kutte ned på den synes jeg er tullete. Det eneste som skjer da, er at sykelønnsutgiftene går ned, og sosialhjelpsutgiftene går opp. Man forskyver problemet over på en annen post, og skaper dermed også mye større problemer i samfunnet. Det er fortsatt skambelagt å gå på sosialkontoret, det skaper mye arbeid og bekymringer for dem som er syke og gjør dem mer syke, statistikk viser at når man først er kommet inn i sosialtrygdesystemet, så er det vanskelig å komme seg ut igjen, og at man har mange-generasjons-sosialtjenestemottakere (dvs at barna av sosialtjenestebrukere blir det selv også). osv. Jeg mener forresten også å ha lest en plass at en del av de landene vi sammenligner oss med på tall fra sykelønnsutbetalinger har lavere tall fordi de har andre lover som gjør at en del av dem som kommer inn i sykelønnsutbetalingene her, kommer inn i sosialtjenesteutbetalinger der.

En sosialhjelpsordning er behovprøvd, det er ikke sykelønnen. Jeg tror at ved å stramme inn på sykelønnsordningen, vil de som virkelig står i fare for å miste hus og hjem kvalifisere for sosialhjelp, vi andre får klare oss selv, med mindre vi har diagnoser som helt klart gir rett på sykelønn. Mange ting gjør nemlig, etter min mening, ikke det.

Opprinnelig lagt inn av sykkelpappa, her.

Jeg synes ikke det er særlig rart enkelte ikke klarer å forholde seg til en slik hverdag, og ihvertafll ikke rart at dette gjør at andre forhold i arbeidshverdagen vipper folk av pinnen. Jeg bryr meg igrunnen ikke om hva foreldrene og besteforeldrene våre måtte holde ut med på sin arbeidsplass, de hadde andre forutsetninger for å håndtere sin hverdag, både psykisk, fysisk og sosialt.

Hva i all verden mener du med dette?

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg synes diskusjonen er viktig, og jeg synes at ALLE aspekter ved vårt sykmeldingssystem bør kunne diskuteres. Så må vi heller tørre å ta opp de vanskelige spørsmålene uten å legge lokk på det som kan være vanskelig og sårt. Hvis det virkelig er slik overskriften antyder, burde det jo ikke være noe problem for offentlige utvalg og kommisjoner å utrede dette? De vil jo uansett finne ut at det ikke er slik, ikke sant? Vi må tørre å tenke andre årsaker enn bare det enkleste og mest PK, som jo er å peke på dårlige sjefer og grådige eiere.

Jeg er også enig i at jevnlige sykmeldinger ikke skal være et alternativ til å redusere stillingsstørrelse. Da får man heller søke om å få annen støtte. Pengene kommer kanskje fra samme potten, men for arbeidsgiver og kollegaer er det betydelig mer forutsigbart med en kollega som jobber varig 60%, enn en i 100 % som stadig blir sykmeldt hver sommer og fra november og ut mars... Det er ikke et menneskekrav å ha 100 % stilling hvis man ikke makter å utføre de 100 %ene _sammen med krav på hjemmebane_. Vi MÅ bli flinkere til å innse egne begrensninger uten at vi samtidig mener at vi har krav på at det offentlige nærmest ubegrenset skal kompensere oss for dem.

Veldig enig i dette.

[Perhonen]

For meg er inntekten min det jeg lever av. Jeg har ingen samboer, ektemann eller foreldre som kan hjelpe meg om jeg skulle bli syk. Hvis jeg skulle komme i den situasjonen at jeg ikke kan jobbe i den stillingsandelen jeg har i dag så klarer jeg ikke å forsørge meg selv og to barn + hjelpe en ungdom i etableringsfasen. Det blir den nyutflytta ungdommen som da må hjelpe til å forsørge sin mor. Er det riktig? Vi har et velferdssystem som skal støtte opp og hjelpe folk som trenger det slik at de har en inntekt de kan leve av. Jeg har faktisk ikke betalt skatt i over 25 år for at noen andre skal kunne nytte seg av de pengene, og ikke meg selv om behovet en dag skulle være der. Ved å innføre en karensdag, hvem er det da som sparer de pengene, jo det er den enkelte bedrift. Og greit nok. Hvordan har de da tenkt at staten skal spare sine penger?? Hva med alle de som går langtidssykemeldt fordi de står i sykehuskø??? Fordi de ikke har penger til å kjøpe seg helsetjenester på private sykehus. Skal de nektes sykepenger fordi de kan ta opp lån i banken og benytte seg av de private sykehusene? Hvordan vil vi egentlig det skal være? Slik som i USA hvor folk er forsikret opp til ørene og vel så det for det aller meste? Og med en god del av befolkningen stående utenfor fordi de ikke har råd til slike ordninger, eller tenker at det aldri vil ramme dem.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

For meg er inntekten min det jeg lever av. Jeg har ingen samboer, ektemann eller foreldre som kan hjelpe meg om jeg skulle bli syk. Hvis jeg skulle komme i den situasjonen at jeg ikke kan jobbe i den stillingsandelen jeg har i dag så klarer jeg ikke å forsørge meg selv og to barn + hjelpe en ungdom i etableringsfasen. Det blir den nyutflytta ungdommen som da må hjelpe til å forsørge sin mor. Er det riktig? Vi har et velferdssystem som skal støtte opp og hjelpe folk som trenger det slik at de har en inntekt de kan leve av. Jeg har faktisk ikke betalt skatt i over 25 år for at noen andre skal kunne nytte seg av de pengene, og ikke meg selv om behovet en dag skulle være der. Ved å innføre en karensdag, hvem er det da som sparer de pengene, jo det er den enkelte bedrift. Og greit nok. Hvordan har de da tenkt at staten skal spare sine penger?? Hva med alle de som går langtidssykemeldt fordi de står i sykehuskø??? Fordi de ikke har penger til å kjøpe seg helsetjenester på private sykehus. Skal de nektes sykepenger fordi de kan ta opp lån i banken og benytte seg av de private sykehusene? Hvordan vil vi egentlig det skal være? Slik som i USA hvor folk er forsikret opp til ørene og vel så det for det aller meste? Og med en god del av befolkningen stående utenfor fordi de ikke har råd til slike ordninger, eller tenker at det aldri vil ramme dem.

Må si meg enig med deg Perhonen. Det er mange hensyn å ta. Det kan være mange årsaker til at noen ikke klarer jobben sin. Både av helsemessige årsaker, men også pga arbeidsmiljø, livssituasjon osv.

Når en blir kronisk syk så rammer det hardt økonomisk. Det rammer hele familien i tillegg til usikkerheten. Det er nok vanskelig for de som har vært så heldige å få være friske å forstå hvordan sykdom rammer en på mange ulike måter.

Jeg er helt enig i at diskusjonen må tas, men syns det er trist når utgangspunktet er at maaange lurer til seg penger. Det tror jeg ikke noe på. De fleste vil gjerne jobbe. Mange trygdede kvier seg for å si at det er det de er. Å være trygdet er ikke lukurativt, og det er så dårlig med lønnsforhandlinger da gitt...

[DM]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

En sosialhjelpsordning er behovprøvd, det er ikke sykelønnen. Jeg tror at ved å stramme inn på sykelønnsordningen, vil de som virkelig står i fare for å miste hus og hjem kvalifisere for sosialhjelp, vi andre får klare oss selv, med mindre vi har diagnoser som helt klart gir rett på sykelønn. Mange ting gjør nemlig, etter min mening, ikke det.

Men sykelønn er jo også behovsprøvd. Er man syk og har behov, så kan man bli sykemeldt. De som virkelig står i fare for å miste hus og hjem kommer til sosialkontoret og får beskjeden: Kom tilbake når du har solgt bilen din (som mange trenger for å kunne delta i arbeidslivet), og når du har solgt huset ditt, da klarer du deg selv en stund til. Når du har helt nådd bunnen kan du komme hit og hoppe enda lengre ned på bunnen og se hvordan det er her nede. Tjener ektefellen din penger, så kan det hende vi bare gir deg hjelp som lån som skal betales tilbake. Og så må du komme inn her hver måned og sitte i kø for å søke på nytt, og på nytt, - klarer du ikke for du er for syk sier du? Det må du, for hvis ikke blir det ikke penger. Sorry Sam. Og er man riktig heldig får man utbetalt kuponger istedet for penger og står i kassen på butikken og må legge tilbake varer, - for sosialkupongene er det ikke lov å bruke på disse varene dessverre. Velkommen til bunnen i samfunnet, håper du trives her, for det er søren så vanskelig å komme seg på beina igjen, for ikke å snakke om stable egenverdet på beina igjen og komme seg ut av bekymringsspiralen.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

En sosialhjelpsordning er behovprøvd, det er ikke sykelønnen. Jeg tror at ved å stramme inn på sykelønnsordningen, vil de som virkelig står i fare for å miste hus og hjem kvalifisere for sosialhjelp, vi andre får klare oss selv, med mindre vi har diagnoser som helt klart gir rett på sykelønn. Mange ting gjør nemlig, etter min mening, ikke det. .

Hvilke diagnoser skal da helt klart gi rett på sykelønn? Og hvem skal bestemme dette? Og videre, ja sosialhjelpen er behovsprøvd, den er så behovsprøvd at mange steder blir barnetrygd og minstebidraget regnet med i inntekten og tjener man da over fire - fem tusen i måneden så får man altså ingen sosialhjelp... ergo blir veldig veldig mange uten mulighet til å beholde hus og hjem. Jeg har endel medfødte familieære lidelser som gjør at ingen forsikringsselskap i verden ville forsikre meg mot disse sykdommene, hva skal jeg gjøre da? Sannsynligheten for å få en av disse sykdommene er rimelig stor, og jeg tar naturlig nok forhåndregler i forhold til dette. Men dette er ikke av betydning for noen forsikringsselskap. Man selger ikke forsikring på en bil man vet er i ferd med å falle sammen liksom.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tror ikke debatten hadde funnet sted i det hele tatt hvis det dreide seg om et fåtall. Det handler heller ikke om "snyltere." (Jeg regner med du mener typen som tar fri en dag eller to fordi de vil på fisketur eller er i bakrus) Den gruppen jeg mener bidrar til de virkelig store tallene, er bl.a de som bina nevner her under:

Det at det er mange som er sykmeldt, betyr ikke at det er mange som snylter på systemet. Jeg er enig i at man skal ta debatten, men jeg er litt uenig i måten det blir fremstilt. Det blir med en gang ropt om dårlig arbeidsmoral og late Nordmenn. Feilene ligger hos arbeidstaker, og så slipper systemene og arbeidsgiver unna på en måte.

Jeg jobber i kommunesektoren. Der prates det høyt og fint om at vi er ansatt i kommunen, "for tiden ved .... bhg" feks. Dette blir spesielt dratt frem ved omrokkeringer og slike ting. Men når en person ikke kan utføre de arbeidsoppgavene en har hatt, feks i barnehage, da blir det fort så voldsomt sneversynt - mot den konkrete barnehagen. Da prater man plutselig ikke om hele kommunen mer. Og jeg skjønner det ikke.

Hvordan sykmeldte blir møtt har enormt mye å si. Og mange ledere og arbeidsgivere (og NAV) har vanvittig mye å lære.

[elg]

Nå har jeg ikke lest hele tråden, men det jeg har lest går veldig på at det er de sykmeldtes feil at det er så mange sykmeldte her. Jeg tror også at legene har sin den av skylden. I et par tilfeller har jeg hatt bihulebetennelse og hoste som jeg har gått til legen for å få antibiotika for å bli kvitt. Jeg har da med en gang blitt spurt hvor lang sykemelding jeg ønsker. Da jeg ikke var spesielt plaget, takket jeg nei til dette, men det er klart fristende med litt "ekstra ferie" i tilfeller hvor man bare har små vondter. Det kunne kanskje være en idé for legene å se mer på den totale allmenntilstanden til pasientene før sykmelding foreslås.

[Billa]

Som arbeidsgiver ser jeg jo sykelønnsordningen fra et litt annet ståsted enn de i denne debatten som synes det er aller mest bekvemt å nærmest utelukkende konkludere med at dette er arbeidsgivernes feil. Man får jo inntrykk av at dette (tilsynlatende skyhøye) fraværet primært skyldes konflikter på arbeidspassen i tillegg til dårlig ledelse og et brutalisert arbeidsliv.

Jeg er ikke enig. I Norge har vi rettigheter og arbeidsvilkår som fortoner seg som en DRØM for andre utenfor våre grenser. Jeg har virkelig ingen tro på at problemet med det høye fraværet ligger i dårlig arbeidsmiljø. Jeg har gjennom snart et tiår gått mange, MANGE runder med mange, MANGE sykmeldte (langtids/kortids). Ingen av dem har hatt noe med konflikter eller dårlig arbeidsmiljø å gjøre. Det har nærmest utelukkende vært problemer som har oppstått på hjemmebane eller personlige problemer (ulike traumer og vonde opplevelser). Disse kan man jo ikke sykmelde seg fra. Oppgaver under en sykmelding, og krav om at det man blir sykmeldt av (gjelder primært ved type "slapphet/tretthet") må ENDRES på innen sykmeldingsperioden er ferdig er helt avgjørende etter min mening. Samtalene må tas, hjelpen må skaffes, destruktive bånd må kuttes osv osv.

Jeg har av og til litt inntrykk av at hvis man ikke har det 100 % fantastisk i livet sitt, er det her i landet akseptert at man er "syk" nok til å bare måtte fokusere på seg selv. Å fokusere på seg selv er et mantra jeg tror flere arbeidsgivere enn jeg har hørt noen ganger i løpet av årene. Jeg mener at det er ikke tvil om at vi må se på HVA som er sykdom og hva som bare er selve livet. Livet ER tøft av og til. Det er heller ikke bare greit å bli sykmeldt som nærmeste pårørende til en med f.eks kronisk alvorlig sykdom eller andre problemer. Ønsket og behovet er fullt forståelig, men når grunnlaget blir EGEN psykisk sykdom _kan_ det får konsekvenser senere i f.eks forsikringssammenheng.

Alle jobber passer ikke for alle, og at man må redusere stillingsprosent i enkelte deler av livsfasen synes jeg faktisk er litt way of life. Vi _kan_ ikke ha en arbeidsstokk som yter 70 % men krever 100 % i lønn, det regnestykket går til slutt ikke opp, og det er vel dit vi er i ferd med å komme i dag. Nesten 1/3 av arbeidstokken i Norge er ute av arbeidslivet på et eller annet vis, og det sier seg jo selv at belastningen på resten etterhvert vil bli for stor. At man nærmest uavhenging av livsstil skal ha krav på å få den opprettholdt gjennom offentlige støtteordninger fordi man ikke vil gå ned i stilling, er jeg _ikke_ enig i. Det er så mange som faktisk ofrer lønn i en periode av livet for å heller jobbe mindre, at jeg ikke ser hvorfor andre skal ha samme prinsippielle løsning betalt av felleskapet....

I debatten er det ofte kronikerne og de virkelig alvorlig syke som synes det er tøft å bli satt spørsmålstegn ved, og det skjønner jeg godt. Det er jo allikevel ikke dem jeg primært tenker på når jeg tenker at arbeidstakere i Norge godt kunne fokusere litt mer på nærvær fremfor fravær.

[mkj]

Jepp - det som er vanskelig er at alle som er sykemeldte selv tar dette så veldig personlig. Det at man ønsker sykefraværet ned betyr vel ikke at man ønsker kronikerne ut i jobb for en hver pris.

På vår jobb har vi et høyt langtidsfravær (har hatt) Ikke et eneste av tilfellene skyldes dårlig arbeidsmiljø. Nå vet jeg ikke helt hva som kunne ha vært gjort med akkurat de tilfellene.

Men jeg tror Esme har mange gode poeng som kunne ha fjernet mye. Videre mener jeg fortsatt at høyt sykefravær til dels er prisen vi må betale ved høy yrkesdeltakelse. (i gamle dager var ingen hjemme fra jobben med syke barn, for mor var jo alltid hjemme - like så omsorg for foreldre osv osv, man kunne også lettere plage seg til å gå på jobb sånn halvsyk om man hadde noen som styrte skuta med stø hånd hjemme)

[rine]

for Billa.

[valborg]

Jeg syns Billas siste innlegg var befriende godt og likte spesielt denne:

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg mener at det er ikke tvil om at vi må se på HVA som er sykdom og hva som bare er selve livet. Livet ER tøft av og til.

[sykkelpappa]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

I debatten er det ofte kronikerne og de virkelig alvorlig syke som synes det er tøft å bli satt spørsmålstegn ved, og det skjønner jeg godt. Det er jo allikevel ikke dem jeg primært tenker på når jeg tenker at arbeidstakere i Norge godt kunne fokusere litt mer på nærvær fremfor fravær.

Problemet her er jo gjerne at de kronisk syke ofte har kronisk dårlig samvittighet for det også. Den ekstra belastningen dette medfører legger bare flere steiner på skuldrene til denne gruppen. De som virkelig hadde trengt å få denne typen tilbakemeldinger ignorerer dem som oftest og blir følgelig ikke påvirket av dem.

Poenget mitt er at man må finne andre fokus for problematiseringen her enn de som er syke, man må anerkjenne at det er systemet som må diskuteres og eventuelt endres, ikke de syke som er fanget opp i det, de har nok med sitt allerede, og de som snylter bryr seg uansett ikke...

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av sykkelpappa, her.

Problemet her er jo gjerne at de kronisk syke ofte har kronisk dårlig samvittighet for det også. Den ekstra belastningen dette medfører legger bare flere steiner på skuldrene til denne gruppen. De som virkelig hadde trengt å få denne typen tilbakemeldinger ignorerer dem som oftest og blir følgelig ikke påvirket av dem.

Poenget mitt er at man må finne andre fokus for problematiseringen her enn de som er syke, man må anerkjenne at det er systemet som må diskuteres og eventuelt endres, ikke de syke som er fanget opp i det, de har nok med sitt allerede, og de som snylter bryr seg uansett ikke...

Men problemet ER jo at det er så mange som 1/3 av arbeidstokken i dette landet som per definisjon er så syke at de ikke kan være i arbeid. Vi kan jo ikke diskutere det offentlige Norges store utgifter uten å SE PÅ hva pengene går til? Det er vanskelig å være arbeidsledig også, men det blir jo helt tullete å ikke kunne diskutere hvilke grep som er nødvendige for å få folk i jobb?

Kan jo være at det finnes de som får offentlige støtte i forbindelse med sykdom som faktisk _kunne_ ha bidratt i arbeidslivet, og da synes jeg faktisk at det er en viktig debatt når vi tar opp _hvordan_ vi skal kunne få det til. Så hårsåre kan vi ikke være at vi ikke kan ta tak i vanskelige spørsmål fordi vi kan risikere å støte noen. De som er for syke til å delta på noe plan i arbeidslivet, ja de er jeg ganske sikker på VET det, og dermed skjønner de også at det ikke er dem denne debatten primært dreier seg om.

[sykkelpappa]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Men problemet ER jo at det er så mange som 1/3 av arbeidstokken i dette landet som per definisjon er så syke at de ikke kan være i arbeid. Vi kan jo ikke diskutere det offentlige Norges store utgifter uten å SE PÅ hva pengene går til? Det er vanskelig å være arbeidsledig også, men det blir jo helt tullete å ikke kunne diskutere hvilke grep som er nødvendige for å få folk i jobb?

Kan jo være at det finnes de som får offentlige støtte i forbindelse med sykdom som faktisk _kunne_ ha bidratt i arbeidslivet, og da synes jeg faktisk at det er en viktig debatt når vi tar opp _hvordan_ vi skal kunne få det til. Så hårsåre kan vi ikke være at vi ikke kan ta tak i vanskelige spørsmål fordi vi kan risikere å støte noen. De som er for syke til å delta på noe plan i arbeidslivet, ja de er jeg ganske sikker på VET det, og dermed skjønner de også at det ikke er dem denne debatten primært dreier seg om.

Du har rett, og jeg er ikke uenig med deg, det er mest et spørsmål om hvor fokuset for debatten skal ligge. Hvis vi er enige om at de som er for syke skal ha sin stønad og ellers få skjøtte sin hverdag som best, er det en unødvendig belastning for dem å stadig bli trukket frem i media som noen som underforstått tapper samfunnet for ressurser uten å føre noe tilbake (noe de jo faktisk gjør hvis man bare ser på tallene). Hvis man derimot mener at den tredelen som er for syk egentlig ikke er det og burde vært intergert på et eller annet vis, så mskal man selvfølgelig trekke dem frem, men man ville kanskje vunnet mye på en mer postitiv vinkling. Det er viktig å spille på folks styrker og muligheter snarere enn begrensninger og svakheter, ihvertfall hvis de allerede er i en i utgangspunktet svekket situasjon.

Håper jeg får frem poenget mitt, jeg ønsker ikke å feie problemet under teppe, jeg ønsker bare en mer konstruktiv måte å møte problemet på, som ikke segregerer de man ønsker å hjelpe.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Som arbeidsgiver ser jeg jo sykelønnsordningen fra et litt annet ståsted enn de i denne debatten som synes det er aller mest bekvemt å nærmest utelukkende konkludere med at dette er arbeidsgivernes feil. Man får jo inntrykk av at dette (tilsynlatende skyhøye) fraværet primært skyldes konflikter på arbeidspassen i tillegg til dårlig ledelse og et brutalisert arbeidsliv.

Jeg sitter også som arbeidsgiver. Eller. Jeg har gjort det. Og jeg har sittet som sykmeldt selv. Jeg vet at som arbeidsgiver tar det tid å opprett holde kontankten, følge opp og tilrettelegge for de som er sykmeldte. Men jeg tror det er ytterst viktig også. Min opplevelse er at om de som er sykmeldte føler seg inkludert og tatt med, selv om de er sykmeldt, er veien kortere tilbake. Det å føle at de er ønsket tilbake har mye å si, enn om man ikke får noe særlig feedback fra sin leder når man blir sykmeldt.

Som enhetsleder i barnehage hadde jeg oppfølging av alle syke og sykmeldte, og det er ganske krevende i dag, som IA kommune. Jeg sier ikke at det er arbeidsgiver sin skyld at mange blir syke, men jeg sier at det er ganske avgjørende hvordan arbeidsgiver opptrer mot den som er sykmeldt.

[kie]

Er det noen som vet om sosialkontorene synes det er greit å ha folk gående kronisk på stønad, forresten? Ja, for jeg får inntrykk av at det for noen virker som en universalløsning på alt man ikke vil ha i andre statistikker.