Kunne du vært surrogatmor?

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Intrigue, her.

Synes adopsjon av allerede fødte barn er den perfekte måte å få barn på om en trenger hjelp

Jaha? Utdyp.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Intrigue, her.

Synes adopsjon av allerede fødte barn er den perfekte måte å få barn på om en trenger hjelp

Jeg vet ikke helt; diskriminering av homofile (altså at de stort sett ikke får adoptere), årelang ventetid og enorme kostnader osv. Adopsjon er kjempebra, selvsagt, men jeg har hørt folk fortelle hvor enormt utmattende den prosessen kan være, så jeg hadde nok gått for surrogat-varianten selv om det var aktuelt, og det har ingenting å gjøre med om barnet er biologisk eller ei.
I tillegg er det vel ikke nok barn i forhold til de som vil adoptere, er det? Mener å ha lest at det er mangel på adopsjonsbarn.

[Pelen]

Ja, ikke nå, men for et antall år siden vurderte jeg/vi det. Den gangen for nære venner som hadde prøvd i mange mange år. Jeg likte å gå gravid.

[Heiko]

Nei.
Svangerskapene mine er noe av det verste jeg har vært med på. Jeg vil ikke gjøre det igjen. Ikke for meg selv, og ikke for andre.

[Benzo]

Ja, men kun for søsteren min.

[Milfrid]

Nå sier det vel seg i grunnen selv at jeg ikke kan være surrogatmor for andre siden jeg ikke kan bli gravid selv. Men rent bortsett fra det så tror jeg ikke jeg hadde vært i stand til å gjøre det psykisk. Jeg vet veldig godt at biologi ikke har noen betydnig til hvor sterkt man knytter seg til et barn, og jeg tror aldri jeg hadde vært i stand til å gi fra meg et barn jeg hadde båret i magen i ni mnd, om det aldri så mye var noen andres biologisk sett.

Kom til å tenke på en ting jeg: Hva med evt. partner når man er surrogat? Kan man forvente sympati og tilrettelegging, fotmassasje og leggbarbering når han vet at det ikke er hans barn?

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Kom til å tenke på en ting jeg: Hva med evt. partner når man er surrogat? Kan man forvente sympati og tilrettelegging, fotmassasje og leggbarbering når han vet at det ikke er hans barn?

Det er jo selvsagt at dette ikke er noe man gjør uten den fulle støtte fra en partner, den være mannlig eller kvinnelig.

[MegaMie]

Ja.

[Mani]

Jeg skal si ikke si hva jeg ville gjort om jeg hadde vært lutfattig og ute av stand til å ta meg av barna mine, i desperasjon kunne jeg vel sikkert ha funnet på litt av hvert.

Men slik livet er for meg nå, så nei aldri i verden. Jeg har store nok problemer med å låne bort det jeg eier og har, langt mindre gitt bort noe så verdifullt som et lite barn jeg har båret på i ni måneder.

[Trulte]

Aldri i livet!!
Jeg hater å gå gravid, kroppen min blir helt ødelagt, og det f.... vondt å føde/ keisersnitt.

Og psykisk hadde jeg nok heller ikke taklet det.

Never ever.

Men hadde jeg vært i økonomisk ruin og eneste mulighet for å ta vare på egne barn, ja hvem vet

[Divine]

Nei.

Jeg ville ikke vært surrogatmor, og jeg ville heller ikke brukt surrogatmor. Jeg ville heller ikke vært eller brukt eggdonor og jeg ville ikke ha brukt sæddonor. Men det er meg. Hva andre gjør, er ikke min business.

[Flubby]

Jeg stemte nei, men det finnes et par mennesker i mitt liv jeg kunne gjort hva som helst for om det hadde vært nødvendig.

[Pingis]

Opprinnelig lagt inn av Flubby, her.

Jeg stemte nei, men det finnes et par mennesker i mitt liv jeg kunne gjort hva som helst for om det hadde vært nødvendig.

Samme her. Jeg kunne gjort det for søstra mi, tror jeg.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Nei.

Jeg ville ikke vært surrogatmor, og jeg ville heller ikke brukt surrogatmor. Jeg ville heller ikke vært eller brukt eggdonor og jeg ville ikke ha brukt sæddonor. Men det er meg. Hva andre gjør, er ikke min business.

Jeg ville heller hverken vært eller benyttet meg av egg-/sæddonor.

Det som gjør at jeg synes å være surrogatmor høres enklere ut er nettopp det at dette ikke er "mitt" barn overhodet.

[Morella]

Nei, det hadde jeg nok ikke klart.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Det som gjør at jeg synes å være surrogatmor høres enklere ut er nettopp det at dette ikke er "mitt" barn overhodet.

Og det er derfor jeg synes at det å være surrogatmor høres verst ut for meg. Å gi liv til et barn som ikke er mitt, står for meg som et sant mareritt. Jeg hadde aldri i livet taklet det.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Og det er derfor jeg synes at det å være surrogatmor høres verst ut for meg. Å gi liv til et barn som ikke er mitt, står for meg som et sant mareritt. Jeg hadde aldri i livet taklet det.

For meg hadde det vært vanskelig å gi slipp på et barn jeg hadde båret i 9 måneder.

Uansett hvor lite biologisk mitt det hadde vært, hadde jeg nok følt en viss tilknytning. Det er en av grunnene til at dette kun hadde vært aktuelt som tjeneste til noen som står meg nær, da kunne jeg hatt en eller annen rolle overfor barnet også etter fødsel. Å bære frem et barn jeg ville bli "tante" til hadde jeg kunnet leve med.

[Claire]

Nei, det kan jeg nok si ganske sikkert at jeg ikke ville gjort. Og litt motsatt av det flere nevner, så ville det vært enda mer utenkelig dersom det var en nær slektning - jeg ser for meg at det kunne blitt vanskelig å se barnet ofte.

[Divine]

Ja, en nær slektning hadde vært verre enn verst.