Hemmeligheter i parforhold

[nolo]

"Den som hele tiden ønsker å vite hva partneren tenker og føler fortjener ikke bedre enn å få ønsket sitt oppfylt." (ukjent)

Ang. rumpesnakket, så tror jeg ikke mann trenger å være sammen med et unikum for å trygt kunne videreformidle et kompliment til mannen sin. Det hender jeg sier sånt til min mann. Feks: "J på jobb sa at jeg var så fin i dag." Nolomannen: "Hm, J har i grunnen rett. Det har jeg aldri sett før. Du er jammen fin."

[Che]

Jeg har ikke bevisst noen hemmeligheter for mannen - med unntak av andres hemmeligheter som jeg deler. De hører jo selvfølgelig ikke til mannen min. Jeg har ansett det som et tillttbrudd om mannen f.eks har hatt hemmelig gjeld etc - atlså ting som påvirker vårt liv som hemmelig.

Jeg har ingen hemmeligheter for drømmeprinsen. Det betyr ikke at jeg forteller alt eller at han vet alt - ikke på langt nær. Men det betyr for meg at om det er noe han trenger å vite så har jeg ikke noe han ikke kan få vite om.

Skulle han vært oppdatert på alt hadde vi jo ikke fått gjort annet enn å vedlikeholde dokumentasjonen.

Om det er en venninnes hemmelighet for eksempel, så har jeg ingen problemer med å si til ham at det er noe hun neppe ville delt med deg så det vil jeg ikke kommentere.

Men bare tanken på at akkurat han skulle spurt om mine venninners hemmeligheter er ekstremt fjern kjenner jeg.

[Pebbles]

Er helt på linje med deg, Pappalille og er forøvrig enig i alt Skilpadda sier i denne tråden.

Jeg synes ikke det er et mål eller ideal å skulle leve i symbiose med partneren. Tvert i mort. Det er av største viktighet å være klar over at både en selv og partneren er frie individer som har behov for egne rom.

Å ha en forventning om at både enselv og partneren skal være 100% åpne og ærlige om hver eneste detalj i sine liv fra fødsel fram til nå samt ens eget indre liv, tanker og følelser, er etter min oppfatning noe som er basert på frykt og et usunt behov for kontroll.

At man ikke har hemmeligheter som skader partneren eller fører den andre bak lyset på en negativ måte er en selvfølge. Men mange greier er det faktisk til det beste for alle om man ikke forteller alt om til enhver tid. Grunnen til det, er at det er ikke noe som heter objektiv virkelighet - vi ser alle verden gjennom våre helt unike briller. Og en hendelse, tanker eller drømmer som har en spesiel valør i én person sitt liv, kan oppfattes helt annerledes gjennom partnerens briller.

Noen synes kanskje det er en nedtur at livet ikke er svart-hvitt, men jeg må si at jeg er veldig glad for det - selv om det gjør det hele til en mer komlplisert og mangslungen affære. Jeg tror ikke på stor grad av svart-hvit regler i noen relasjoner mellom mennesker, og ei heller i dette tlfellet. Så nei, jeg forteller ikke mannen min alt. Og det har jeg verken en forventning eller ønske om at han skal gjøre heller.

Vi har en høy grad av tillit i vårt forhold og med det har jeg tillit til at han har en høy nok grad av intellektuell kapasitet, kjærlighet, klokhet og empati til å fortelle de tingene som vi har glede, nytte og moro av at han deler og ellers lar være å fortelle det som evt. er ubetydelig, vil kunne misforstås eller vil kunne være til skade for meg, han selv eller forholdet.

[Snippa]

Jeg skulle skrive det samme som smilefjeset
Ingenting jeg bevisst holder hemmelig eller ikke ville svart på om han hadde spurt, men heller ingen behov for å levere en Knausgård i 6 bind til ham. Samme gjelder vel andre vei. Jeg ville blitt skeptisk om han ikke ville svare på direkte spørsmål om ting, eller om han skjulte informasjon eller hendelser som har noe med vårt liv sammen å gjøre, eller ting jeg burde visst om familie og bakgrunn.

Rumpe-greia ser jeg ikke helt at er et problem uansett. Antagelig hadde jeg løpt hjem til mannen og skrytt av at naboen likte rumpa mi Han ville definitivt gjort det samme om noen likte hans. Men om vi ikke hadde sagt det og noen andre hadde nevnt det for partneren, hadde det overhode ikke vært noe problem.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Pappalille, her.

Har jeg hemmeligheter for mannen min? (På forhånd unnskyld språket) Hell yeah! Og det har jeg tenkt å fortsette med. Jeg hadde et liv før jeg traff ham, i det livet gjorde jeg en del ting jeg ikke nødvendigvis ser behov for å dele. Har det ikke betydning for vårt liv sammen har han ikke noe med det, med mindre jeg bestemmer at han skal få vite det. Mener nå jeg.

Hva mener dere andre? Vil dere virkelig vite alle partnerens hemmeligheter?

Jeg har ikke lest den andre tråden, men dette kan jeg i hvert fall signere på. Jeg var 28 år da jeg traff mannen min og det er virkelig ikke alt jeg gjorde de første 28 årene av mitt liv jeg vil dele med ham.

Det er ikke alt jeg tenker og føler nå jeg vil dele med ham heller. Noe av det for hans skyld og noe av det for min.

[Finni]

Nå har jeg tenkt og tenkt, men kan ikke komme på en eneste ting jeg bevist hoder hemmelig for mannen. Og om jeg noen gang har tenkt å holde noe hemmelig kommer det ut likevel, tror jeg lider av uhelbredelig munndiraee når det gjelder å fortelle mine ting til mannen.

Dette gjelder ting om meg selv - ting som er blitt fortalt i fortrolighet holder jeg kjeft om!

Det er godt mulig mannen har hemmligheter for meg, men jeg tror ikke det er bevist, han har sikkert glemt det selv

Vi har vært sammen siden vi var 16, så det mestee har vi jo opplevd sammen.

Ang. om naboen skulle kommentere rumpen min;
først ville jeg fått sjekket naboen mentalt..
så ville jeg fortat det til mannen min, og vi ville begge ledd godt.

[Matilda]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Det er faktisk helt normalt for voksne menn å reagere positivt eller helt nøytralt på at andre menn beundrer sin kone og gir henne komplimenter. Jeg er veldig enig med Skilpadda her: jeg står da ikke til ansvar for hva andre folk sier eller gjør.

Jepp. Det har vel også hendt at noen har prøvd å sjekke meg opp etter at jeg ble sammen med mannen; det har han bare glist av så vidt jeg kan huske. Jeg tror ikke jeg hadde fortalt det til mannen om naboen eller noen andre kommenterte rumpa mi positivt, jeg ville antakelig bare bli brydd - jeg er ikke sånn voldsomt god til å ta i mot komplimenter. Det ville ikke vært slik at jeg bevisst prøvde å holde kommentaren hemmelig, det ville bare vært rart for meg å bringe det opp. Hadde mannen fått høre det og spurt meg hadde jeg selvsagt bekreftet hva som ble sagt - jeg kan imidlertid aldri tenke meg at han ville brydd seg noe videre.

Jeg synes ikke det skal være sånn at man må fortelle hverandre alt, men de fleste ting som betyr noe er det jo naturlig å dele, tenker jeg. Selv har jeg problemer med å holde noe hemmelig i det hele tatt, jeg klarer knapt å kjøpe inn bursdagsgaver uten å fortelle hva det er.

[Che]

Jeg tenker vel at en mann må bli glad og stolt om noen gir komplimenter kona. Mannen må vel være såpass mann at han ikke anser det som en trussel.

[Irma]

Er det bare jeg som synes det er er litt spesielt å kommentere en nabos rumpe? En ting er å gi generelle komplimenter "Så bra du ser ut i dag! Kul sveis!", noe annet er å kommentere spesifikke kroppsdeler. (Jeg skjønner at det var ment som et eksempel altså, jeg bare kjenner at jeg ikke ville likt om våre naboer kommenterte min manns rumpe, og at jeg ikke ser det som så selvfølgelig å synes at utelukkende er en positiv og hyggelig greie.)

[Elise]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Er det bare jeg som synes det er er litt spesielt å kommentere en nabos rumpe? En ting er å gi generelle komplimenter "Så bra du ser ut i dag! Kul sveis!", noe annet er å kommentere spesifikke kroppsdeler. (Jeg skjønner at det var ment som et eksempel altså, jeg bare kjenner at jeg ikke ville likt om våre naboer kommenterte min manns rumpe, og at jeg ikke ser det som så selvfølgelig å synes at utelukkende er en positiv og hyggelig greie.)

Jeg ser på det som helt fullstendig uaktuelt at vår nærmeste nabo skulle kommentert rompa mi ved postkassestativet e.l., men om jeg møtte han single fyren som bor litt lenger nedi gata ute på byen og hadde på meg en smæshing kjole eller noe, da kunne det vel skjedd.

[Storm]

Er det bare jeg som ville skrytt (og ledd) til mannen om rompekommentaren? Jeg ville trolig lagd et blogginnlegg om det her også.

Opprinnelig lagt inn av MinaX, her.

Er det bare jeg som ville skrytt (og ledd) til mannen om rompekommentaren? Jeg ville trolig lagd et blogginnlegg om det her også.

Ikke bare deg. Jeg hadde skrytt hemningsløst av den kommentaren på jobben, til drømmeprinsen, skrevet om det her og i det hele tatt. Med veldig mange .

Men aC er jo litt sprekere enn meg da. Jeg må jo innrømme det. Dermed ville jeg kanskje ikke mast så mye om det hvis jeg var aC og fikk en sånn kommentar fordi det kanskje ikke har heeeelt det samme søndag-midt-i-uka-preget.

Dog vil de aller fleste menn tåle veldig godt at fruen forteller at hun fikk et kompliment aC.
Også om de spør fordi naboen over kommenterte det og de ikke hadde hørt om det fra henne fra før og hun sier at hun glemte det, men jo - det sa han.

Noen menn ville syns naboen er småfrekk som kommenterer såpass intimt, noen vil bli ekstra stolte fordi det stemmer, noen vil bare tenke at det er hyggelig osv. Svært svært få vil bli sure på kona. Hun har da ikke sagt eller gjort noen verdens ting.

Jeg for min del ville forventet at min mann hadde satt nabokjerringa med sladrekjeften grundig på plass.

[MsM]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Ikke bare deg. Jeg hadde skrytt hemningsløst av den kommentaren på jobben, til drømmeprinsen, skrevet om det her og i det hele tatt. Med veldig mange .

Hell yes!

også hadde jeg vel i mit stille sinn innsett at denne naboen hadde hatt behov for å oppsøke optiker...

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

I see.

Men. Hva om man selv tenker "no big deal" om kommentaren, og glemmer den, og så har en annen nabo, sladrete fru Pedersen i tredje, hørt hva denne mannen sa om din eminente bakdel, og forteller det til mannen din over en kaffekopp ved pelargoniebedet. Hva da? Da virker det jo som om man har prøvd å skjule noe.

Glittermannen hadde mest sannsynlig kommet leende inn og fortalt hva sladrete fru Pedersen hadde sagt, og deretter ertet meg i et par dager, og etter det hadde vi i felles hemmelighet ertet naboen oss i mellom. Han ville ikke tatt det som et signal på at jeg hadde prøvd å skjule noe. Hadde rumpekommrntaren kommet fra noen han visste jeg hadde et crush på hadde han frydet seg og bare ertet enda mer tror jeg.

[Harriet Vane]

Jeg forteller veldig mye til min mann, delvis fordi han er min beste venn i verden, delvis fordi jeg er en veldig åpen person. Han forteller også mye til meg. Men vi forteller hverandre ikke alt. Litt fordi vi begge har/har hatt jobber med taushetsbelagt info, fordi vi ikke deler andres hemmeligheter som er delt med oss med hverandre (det er nemlig en ukultur blant enkelte, når jeg ber en venninne holde noe hemmelig, så er det hemmelig! Også for mannen hennes!) og fordi vi har hatt liv før hverandre og ikke deler alt i detalj.

[007]

Jeg har få hemligheter for mannen, kankje så få som ingen. Han har vært bestevennen min siden jeg var 13 år, og bestevenner deler det meste. Han har trøstet meg når jeg har hatt kjærlighetssorg, advart meg mot teite fyrer, passet på meg i stupfylla, lånt meg penger, kjørt meg hjem etter fest og hørt på utallige ungjentebetroelser. Da vi ble kjærester i russetiden visste han det meste, og slik har det fortsatt.

Jeg forteller han ikke venners hemligheter, selvfølgelig ikke. Både fordi det ikke interesserer han og fordi det ikke kunne falle meg inn å røpe andres hemligheter.

[007]

Og klart jeg hadde fortalt om naboen komlimenterte rompa mi. (Og vi hadde atter en gang fått bevis for at naboen ikke er helt hundre...)
Jeg hadde sikkert blitt kry om noen hadde sagt noe fint om rumpa mi, i og med at den er helt ordinær. Jeg har opplevd at menn har kommentert puppene mine, og det er ikke like kult, men pinlig.

[Blå]

Jeg har vel ingen bevisste hemmeligheter fra mannen, med mindre det er noe andre har betrodd meg, men da er det jo deres hemmelighet. Det er sikkert masse han ikke vet, fordi jeg ikke har tenkt på å si det, og det lever vi begge godt om.

Og jeg er enig med Skilpadda i at det er vanskelig å se for seg at man skal basere et forhold på et krav om å ikke holde noe hemmelig.

Når det gjelder rompekommentaren, så hadde jeg skrytt til mannen dersom noen ga meg komplimenter for utseendet. Det skulle da bare mangle. Men jeg får egentlig alt for få komplimenter. Faktisk er det mannen som gir meg de fleste.

[Floksa]

Ingen hemmeligheter nei.
Men det er jo ikke alle detaljer man har fortalt om alt.
Og små hvite hemmeligheter er jo bare krydder, som å finne en hemmelig bursdagspresang osv. Men vi er jo hverandres bestevenner og aller, aller nærmeste.
Hvilket betyr at jeg forteller mannen alt, også ting som blir fortalt meg i fortrolighet.
Vi leser hverandres post og bruker hverandres telefoner og har felles e-post.
Jeg kunne ikke levd i et parforhold der partner nektet meg å bruk hans telefon, hadde passord på epost og pc-bruker osv. Men det er meg, jeg vet godt at det funker fint for andre.