I hvilke situasjoner blir du nervøs?

[Snippa]

Jeg blir supernervøs på eldstes vegne hver gang hun skal et eller annet hun gleder seg til, eller har nye klær/utstyr/etc med seg på skolen, hver gang hun skal steder der hun bør ha venner å snakke med for å ha det bra osv. Hun har blitt mye mobbet opp gjennom skoletiden sin, for alt og ingenting.

[Obelix]

I situasjoner jeg ikke har kontrollen.
Fly f.eks.
Gynekologen kan jeg bare glemme
Hvis jeg kjenner en svidd lukt; da blir jeg ikek bare nervøs, men ejg får hetta og gir meg ikke før jeg finner ut av det.

Snakke foran forsamlinger gjør meg ingenting, jeg er heller ikke særlig nervøs i sosiale settinger, men kan bli litt reservert og snakke om teite ting osv.

[Trulte]

Jobbintervju. Jeg reagerer på nervøsitet at jeg babler noe helt hinsides.

Hvis de liker babbel får jeg jobben.

Ja, og uniformerte som tar kontakt med meg. Da blir jeg helt kvalm. Her om dagen kom en politi på døra. Jeg trodde jeg skulle kaste opp. Jeg er sikker på at det er noe galt, eller har skjedd noe trist etc etc.

[rine]

Jeg blir nervøs foran eksamen, ikke lang tid i forveien, men sånn ca siste kvelden. (Hadde nervøsiteten kommet litt tidligere, ville jeg sikkert sluppet å være så nervøs kvelden før. ) Og så blir jeg nervøs hvis det er mye turbulens når jeg flyr.

[Nessie]

Jeg er også nervøs når jeg skal prate foran store forsamlinger, når jeg skal gi noe av meg selv (særlig ift følelser kanskje), når jeg skal til legen (selv om jeg er trygg på han og alt, så hater jeg å legge frem hvordan jeg har det), når Peder utfordrer seg selv og vil prøve ting han kanskje ikke helt har kontroll på, når jeg skal fremføre noe foran andre folk. Slike ting.

Eksamen er jeg sjelden nervøs i forkant av, merkelig nok.

Men selv om jeg er nervøs er det sjelden at jeg blir stressa og ser nervøs ut.

[Jessica]

Før kunne jeg bli nervøs av mye rart. Eks. å snakke i forsamlinger.

Nå er det stort sett bare prøvesvar i forhold til kreften som gjør meg nervøs. Alt annet blir relativt. Jeg er veldig rolig og trygg på meg selv, og det er godt å ha kommet dit. Jeg klarer også å holde fokus og holde hodet kaldt når det trengs. Har erfart det i ekstreme situasjoner i livet mitt... Det gir jo på en måte en trygghet når man ser man taklet det også.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Nå er det stort sett bare prøvesvar i forhold til kreften som gjør meg nervøs.

Jeg har opplevd dette en gang, og det var mildt sagt nervepirrende. Kan ikke forestille meg hvordan det er for deg.

Ellers så kan jeg bli litt satt ut av jobbintervju. Man vet ikke hva som er "rett", fordi man ikke vet hva de ser etter... det er ekkelt.

[Guttemammis]

Når jeg skal snakke i store forsamlinger, tannlege, viktige telefoner.

[Luftslottet]

Jeg blir nervøs av folk, kort og greit. Mange folk, få folk, samma det. Særlig om det er folk jeg vil at skal like meg, eller det er grunnlag for en ekte eller innbilt konflikt av noe slag. Det årlige antiklimakset er medarbeidersamtale. Jeg har gjort det noen ganger, jeg har en super sjef, det pleier å gå strålende, men likevel. Jeg dævver!

Det gjør heldigvis ingen forskjell for meg om mennesket jeg snakker med er superkjendis eller bare naboen, det er jo litt greit. Faktisk føles det verre med naboen eller andre folk jeg kjenner bittelitt fra før.

Tannlegen, gynekologen og sånt er helt greit. Og så er jeg litt nervøs for bilkjøring, men heldigvis vet jeg ikke til hvilken grad ennå, siden jeg ikke har førerkort.

[Tangina]

Hvor skal man begynne? Jeg blir nervøs for tannlegen og for å fly, og skulle noen ønske at jeg satte meg på en hest, hadde jeg nok blitt nervøs for det og.

Jeg er skrekkelig nervøs for å snakke i faglige sammenhenger med mindre det er meg selv som har et forberedt innlegg eller foreleser. Å stille spørsmål på seminar er uhorvelig skummelt, men jeg kan godt forelese for et parhundre mennesker uten å være veldig nervøs hvis jeg er forberedt.

Jeg blir til tider veldig nervøs av å sitte stille i lokaler hvor det blir lagt merke til om man skulle gjøre et eller annet uforutsett. I yngre år var det så ille at jeg knapt kunne gå på kino eller på en forelesning, men nå holder jeg stort sett ut.

Jeg kan bli nervøs av sosiale sammenhenger hvor jeg ikke kjenner folk - særlig sammen med intellektuelle flinkiser.

Med mer.

[Fintdethei!]

Jeg blir alltid nervøs når jeg skal til legen, om det så bare er for å fornøye allergimedisin....
Å snakke i store forsamlinger er heller ikke min greie, men om jeg er godt forebredt, og kan det jeg skal snakke om, så pleier det å gå veldig bra. Så heller det enn gyn. hver dag, som andre ymtet frempå her.

Jeg kan egentlig bli nervøs for det meste av rare ting egentlig, men det er helst tanken på det. Når jeg står midt oppi situasjonen, så går det jo som regel greit.

F.eks i dagene før KS er man jo rimelig nervøs. Men når jeg først var igang med å få satt inn epidural etc, så var jeg ikke nervøs i det hele tatt lengre.

Hvordan kan man få bukt med sånne tullete nervøse tanker? Noen som har gode tips der?

[Daisy]

Rett før et jobbintervju!
Og på vei ut fra klostergarasjen, hvis det er kø og jeg må bakkestarte. Grunnet tidligere traumatisk opplevelse.

Det er de to tingene jeg har vært nervøs for i det siste ihvertfall. Jeg er ikke så nervøs av meg tror jeg.. Å snakke foran folk er uproblematisk.

[Hondacrv]

Å komme på tilstelninger der jeg ikke helt vet hvor jeg skal sitte og hvem jeg kan sitte med og menge meg med...

Når jeg venter på svar på noe som kommer til å bety masse.

Når jeg skal ut på lenger tur og må NÅ ting, altså fly og slikt. Med det samme jeg sitter i setet er alt fint igjen.

[ingling]

Jeg er ikke så veldig redd for å snakke i store eller små forsamlinger så lenge det gjelder jobb, politikk og denslags, i hvert fall ikke hvis jeg er godt forberedt (og det ER jeg). Å holde mer personlige taler, som i mamma sin 60-årsdag eller en av bestekompisenes bryllup, derimot, er skummelt. Det er mye nærere og mer personlig - og så er jeg jo en sippe som må passe på å ikke begynne å grine.

Ellers? Tannlegen, gynekolog hver gang etter celleforandringer og konisering, og nå blir det vel fort neste gang jeg blir gravid og skal ta ultralyd siden jeg forbinder det med den jeg tok da jeg mistet. Satser på at det siste snur seg til noe positivt etterhvert.

Og ja, eksamen og skumle telefoner.

[Macky]

Privat er der ikke så veldig mye som gjør meg nervøs - det eneste må være om jeg har vært å tatt prøver hos legen og ventetiden til man får resultatet kan gjøre meg veldig nervøs, men det er fordi jeg alltid tror det verste.

I jobbsammenheng er jeg mer nervøs. Jeg er leder og har et ganske stort ansvar både overfor andre ansatte og brukerne. Hos meg kan det skje uhell både titt og ofte, og når man har tatt en avgjørelse ift til en ulykke/uhell som ikke er i samsvar med det brukererene er enige i, så gjør det meg nervøs for hva som kommer og hva jeg kan forvente å måtte svare på de kommende dagene/ukene (og gir meg unødvendig mye arbeid....).

[Kirsebær]

Det er ikke så mange situsajoner som gjør meg direkte nervøs, tror jeg. Å prate foran en forsamling med kjente er vel noe av det som gjør meg mest nervøs. Ukjente er bare gøy.
Jeg er aldri nervøs før jobbintervju, eksamen eller slike ting.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Jeg er aldri nervøs før jobbintervju, eksamen eller slike ting.

Nei, ikke jeg heller.
Da må jeg jo bare være meg selv liksom, uansett.

Tannlegen, høyder, og før det jeg vet blir ubehagelige samtaler, live eller pr. telefon.
Ja, og så å være i en forsamling der jeg ikke kjenner noen.

[Java]

Jeg liker ikke å ringe og snakke med folk. Jeg har ikke telefonskrekk, men det å ringe til gamle kjente som det er lenge siden jeg har snakket med er skummelt. Generelt blir jeg litt nervøs i settinger der jeg er usikker på hvordan jeg bør hilse og presentere meg.

Jeg har ingen problemer med å snakke for store forsamlinger. Jeg holder presentasjoner og foredrag uten problem. Jeg er derimot sjelden den som rekker opp hånda og stiller spørsmål.

Det aller skumleste jeg har gjort er å disputere. Det hadde ikke med det å snakke for mange mennesker, men frykten for å miste ansikt fullstendig. Tenk om jeg ble avslørt. Hvem ville vel ikke blitt redd for en offentlig eksamen?

[Storm]

Opprinnelig lagt inn av Kanne, her.

Jeg liker ikke å ringe og snakke med folk. Jeg har ikke telefonskrekk, men det å ringe til gamle kjente som det er lenge siden jeg har snakket med er skummelt. Generelt blir jeg litt nervøs i settinger der jeg er usikker på hvordan jeg bør hilse og presentere meg.

Jeg har ingen problemer med å snakke for store forsamlinger. Jeg holder presentasjoner og foredrag uten problem. Jeg er derimot sjelden den som rekker opp hånda og stiller spørsmål.

Det aller skumleste jeg har gjort er å disputere. Det hadde ikke med det å snakke for mange mennesker, men frykten for å miste ansikt fullstendig. Tenk om jeg ble avslørt. Hvem ville vel ikke blitt redd for en offentlig eksamen?

Jeg dulter på Kanne og signerer ord for ord. Bortsett fra at jeg alltid er litt nervøs før forelesninger og presentasjoner, og ofte er den som rekker opp hånda og stiller spørsmål. Disputasen var Det Skumleste Ever.