Er det flaks å være ressurssterk?

[007]

Nå var det Nenne som først brukte uttrykket ta seg sammen i denne tråden, men jeg svarer likevel.

For meg betyr det å ta seg sammen å forsøke å endre en negativ kurs i positiv retning. Det er ikke alltid det går, men man kan alltid forsøke.

Noen oppdiktede eksempler:
Man er misfornøyd med skolen og klassemiljøet til barna. Da kan man a) Sukke og stønne over den grusomme skolen, eller b) Ta kontakt med rektor/FAU, forklare misnøyen og gi uttrykk for at man ønsker en endring.

Livet tok en uventet vending og man har ikke den utdannelsen man skulle ønske. Da kan man a) Angre, være misfornøyd, sørge eller sutre (ja, de finnes...) eller b) Vurdere om man kan ta utdannelsen nå? Eller om det er en annen (kortere, billigere?) utdannelse man kan ta? Kurs? Og om svaret er nei: godta at sånn ble det.

Barnet ditt vil gå på dansing, men det finnes ingen danseskoler der man bror. Da kan man a) Si til barnet at det desverre ikke blir noe dansing eller b) Høre med andre barn på samme alder om det er interesse for å lære dans, ta kontakt med en instruktør og forhøre seg om prisen, ta kontakt med de interessert og høre om dere skal spleie og organisere dansingen.

Dette er det ting jeg legger i å være ressurssetrk.

[Divine]

Jeg blir litt sur av dette "kork på livets elv"-pratet. Jeg tror at mange personer er aldri så mye kaptein på egen skute, men at omstendighetene har gjort at de likevel ender opp som relativt ressurssvake. Jeg synes det er ganske arrogant å si at "jeg er ressurssterk fordi jeg VIL være det."

Jeg ser på meg selv, for eksempel, som relativt ressurssterk, mens søsteren min, som har vokst opp i samme familie, og til og med under bedre forhold enn meg, er svært ressurssvak. Jeg ser for meg at jeg lett kunne ha endt opp som henne, så derfor slår meg ikke på brøstet og sier at jeg har valgt å ta grep i livet mitt. Jeg mener at jeg har hatt flaks, siden de valgene jeg tok og de målene jeg satte meg, faktisk fungerte. Det motsatte kunne jo like godt vært tilfelle.

[Veslemøya]

Jeg har ikke sagt at det kun handler om det å velge og være ressurssterk. Men at det i stor grad handler om å ta ansvar for seg selv og eget liv. Og da handler det om innstilling. De aller fleste, uansett bakgrunn vil på et tidspunkt skjønne at de selv har må ta grep om sitt eget liv for både å ha kontroll på det, og å komme seg fremover. Selvfølgelig er det en fordel å ha god bagasje med seg, men dette er ikke avgjørende for å bli et ressurssterkt menneske. Mange vokser på motgang, mens enkelte ikke tåler motgang i det hele tatt. Og jeg kjenner flere som kommer fra ressurssterke hjem som absolutt ikke har kontroll på livet sitt.

[him]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Men om man ikke har den kan man vel få den? Om man jobber for å få den?

Jeg tror ikke det. Jeg tror at alle er født med et medfødt temprament, men ikke at de er født med kompetanse om hva man bør gjøre når og hvor.

I vår del av verden (og vår tid! Ikke minst) så er det voldsomt fokus på individet, det å være sin egen "lykkes smed" etc. Og dette er jo det jeg vil kalle en steriotyp, et idealbilde eller en arktype. I andre deler av verden ville det å "gjørra det sjæl" for en kvinne kanskje medført steining. Enkelte typer mennesker lykkes bedre i enkelte typer samfunn enn andre.

Når jeg leser det Nenne og 007 skriver, så får jeg et bilde av Amerika og Australia på netthinnen. Selvmade man, cowboy, det å skape seg noe i sitt eget bilde etc. Jeg får få assosiasjoner til Japan eller Kina. Nå tror jeg ikke at noen av disse kulturene inneholder en fasit på hvordan man "bør" være, mer det at det som skal til for å lykkes ett sted, ikke er det samme som skal til for å lykkes ett annet sted.

Jeg tenker at det også er litt flaks. Personlig opplever jeg at jeg er det jeg vil kalle en "fighter", det første som slår meg hver gang jeg møter motstand er: "Hvordan skal jeg overvinne den motstanden"? Jeg tror jo at jeg hadde hatt veldig godt av å dempe denne siden hos meg. Og hadde jeg levd i Burma hadde jeg vel vært skutt for lenge siden. Men i det samfunnet jeg lever i, så er dette regnet som en "bra" egenskap. Og det er jo flaks for meg - om ikke annet.

For meg handler det også om endringsvilje og endringsevne.

Er jeg i ferd med å røyke på meg kreft? Da må jeg slutte å røyke.
Sitter jeg fast i et ekteskap som ødelegger meg? Da må jeg sørge for at ekteskapet endrer karakter eller skille meg.
Tjener jeg ikke nok penger? Da må jeg bruke mindre penger eller tjene mer.
Føler jeg meg ikke ok? Da må jeg jobbe med å finne problemet og løse dette.

Med en viktig presisering: Det er ikke sikkert de oppgavene jeg velger å ta er enkle. Men typisk for meg er at jeg gjerne velger å ta dem likevel. Typisk for mange andre jeg kjenner er at de drar kredittkortet, skal slutte å røyke men ikke i dag, regner med at mannen blir hyggelig etterhvert og at moren deres skal behandle barna sine likt bare [insert en eller annen grunn]. Disse endrer ingenting - de blir sittende i vanskelige situasjoner og kommer ingen vei.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg blir litt sur av dette "kork på livets elv"-pratet. Jeg tror at mange personer er aldri så mye kaptein på egen skute, men at omstendighetene har gjort at de likevel ender opp som relativt ressurssvake. Jeg synes det er ganske arrogant å si at "jeg er ressurssterk fordi jeg VIL være det."

Jeg ser på meg selv, for eksempel, som relativt ressurssterk, mens søsteren min, som har vokst opp i samme familie, og til og med under bedre forhold enn meg, er svært ressurssvak. Jeg ser for meg at jeg lett kunne ha endt opp som henne, så derfor slår meg ikke på brøstet og sier at jeg har valgt å ta grep i livet mitt. Jeg mener at jeg har hatt flaks, siden de valgene jeg tok og de målene jeg satte meg, faktisk fungerte. Det motsatte kunne jo like godt vært tilfelle.

Ja, jeg vet at det er såre tær om dette temaet, men jeg mener nå en gang det jeg mener likevel. Og jeg mener ikke at det å være ressurssetk er flaks.
Ang. deg og søsteren din, så skal jeg ikke uttatle meg, da det lett kan bli for personlig, men hvorfor i all verden tror du at du har hatt mer flaks enn henne?

Og jeg slår meg gjerne på brøstet og sier at jeg har valgt å ta grep i og om livet mitt. Det er faktisk noe av det jeg er mest stolt av her i livet - det kunne gått fryktelig ille om jeg ikke hadde gjort som jeg gjorde. Så får du (og andre) bare synes det er arrogant, det bryr jeg meg faktsik ikke om.

smilefjes skriver godt det jeg mener:

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

For meg handler det også om endringsvilje og endringsevne.

Er jeg i ferd med å røyke på meg kreft? Da må jeg slutte å røyke.
Sitter jeg fast i et ekteskap som ødelegger meg? Da må jeg sørge for at ekteskapet endrer karakter eller skille meg.
Tjener jeg ikke nok penger? Da må jeg bruke mindre penger eller tjene mer.
Føler jeg meg ikke ok? Da må jeg jobbe med å finne problemet og løse dette.

Med en viktig presisering: Det er ikke sikkert de oppgavene jeg velger å ta er enkle. Men typisk for meg er at jeg gjerne velger å ta dem likevel. Typisk for mange andre jeg kjenner er at de drar kredittkortet, skal slutte å røyke men ikke i dag, regner med at mannen blir hyggelig etterhvert og at moren deres skal behandle barna sine likt bare [insert en eller annen grunn]. Disse endrer ingenting - de blir sittende i vanskelige situasjoner og kommer ingen vei.

Amen!

[DM]

Jeg tror det ligger et godt stykke arbeid bak det meste av det vi oppnår i livet. Men jeg tror også at noen må jobbe uhorvelig mye hardere på enkelte områder enn andre også. Noen har tunge mursteiner av destruktive foreldre, egen sykdom, uheldige opplevelser/ulykker/overgrep osv. med seg i sekken sin som gjør oppoverbakkene veldig mye brattere enn for dem som (i mitt hode) har flaks og slipper unna disse mursteinene i sekken. Men det betyr ikke at livet er en dans på roser for dem som ikke har den type mursteiner, for jeg tror at alle har vi vårt som vi må kjempe for og med (om så problemene kan virke ynkelige og små for andre som står utefor og har et litt annet perspektiv, så er de humpene også store for dem det gjelder. Kanskje cluet er at vi må opparbeide oss en evne til å komme over humpene? ).

[kie]

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Jeg tror det ligger et godt stykke arbeid bak det meste av det vi oppnår i livet. Men jeg tror også at noen må jobbe uhorvelig mye hardere på enkelte områder enn andre også. Noen har tunge mursteiner av destruktive foreldre, egen sykdom, uheldige opplevelser/ulykker/overgrep osv. med seg i sekken sin som gjør oppoverbakkene veldig mye brattere enn for dem som (i mitt hode) har flaks og slipper unna disse mursteinene i sekken. Men det betyr ikke at livet er en dans på roser for dem som ikke har den type mursteiner, for jeg tror at alle har vi vårt som vi må kjempe for og med (om så problemene kan virke ynkelige og små for andre som står utefor og har et litt annet perspektiv, så er de humpene også store for dem det gjelder. Kanskje cluet er at vi må opparbeide oss en evne til å komme over humpene? ).

Jepp.

Samtidig vil jeg gjenta meg selv litt når det gjelder med at vi alle er variable gjennom livet. Jeg har sett folk som virkelig er definisjonen på ressurssterke få seg en knekk. Og i en periode så blir de kanskje det mange vil regne som ressurssvake. Å møte mennesker som i en periode er ressurssvake med "ta seg sammen"-fasiten virker både kunnskapsløst og provoserende. Faktisk vil det kanskje også virke mot sin hensikt å følge et slikt råd også. (F.eks. dersom problemet er stressreaksjoner, overstimulering osv.) Så jeg synes det er viktig å være åpen for at mennesker ikke til enhver tid evner å ta i bruk de mange ressursene de har i seg.

Det at man jevnt over eller i en forbigående periode ikke evner å ta i bruk de ressursene og mulighetene man har, ser jeg på som et signal om at noe muligens er galt. Og da virker det for meg ganske overfladisk å tro at det ordner seg kun ved å "ta seg sammen" og fokusere på symptomet på det som er galt, fremfor å gjøre noe med årsaken.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Men da er det kanskje ikke utenkelig at du har måttet være mer ressurssterk enn de som hadde bedre forutsetninger, bedre "rådgivere" i foreldrene og mer støtte for å ta de rette valgene? Altså at det krevde mer av deg i form av å bryte mønstre, være bevisst, gå din egen vei osv. enn det kanskje ville være for andre? Jeg ser for meg at dine valg muligens har krevd en annen grad av bevissthet enn noen som bare er vant til at "det er sånn det skal gjøres for sånn gjør alle rundt meg og foreldrene mine har forberedt meg på det"?

Det du skriver understreker vel akkurat det jeg sa? Jeg har måttet, derfor gjorde jeg det. Det var ikke noe annet alternativ for meg, men andre vil med de samme forutsetninger sette seg ned og insistere på at samfunnet må ta ansvar for dem. Jeg har ikke særlig respekt for det.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Dere som mener at alt er medfødt og forutbestemt: Skal de som blir definert som ressurssvake bare legge seg ned i senga og håpe at noen tar vare på dem? Skal de ikke engang forsøke, fordi de er jo født sånn, så det er jo ingen vits...

Nei, det mener jeg ikke. Men fordi vi er ulike og fordi sosiale problemer som regel har komplekse årsaker, så mener jeg at man verken kan be folk "ta seg sammen" eller legge fram en Fin Fasit som skal ordne problemene. Derimot har jeg tro på at det er mulig, i alle fall til en viss grad, å kompensere for krenkelser og tap mennesker har opplevd. For eksempel gjennom terapi, inntektssikring eller nettverksbygging. Og disse tiltakene må tilpasses den enkelte, og hensynta både livshistorie og medfødt personlighet. For noen kan løsningen være å oppleve mestring i arbeidslivet, for andre kan veien til et bedre liv være gjennom å slippe å bli stilt til veggs når man etter x antall nederlag i arbeidslivet ser seg nødt til å kaste inn håndkledet. For noen til dels konfronterende terapi virke forløsende, andre trenger å omsider få omsorg og omtake for å oppleve seg verdsatt.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Ang. deg og søsteren din, så skal jeg ikke uttatle meg, da det lett kan bli for personlig, men hvorfor i all verden tror du at du har hatt mer flaks enn henne?

Jeg ble ikke tenåringsgravid. Jeg er født med en interesse for det akademiske. Jeg er den eldste av oss, og slapp derfor å være yngst og "stakkarsliggjort". Jeg har ikke hatt de psykiske og fysiske plagene hun har hatt.

Blant annet.

[DM]

Jeg leste en artikkel i går, om hvordan fattige i Afrika, som reproduserte fattighet fordi kulturen sier det. http://www.nytimes.com/2010/05/23/op...23kristof.html

Det synes jeg er et interessant innspill på det med hvilken rolle sosialisering og kultur har å gjøre. Barna fikk ikke gå på skole, fordi det kostet 1 dollar i måneden, barna fikk ikke myggnett over seg og døde av malaria, men foreldrene kjøpte ikke myggnett til de gjenlevende barna, for det kostet 6 dollar å kjøpe. Samtidig hadde foreldrene mobiltelefoner til en kostnad på 10 dollar i måneden, og far gikk ut og drakk og brukte prostituerte for store summer. Fordi det er slik kulturen er. (Det er forresten litt spennende med det tiltaket de har der nede med fokus på å få kvinner til å ta mer kontroll over økonomien og spare små summer i måneden, fordi kvinner har en tendens til å ta bedre valg enn mennene. ) Dette er slikt som kan være så utrolig vanskelig å forstå, hvor sterkt habitus i samfunnet kan være.

Habitus i samfunnet lærer oss tanke, adferds eller smaksmønstre som påvirker oss i stor grad, det er et slags felles perspektiv på samfunnet og ens egen plass der. Er man vokst opp med mennesker som er tafatte og dypt inne i offerrollen og har resignert, og miljøet rundt ikke tilbyr så mye annet, så har man ganske dårlige odds mener jeg. Men det betyr ikke at det ikke er umulig å bli ressurssterk, man skal bare ikke undervurdere påvirkningen miljø har. (Og når jeg skriver dette, så tenker jeg også på hele samfunn som gjør aldeles uforståelige ting, som de landene som fostrer opp barn til å hate og krige fordi de mener de har rett. Det er ganske uforståelig for oss som er vokst opp i et såpass fritt samfunn, og langt lettere å se i slike destruktive eksempler, enn å se det i relativt velfungerende samfunn og mennesker. )

[007]

Nå har jeg lest innlegget ditt flere ganger, him, og jeg ser at jeg er ganske uenig i mye av det du skriver.
Jeg går ut i fra at det er negativt at du får USA-bilder på netthinnen når du leser innleggene til Nenne og meg? Fordi vi skriver noe om en indre vilje og styrke for å endre noe negativt? En indre individuell greie, survival of the fittest?

Jeg tror heller ikke at er født med kompetanse om hva man bør gjøre når og hvor, det tror jeg må læres. Og jeg tror at alle kan lære det.

Ellers synes jeg DM sier mye bra.

[gajamor]

Jeg tror det essensielle i "ressurssterk"-begrepet er tilpasningsdyktighet. Alle gjør feil valg i løpet av livet. Noen flere enn andre, og noen alvorligere enn andre. Men det er ikke det som avgjør hvor man ender opp til slutt! Det store spørsmålet er hva man gjør når man oppdager feilen. Klarer man å forandre seg selv? Klarer man å ro motstrøms i en periode?

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Livet tok en uventet vending og man har ikke den utdannelsen man skulle ønske. Da kan man a) Angre, være misfornøyd, sørge eller sutre (ja, de finnes...) eller b) Vurdere om man kan ta utdannelsen nå? Eller om det er en annen (kortere, billigere?) utdannelse man kan ta? Kurs? Og om svaret er nei: godta at sånn ble det.

Dette er det ting jeg legger i å være ressurssetrk.

Jeg er enig i det du skriver, men vil gjerne legge til en ting: -godta at sånn ble det, og gjøre det beste ut av det.

Det krever mye å ta de valgene du skisserer, 007, og det er ikke alle som klarer det i den livssituasjonen de er i. Men det området hvor man har en valg, hvor man ved hjelp av egeninnsats kan bedre livet sitt, er ved å gjøre det beste ut av det man har.

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg blir litt sur av dette "kork på livets elv"-pratet. Jeg tror at mange personer er aldri så mye kaptein på egen skute, men at omstendighetene har gjort at de likevel ender opp som relativt ressurssvake. Jeg synes det er ganske arrogant å si at "jeg er ressurssterk fordi jeg VIL være det."

Jeg ser på meg selv, for eksempel, som relativt ressurssterk, mens søsteren min, som har vokst opp i samme familie, og til og med under bedre forhold enn meg, er svært ressurssvak. Jeg ser for meg at jeg lett kunne ha endt opp som henne, så derfor slår meg ikke på brøstet og sier at jeg har valgt å ta grep i livet mitt. Jeg mener at jeg har hatt flaks, siden de valgene jeg tok og de målene jeg satte meg, faktisk fungerte. Det motsatte kunne jo like godt vært tilfelle.

Gikk du straka vegen rett fram, eller måtte du korrigere kursen underveis? Har du gjort valg som du angret på, og som du endret i ettertid? Da er det ikke snakk om flaks, men om at du har gjort en bra jobb.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

For meg handler det også om endringsvilje og endringsevne.

Er jeg i ferd med å røyke på meg kreft? Da må jeg slutte å røyke.
Sitter jeg fast i et ekteskap som ødelegger meg? Da må jeg sørge for at ekteskapet endrer karakter eller skille meg.
Tjener jeg ikke nok penger? Da må jeg bruke mindre penger eller tjene mer.
Føler jeg meg ikke ok? Da må jeg jobbe med å finne problemet og løse dette.

Med en viktig presisering: Det er ikke sikkert de oppgavene jeg velger å ta er enkle. Men typisk for meg er at jeg gjerne velger å ta dem likevel. Typisk for mange andre jeg kjenner er at de drar kredittkortet, skal slutte å røyke men ikke i dag, regner med at mannen blir hyggelig etterhvert og at moren deres skal behandle barna sine likt bare [insert en eller annen grunn]. Disse endrer ingenting - de blir sittende i vanskelige situasjoner og kommer ingen vei.

Godt innlegg!

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Jeg leste en artikkel i går, om hvordan fattige i Afrika, som reproduserte fattighet fordi kulturen sier det. http://www.nytimes.com/2010/05/23/op...23kristof.html

Habitus i samfunnet lærer oss tanke, adferds eller smaksmønstre som påvirker oss i stor grad, det er et slags felles perspektiv på samfunnet og ens egen plass der. Er man vokst opp med mennesker som er tafatte og dypt inne i offerrollen og har resignert, og miljøet rundt ikke tilbyr så mye annet, så har man ganske dårlige odds mener jeg. Men det betyr ikke at det ikke er umulig å bli ressurssterk, man skal bare ikke undervurdere påvirkningen miljø har. (Og når jeg skriver dette, så tenker jeg også på hele samfunn som gjør aldeles uforståelige ting, som de landene som fostrer opp barn til å hate og krige fordi de mener de har rett. Det er ganske uforståelig for oss som er vokst opp i et såpass fritt samfunn, og langt lettere å se i slike destruktive eksempler, enn å se det i relativt velfungerende samfunn og mennesker. )

Interessant link.

Jeg har tenkt en del på hvordan vi møter disse "svake menskene". Hvis noen er "dypt inne i offerrollen og har resignert", vil det da gjøre livet deres bedre hvis vi forstår at alt er veldig vanskelig for dem fordi [insert problemer i hopetall], eller trenger de hjelp til å komme seg ut av denne rollen? Få utfordringer tilpasset det de kan klare, begynne å kjenne på mestringsfølelsen, og bli stilt krav til.

Vi har alt for få tilrettelagte arbeidsplasser her i landet.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg tror ikke det. Jeg tror at alle er født med et medfødt temprament, men ikke at de er født med kompetanse om hva man bør gjøre når og hvor.

I vår del av verden (og vår tid! Ikke minst) så er det voldsomt fokus på individet, det å være sin egen "lykkes smed" etc. Og dette er jo det jeg vil kalle en steriotyp, et idealbilde eller en arktype. I andre deler av verden ville det å "gjørra det sjæl" for en kvinne kanskje medført steining. Enkelte typer mennesker lykkes bedre i enkelte typer samfunn enn andre.

Når jeg leser det Nenne og 007 skriver, så får jeg et bilde av Amerika og Australia på netthinnen. Selvmade man, cowboy, det å skape seg noe i sitt eget bilde etc. Jeg får få assosiasjoner til Japan eller Kina. Nå tror jeg ikke at noen av disse kulturene inneholder en fasit på hvordan man "bør" være, mer det at det som skal til for å lykkes ett sted, ikke er det samme som skal til for å lykkes ett annet sted.

Jeg tenker at det også er litt flaks. Personlig opplever jeg at jeg er det jeg vil kalle en "fighter", det første som slår meg hver gang jeg møter motstand er: "Hvordan skal jeg overvinne den motstanden"? Jeg tror jo at jeg hadde hatt veldig godt av å dempe denne siden hos meg. Og hadde jeg levd i Burma hadde jeg vel vært skutt for lenge siden. Men i det samfunnet jeg lever i, så er dette regnet som en "bra" egenskap. Og det er jo flaks for meg - om ikke annet.

Det er vel som regel de innvandrerne som var regnet som ressurssterke i hjemlandet, som klarer seg godt i Norge også? Det er de som er gode på å tilpasse seg, bygge nettverk og lære nye ting.

Derfor tror jeg Nenne og 007 hadde klart seg utmerket i Asia også.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Nå har jeg lest innlegget ditt flere ganger, him, og jeg ser at jeg er ganske uenig i mye av det du skriver.
Jeg går ut i fra at det er negativt at du får USA-bilder på netthinnen når du leser innleggene til Nenne og meg? Fordi vi skriver noe om en indre vilje og styrke for å endre noe negativt? En indre individuell greie, survival of the fittest?

Jeg tror heller ikke at er født med kompetanse om hva man bør gjøre når og hvor, det tror jeg må læres. Og jeg tror at alle kan lære det.

Ellers synes jeg DM sier mye bra.

Det er akkurat "survival of the fittest" som er greia her. Den som er best tilpasset omgivelsene overlever. Og når omgivelsene hele tiden endres, slik de gjør i vårt samfunn, er det den som er mest tilpasningsdyktig og endringsvillig som overlever.

[DM]

Sitat:

Jeg har tenkt en del på hvordan vi møter disse "svake menskene". Hvis noen er "dypt inne i offerrollen og har resignert", vil det da gjøre livet deres bedre hvis vi forstår at alt er veldig vanskelig for dem fordi [insert problemer i hopetall], eller trenger de hjelp til å komme seg ut av denne rollen? Få utfordringer tilpasset det de kan klare, begynne å kjenne på mestringsfølelsen, og bli stilt krav til.

På ene siden, så tenker jeg at selvfølgelig må vi presentere dem verktøyene som kan hjelpe dem. På den andre siden har jeg sett mennesker så dypt inntullet i det hele at de ikke klarer finne krefter til å reise seg, selv med tilbud om hjelp og støtte og verktøy. (Uten at det betyr at vi ikke skal tilby og tilrettelegge for det, det må jo alltid være førstevalget, men vi må ikke glemme dem som ikke klarer å stable seg på beina, selv med de rette verktøyene tilgjengelig. )

Det som gjør det hele så vanskelig er at det er utrolig vanskelig å finne en fast definisjon av ressurssterk, ressurssvak, friskt sykt, osv. Jeg kjenner jeg går meg mer og mer vill desto dypere jeg dykker i problemstillingen, og de ekstreme ytterpunktene presser seg hele tiden frem som eksempler.

[Veslemøya]

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Det som gjør det hele så vanskelig er at det er utrolig vanskelig å finne en fast definisjon av ressurssterk, ressurssvak, friskt sykt, osv. Jeg kjenner jeg går meg mer og mer vill desto dypere jeg dykker i problemstillingen, og de ekstreme ytterpunktene presser seg hele tiden frem som eksempler.

Jeg opplever at de fleste kollegene mine(lærere) bruker begrepet mere snevert. Altså at elever fra ressurssterke hjem har foreldre med god økonomi, god utdannelse, gode evner og egenskaper.

[him]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Det er vel som regel de innvandrerne som var regnet som ressurssterke i hjemlandet, som klarer seg godt i Norge også? Det er de som er gode på å tilpasse seg, bygge nettverk og lære nye ting.

Derfor tror jeg Nenne og 007 hadde klart seg utmerket i Asia også.

Det hadde de helt sikkert. Nå tenkte jeg ikke på dem spesielt. Jeg bare nevner at det vi regner som "bra" egenskaper, og "viktige" personlighetstrekk ikke er lik fra kultur til kultur. (Og de egenskapene som de beskrev er typisk ting som jeg mener stammer fra kulturer hvor individiet verdsettes høyt.)

Opprinnelig lagt inn av gajamor

Det er akkurat "survival of the fittest" som er greia her. Den som er best tilpasset omgivelsene overlever. Og når omgivelsene hele tiden endres, slik de gjør i vårt samfunn, er det den som er mest tilpasningsdyktig og endringsvillig som overlever.

Det er forskjell på omgivelser og kulturer også. Det er ikke alle plasser hvor det å være endringsvillig er ensbetydende med å være smart. I prosesser som tar veldig lang tid er det tvert imot veldig viktig å ikke være endringsvillig.

Så derfor mener jeg at det ikke er noen universelle egenskaper som er bedre enn andre, men i enkelte tider, enkelte kulturer, for enkelte kjønn, for enkelte aldre vil noen egenskaper passe bedre enn andre.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Jeg har tenkt en del på hvordan vi møter disse "svake menskene". Hvis noen er "dypt inne i offerrollen og har resignert", vil det da gjøre livet deres bedre hvis vi forstår at alt er veldig vanskelig for dem fordi [insert problemer i hopetall], eller trenger de hjelp til å komme seg ut av denne rollen? Få utfordringer tilpasset det de kan klare, begynne å kjenne på mestringsfølelsen, og bli stilt krav til.

Der er jeg veldig enig. Men kravene bør være riktige og innenfor hva man kan klare. Det handler om å strekke seg uten å bli forstrekt. Og å gjøre det som er riktig. I noen situasjoner er det kanskje viktigere og riktigere å "ta seg sammen" for å stille opp til avtalt time hos en psykolog fremfor å "ta seg sammen" for å få til alle de andre tingene man klarte før.

Jeg synes ikke at selve "ta seg sammen" er den universalløsningen det presenteres som mange ganger. Jeg tror ikke det nødvendigvis løser alle problemer bare man pisker seg selv nok fremover.

Sitat:

Det er deileg å yte sitt beste.
Men eins beste varierar. Det eg klarar i dag, klarte eg kanskje ikkje forrige veke, og neste veke klarar eg kanskje endå mindre.

(...)

Vaksne kan vere forstrekte. Tida strekk ikkje til, kreftene strekk ikkje til. Fordi ein berre er seg, og berre kan akkurat så masse, orkar akkurat det ein orkar og får til akkurat det ein får til. Sjølv om ein strekk seg.

Fra dette knallgode blogginnlegget om å ikke strekke til.

Jeg synes man fort kan dyrke det å strekke seg til det grenser til usunt. Og når det skjer, så er vi jaggu der for å fortelle hverandre at løsningen faktisk er å strekke seg enda litt til.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Det du skriver understreker vel akkurat det jeg sa? Jeg har måttet, derfor gjorde jeg det. Det var ikke noe annet alternativ for meg, men andre vil med de samme forutsetninger sette seg ned og insistere på at samfunnet må ta ansvar for dem. Jeg har ikke særlig respekt for det.

Men hvordan definerer man at et annet menneske har de samme forutsetningene? Hvordan kan man vite det sånn egentlig?

Når jeg leser det du skriver her, så kjenner jeg litt på, at man kan ikke vite hvordan det er å stå i andres sko, det er alltid masse en ikke vet. Hva er vi formet av, hvordan er vi støpt, hva vet vi om hva vedkommende har vært i gjennom. Men så vet jeg også at holdningene våre (som til en viss grad er formet gjennom sosialisering) er lært, både gjennom opplevelsene vi har, og tankene vi har gjort oss om det, og om sammenhenger vi har satt til det vi ser. Og at holdninger kan endres, om vi er fleksible og åpne for det. Og der kommer kanskje resilisensen som gajamor nevner inn. Har vi med oss evnen til å være fleksibel og kunne endre oss, eller er det en veldig låst og tunggrodd prosess? (Og om det er det, kommer det i grenseland til en eller annen diagnose? og da er jeg inne på det jeg skrev i sted, om at det er å vanskelig å vite hvor skillelinjer går.) :tenker høyt:

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Der er jeg veldig enig. Men kravene bør være riktige og innenfor hva man kan klare. Det handler om å strekke seg uten å bli forstrekt. Og å gjøre det som er riktig. I noen situasjoner er det kanskje viktigere og riktigere å "ta seg sammen" for å stille opp til avtalt time hos en psykolog fremfor å "ta seg sammen" for å få til alle de andre tingene man klarte før.

Jeg synes ikke at selve "ta seg sammen" er den universalløsningen det presenteres som mange ganger. Jeg tror ikke det nødvendigvis løser alle problemer bare man pisker seg selv nok fremover.

Det er rett og slett ikke sånn at man alltid kan gi folk luksusen av å sette kravene tilpasset og innenfor det de kan klare. Noen ganger må man bare rett og slett lever på langt høyere nivå enn det. Noen ganger enten synker man eller så svømmer man. Man overlever ikke med å svømme på to meters dyp. Dessverre. Og det er i sånne situasjoner det viser seg hvem som har mer ressurser å øse av.