Såpekassetråd: For illsinte rants om ting som kanskje ikke er viktig, MEN ÆRLIG TALT!

[rajraj]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Ja, det synes jeg også man kan spare seg.

Men å gå i svart over malte regnbuer i fjæresteinene eller tegnet med fargekritt av unger på fortauet liksom ... Det får da være måte på å være sensitiv. Voksne folk. Ta dere sammen.

JEG NEKTER Å TA MEG SAMMEN!!

Men for å nyansere; jeg går ikke i svart av regnbuer i kritt på fortauet, eller barnetegninger i vinduet. Det jeg siktet til i mitt innlegg var sirlig malte skilt - av voksne mennesker - som er hengt opp her og der langs turstier og lignende. Det står "alt blir bra", "skap minner sammen - på avstand" og annet carpe diem-lignende møl som jeg blir av.

[Madicken]

Opprinnelig lagt inn av rajraj, her.

Det står "alt blir bra", "skap minner sammen - på avstand" og annet carpe diem-lignende møl som jeg blir av.

Ta deg sammen, dette er jo MINNER FOR LIVET!

(Jeg innrømmer å ha sett nesten en halv episode av Charterfeber. )

[Pøblis]

Ja, nemlig.

[Milfrid]

Mens jeg svært gjerne vil noen skal si at alt blir bra, siden jeg liker å lulle meg inn i troen på at det går bra til slutt, og at glasset alltid er halvfullt. Der er ikke alltid like lett å omgås når man er forskjellige, tenker forskjellig og reagerer forskjellig.

[Malama]

Joda, ungene kan få tegne i vei, men mine ble ikke trøstet av regnbuer og alt blir bra, derimot kom de hjem og spurte om det var sant, om vi kunne love det, og de ser jo (tilpassede) nyheter, aka supernytt, så de vet jo hva som skjer, og det er ikke så lett å holde maska og love det, når de altså sier "og mormor, mormor er jo risikogruppe, og morfar, og...og.... " så kan ikke jeg bare sitte og svare at "alt blir bra". For det kan jeg ikke love.

Jeg maler dem ikke inn i mitt svarte hjørne, men jeg tenker ikke regnbuer heller

OG ja, det er noe med at det krever mye å undetrykke reaksjoner på mye, så av og tilrenner det over. Jeg lar det ikek renne over til skolen eller ungene over de regnbuene, men jeg går litt i svart inni meg, og det kan renne ut i gruffetråd og såpekassetråd. For en plass må det ut,

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Joda, ungene kan få tegne i vei, men mine ble ikke trøstet av regnbuer og alt blir bra, derimot kom de hjem og spurte om det var sant, om vi kunne love det, og de ser jo (tilpassede) nyheter, aka supernytt, så de vet jo hva som skjer, og det er ikke så lett å holde maska og love det, når de altså sier "og mormor, mormor er jo risikogruppe, og morfar, og...og.... " så kan ikke jeg bare sitte og svare at "alt blir bra". For det kan jeg ikke love.

Jeg maler dem ikke inn i mitt svarte hjørne, men jeg tenker ikke regnbuer heller

OG ja, det er noe med at det krever mye å undetrykke reaksjoner på mye, så av og tilrenner det over. Jeg lar det ikek renne over til skolen eller ungene over de regnbuene, men jeg går litt i svart inni meg, og det kan renne ut i gruffetråd og såpekassetråd. For en plass må det ut,

Jeg gjentar meg selv (og dette svaret er generelt og ikke bare til Malama):
Jeg synes også at dette er mer jævlig enn jeg klarer å gi uttrykk for, men det er vårt fordømte ansvar å hjelpe barn til å ikke sitte med oppfatningen at alt går til helvete. VI skal ikke lyve for barn, men vi er voksne, de ser opp til oss og de ser til oss for håp om at ting vil bli bedre, bli annerledes, bli som før eller what ever.

Vi behøver jo ikke å realitietsorientere i en slik grad at de blir redde og mister håp.

Hvis man lar seg provosere av regnbuer, får man finne på noe annet. Men bekymringen for slektninger i risikosonen bør jo møtes for eksempel med at vaksineutviklingen går i rasende fart - og at tiltakene faktisk er laget for å bremse smitte og gjøre ting bedre. Det er fakta der ute som kan brukes - for det ER jo håp.

Og siden dette er såpekassetråden, så benytter jeg meg derfor av anledningen til å si at DET ER IKKE REGNBUENE, for fanden. Hvorfor i HEITE blir dere provosert av at noen prøver å trøste ungene i dette?

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Pøblis, her.

Og siden dette er såpekassetråden, så benytter jeg meg derfor av anledningen til å si at DET ER IKKE REGNBUENE, for fanden. Hvorfor i HEITE blir dere provosert av at noen prøver å trøste ungene i dette?

Det er vel det vi sier at vi ikke blir, tross alt?

[Malama]

DET ER NÅR REGNBUENE RETTES MOT VOKSNE VI BLIR... VEL, PROVOSERT.

Ja, ok, jeg ble det av at ungene måtte tegne dem, fordi det slett ikke trøstet ungene mine.

Jeg holder håper oppe hos ungene, jeg gjør det. Men jeg kunne ikke trøste med vaksine i mai, ingen ante når de ville komme.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

DET ER NPE REGNBUENE RETTES MOT VOKSNE VI BLIR... VEL, PROVISERT.

AT IKKE FOLK KAN LESE LITT KORREKTUR FØR DE POSTER!

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

AT IKKE FOLK KAN LESE LITT KORREKTUR FØR DE POSTER!

[Pøblis]

Altså - jeg oppfatter alle regnbuer som rettet mot barn, jeg.

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Pøblis, her.

Altså - jeg oppfatter alle regnbuer som rettet mot barn, jeg.

Ja, jeg også. Det jeg konkret reagerte på var at et voksent menneske svarte til meg "Alt blir bra" [insert fjollefjes]. Jeg oppfattet det som SINNSYKT provoserende i den konteksten. (nå nevnte jeg aldri regnbuene da).

[Bluen]

Det er regnbuer her som ikke er for barn, men mer et kunstprosjekt - utformet som skilter langs turveien, med løkkeskrift. Jeg lar meg ikke provosere, altså. Det er jo uansett så mørkt når man er ferdig med arbeidsdagen og kommer seg ut at det ikke er mulig å se noe uansett.

[Polyanna]

Jeg forstår hva du mener, Blondie. Jeg gjør det for ofte selv, at jeg prøver å trøste ved å være krampeoptimistisk, i stedet for å møte folk på å anerkjenne at det er kjipt.


Svigermor spurte i høst, da vi var der, om hvordan det går med min mor, og jeg svarte som sant er, at det begynte å tære på med alt (som hun vet hva er). Og da hun prøvde seg på at "jaja, men det nytter nå ikke å engste seg for mye", så fikk hun rett og slett så hatten passet. "Nå er det ikke å "engste seg for mye" å være nedkjørt av at broren hennes døde, at mannen hennes har kreft, at en nær og kjær slektning driver og dør smertefullt foran øynene hennes, og at de alle sammen skal håndtere alt dette midt i koronaen!" Da ble hun stille.

[Pøblis]

Kanskje noen voksne finner trøst i å lage regnbuer?

Folk er forskjellige.
Jeg er ganske sikker på at hverken forsikringer om at alt blir bra, eller regnbuer i ulike utgaver er ment å skulle hverken bagatellisere eller provosere.

VÆR LITT RAUSE!

[My]

Pøblis

[My]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Pøblis

... og Mave

[Polyanna]

Jeg liker regnbuene og prøver å tenke "alt blir bra", selv om det selvsagt ikke er sant at ALT blir bra. Ref over. Og regnbuer klarer jeg å se uten å bli provosert. Ansikt til ansikt er verre. Selv om jeg sikkert gjør ansikt til ansikt "alt er bra" selv også.

[Maverick]

Jeg har en i min nære omgangskrets som antageligvis ville ropt til meg, i det øyeblikket jeg tippet utfor stupet på Prekestolen, "nå må du ta deg tid til å nyte utsikten på vei ned, da! Det blir nok interessant!"

Hans intense behov for å kun fokusere på det positive ved enhver situasjon, stammer ikke egentlig fra uvitenhet eller mangel på empati (selv om det føles sånn), men fra hans ekstreme frykt for at noen han er glad i skal ha det vondt.

Jeg mener at smerte, frykt og sorg bør anerkjennes og ikke puffes bort. Det er å ta et menneske på alvor, og bør ha sin plass i direkte kommunikasjon.

Samtidig må det selvfølgelig være rom for det som er ment som trøstende budskap, generelle oppmuntringer og cheer-up's, i det offentlige rom.

Så deilig det må være å faktisk ha energi til å, midt i en pandemi, la seg provosere av regnbuer tegnet av folk som ønsker andre mennesker vel.

[Polyanna]

Herregud, du må aldri sette meg og vennen din i samme rom, det vil bli en Pollyanna-eksplosjon!

Og jeg tror beskrivelsen din av hvor det kommer fra er presis og veldig observant og passer også veldig godt på min svigermor.