What doesn't kill you makes you stronger?

[Inagh]

Jeg opplever ofte, etter en skikkelig storm, at det som får meg til å bikke over, er bagatellen, filletingen som dukker opp, når alt er over, og jeg har senket skuldrene. Når jeg tillater meg sjøl å puste ut, når jeg våger kjenne på at det gikk bra denne gangen og, nå kan jeg begynne leve igjen. Da kommer bagatellen, da kan jeg gå i grøfta.

Jeg tror at innimellom bruker man så jækla mye krefter for å gå den motbakken som fører deg oppover, og å stå i den motgangen som gjør deg sterk, at når du er på toppen og skal være sterk, er du så kjørt at styrken der på toppen av bakken har sin pris.

[Nyx]

Opprinnelig lagt inn av Serafin, her.

Det vises ikke hva det koster (...) for jeg gjør det.

Husker du å klappe deg selv på skuldra, da? Det har jeg funnet ut at hjelper ørlittegrann. Å si til meg selv at: "Ja, se der. Det klarte jeg jammen."

Her om dagen så innså jeg plutselig at jeg hadde hatt en hel samtale med en butikkmann uten at pulsen var det minste forhøyet. Når jeg får sånne små seiere, så må jeg passe på å fremheve det i mitt eget minne. Tenke mye på det, prøve å glede meg over det, hvor kunstig det nå enn føles. Prøve så godt det lar seg gjøre å ufarliggjøre situasjonen i logikken min de gangene det går bra også, ikke bare de gangene jeg må snakke meg selv ned fra kanten.

Og åpenhet. Ikke lesse på perifere bekjente dybdeanalyser om hvordan og hvorfor, men med ganske nøytrale og selvfølgelige ord si til de jeg omgås at sånn er det, sånn oppleves det. Jeg har funnet at, for meg, så hjelper det litt på. Da slipper jeg til dels å lure på hva de tenker om at jeg er hjemme. Mange vil jo likevel Tenke Sitt, men da har jeg hvertfall sagt fra at det er fordi legen min mener at jeg "kvalifiserer til" å være hjemme nå, ikke fordi jeg har bestemt meg for at jeg ikke gidder å jobbe.

Og så dulter jeg på denne.

Opprinnelig lagt inn av Serafin, her.

Ugh, dette ble veldig personlig. Sorry.

[m^2]

Jeg synes, og dette er kanskje bar noe jeg "senser", at flere skriver som om det er noe negativt å være sterk i tøffe situasjoner? Fordi det er noe påtvunget over det, fordi man kanskje heller skulle "tillatt" seg å reagere, elns?

Hvorfor det, tro?
Jeg prøver å forstå hva jeg tenker selv her, altså. For selv om man står sterk betyr det jo ikke at man ikke tillater seg selv å reagere følelsesmessig på det som skjer?

For min del så betyr gjerne det å stå sterk i en situasjon at jeg reagerer etterpå. Som da et besøkende barn hadde akutt allergireaksjon her mens ungene var alene i huset og jeg var en halv time unna med bilen. Dønn rolig, telefonen på handsfree, veksle mellom telefoner hjem og telefoner til lege, stadig nye metoder for å finne ut om hevelsene i halsen begynte å bli livstruende uten å skremme noen, rakk hjem samtidig med ambulansen.

Samme kveld? Skjeeeeelveeeeen.

[Bobbelur]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Jeg synes, og dette er kanskje bar noe jeg "senser", at flere skriver som om det er noe negativt å være sterk i tøffe situasjoner?

Jeg tror ikke det er det at det er negativt å være sterk, men det er slitsomt. I lengden. Det er slitsomt å passe på at jeg ikke bukker under når de tøffe situasjonene kommer, for de varer som regel ikke bare en time eller tre. Når jeg tenker på tøffe situasjoner så er det for meg noe som varer over tid og som gjerne krever så mye av meg at jeg nesten ikke klarer mer.
Om jeg hadde vært sterk så hadde kanskje ikke situasjonen blitt så tøff? Eller kanskje jeg hadde klart å be om hjelp?

Jeg klarer ikke holde meg oppreist gjennom kriser, men jeg klarer heller ikke å vise i hvor stor grad jeg holder på å knekke sammen totalt. Kanskje det siste er det som er negativt?

[Nyx]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Jeg synes, og dette er kanskje bar noe jeg "senser", at flere skriver som om det er noe negativt å være sterk i tøffe situasjoner? Fordi det er noe påtvunget over det, fordi man kanskje heller skulle "tillatt" seg å reagere, elns?

Hvorfor det, tro?
Jeg prøver å forstå hva jeg tenker selv her, altså. For selv om man står sterk betyr det jo ikke at man ikke tillater seg selv å reagere følelsesmessig på det som skjer?

Jeg klarer ikke helt å sette ord på hva hva jeg tenker her, kjenner jeg. Det er ikke det at jeg ser det som negativt å være sterk. Det er kanskje mer det at de som ser sterke ut, ikke alltid er det. Det at man i andres øyne er sterk, utelukker ikke at man kan være hakket før total kollaps. Å se sterk ut uten å være det kan være negativ. Det å bruke mye energi på å fremstå sterk, for å gi inntrykk av å ha kontroll. Det er ikke utelukkende positivt.
For noen kan det være det. For noen kan det å late som være nøyaktig det som skal til. "Nå bestemmer jeg meg for at dette er greit, dette fikser jeg, dette skal gå." Og så det det de trenger for å stå opp av senga den uka, gå på jobb den måneden, spise mat den dagen.

For andre kan det å skulle være sterk være det helt motsatte av det man trenger. Det kan kreve så mye at når stormen stiller og man ikke trenger styrken lenger, så er det ikke noe igjen, for det eneste man egentlig husker er hvordan å kjempe. Og så blir det en ny kamp for å finne igjen seg selv, for å finne tilbake til hvordan man skal fungere "til vanlig". Og så skal man være sterk gjennom det også, og så er den onde sirkelen i gang.

Og for mange så er nok det å holde seg sterk i en situasjon det samme som å holde følelsene på avstand og ikke ta dem helt innover seg. At det er nødt til å være enten/eller.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Jeg synes, og dette er kanskje bar noe jeg "senser", at flere skriver som om det er noe negativt å være sterk i tøffe situasjoner? Fordi det er noe påtvunget over det, fordi man kanskje heller skulle "tillatt" seg å reagere, elns?

Hvorfor det, tro?

Jeg skjønner ikke helt den reaksjonen jeg heller. Å si at noe for en selv var feil er jo ikke ment som angrep på de det kan være riktig for. Jeg er bare ikke fullt så sikker på om definisjonen av styrke er riktig eller fullstendig nok.

Det var ikke galt av meg å stå gjennom stormer før heller, men det har vært en viktig erfaring for meg å se hva som sto igjen (et elendig selvbilde) da alt det jeg tidligere kompenserte med (prestasjoner) ikke lenger var tilgjengelig. Jeg ville sannsynligvis ikke ha tatt tak i problemet om jeg hadde klart å "stå sterk" på samme måte som før, og da ville jeg sannsynligvis heller ikke ha kjent på det jeg opplever som en mer ekte styrke og et mer solid fundament.

For å dra en sammenligning:
Alle som jogger er ikke nødvendigvis flinke. Det er en forskjell på hun som gjør det som en positiv greie for egen helse og anorektikeren som løper til tross for sterk fraråding av dette fra legehold, med blodsmak i munnen og risikerer hjertestans. Det er altså ikke selve løpingen som avgjør. Du ville vel neppe kalle anorektikeren som løper flink, men kanskje du ville ha kalt henne flink om hun møtte opp til behandlingstimene sine. Skal hun som bedrer helsen sin med joggingen føle seg angrepet eller kritisert om noen påpeker at anorektikerens løping er uttrykk for sykdom og destruktivitet og ikke styrke og flinkhet? Blir den vanlige joggeren mindre flink da?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Styrke kan i noen tilfeller forveksles med fortrengning. Noen mennesker reiser seg kjapt etter kriser og ingen skjønner hvordan. "Sannelig er de sterke" kan folk hevde. Selv føler de seg kanskje også sterke og opplever at de har mestret situasjonen godt. Fem år etter kan smellen komme og oppdagelsen av at krisen slettes ikke var mestret godt dengang.

Nemlig. Jeg har sittet som pårørende rett etter et dødsfall, når vi fikk en halvtime med ro og tent lys sammen med avdøde før vedkommende ble flyttet. Og mens vi andre satt der rundt sykesengen var den aller nærmeste pårørende i full gang med supereffektive og tilsynelatende uaffekterte telefonsamtaler med Hjelpemiddelsentralen for å arrangere henting av hjelpemidler man ikke lenger trengte osv. I samme rom. Under en halvtime etter at døden var inntruffet. Noen ville ment at dette var styrke. Selv så jeg flukt og frykt for å gå i stykker om man tillot seg å være tilstede i situasjonen.

Jeg tror også at det voldsomme fokuset på "så flink og sterk du er" ikke alltid er så bra.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det ble litt lite nyansert det jeg skrev i går, ser jeg. Jeg vil utdype litt.

For det første så er psykisk sykdom selvsagt sykdom. Er man psykotisk eller schizofren så kan man selvsagt ikke ta seg sammen, liksom.

Og selvsagt er det ikke alt man kan greie å ta tak i og ordne alene. Noen ganger er det eneste man kan gjøre å be om hjelp.

Det jeg mener er at jeg treffer ofte folk som ikke får satt bena under seg fordi de stadig går og venter på at en overgriper skal få selvinnsikt nok til å be om unnskyldning, en forelder skal skjønne og ta på seg ansvar for at oppveksten ble grusom, en eller annen skal innse at de ødela livet for noen og rette opp. Og stort sett så skjer ikke sånt. Den som har vokst opp i et helvete får gjerne ikke den oppreisningen som det kjennes som hadde hjulpet på å få det bedre - det som kunne og burde vært starten på å greie å reise seg igjen.

Før jeg skriver resten - jeg skjønner det behovet. Skjønner det så det kjennes i margen.

Men altså. Som regel vil ikke det behovet noensinne bli møtt. Aldri. G da må man ta ansvar selv for å reise seg likevel. Kanskje består ansvaret i å slippe taket i at man en gang ble mobbet og bestemme seg for å ha det bedre. Kanskje består ansvaret i årevis med støtte fra fagfolk. Kanskje er oppgaven nesten umenneskelig. Og mange kommer, som Serafin skriver, ikke dit de ønsker seg. Og det er igrunnen kjipt, men det er såpass mange som ikke kommer helt dit at jeg tør si at det får holde om man kommer dit at det er liv laga i det livet man har også. (Her kaster jeg stein i glasshus - ingen løper vel mer etter å stadig få det bedre enn jeg.)

Men altså. Man kan komme ut av en jævlig barndom med to valg. Enten gjør man det man må, samme hva det er, for å få det bedre som voksen. Kanskje ikke superbra, men så bra man kan, eller så blir det aldri bedre.

For noen er valget borte. Er man alvorlig syk så er det ikke noe å velge i. River angsten deg i biter seks dager i uka så får du ikke gjort så mye utviklingsarbeid - det sier seg selv. Men for ganske mange så er det et valg å ta om å få det bedre.

Og til det der med å komme i mål. Jeg prøver å leve etter en regel. Den er sånn at hvis jeg kan se meg i speilet på kvelden og si at jeg har gjort så godt jeg kan, så er det bra nok. Uansett resultat. Noen ting vil jeg aldri noensinne komme i mål med, men å gjøre så godt jeg kan får holde.

Hvis det ser ut som jeg bagatelliserer vonde barndommer så er det ikke meningen.

Du sier det jeg ikke tør. Uthevet hva jeg mener.

Jeg har en kollega som for tiden øser over meg med problemene sine. Problemer som for meg er av typen "get over it, og lev med det". Han vil ikke innse at livet går opp og ned og går i kjellern av veldig lite i mine øyne. Og han syntes fryktelig synd på seg selv, i den grad at han er selvdestruktiv (og han forventer empati i tillegg, noe jeg ikke kan gi).

Jeg føler at vi har fått litt luksusproblemer egentlig. Å bruke masse tid på bitterhet og selvmedlidenhet når man har veldig mange muligheter er jo rimelig snodig. Noen ganger har jeg lurt på om folk med alvorlige problemer, som lever i fattigdom, men alvorlige sykdommer eller annet... Er deres opplevelse av krise større eller mindre? Jeg tror ikke den er så veldig anderledes nødvendigvis, så det eneste man står igjen med da er jo at man har svært forskjellig perspektiv.

[Bobbelur]

Opprinnelig lagt inn av Nyx, her.

Og så blir det en ny kamp for å finne igjen seg selv, for å finne tilbake til hvordan man skal fungere "til vanlig".

Denne er jeg mest spent på. For min egen del altså. Jeg skal i løpet av det neste halve året ha bare meg selv å tenke på (og hundene da), meg selv å passe på. Alt ligger på meg og det er bare mitt. Jeg skal begynne å jobbe mer dersom jeg er frisk nok. Jeg må planlegge og holde orden og struktur. Og jeg lurer på hvor mye jeg har mistet og hva som egentlig er mitt. Hvor lenge har jeg egentlig vært for sliten til å ordne opp selv? Når jeg ser en del år tilbake - var jeg sliten? Eller giddaslaus?
Hvor finner jeg min motivasjon og mitt guts til å bare gjøre?

Men jeg skal prøve å benytte de tilbud om hjelp og støtte som jeg får. Der jeg oppdager at tilbudene gis.

[Mex]

Jeg har ikke lest hele diskusjonen, men har tenkt litt på ordtaket. Og jeg tror det nok kan være et fint ordtak for noen. At man har kommet seg gjennom det og kanskje lært av det. For andre blir det komplett idiotisk. Noen brytes bare mer og mer ned. De føler de ikke er verdt noe og de tar i mot og tar i mot, til de står med dritt oppover ørene og ikke aner hvordan de skal få livet til å gå videre. De er ikke sterkere, blir bare svakere.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Mex, her.

Jeg har ikke lest hele diskusjonen, men har tenkt litt på ordtaket. Og jeg tror det nok kan være et fint ordtak for noen. At man har kommet seg gjennom det og kanskje lært av det. For andre blir det komplett idiotisk. Noen brytes bare mer og mer ned. De føler de ikke er verdt noe og de tar i mot og tar i mot, til de står med dritt oppover ørene og ikke aner hvordan de skal få livet til å gå videre. De er ikke sterkere, blir bare svakere.

Sånn språkmessig sett så er jo ordtaket rett det, om det ikke dreper deg/knekker deg, så blir du sterkere.

[him]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Jeg synes, og dette er kanskje bar noe jeg "senser", at flere skriver som om det er noe negativt å være sterk i tøffe situasjoner? Fordi det er noe påtvunget over det, fordi man kanskje heller skulle "tillatt" seg å reagere, elns?

Hvorfor det, tro?

Jeg opplever det som negativt for meg selv. Jeg selv er slik at jeg blir "kald" og "sterk" når det kommer en krise - for all del ikke alltid, men ofte. Og jeg får reaksjonen så langt tid etterpå at jeg ofte er alene eller mange andre mennesker har "gått videre". For å ha det ok sammen med andre mennesker må man til en viss grad være i takt. (Jeg har forresten to personer i livet mitt som er like "sene" som meg! Det er herlig, dette er mennesker jeg kan snakke med om ting som hendte for 1-2 år siden. Utrolig bra. )

Jeg tenker at det blir som å spille musikk sammen med andre - det hjelper ikke at jeg kan spille verdens vakreste soloer når jeg ikke kan opptre sammen med resten av musikerene, fordi jeg er 2 takter bak de. (Håper det ble et virkelig lydmalende bilde! )

[Kanina]

Denne synes jeg var litt morsom, i alle fall. Hvis man skal tolke uttrykket bokstavelig, i alle fall.