Hva skjedde med post mortem-tråden?

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Darth: Om det ikke var akkurat det jeg skrev, så kommer det i hvert fall veldig nær hva jeg mente. Jeg synes også det blir fråtsing, og tanken på å betale penger for å kjøpe et premium membership på slike nettsider for å få tilgang til enda flere bilder av andres døde slektninger gjør meg kvalm. Det blir omtrent det samme som å melde seg på englesider for å lese mest mulig om andre som har mistet barn og få se bilder av dødfødte unger.

Jeg skjønner at det kan være fascinerende å se bilder av døde mennesker i ulike forråtnelsesstadier, eller åsteder, eller kroppsdeler i anatomiske museer, men jeg synes likevel at slik fråtsing (i mangel av et bedre ord) går langt over streken.

Selv har jeg et veldig avslappet forhold til døden, som jeg også har opplevd på nært hold- så det er ikke det at døden er tabu for meg som får meg til å reagere, snarere tvert imot.

Jeg kunne ikke vært mer enig!

[Bloppy]

Opprinnelig lagt inn av Dixie Diner, her.

Darth: uten at jeg skal si så mye om alt det du skriver, for vi har jo hver våre meninger, så vil jeg jo si at selv om det er mer vanlig å ta bilder av døde i dag enn i gamle dager, er det ikke selve "knipse den døde"-konseptet vi snakker om her, det er konseptet med å stille de døde ut som om de fremdeles lever. Det gjøres ikke i dag, så vidt jeg vet. Vi prater altså ikke om vanlige bilder av døde mennesker, egentlig.

Akkurat! Det er jo ikke vanlige bilder av døde mennesker. Slike som kan være vanlige i dag. Spesielt av barn kanskje?
Her er de jo stilt opp med statvier ol. og påmalte øyne på øyelokkene for å se ut som om de er levende. Et helt vanlig fotografbilde. Gjerne med søsken som holder den døde oppe.

Jeg tror dette var ganske vanlig i de mer velstående familiene ja.

[Pelle]

Selvsagt har det mye å si at bildene er gamle og ikke tatt i nåtid. Det gjør avstanden større. Av samme grunn som at en del unntatt materiale åpnes for innsyn etter x antall år, at folketellinger blir tilgengelige osv.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av Bloppy, her.

Akkurat! Det er jo ikke vanlige bilder av døde mennesker. Slike som kan være vanlige i dag. Spesielt av barn kanskje?
Her er de jo stilt opp med statvier ol. og påmalte øyne på øyelokkene for å se ut som om de er levende. Et helt vanlig fotografbilde. Gjerne med søsken som holder den døde oppe.

Jeg tror dette var ganske vanlig i de mer velstående familiene ja.

Men hvordan linker dere dette med å stille opp døde mennesker og knipse dem til å være naturlig forhold til døden - og dagens praksis med å ta naturlige bilder av døde til å være et unaturlig forhold til døden?

[era]

Jeg blir fasinert åh så fasinert det kribbler,jeg blir litt redd på en måte tenk om det smitter....handler vel om den enorme avstanden vi har til døden selv om vi har opplevd den på nært hold, sammtidig trist jeg begynner seff å suttre av barne bildene :ammetryne:

Bestefarsan satt og drakk kaffe med moren sin mens hun lå i sofaen død, vi har bilde av oldefar i kista med familien rundt(tidlig 50tall på bøgda), vi har bilder om enn ikke på veggene av Jonas som døde før han ble født alt alt for tidlig. Akkurat den situasjonen at vi fikk holde ham kle ham og pussle om ham var så viktig så ett sted forstår jeg skikken med fotografiene, jeg skal tenke litt mere på det om et år eller to for nå begynner jeg bare å tute hersens ammehormoner:soft:

[Olympia]

Jeg fikk virkelig ikke inntrykk at det var stativene eller de påmalte pupillene som var det mest interessante for de mest ivrige i forrige tråden. Det var mer "se sorgen i morens ansikt når hun sitter med sitt døde barn på fanget!"-vibber som gjør meg kvalm.

Ordet jeg brukte i forrige tråden var "invaderende", og det står jeg for. Selv om bildene er 150 år gamle og jeg ikke kjenner noen på bildene.

[Bloppy]

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Men hvordan linker dere dette med å stille opp døde mennesker og knipse dem til å være naturlig forhold til døden - og dagens praksis med å ta naturlige bilder av døde til å være et unaturlig forhold til døden?

Men det er det vel ingen som har påstått?
Det er vel ingen som sier at man har et unaturlig forhold til døden i dag, om man tar bilder av sine kjære etter de er døde. Men da tar man bilder av de døde. Man prøver ikke å få de til å se levende ut.

Det er det, som for meg får det til å bli så fascinerende. Bildene fra den andre tråden. Det har overhodet ikke noe utspring i at jeg fråtser over døden og sorgen til disse familiene. Overhodet ikke.

[Olympia]

Nåvel, av de tre linkene som er lagt ut er det omtrent like mange bilder av voksne og barn som ikke er stilt opp i unaturlige posisjoner, og dermed ikke har the certain something som dere påstår gjør dem så spesielle.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg fikk virkelig ikke inntrykk at det var stativene eller de påmalte pupillene som var det mest interessante for de mest ivrige i forrige tråden. Det var mer "se sorgen i morens ansikt når hun sitter med sitt døde barn på fanget!"-vibber som gjør meg kvalm.

Ordet jeg brukte i forrige tråden var "invaderende", og det står jeg for. Selv om bildene er 150 år gamle og jeg ikke kjenner noen på bildene.

Jeg leste ikke den forrige tråden, så jeg vet ikke om det ble snakket respektløst om de bildene eller ei.

Men jeg synes bildene er veldig interessante, de er så utrolig typiske for Victoriatiden og den holdningen som de hadde for døden da. Jeg er også veldig fascinert over victorianske kirkegårder og den typen spiritisme de hadde på den tiden.

Og så synes jeg at bildene ofte er vakre. De bildene av døde som er pyntet og lagt på sengene f.eks (det med at de er stilt opp som utstillingsdukker synes jeg er veldig sært, det var nok litt sært på den tiden også) forteller for meg en sorg og en omsorg om det menneske som jeg finner svært rørende. Jeg får på en måte en følelsesmessig link til fortiden som gjør at i hvert fall jeg skjønner at da var mennesker også mennesker, det er på en måte så lett å glemme når man bare leser om dem.

Jeg synes selv at en rolig død kan være en fin ting. De gangene jeg blir tilkalt på grunn av død og kommer inn i rommet så får jeg en sånn "oi, vennen har du reist nå" følelse, og jeg synes det er viktig å ta pent vare på kroppen som har blitt forlatt av et annet menneske. Og jeg synes at de bildene gjenspeiler den kjærligheten de har hatt for den døde. Ja, jeg synes de er vakre.

[Dixie Diner]

Det ble absolutt ikke snakket respektløst om bildene i den andre tråden, den var ikke ulik denne tråden. Det gikk mer på det at noen synes bildene er interessante mens andre synes det er grotesk å være fascinert av dem. Og det er selvsagt helt greit det altså.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Selvsagt har det mye å si at bildene er gamle og ikke tatt i nåtid. Det gjør avstanden større. Av samme grunn som at en del unntatt materiale åpnes for innsyn etter x antall år, at folketellinger blir tilgengelige osv.

Ja, helt klart.

[era]

Når jeg ikke er forgiftet av div. softcore hormoner og halvgal (les små religiøs) av redsel for mitt eget avkom, så til de grader at bilder av døde nesten(ok bare nesten) er farlig..er jeg veldig enig med det esme skriver.

Liker spesielt det at man får en mere emosjonell forståelse og dermed linker tilbake i historien på en nærmere måte,man kan kjenne tiden i magen isteden for å forstå den intelektuelt.

Men denne flommen av hormonindusert galskap jeg for tiden er utsatt for, gjør også at jeg kan forstå hvor det som gjør at noen kan bli støtt kommer fra..egentlig bra ting det og.

Verden har ikke vondt av litt fintfølelse innimellom også.

Komboen som lager interesante tråder og diskusjoner her inne...priceless.

[Fibi]

Men er det noen som har brukt ordet frastøtende om noen av bildene? Jeg kan i hvertfall ikke huske å ha lest det ordet. Selv syntes jeg bildene er vakre på en trist måte, og at de vitner om kjærlihet og omsorg rundt den døde. Jeg kan til dels skjønne at de ønsker at personen skal se levende ut på bildet, fordi det er slik de husker/vil huske personen. Slik som bildet av den gamle mannen med avisen i fanget. Det er ikke bildet av en død mann, det er et bilde av en god bestefar som har sovnet med avisen i fanget. Kanskje bildene var lettere å se på når de så levende ut?

Og at man så sorgen i ansiktet på noen av de levende menneskene på bildene gjorde dem mer levende og kanskje enda vakrere for meg. Mer ekte.

[Teflona]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Hva var det Olympia skrev for noe? Tråden hadde mange svar, så det er rart at DD skal utpekes som rar eller creepy?

Jeg tenkte ingenting da jeg så bildene, det var ikke creepy, ikke fascinerende, jeg ble ikke lei meg og ei heller glad (selvfølgelig). Jeg scrollet meg gjennom, og tenkte, jaja. Hva sier det om meg?

Sånn reagerte jeg også, derfor skrev jeg ikke i tråden.

[era]

Det at de ville få dem til å se levende ut, har kanskje noe å gjøre med at det ikke usansynlig er det eneste bilde av vedkommende som noen sinne er tatt

[Ine]

Noen som kan sende meg link?

[Fibi]

Ligger linker lenger oppe i tråden.

[Ine]

Synes det er veldig forståelig at de ville ha et bilde av den døde, særlig når de ikke hadde bilde av vedkommende i live.

Synes ikke det er creepy i det hele tatt, men fint.

[Neket]

Jeg skjønner også veldig godt at de gjorde det sånn. Når noen dør i dag ha man jo fire harddisker fylt med bilder av vedkommende. Det hadde de ikke før. Jeg skjønner det spesiellt godt når det var barn som døde, det er jo ikke rart at foreldrene ville ha et bilde av barnet slik de husket det, ikke et bilde av barnet i kisten.

[Interference]

De er så uendelig triste og vakre disse bildene, viser en rørende omsorg for avdøde, og den kjærligheten de etterlatte må ha følt for vedkommende som var så stor at de betalte uendelige summer for å forevige dem. Jeg synes det er fascinerende hvordan skikken å avbilde sine døde har forandret seg opp gjennom tidene. Men jeg må innrømme at det å stille dem ut som dukker eller levende er litt vanskelig å forstå, og hvorfor male pupiller på dem?
Men ikke grotesk, ikke fælt, det er fint å lære mer om historien om hvordan verden virket før i tiden, og på denne måten får man jo en følelsesmessig link og, ikke bare tørre fakta.