Bombeeksplosjonen - Hva skal vi si til barna? Råd fra psykolog

[Kreps-77]

Eldstemor på 15 år får med seg alt gjennom nyhetene, og vi har snakka mye om dette sammen.
Det tre yngste på 3.5, 6 og 11 har fått en forenkla versjon. Vi ferierer i Oslo nå, og de fikk med seg mye i går.
Vi har fortalt om bomba i Regjerningsbygget og at det er en mann som har gjort det. Vi har også sagt at han har vært et sted til, og det er mange som er døde. De vet at mannen er tatt, og at der vi er i Oslo er litt unna det som har skjedd.

Vi har ikke vist dem TV-bilder eller bilder på nett, men 11åringen vil få høre litt mere når vi kommer hjem fra ferie. Hun blir lett redd og tror det er bedre å gi henne mer informasjon når hun har litt avstand fra Oslo.

[Apple]

Helt enig. Jeg har sett mange bruke uttrykket syk og gal. Men hva legger man i det, liksom? "Gal" som i psykisk syk? For det er vel ikke noe som tyder på det? Dette har jo vært planlagt ned til minste detalj i lange tider.

Jeg liker ikke at man bruker slike uttrykk i en sånn sammenheng.

Jeg har sagt at dette er en mann som har gjort noe svært slemt og at noen mennesker gjør det.

[Anne C]

Jeg har sagt at han er en slem mann.

[Malama]

Man må jo være gal for å gjøre noe slikt. Men da mener jeg "så langt unna det vi anser som normal, fornuftig adferd", ikke psykisk sykdom. Så jeg liker heller ikke at det fremstilles som det, når vi slett ikke vet det. En slem mann, ingen tvil. En syk mann, det vet vi ikke.

[Nessie]

Har nettopp hatt en liten prat med snart 6 åringen, som lurte på om det de prata om på radioen var virkelig. Jeg forklarte helt kort og konkret hva som har skjedd, uten detaljer. Hun har ikke sett noen bilder.
Selv oppsummerte hun med at "tenk hvor trist vi ville ha vært om det var noen vi hadde kjent som hadde dødd.."

[Elise]

Jeg har ingen problemer med å si til ungene mine at denne mannen er gal. I min bok er man gal når man plaffer ned så mange uskyldige ungdom, helt planlagt.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av Elise, her.

Jeg har ingen problemer med å si til ungene mine at denne mannen er gal. I min bok er man gal når man plaffer ned så mange uskyldige ungdom, helt planlagt.

Gal, ja.

[Agurke]

Jeg har sagt noe ikke ulikt det Heiko skisserer over her. Og så har vi sett Supernytt-sendingene, der det blir poengtert viktigheten av å snakke med noen og spørre dersom det er uklare ting som kan føre til ytterligere grubling og mareritt.

[Anne C]

Da kom den første reaksjonen fra eldste. Han er en engstelig fyr, og kom gråtende og var redd for han som skøyt. Han roet seg heldigvis når jeg sa at han var i fengsel (det hadde jeg sagt før og), og sa at han ikke kom til å komme ut før om minst 20 år. Han regnet seg frem til at da var han en voksen mann, og roet seg ned. De sover i senga mi i natt og.

[Tallulah]

Vi har sett alle tre supernyttinnslagene på nett, og det var fint. Jeg forklarte først om Utøya, siden han ikke visste om det ennå. Vi fikk snakket litt om det, og det virker som han har tatt til seg at vi er trygge.

[Sonar]

De eldste er preget av det. Eldste på 11 år ville ikke sove på eget rom, og mellomste fikk ikke sove igår. Det var ikke kun hendelsen som gjorde det, men det var litt tanker rundt det også.

De har sett litt av nyhetssendingene sammen med oss, og vi har snakket om det. Synes det er bedre at vi vet hva de ser enn at de skal se hos andre. nå har interessen dalt og jeg ser at spesielt eldstemann er "fornøyd" med infoen han har fått.

Jeg synes man skal skille mellom psykisk sykdom - som jeg syns man skal la høre til de som har en psykisk sykdom - og andre uttrykk. Jeg har for eksempel brukt "spik spenna gæren" uten problemer noen ganger disse dagene. Og synes også "så gal at han er helt utenfor all fornuft" for eksempel passer godt. Man kan gjerne ta denne mannen milevis ut av normalbegrep. Men jeg ville aldri brukt slike uttrykk om en som er psykisk syk - det er noe annet her i huset. Da er det en konkret sykdom det er snakk om. (Vi har psykisk sykdom i nær familie.)

[Ru]

Vi venter Knotten hjem fra ferie hvert øyeblikk, og jeg kjenner jeg gruer meg. Han har vært skjermet mye, men vi vet jo ikke hva han har fått med seg. Han kan jo lese, og plukker opp avisforsider og den slags. I tillegg er Knotten veldig empatisk og har følelsene utenpå, så vi forventer en skikkelig knekk. Like greit å forvente det.
Dersom han vil, skal han få bli med i fakkeltog i morgen.

[polarjenta]

Jeg har snakket med min sønn, han spurte om et bilde han så på internett, og da var det naturlig å fortelle om det. Han lurte mest på om den som hadde gjort det kunne komme hit.

[Maxine]

Guttungen på 9 er litt for tøff på utsiden i hverdagen. Han var på fjellet i natt med farmoren, men hadde ikke sagt så mye. Jeg prøvde å snakke litt med ham, satte på tv da det var klipp fragudstjenesten i Domkirken. Han sier "Hvorfor ser du på det teite der da?" Prøver jo å forklare hvor alvorlig dette er, men han sa bare at han driter i det, han var jo ikke der, og kjenner ingen av de døde. Vet ikke hva jeg skal si for at han skal si hva han egentlig føler, det er jo et problem vi stadig vekk har, at han tøffer seg og blir sint, og ikke vil innrømme triste følelser.

[Pelle]

Her er Junior fremdeles lykkelig uvitende. Vi har vært bortreist siste døgn med tv og radio av. Vi tar spørsmålene når de evt dukker opp. Han er en gutt som blir redd av Casper-spøksleset på barnetv og Emils pappa. At noen mener at det at vi ikke deler info uoppfordret med ham er det verste vi kan gjøre mot ham, får stå sin prøve.

[Heiko]

Jeg tenker at når barn er redd av seg er det ekstra viktig å være i forkant og selv være den som informerer barnet om det som er vanskelig. Informasjonen må selvsagt da være tilpasset barnets alder og tålegrense. Da har man mulighet til å snakke om og gradvis bearbeide informsjonen før barnet møter og hører om dette fra andre. Det er jo desverre ikke slik at alle er like sensitive når det gjelder valg av temaer og bruk av ord når det er barn tilstede. Det gjelder også måten andre barn forteller om vonde temaer.

[Pelle]

Da tar vi det når det dukker opp. Enn så lenge skal han være med oss døgnet rundt i 3 uker til. Når vi har møtt folk hittil har vi umiddelbart gitt beskjed om at han ikke er informert om temaet, og det har folk respektert.

At dette er det verste vi kan gjøre mot ham er jeg helt uenig i. Det er mye verre å misbruke ham, banke ham, vanskjøtte ham og ignorere ham.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Når vi har møtt folk hittil har vi umiddelbart gitt beskjed om at han ikke er informert om temaet, og det har folk respektert.

Det er gjennom slike beskjder blir gitt og den stemningen som er når folk tenker på og ønsker å snakke om på vanskelige ting at barn kjenner på stemningen og blir usikker. Det er jo selvsagt ikke umulig at ditt barn ikke merker noe, men de fleste barn får med seg mye mer en man tror.

Sitat:

At dette er det verste vi kan gjøre mot ham er jeg helt uenig i. Det er mye verre å misbruke ham, banke ham, vanskjøtte ham og ignorere ham.

Jeg må ha vært utydelig, jeg mente at det verste man kan gjøre mot barn når det skjer ting som dette er at de voksne ikke tar ansvar og informerer dem når de fleste alikevel vil få med seg at noe er forferdelig galt.

Barneombudet har ved flere anledninger snakket om hvor viktig det er med info og at barn har rett til og krav på informasjon som er tilrettelagt ut fra barnets alder. Fra hvilken alder det bør gjelde kan jo selvsagt diskuteres.

[Pelle]

Men enn så lenge oppfører han seg altså helt kurant og vanlig. Han er normalt en som absolutt stiller spørsmål om ting han lurer på, om troll finnes, om hekser kan komme gjennom vinduet og andre skumle ting han lurer på. Jeg kjenner mitt barn og du kjenner ditt. Hadde han vært eldre hadde jeg vurdert annerledes. Han er enda ikke 4,5, omgås sjelden andre barn og er på ferie med oss.

Oppdager vi at han vet kommer vi ikke til å fornekte, da skal han få tilpasset info.

Sitat:

Jeg tror det aller værste man kan gjøre overfor barn er å ikke snakke med dem om de vanskelige og vonde tingene som skjer rundt dem. Ingen ting er skumlere og gjør barn mer redde en at voksne tier om disse temaene. De plukker opp stemninger og bruddstykker av samtaler. Aldri undervurder barn, de får med seg og er i stand til å forstå mye og vår jobb som foreldre er å være der sammen med dem, forklare, trøste og undre oss sammen med dem. Vi trenger ikke ha alle svarene, det er lov og helt greit å svare at man selv ikke vet og forstår, men det er ikke greit å la vær å snakke med ungene sine om betydningsfulle ting.

Har uthevet tingene du skrev som jeg føler traff meg veldig og var vedlig krasst. Særlig siden jeg var en av de få som skrev at temaet ikke var tatt opp i heimen. Det har ikke skjedd noe vanskelig og vondt rundt Junior. De voknse har vært vanlige, han kan ikke lese, han har ikke sett tv. Jeg gjør absolutt min jobb som forelder. Men jeg trenger ikke snakke om alt trist og leit i verden som han enda ikke vet om finnes.

Mener jeg.

Å gi ham tilpasset info (som definitivt hadde utelatt mange opplysninger) skjermer han uansett ikke for at andre kommer med mer groteske utsagn og inntrykk senere. Det tar vi når det kommer, vi har da flere svar enn vi feks hadde både fredag og lørdag.