Ville du jobbet mindre hvis du kunne?

[Galathea]

- Ville du jobbet mindre hvis du hadde hatt muligheten?
Ja, og i dag jobber vi begge 80 % med en fridag i uka
- Hvor mye ville du jobbet?
80 % med en dag fri er perfekt
- Hva ville du brukt resten av tiden på med mindre jobb?
Vi bruker fridagen på å være sammen med ungene, begge er hjemme fra barnehagen og så gjør vi noe koselig sammen, tur, svømming, kino etc. Passer som oftest på å få tatt en storhandel på veien hjem.
- Hva måtte prioriteres bort?
Vi merker det på økonomien ja, så det blir billige ferier og lite kafe/restaurantbesøk, og vi må kutte i generelt forbruk av klær, utstyr, interiør og duppeditter og passe på matbudsjettet. Men vi lider absolutt ingen nød altså, syns definitivt det er verdt å ofre litt i forbruk mot å få mer tid med familien.

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg kan i grunn bare si nei. Jeg har fleksibel jobb med veldig mye i perioder, og latere dager i andre. Jeg får så mye utbytte av jobben min at jeg syns det er greit at det er slik. Fleksibiliteten gir meg i sum mye tid med familien, og frynsegodene kommer også familien til gode.

Tror jeg må si det samme. Jobben min er dårlig egnet for å jobbe mindre i, så det måtte ha blitt en annen type jobb. Og hvis jeg da skulle ha jobbet mye mindre enn jeg gjør nå, så ville jeg nok hatt bare fjerdeparten i lønn, og det er ikke realistisk heller.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Men, trenger vi virkelig å jobbe fullt alle for å holde hjulene i gang. Er det ikke nok av andre som gjerne vil ha innpass i arbeidslivet som ville steppet inn om man gikk ned i redusert stilling? Det er da jaggu nok av "friske arbeidsføre kvinner" som bukker under pga. tidsklemma og bidrar til at en slett ikke ubetydelig del av pengene våre går til ulike former for NAV-ytelser i kortere eller lengre perioder.

Det er ikke vanlig i de fleste bransjer å kunne ansette folk i 20 % stilling. Dermed må man anta at det blir 20 % mindre produktivt. I tillegg blir det lavere arbeidsgiveravgift og færre skattekroner til staten.

I bransjer med høy arbeidsledighet og uendelig mulighet for stillingsbrøk der det er hender og ikke personlig kompetanse som teller, spiller det selvsagt ikke noen rolle om jeg jobber 33,3 % og deler et hode med 2 andre. Men det er ikke tilfelle for de fleste.

Generelt er det jo fremdeles lav ledighet i landet, særlig blant høyt utdannede friske (norske) voksne.

[Trulte]

Nei. Jeg gjorde det i en periode. Jeg falt utenfor. Gikk glipp av gøye oppgaver, og jobb ble noe herk.

[Odelia]

Ja, jeg har valgt å jobbe redusert for å få mer tid til barna og familien nå mens barna er små. Jeg valgte å utsette det studiumet jeg hadde tenkt å ta (det du er utdannet som, Cumulus) for å ta den studieretningen jeg tok nettopp for å kunne jobbe redusert i småbarnstiden da det er bedre muligheter for redusert stilling i det yrket jeg har nå. Det sier allikevel ingenting om arbeidskapasiteten min (jeg har stor arbeidskapasitet og har også fått positive tilbakemeldinger på dette på jobbintervjuene jeg har vært på), men at jeg har vektlagt å bruke tid på barna mens de er små og har behov for det fordi det har vært riktig for vår familie. Jeg jobber i en 54% stilling, men har i all den tid jeg har jobbet redusert vært "hjemmeværende" med 1-4 barn da jeg har valgt å ha barna hjemme til de har vært 3 - 3 1/2 år før de startet i barnehage. Jeg har i gjennomsnittet fast 2 vakter i uka (2-2-4-0 fordelt på 4 ukers turnus) hvor jeg kun får sove etter halvparten av dem (mens min man avvikler permisjon 2 dager fordelt på en fireukers periode fordi det passer ham best da han ikke trives med å gå hjemme flere dager etter hverandre i permisjon (han prøvde dette med tvillingene)). Nå skal jeg øke opp stillingen min noe - ikke fordi jeg primært ønsker å jobbe mer (har jo et ugunstig utgangspunkt all den tid jeg går såpass i manko på søvn som det er), men fordi jeg har kolleger som ønsket å øke stillingsgraden sin slik at man valgte å fordele en vakant stilling fremfor å lyse den ut (det har uansett vært få søkere den siste tiden, og med bemanningskutt passer det greit), og jeg da må være med å bidra for å få dette til å gå rundt. I tillegg har jeg flere verv og gjør frivillig arbeid utenom, og har aldeles ikke problemer med for mye egentid, jåletid eller for mye tid til å sitte på kafé eller gjøre husarbeid siden jeg også har mye ansvar for et pleietrengende familiemedlem og vedkommendes hus. Det hadde helt klart vært enklere for meg å heller ha barna i barnehagen og jobbet fulltid, men det gir både meg, mannen og barna mye å ha det slik vi har det i dag og derfor velger vi å gjøre det slik. Jeg vil absolutt si at jeg får i pose og sekk da jeg får brukt meg på jobben, bidratt til samfunnet og vært hjemme med barna på samme tid. Dersom jeg haddde møtt på en arbeidsgiver som så på dette som redusert eller lav arbeidskapasitet er jeg ganske sikker på at det uansett ikke hadde vært et sted jeg ønsket å jobbe da det må gå an å bruke skjønn (jeg hadde jo heller ikke søkt på en stilling som krevde meg 120% i den perioden jeg er i nå), og jeg før eller siden er klar for å gi full gass yrkesmessig igjen.

Jeg elsker å jobbe, og har jobbet fast ved siden av skolen/studier siden jeg var 14-15 år. Etter hvert så mye som 60-100% ved siden av fulltidsstudium, og gjerne med både 2 og 3 jobber utenom. Før jeg fikk barn jobbet jeg gjerne fra jeg stod opp til jeg la meg (og noen ganger la jeg meg ikke da jeg jobbet på nattklubb/som nattevakt i tillegg til dagjobb), og hadde døgnet hatt flere timer i dag, og vi hatt noen til å passe barna i overlappingen mellom jobbtidene våre, hadde jeg glatt jobbet mer. På samme tid er jeg vokst opp i en familie hvor karriere tok mesteparten av tiden, og selv om jeg hadde det bra på mange vis savnet jeg alltid mer tid. Jeg lovet meg selv å ikke gå i samme fella (min mor var alene om omsorgen, og gjorde så godt hun kunne, men innså for sent at tiden barna ønsker å bruke med familien gjerne er begrenset til en viss periode og fikk bare noen få rolige år, etter at jeg var ute av redet, uten det største karrierejaget (på grunn av sykdom) før hun ble alvorlig syk og uten mulighet for å ta igjen det tapte, og det angrer hun veldig på i dag) dersom jeg hadde mulighet for det, og valgte derfor å legge opp livet og karriere annerledes.

Økonomisk sett taper vi akkurat nok til at vi har råd til å gjøre det slik, men jeg er heldig da jeg har nattillegg som gjør at den totale inntekten blir på rundt 75-80% av full lønn (innen det yrket jeg er i nå, vel å merke) - hadde jeg ikke hatt denne muligheten hadde jeg heller aldri valgt dette yrket eller denne studieretningen. All den tid jeg er kommunalt ansatt har jeg også gode pensjonsbetingelser, og taper heller ikke pensjonsmessig siden jeg har omsorg for barn under 6 år (og privat pensjonssparing står uansett på agendaen, men har vært uaktuelt frem til nå da vi nettopp har bygget hus og jeg nettopp er ferdig med permisjon med redusert lønn). Jeg kommer imidlertid til å ha et par år med tap da jeg skal ta fatt på 5-årig fulltidsstudium (det opprinnelige studiumet mitt) så snart minstemor starter i barnehagen når hun er 3 år ved siden av den stillingen jeg har i dag, men med forbehold om at jeg muligens sikter meg inn mot yrkesrelaterte jobber ved siden av mot slutten av studiumet. Sånn alt i alt har jeg jobbet såpass mye i såpass mange år før vanlig arbeidsstartsalder, og i tillegg mye ved siden av studiene (også det kommende), at jeg ikke har dårlig samvittighet for å jobbe redusert i noen år nå. Der det oppleves riktig syns jeg ikke man skal undervurdere viktigheten av mer tilstedeværelse med barna, dersom man har muligheten til dette, av samfunnsøkonomiske hensyn da det ligger mange ukjente faktorer bak dette regnestykket. Jeg blir faktisk småsur av å lese slike bemerkninger fordi det får meg til å føle meg som en snylter - noe jeg aldeles ikke er.

[him]

Antar at du spør som i et reellt case? Jeg kunne absolutt ikke ha tenkt meg å jobbet mindre, hovedsaklig av økonomiske årsaker. Jeg har alltid jobbet 100% (men årsakene har variert, det har ikke alltid vært økonomi).

Per nå har jeg mange spennende ting (= like spennende som jobben) jeg kunne ha tenkt meg å bruke tiden på, men jeg får ikke økonomisk kompensasjon (= uaktuelt).

I drømmeverdenen min hadde jeg selvfølgelig levd av alle hobbyene mine, gått rundt i hippiantrekk og vandret rundt i skauen og plukket lauv til å farge mitt eget garn. True story.

[Skilpadda]

Jeg skulle gjerne hatt mer ferie, og da fortrinnsvis sammen med familien min. Men hverken kortere dager eller kortere arbeidsuker står for meg som så bra at jeg ville gått ned i lønn for det. Tanken på å skulle gå ned i lønn for å gjøre mer husarbeid og annet "Familien A/S"-arbeid gjør meg bare fnisete, og "egentid" har jeg, som Candy er inne på, egentlig nok av. Men noen ukers ekstra ferie i året hadde vært fint.

[HSJ73]

Ja. Og jeg har gjort det siden jeg fikk barn nr. 2 i 2006. Mellom 80 og 90 %. Nå er jeg nede på 80, og det er perfekt. Grunnen til dette valget er mindre stress i hverdagen. Etter hvert som barna har kommet, er jeg blitt mer og mer stresset, og etter flere nær sammenbrudd-situasjoner innså jeg at litt reduksjon i arbeidstiden var det eneste riktige.

Jeg hadde en kort periode fri en dag i uken, men det funket dårlig. Det ble jo like mye stress de andre morgenene og ettermiddagene. Ikke at vi har en mer stressende hverdag enn andre, men jeg takler stress svært dårlig og en liten reduksjon i stillingsprosent er det som skal til for å holde hodet over vannet. Lenge måtte jeg kjempe med meg selv. Andre får jo til å sjonglere full jobb, tre barn, hus og hjem? Men etter noen runder med meg selv er jeg i stand til å si at dette er det som passer for MEG, og det er det viktigste. Vi er alle forskjellige.

På min arbeidsplass har vi tidbank, så dette med "100 % jobb på 80 % av tiden" er ikke relevant for meg. Alt av overskytende tid kan tas ut i avspasering, så slik får jeg liksom både i pose og sekk: mer "space" i hverdagen, og muligheten til å akkumulere plusstimer til avspasering av hele dager når det er ønskelig.

Mannen min er selvstendig næringsdrivende, men er fleksibel og ser verdien i å være til stede på barnas arenaer, i like stor grad som meg. Da får det heller være at han ikke bidrar med matlaging. Det ville han ikke gjort uansett.

[Appelsin]

- Ville du jobbet mindre hvis du hadde hatt muligheten? Ja
- Hvor mye ville du jobbet? Kortere dager, men arbeid hver dag
- Hva ville du brukt resten av tiden på med mindre jobb? Gitt barna kortere dager på SFO og bhg
- Hva måtte prioriteres bort? Ingenting, tror jeg
- Hva er det i tilfelle som setter en stopper for disse endringene? At det ikke er aksept for at noen jobber redusert i yrket mitt. I hvert fall ikke på den avdelingen jeg jobber nå. Jeg ville ha brukt lenger tid på å bli spesialist, men det hadde ikke plaget meg nevneverdig.

[Timar]

Opprinnelig lagt inn av Daisy, her.

Hvordan fungerer dette med omsorgspoeng/pensjonspoeng? Får man ikke full oppsparing fra staten mens man har barn under 6 år? Men hva er full opptjening? Jeg har ikke satt meg inn i pensjonsytelsen fra staten som legges oppå den man opptjener selv av lønn. Er den konstant for alle uavhengig av inntekt? Nå snakker jeg innskuddspensjon og pensjon fra staten.

Du får pensjonsopptjening tilsvarende 3,5 G hvis du har barn under 6 år og lav eller ingen lønn. 3,5 G tilsvarer snaut 300.000 nå.

Jeg stusser litt på dere som sier at pensjonen er årsaken til at dere ikke jobber redusert. Har dere regnet på hvor mye/lite redusert arbeidstid en kortere periode utgjør? Privat pensjonssparing er også mulig.

[Snuppa]

Jeg gjør det. Ca 75%.

Jobber turnus som sykepleier, synes det er tungt å jobbe fullt. Prioriterer heller å ha mer overskudd til barna.

[Timar]

Tja, jeg kunne sikkert gått ned til 80%, men da hadde jeg mistet alle de pengene jeg har til fri disposisjon hver måned, og det frister ikke. Det er alldeles uaktuelt å gå ned i lønn for å gjøre husarbeid, da hadde jeg heller betalt for mer hjelp i hjemmet.

Samtidig, kortere arbeidsdager HADDE gjort hverdagen med to barnehagebarn enklere. Og fri en dag feks annenhver uke hadde vært ypperlig for å få utrettet nødvendige ærend.

Så 70-80% jobb hadde nok vært fint, men blir nok ikke prioritert økonomisk før ungene er så store at de ikke kan brukes som unnskyldning lenger.

Heldigvis har jeg en superfleksibel jobb og kort reisevei, så vi får nok dagene til å gå opp likevel

[Candy Darling]

Sånn hvis jeg høres veldig prinsippryttersk ut, holder jeg muligheten åpen for at jeg hadde tenkt annerledes hvis jeg hadde hatt en veldig lite fleksibel jobb. Etter at barna sluttet i barnehagen og vi begge reiser mye mindre enn før, kjenner jeg egentlig ikke så mye tidsklemme; jeg kan dra klokken to i dag for å se på avslutningen av sommerskolen uten at det får andre konsekvenser enn at jeg måtte ta ferdigstillingen av mailene og slidene til neste uke etter 17 i stedet.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Men, trenger vi virkelig å jobbe fullt alle for å holde hjulene i gang. Er det ikke nok av andre som gjerne vil ha innpass i arbeidslivet som ville steppet inn om man gikk ned i redusert stilling? Det er da jaggu nok av "friske arbeidsføre kvinner" som bukker under pga. tidsklemma og bidrar til at en slett ikke ubetydelig del av pengene våre går til ulike former for NAV-ytelser i kortere eller lengre perioder.

Jeg ønsker meg en 100% jobb i såfall, og nei, det er ingen som hadde erstattet resten. Grunnen til at jeg ikke gjør det er delvis økonomi og delvis at jobben nok ikke blir noe mindre, det blir bare mer gratisarbeid på fritiden.

[venla]

Sånn i teorien høres 80% ut fint ut nå med barn i barnehage. Men i praksis ville jeg brukt 20% på husarbeid, kaffedrikking og litt kortere dag i barnehagen. Og det synes jeg ikke jeg en dags arbeid er verdt. På jobb hadde det uansett blitt like mye å gjøre.

Er nettopp tilbake i 100% nå etter et halvår med 60% for at minste skulle få litt mer tid hjemme. Synes ikke jeg har fått gjort stort det siste halvåret, og man blir litt "utenfor" når man bare er der ei halv uke. Heldigvis har vi begge fleksible jobber og kan ta lange morgenen eller tidlig henting et par ganger i uka.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Å ha nedsatt stilling for å gjøre husarbeid er så fjernt for meg at jeg ikke klarer å tenke det en gang.

Jeg ville ikke gjort husarbeid, men jeg kunne kanskje fått trent, noe jeg trenger. Vi hadde hatt mindre stress i hverdagen rett og slett.

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Cumulus, her.

Jeg har tenkt en del på temaet i det siste, av ulike årsaker. Så spørsmålene fra meg er følgende?

- Ville du jobbet mindre hvis du hadde hatt muligheten?
- Hvor mye ville du jobbet?
- Hva ville du brukt resten av tiden på med mindre jobb?
- Hva måtte prioriteres bort?
- Hva er det i tilfelle som setter en stopper for disse endringene?

Ja. Tja. Nja.

Jeg har en helse som i følge et par leger jeg kjenner tilsier at jeg burde være sånn 20-40% ufør. Jeg er i grunn enig med dem i det. Akkurat nå tar jeg ut en foreldrepermdag i uka og jobber dermed 80% i nesten et år, fordi jeg tror det vil kunne forebygge noen sykmeldingsperioder.

Det hadde sikkert vært fornuftig å gjøre det kontinuerlig. Tiden går med til å gå til lege og fysioterapeut, trene og sove.

Det som stopper meg er økonomi, og boligen måtte nok prioriteres bort om jeg skulle gjøre det over lengre tid. Å jobbe noe mindre enn 80% fungerer veldig dårlig i yrket mitt, siden tilgjengelighet og fleksibilitet i forhold til klienter er ganske avgjørende. Og jeg liker yrket mitt.

[mkj]

Jeg kunne også tenke meg litt mer ferie. Men det er vanskelig å ta helt fri utenom i juli, uten at det hoper seg opp til jeg er tilbake.

Men når det er sagt så har jeg veldig fleksibel jobb. Jeg reiser til syden i jula og tar med kontoret dit, så jobber jeg arbeidsdagene og har fri de andre dagene som dere her hjemme.

[vixen]

I en liten periode nå kunne jeg det faktisk, men under forutsetning at vi hadde råd til at begge gikk ned litt. Jeg trives best med å jobbe fullt, men skjønner ikke helt hvordan vi skulle fått det til å gå om vi ikke hadde rimelig fleksible jobber. Jeg har en del reising og har mulighet til hjemmekontor.Pengene er en helt klar faktor pluss at jeg ikke villet havnet i posisjonen der jeg fikk kjedeligere oppgaver eller endte med å presse lik mye jobb inn for mindre lønn.

[vixen]

Feriene går greit og jeg opparbeider meg mye avspasering så det er ikke høytider og sommer som er "problemet". Det er mer henting/levering og fulle dager som er problemet. Og det er vanskelig å avspasere en time om dagen for da får jeg ikke unna nok på jobb.