Når ens utdanning går en til hodet ...

[Pastill]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Godt sagt alt du sier her. Jeg er helt enig med deg. Mennesker som til stadighet synliggjør at de er godt utdannet har et kompleks mener jeg. De vil bli sett for den utdanningen de har, men er kanskje redd for å kun bli sett for den de er..... om dere forstår... Jeg opplever mennesker som stadig skal poengtere at de er godt utdannet som arrogante. Jeg mener de oppfører seg arrogant og får en nedlatende holdning mot andre som ikke har høyere utdanning. Det er en form for hersketeknikk mener jeg: Si ikke i mot meg for jeg kan dette. Det er ikke sosialt smart nei......

Jeg er nok enig, men for å dra det enda lenger. Hvis man ikke skjønner at man virker arrogant og egentlig bare taper seg ved "foretrekke likesinnede", så tenker jeg at man kanskje ikke er så kjempelur alikevel. Kanskje beste å menge seg med "likesinnede" da ja.

Jeg har venner fra alle sosiale lag og de utfyller hverandre på forskjellige måter. Ser ikke helt at en gruppe mennesker skal burde bli ekskludert fordi de ikke velger som meg. Folk er individuelle når det kommer til det meste, jeg ble i allefall ikke noe supersmart superperson etter noen år på skole.

[Maverick]

Alle foretrekker vel å være sammen med likesinnede? Om det er utdanning eller interesse for traktorpulling som er fellesnevneren, hva så? Er man like arrogant som traktorpuller hvis man sier at man foretrekker å henge sammen med de som ser gleden i å montere spitfiremotorer på traktorer?

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Pastill, her.

Jeg er nok enig, men for å dra det enda lenger. Hvis man ikke skjønner at man virker arrogant og egentlig bare taper seg ved "foretrekke likesinnede", så tenker jeg at man kanskje ikke er så kjempelur alikevel. Kanskje beste å menge seg med "likesinnede" da ja.

Hva legger du i "likesinnede", da?

likesinnet~sinna a3 el. ~sinnet a4 (se *-sinna) som har samme sinnelag, interesse e l; subst: være sammen med likesinnede

Jeg er visst veldig arrogant fordi jeg foretrekker å være sammen med mennesker som har samme sinnelag som meg. Jeg har det nemlig mest hyggelig da.

Men det var kanskje ikke det du mente?

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Hva legger du i "likesinnede", da?

likesinnet~sinna a3 el. ~sinnet a4 (se *-sinna) som har samme sinnelag, interesse e l; subst: være sammen med likesinnede

Jeg er visst veldig arrogant fordi jeg foretrekker å være sammen med mennesker som har samme sinnelag som meg. Jeg har det nemlig mest hyggelig da.

Men det var kanskje ikke det du mente?

Vi har feks samme sinnelag, selv om vi ikke har samme eller like lang utdanning. Ikke har vi lik bakgrunn heller. Men arrogante er vi.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Vi har feks samme sinnelag, selv om vi ikke har samme eller like lang utdanning. Ikke har vi lik bakgrunn heller. Men arrogante er vi.

Veldig arrogante.

[Toffskij]

Jeg synes det er litt trist at flere av dere ser ut til å se på utdanning bare som utvendig pynt, jeg.

[Toffskij]

Nåja, det var kanskje litt spissformulert av meg, men særlig i Jessicas innlegg synes jeg å lese en holdning til utdanning som går på at utdanning neppe kan forandre noe vesentlig på et menneske, og at det ikke er særlig legitimt å se på utdanningen sin som en viktig del av seg selv. Det er vel og bra at utdanning neppe endrer personligheten til folk, men jeg tror den kan forandre ganske mye på hvordan man tenker. Og mange har et tett forhold til faget sitt og brenner for det, uten at det har noe som helst med et ønske om å vise seg. (Ofte er det snarere tvert imot.) Jeg sier selvsagt ikke at det ikke finnes folk som bruker faget sitt som hersketeknikk, men mon tro om det ikke oppfattes slik oftere enn det faktisk er slik? Det må jo være lov å vite best når det dreier seg om noe man faktisk har gått i dybden på?

:ømskinnet akademikerveteran:

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Nåja, det var kanskje litt spissformulert av meg, men særlig i Jessicas innlegg synes jeg å lese en holdning til utdanning som går på at utdanning neppe kan forandre noe vesentlig på et menneske, og at det ikke er særlig legitimt å se på utdanningen sin som en viktig del av seg selv. Det er vel og bra at utdanning neppe endrer personligheten til folk, men jeg tror den kan forandre ganske mye på hvordan man tenker. Og mange har et tett forhold til faget sitt og brenner for det, uten at det har noe som helst med et ønske om å vise seg. (Ofte er det snarere tvert imot.) Jeg sier selvsagt ikke at det ikke finnes folk som bruker faget sitt som hersketeknikk, men mon tro om det ikke oppfattes slik oftere enn det faktisk er slik? Det må jo være lov å vite best når det dreier seg om noe man faktisk har gått i dybden på?

:ømskinnet akademikerveteran:

Utdanning gjør at man har reflektert og gått i dybden på en del ting. Det forandrer en helt klart som person. Man får en tyngde i forhold til det man har utdannet seg til. Selvfølgelig skal man få lov til å ut i fra at man tross alt har gått i dybden på, MEN det er måten man bruker sin tyngde.

[Harriet Vane]

Jeg forbeholder meg retten til å vite best om en del ting bare jeg i hele Norge har forsket på. Faktisk. Er det frekt av meg? I tillegg vet jeg en hel masse om felter der det hersker en del myter. Om barn, husarbeid, kvinner, husmødre & yrkesaktive sådanne i en periode som mange glorifiserer feilaktig. Skal jeg la være å korrigere, for at folk ikke skal føle seg trådt på tærne?

Ellers vil jeg faktisk påstå at de mange årene jeg har tilbrakt på universitetet har modnet meg betraktelig, både som menneske og fagperson. Jeg er selvsagt samme person som da jeg var uutdannet, men samtidig er jeg det ikke. Og jeg pynter meg lite med utdanningen, jeg har ikke Cand Philol bak navnet mitt i telefonkatalogen og det kommer neppe til å stå på gravstenen min. Men jeg ER Cand Philol. Jeg KAN noe.

Jeg kan ikke late som om jeg ikke fikk med meg en dritt de årene jeg leste og leste og leste. Og ikke bare leste, tenkte, funderte, diskuterte, endret meg, endret syn på samfunn, mennesker, mellommenskkelige relasjoner, organisasjoner, fikk satt ord på ting som er dagligdagse og selvfølgelige, fikk løftet det hverdagslige og vanlige opp i lyset og virkelig SETT på det. Hvorfor er ting slik de er? Hvorfor er noe "naturlig" og noe annet ikke? Hvordan henger ting sammen?

Kan det ikke være at det er mindreverdighetskomplekser som får mange til å føle seg truet av folk som har lengre utdanning? Og at det ikke nødvendigvis er de utdannedes feil?

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg forbeholder meg retten til å vite best om en del ting bare jeg i hele Norge har forsket på. Faktisk. Er det frekt av meg? I tillegg vet jeg en hel masse om felter der det hersker en del myter. Om barn, husarbeid, kvinner, husmødre & yrkesaktive sådanne i en periode som mange glorifiserer feilaktig. Skal jeg la være å korrigere, for at folk ikke skal føle seg trådt på tærne?

Ellers vil jeg faktisk påstå at de mange årene jeg har tilbrakt på universitetet har modnet meg betraktelig, både som menneske og fagperson. Jeg er selvsagt samme person som da jeg var uutdannet, men samtidig er jeg det ikke. Og jeg pynter meg lite med utdanningen, jeg har ikke Cand Philol bak navnet mitt i telefonkatalogen og det kommer neppe til å stå på gravstenen min. Men jeg ER Cand Philol. Jeg KAN noe.

Jeg kan ikke late som om jeg ikke fikk med meg en dritt de årene jeg leste og leste og leste. Og ikke bare leste, tenkte, funderte, diskuterte, endret meg, endret syn på samfunn, mennesker, mellommenskkelige relasjoner, organisasjoner, fikk satt ord på ting som er dagligdagse og selvfølgelige, fikk løftet det hverdagslige og vanlige opp i lyset og virkelig SETT på det. Hvorfor er ting slik de er? Hvorfor er noe "naturlig" og noe annet ikke? Hvordan henger ting sammen?

Kan det ikke være at det er mindreverdighetskomplekser som får mange til å føle seg truet av folk som har lengre utdanning? Og at det ikke nødvendigvis er de utdannedes feil?

En skal selvfølgelig få lov til å bruke sin kunnskap og definitivt dele den med andre. Det jeg prøver å si er at man ikke skal være arrogant og hoverende overfor andre. Da mener jeg at man har mistet noe på veien. Selvom man har utdanning så betyr det ikke at man sitter med alle sider av en sak f.eks. Faktaopplysninger er jo gjerne kun et svar, men i andre sammenhenger der det kan være flere måter å se ting på.

[Teofelia]

Jeg er enig med Tinetoff her: Utdannelse betyr for mange mye mer enn bare akkurat det papiret som beviser at man har fullført.

Jeg for min del ble et annet menneske av å studere enn jeg ville blitt av å begynne å jobbe i stedet. Eller i alle fall fikk jeg utviklet en annen side ved meg selv.

Veldig mye av det jeg kan (som ikke er faglig) og som er en viktig del av meg, kom i løpet av studietiden. I tillegg til at jeg lærte mye faglig som student, lærte jeg også mye viktig om meg selv: For eksempel ble det meste av selvtillitten min og troen på mine egne evner fastspikret i løpet av studietiden. Jeg lærte å ta sjanser, utfordre meg selv, lytte til min indre stemme når den sa at "Dette klarer du!". Jeg lærte å jobbe hardt: Jeg presset meg selv mye hardere i studietiden enn jeg noen gang har gjort siden, og jeg lærte med det hvor stor kapasitet jeg faktisk har, både fysisk og psykisk. Jeg lærte at jeg kan hvis jeg vil, at det er lurt å ta sjanser for å oppnå det man vil og at det ikke nødvendigvis er en katastrofe om man driter på draget i forsøket. Alt sammen essensielt for det jeg har vært siden.

Ikke alt dette ble lært på lesesalen da. Mye av det fikk jeg fra aktiviteter utenfor studiet, men også disse er en viktig del av "utdannelsen" min.

I tillegg består sikkert 90 % av omgangskretsen min av folk som jeg ble kjent med (eller viderførte bekjentskapet med) i løpet av studietiden.

Utdannelsen min er derfor derfinitivt ikke bare noe jeg henger på meg som en medalje eller har til pynt som et diplom på veggen. Den er viktig del av meg og det jeg er. Jeg var under utdannelse langt over halvparten av 20-åra. Det skulle bare mangle om ikke disse årene hadde satt spor.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg er likevel ydmyk i forhold til utdannelsen og vet at en utdannelse ikke gir orakelstatus. Selv om kompetansen er høyere på feltet man har studert er man ikke allvitende og jeg har ofte fått lære viktige ting også innenfor fagfeltet mitt av mennesker som aldri har studert.

Utdannelse er heller ikke det eneste mål for kompetanse. Det merker jeg stadig. Mannen min har ikke studert, men har på mange områder mye større kompetanse enn meg og i en del samtaler er det han som besitter "dybden".

Jeg signerer Hatti her. Vel, min mann HAR studert noe, men han ble aldri ferdig med noe særlig. Imidlertid er det han som faktisk HUSKER noe historie for eksempel samt har alle de praktiske evnene i huset. Jeg er en liten pugghest og husker ikke ting som ikke interesserer meg (historie er ikke mitt fag. Men jeg gjorde det bra i det på videregående. Alt glemt).

Jeg synes utdannelsen har gitt meg mye som jeg bærer i meg, som en del av meg. Jeg er imidlertid forsiktig med å bruke det faglige jeg kan noe særlig i utenom-jobb sammenhenger. Først og fremst fordi det ikke er særlig anvendelig i sosiale settinger. Men også fordi jeg synes det er slitsomt med dem som hele tiden prater allvitende om eget fag i andre settinger. Det er ikke alltid egnet å fremstå som fagperson. Da jeg studerte var jeg alltid fascinert over at de som feks studerte medisin gjerne kunne diskutere dette i evigheter i sosiale sammenhenger, men vi som studerte tekniske fag ble avspist med "nerd" med en gang man i det hele tatt nærmet seg noe faglig. Jeg har fortsatt oppfattelsen av at noen fag oppfattes som mer legitime å "briefe" med enn andre. Dette synes jeg er litt uheldig.

Forøvrig er jeg enig med dem som sier at fordommene ofte synes å gå begge veier. Jeg har flere ganger blitt avspist som totalt uinteressant når jeg på forespørsel sier hva jeg har studert. Og jeg fremstår ikke som ekstremt kjedelig som person (tror jeg ). Jeg sier det aldri uten å bli spurt. Jeg er helt uinteressert i å "reklamere" for meg selv med tittel og jobb. Da hadde jeg valgt en annen vei.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

En skal selvfølgelig få lov til å bruke sin kunnskap og definitivt dele den med andre. Det jeg prøver å si er at man ikke skal være arrogant og hoverende overfor andre. Da mener jeg at man har mistet noe på veien. Selvom man har utdanning så betyr det ikke at man sitter med alle sider av en sak f.eks. Faktaopplysninger er jo gjerne kun et svar, men i andre sammenhenger der det kan være flere måter å se ting på.

En vanlig misforståelse er at historikere kan masse faktating. Det gjør vi ikke. Vi vet hvor vi kan slå opp faktatingene. Det vi derimot lærer er å være gjennomgående kritiske til det aller meste som serveres, noe du kanskje har fått merke i mange diskusjoner. Ingenting er god fisk før det kan bevises eller være overveiende sannsynlig. Ikke dveler vi ved gamle sannheter heller, dersom det kommer nye opplysninger på banen.

Jeg har fått flere måter å se ting på etter at jeg studerte, og har nå mange flere perspektiver enn før jeg begynte å studere. Det betyr ikke at jeg er arrogant og hoverende. det betyr bare det det betyr. At jeg har fått flere perspektiver og sider å se saker fra. Mer kunnskap og fler begreper å henge det jeg ser på.

Før jeg studerte reflekterte jeg ikke så mye på hvorfor ting var som det var, selv om jeg likte bøker, særlig leksikon, faktabøker og historie i tillegg til romaner og gjennompløyinger av familiens samling av National Geographic.

Jeg har mange i familien som er uten høyere utdanning. Og de er ikke dumme. Flere er svært belest og følger godt med. Men samme hvordan du snur og vender på det så er ikke mine mange år på universitetet bortkastet og jeg vet og kan noe som de ikke vet. Slik de kan og vet ting jeg ikke kan og vet.

Jobben jeg har nå og min neste har jeg ikke fått så mye pga HVA jeg har studert, som AT jeg har studert. Man ville ikke fått denne typen jobber dersom man ikke hadde høyere utdanning, i hvertfall ikke min neste. Høyere utdanning kreves fordi man er i stand til å ta til seg ny kunnskap fort. At man er fleksibel, kjapp og i stand til å lære.

Jeg har også fått de jobbene pga ting jeg gjorde frivillig og lønnet ved siden av studiene. Som man ikke får mulighet til å gjøre dersom man jobber. Hvordan kan men ellers få mulighet til å leke bedriftsleder for studenthus, lede store organisasjoner, arrangere konserter fra booking til billettsalg og backline og ridere og pelle ut gule nonstop, få massiv ledererfaring, osv osv. Ikke få av folk som driver med lys, lys, booking, agentbyrå, mangament osv i musikkbransjen er studentavhoppere eller ferdige kandidater som forfulgte hobbyen sin fra studenthusenes bookinggrupper. Man får mye selvtillit av å prøve store ting i en trygg lekegrind. Jeg har hatt stor nytte av organisasjonserfaringen jeg ervervet gjennom studietiden.

Nåvel. Nok om meg... Jeg synes det er synd at du har opplevd deg slått i hodet av noen som hadde lang utdanning og prydet seg med den, fremfor å møte deg på en skikkelig måte, slik alle høyt utdannede damer jeg kjenner i denne tråden ville gjort.

[Harriet Vane]

Apan; de aller fleste ikke-historikere slår meg i TP på historie. Og jeg skuffer stadig på årstallsfronten. Men jeg kan si noe om bakgrunnen for at ting skjedde, kanskje eller si noe om hvordan ting ble etterpå. Kanskje.

Historie på VGS og på universitetet er to ulike verdener.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Apan; de aller fleste ikke-historikere slår meg i TP på historie. Og jeg skuffer stadig på årstallsfronten. Men jeg kan si noe om bakgrunnen for at ting skjedde, kanskje eller si noe om hvordan ting ble etterpå. Kanskje.

Historie på VGS og på universitetet er to ulike verdener.

Ja, jeg vet det. Det var bare en illustrasjon av at akkurat hvor dyktig man har vært på skolen / i en utdanning ikke nødvendigvis sier noe om hvor mye man har å bidra med i ulike settinger. Gubben gjorde det hverken bra på skolen eller har studert, men han er interessert i det, og i enkelte tilfeller det vel så viktig.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Ja, jeg vet det. Det var bare en illustrasjon av at akkurat hvor dyktig man har vært på skolen / i en utdanning ikke nødvendigvis sier noe om hvor mye man har å bidra med i ulike settinger.

Jepp. Akkurat.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jepp. Akkurat.

Også utdypet jeg litt etter at du siterte. Kjapp på labben, du!

[him]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Nåja, det var kanskje litt spissformulert av meg, men særlig i Jessicas innlegg synes jeg å lese en holdning til utdanning som går på at utdanning neppe kan forandre noe vesentlig på et menneske, og at det ikke er særlig legitimt å se på utdanningen sin som en viktig del av seg selv.

Synes du det? Jeg har utdannelse, men jeg oppfatter ikke utdannelsen min som en vesentlig del av meg. For meg har heller ikke utdannelsen min endret på måten jeg tenker på - det var snarere tvert i mot. Jeg drev på med andre ting først, men da jeg kom bort i data passet faget til meg. Samme med fysikk første gangen jeg var borti fysikk var jeg fasinert. Jeg tror og håper at de fleste folk utdanner seg til ting de trives med og da tror jeg jo heller at faget passer til den du er heller en at man forandrer seg på grunn av fagkretsen. Håper jeg, da. Ellers er jeg vel en fortapt nerd, uten sosiale antenner.

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff

Det må jo være lov å vite best når det dreier seg om noe man faktisk har gått i dybden på?

Idoter finnes i alle leire. Jeg har også vært på fest med en 17 åring som visste mye mer enn meg (jeg var 25) - idioten irriterer meg enda! Det er lite som er så plagsomt enn idioter som ikke greier å innse at andre vet bedre enn dem selv. Men det er også plagsomt med idioter som tror de er mye bedre enn andre folk bare fordi de har vagget lengre rundt i korridorene på blinderen.

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg for min del ble et annet menneske av å studere enn jeg ville blitt av å begynne å jobbe i stedet. Eller i alle fall fikk jeg utviklet en annen side ved meg selv.

Alle folk utvikler seg jo ved å leve. Søsteren min påstår at hun lærte utrolig mye av å backpacke et år i Australia og plukke frukt. Og jeg tror henne. Jeg tror man lærer så lenge man prøver nye ting, så lenge man er nysgjerrig, så lenge man spør seg selv: "Hvorfor skjer dette? Hva gjør han nå? Hvordan skal jeg løste dette problemet" etc Jeg har lært masse om isolering av hus i sommerferien. Man trenger ikke å studere for å lære. Slik jeg kjenner deg hadde du lært noe uansett hva du hadde gjort i de årene.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Him.. Det du skriver om nysgjerrighet synes jeg er viktig poeng og kikker på mannen min som nettopp har åpnet den ødelagte mobilen til lillebroren min og sitter med q-tips og verktøy for å se om han kan klare å fikse den. (Han har aldri før reparert en mobiltelefon.)

Kult!

(Ellers må jeg bare fortelle hva jeg har lært i dag. Jeg har prøvd falske øyenvipper for første gang i dag og kan nå opplyse alle som har lyst til å prøve at man trenger ikke å smøre lim over hele øyelokket - det blir litt problematisk å blunke. Slik ser jeg ut nå: )

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Alle folk utvikler seg jo ved å leve. Søsteren min påstår at hun lærte utrolig mye av å backpacke et år i Australia og plukke frukt. Og jeg tror henne. Jeg tror man lærer så lenge man prøver nye ting, så lenge man er nysgjerrig, så lenge man spør seg selv: "Hvorfor skjer dette? Hva gjør han nå? Hvordan skal jeg løste dette problemet" etc Jeg har lært masse om isolering av hus i sommerferien. Man trenger ikke å studere for å lære. Slik jeg kjenner deg hadde du lært noe uansett hva du hadde gjort i de årene.

Takk for det.

Jeg tror heller ikke man må studere for å lære, men jeg lærte veldig mye om meg selv mens jeg var student, og derfor er studietiden en veldig viktig del av hvem jeg er. Mye mer enn at jeg har gode kunnskaper innenfor musikk, historie og litteratur. Og definitivt mye mer enn det pene papiret jeg har der det står cand.philol, og derfor klarer jeg ikke helt å tie når noen antyder at utdannelse først og fremst er et avgangsvitnemål.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

(Ellers må jeg bare fortelle hva jeg har lært i dag. Jeg har prøvd falske øyenvipper for første gang i dag og kan nå opplyse alle som har lyst til å prøve at man trenger ikke å smøre lim over hele øyelokket - det blir litt problematisk å blunke. Slik ser jeg ut nå: )

: skratter ved tanken på sjokk-him:

Også har jeg litt problemer med å se deg for meg med falske øyenvipper. :innrømmer: