Motivasjon for å droppe bil nr 2?

[Che]

Vi har to biler, tre sjåfører. Vi kunne fint hatt en bil - kanskje til og med ingen. Årsaken til at bil nummer to kom var fordi jeg fikk jobb hvor det innebar en del kjøring (krav om bil i arbeidskontrakt ) og mannen jobbet på utsiden av byen med latterlig dårlig kollektivtilbud. Nå ser verden annerledes ut. Jeg har samme jobb, men vi har nå firmabiler til kjøring+jeg sykler på sommeren, mannen jobber nært hjemmet. Tenåringen kjører den gamle bilen.

Jeg er demotivert for kollektiv for turen som tar 17 min med bil bruker 45 min med buss.- når bil nummer to takker for seg (12 år gammel elbil) blir den ikke byttet ut.

[Input]

Å kjøre fra Majorstua til sentrum er helt vanvittig i mine øyne. Det er jo godt innenfor gangavstand. Jeg synes også det er rart at barn ikke kan gå 2,5 km til skolen, men her vi bor kommer foreldre i harnisk når ungdommene deres har fått anmerkning for å komme for seint på skolen når bussen er forsinket. At ungdom på ungdomsskolen skal gå maks 1,5 km for å komme seg på skolen, er helt utenkelig for dem. For noen uker siden var det kaos fordi de nye el-bussene ikke klarte å kjøre i -12 grader. Da fortalte barnehagen at mange foreldre ikke hadde hentet barna sine før 45 minutter etter at barnehagen stengte. De velger altså heller å hente 45 minutter for seint og stå utendørs i kulden og vente på bussen, enn å gå 1,5 km fra t-banen.

Vi har én bil, og den kjøpte vi da Lillesøster ble født. Da ble det for vanskelig å basere oss på kollektivt til svigerforeldrene mine, som bor 50 minutter herfra med bil. Når hun er blitt stor nok til at hun ikke plutselig må tisse, sovner på bussen eller må legge seg 18:30, kommer vi til å kvitte oss med bilen igjen. Vi bruker aldri bilen innad i Oslo, så den står for det meste i garasjen.

Jeg kjenner heller ingen som har to biler i Oslo, men nesten alle småbarnsforeldre jeg kjenner har én bil og minst én longtail el-sykkel.

[Millen]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Å kjøre fra Majorstua til sentrum er helt vanvittig i mine øyne. Det er jo godt innenfor gangavstand. Jeg synes også det er rart at barn ikke kan gå 2,5 km til skolen, men her vi bor kommer foreldre i harnisk når ungdommene deres har fått anmerkning for å komme for seint på skolen når bussen er forsinket. At ungdom på ungdomsskolen skal gå maks 1,5 km for å komme seg på skolen, er helt utenkelig for dem. For noen uker siden var det kaos fordi de nye el-bussene ikke klarte å kjøre i -12 grader. Da fortalte barnehagen at mange foreldre ikke hadde hentet barna sine før 45 minutter etter at barnehagen stengte. De velger altså heller å hente 45 minutter for seint og stå utendørs i kulden og vente på bussen, enn å gå 1,5 km fra t-banen.

Vi har én bil, og den kjøpte vi da Lillesøster ble født. Da ble det for vanskelig å basere oss på kollektivt til svigerforeldrene mine, som bor 50 minutter herfra med bil. Når hun er blitt stor nok til at hun ikke plutselig må tisse, sovner på bussen eller må legge seg 18:30, kommer vi til å kvitte oss med bilen igjen. Vi bruker aldri bilen innad i Oslo, så den står for det meste i garasjen.

Jeg kjenner heller ingen som har to biler i Oslo, men nesten alle småbarnsforeldre jeg kjenner har én bil og minst én longtail el-sykkel.

Jeg kjenner flere som har to biler i Oslo..Har nok også mye med hva og hvor man jobber/bor..

[Adele]

Vi er 3, straks 4 sjåfører her i huset. Vi bor i utkanten av byen, og jeg må ta 3 busser for å komme meg til jobb. Det tar fort 45-60 min med buss, mot 15 med bil. Vi la en plan for å kvitte oss med en bil i høst, men innså at da går ikke livet opp. Det er alt for mye logistikk med kjøring til og fra jobb, trening, fritidsaktiviteter, handling m.m.

[Anne C]

Hos oss så koker det ned til at så lenge vi bor her vi bor, og jobber der vi jobber så må vi ha hver vår bil.

I tillegg har 21 åringe som bor hjemme også egen bil. Minsten som blir 18 år i mars har lettmotorsykkel. Så vi har kanskje litt i overkant av kjøretøyer i familien akkurat nå så lenge begge bor hjemme.

[Magica]

Vi hadde to biler når vi hadde to voksne og to barn, etterhvert tre barn og jobber på ulike steder og fritidsaktiviteter her og der, kun av enkelhet for å slippe planlegge så mye og for å få logistikken til å gli. Etterhvert hadde vi faktisk 4 biler og 3 førerkort i familien, når vi telte med min veteranbil og sønnen sin bil. Men så døde den ene bilen vår av alderdom, og nå har vi bare en bil, og sønnen har sin. Men vi har flyttet mer sentralt og har kortere vei på jobb, kombinert med at vi bare har ett barn boende hjemme. Mannen har helt panikk av og til for at han føler at han ikke kan «dra på noe» med bilen, for da må vi klare oss uten. Jeg mener at vi greier oss helt fint en helg eller noe uten bilen.

Det som hadde gjort det bedre å klare seg med EN bil, tidligere var: MYE bedre sykkelveier og billigere el-sykler, og kanskje litt billigere lokal-buss og gode bussruter. Nå skal det også komme en tjeneste her i byen som kjører barn på fritidsaktiviteter, og det er så genialt at jeg nesten ikke får sagt det. Det hjelper også.

[Frk_Fryd]

Vi bor på bygda og har minimum 4 km reisevei uansett hva vi skal. Jeg pendler 5 mil hver vei til jobb. Vi klarte oss med en bil i mange år da barna var små. Mannen jobber turnus, og vi kunne låne mine foreldres ekstrabil i perioder.
Når barna (3 stk) vokste til og måtte kjøres på alle mulige aktiviteter, skaffet vi bil nr 2. Vi kunne i teorien klart oss med en bil ennå, men det hadde krevd svært mye logistikkarbeid, samt at mannen blir veldig isolert på dagtid i sine friperioder.

[Blå]

Det er jo klart stor forskjell på hvor sentralt man bor og hvilket kollektivtilbud man har. Men, jeg opplever at ganske mange som bor sentralt overvurderer hvor stort bilbehov de har.

Vi bor forholdsvis sentralt i Bergen. Sånn at vi kan gå til sentrum om vi må, men det tar 45 minutter, så jeg gjør det sjelden. Mannen, som er mer glad i å gå enn meg går 4 km til og fra jobb hver dag. Jeg tar bussen omtrent samme avstand. Men, vi har så god bussforbindelse at vi bare kan gå til busstoppet og satse på at det kommer en buss snart.

Vi har bare ett sertifikat (meg) og hadde bil så lenge vi hadde barn på barneskolen. Da opplevde jeg at det var såpass stort bilbehov, både med de gangene vi måtte hente i barnehage og på skole med kort tid mellom og med kjøring til besteforeldre og til aktiviteter. Det er også ganske styrete med bildelingsbil om man må ha to bilseter.

Etter at jentene ble større har vi klart oss med bildeling. Det var en liten overgang for meg, som var litt godt vant med å bare hoppe i en bil om det var noe. Men, det har gått seg veldig til og nå kunne jeg ikke tenke meg å gå tilbake til å ha ansvar for en bil, med alt det det medfører av verkstedsbesøk og utgifter.

Men, igjen, vi bor sånn til at vi har minst 20 bildelingsbiler i kort gangavstand. Og arbeidet med at vi må gå og hente og levere biler oppveies av at vi alltid har mange nye biler å velge mellom og at vi (les jeg), slipper å forholde oss til vedlikehold av bil.

Det går litt på hvor man bor. Men, vi har også bevisst bosatt oss slik at vi kan ta buss og også kjøpt hytte i et område der det er greit å komme med kollektiv. Så det ligger bevisste valg bak å kunne leve såpass uavhengig av bil.

Jeg tenker at den beste måten å motivere familier fra å droppe bil nr 2 må være å forbedre kollektivtilbudet. Og tror at det at det går buss ofte er viktigere enn at den koster lite. Dersom mange tar en rimelig buss så får man jo også bedre inntektsgrunnlag enn om få tar en dyr buss.

[Bloppy]

Vi er fire stk over 18 år i husholdningen. Alle har hver sin bil. Her vi bor er det et must. Kollektivtilbudet er helt elendig. Hovedveien i området er en europavei uten gangfelt(eller i hvert fall alt for lite gangfelt), så det er livsfarlig å ferdes for mye til fots eller på sykkel.

Det er bare en km til nærmeste butikk. Skal jeg til sentrum er det fem km. Det ville tatt ca 10 minutter med buss. Men skal jeg ta buss til sentrum må jeg ut på en skikkelig mjølkerute som tar ca tre kvarter.

Ja, det koster å ha bil. Men det koster veldig mye med kollektivt også. I hvert fall i forhold til hva du faktisk får for pengene her vi bor.

Ungdommene har ansvar for egen bil, de har kjøpt de selv og må stå for drivstoff og andre løpende utgifter selv. De får litt hjelp hvis det plutselig trengs noen reparasjoner eller lignende. Nettopp fordi det er et nødvendig onde å ha bil her vi bor.

I tillegg jobber mannen skift, så han kan ikke under noen omstendighet ta kollektivt til jobb. Selv om det faktisk går buss til akkurat der han jobber. Så han MÅ kjøre på grunn av arbeidstider. Så en bil er alltid bundet opp når han er på jobb.

[Appelsin]

Jeg er helt enig i at barn bør kunne lære seg å bruke kollektivtransport fra relativt ung alder.
Mine begynte å ta buss alene til kulturskole i byen (i min arbeidstid) rundt 13 år, og vokste veldig på det. Også en fordel å kunne finne veien i egen by - jeg hadde ikke tenkt på at eldste ikke visste hva Festplassen eller Den blå steinen var, og i hvert fall ikke visste hvor de var, så hull i grunnopplæringen fra foreldrene der

En del kjøring har gått på å få barn i tide mellom skole og korpsøving og jobb, f.eks. Stå der etter første bussmed sekk, trombonebag, øsregn og 27 minutter til neste buss når det er 17 til øving går _bra_ liksom, men er ikke holdbart x 2 per uke hele året. Så da har jeg hjulpet til med bil.

[Anne C]

Jeg tok lappen når jeg var 32, det er 20 år siden. Før det klarte jeg meg helt fint uten førerkort, mannen var sjåføren min når jeg trengte det. Men så flyttet vi ut av Oslo, og alt ble straks mye mer knotete uten å kunne kjøre bil selv. Spesielt etter at vi fikk barn.

[Appelsin]

Forresten har skyss (buss her) mange gode kampanjer som går på å velge buss framfor privatbil, som peker f.eks. på alt man slipper å tenke på når man tar buss.
Jeg kan trekke fram:
- måking/skrape is
- lure på dekktrykk og bekymre seg for føret
- man kan sove
- og strikke
- eller møte noen man ikke har sett på lenge
- slipper å stresse med parkering
- busstoppene i byen ligger sentralt (jeg kjenner en del som tviholder på bil fordi tidsklemma, men som må parkere nokså langt fra kontoret, så det henger ikke på greip for meg at bil lønner seg så mye når bussene vedkommende kunne tatt passerer 8 meter fra kontoret med god hyppighet i rushtiden)

[Fluke]

Hvis du bare har en bil slipper du å smelle den ene inn i den andre når du skal skyndte deg inn på teamsmøte.

[Appelsin]

Opprinnelig lagt inn av Fluke, her.

Hvis du bare har en bil slipper du å smelle den ene inn i den andre når du skal skyndte deg inn på teamsmøte.

Unnskyld, jeg ler

[Anne C]

Jeg elsker å kjøre bil, spesielt alene.

[amylin]

Vi har to biler. En elbil som jeg kjører og en bensinbil som kjæresten bruker. Vi kunne nok klart oss med en bil, men da måtte kjæresten brukt den. Dårlig med kollektivt fra oss til jobb. For min del er det godt dekket med kollektivt til jobb, men det er jeg som kjøper mat, også har jeg ofte forskjellige ting jeg skal som gjør at bil er tidsbesparende. Jeg bruker kollektivt når det passer, ellers bruker jeg min lille elbil.

[Bloppy]

Jeg elsker å kjøre bil! Men ikke på vinterføre eller i Oslo. Jeg haaaater å sitte på. Jeg blir så lett bilsyk hvis jeg ikke følger med på veien. Så jeg kan ikke strikke, hekle, lese eller se på telefonen som jeg ellers kunne brukt tiden på. Så jeg får litt mark og synes det er ganske slitsomt å sitte på over lang tid.

Samme gjelder for kollektivt. Jeg MÅ kunne se veien. Og blir lett kvalm av andres lukt fra mat, parfyme og hvahardu. Og da får jeg angst for å BLI dårlig, også har vi det gående. Jeg toget til jobb i 3/4 år. Jeg tror det bidro til at jeg ble syk faktisk. Det er ikke noe for meg. Jeg blir så stressa av så mye folk. Og utpå landet her, så var ikke VY all verdens til å stole på heller.

[Dragen]

Jeg foretrekker å sitte på, og hadde nok ikke hatt egen bil om det ikke var for all øvelseskjøringen.

[ingling]

Vi hadde ikke bil før for litt over ti år siden, da hadde vi fått barn nummer to, hadde barnehage litt langt unna og begynte å kjenne på at det ble tungvint der vi hadde flyttet til (før det bodde vi i Oslo, ikke sentrum men bra kollektivt og barnehage i trilleavstand). Da tok mannen lappen, vi kjøpte bil, og to år etterpå tok jeg også lappen. Bil nummer to fikk vi etter noen år, en pitteliten elbil som nå er oppgradert til en litt større elbil siden vi trengte mer rekkevidde. Vi har barn som av ulike behov må kjøres til skolen, og som grunnet det samme ikke går på samme skole, men i helt ulike retninger. I tillegg ligger jobben min sånn til at hvis jeg tar kollektivt går det minst en time totalt, og da har jeg heller ikke mulighet for å "rykke ut" hvis noe skjer med barna, som har vært aktuelt flere ganger. Bil tar mye kortere tid. Så vi har to, og kommer til å fortsette med det så lenge barna bor hjemme i hvert fall. Så motivasjon for å droppe bil nummer to finnes i grunnen ikke her, og det finnes ikke så mange løsninger på vår situasjon som kan fikses i et sånt prosjekt som du skisserer, i hvert fall. Det er litt livet sjøl, liksom.

Jeg elsker forøvrig å kjøre bil, er så fornøyd med at jeg tok lappen rett etter fylte 40.

[-ea-]

Jeg bor ganske nær sentrum i byen min, bruker bilen hver dag. Pluss buss av og til (= når jeg skal noe sosialt som gjør bilkjøring utelukket). Det siste året har jeg nesten aldri tatt buss, fordi busstoppet er flytta et godt stykke unna, pga veiarbeid som skal pågå noen mndr til. Så da kjører jeg heller, og er i praksis blitt avholdsmenneske.

Sist jeg tok kollektivt, var hurtigbåten til nabobyen i høst. Behagelig reise, men mye dyrere enn å kjøre sjøl. I tilfelle du har også mitt område i prosjektet ditt, så vet du det. Prisen for å reise lange strekk med kollektivtransport må være sånn at man har råd til det. Jeg kjører det strekket vanligvis, og vil fortsette med det.

For de som ikke liker å kjøre bil, så kan eksponeringsterapi funke. What's not to like, man setter seg inn i behagelig temperert rom, varmt og godt sete justert etter sin kropp, med den lyden man vil, og så er det gjerne masse fint og interessant å se på turen.