Motivasjon for å droppe bil nr 2?

[Hyacinth]

Jeg er bare nysgjerrig på noe: Dere som sier dere ikke liker å kjøre bil, er det fordi dere er litt engstelige i trafikken? Jeg spør av oppriktig interesse, altså, absolutt ikke for å dømme. Jeg har bare tenkt på det noen ganger. Og det som er min teori er at man kanskje føler seg usikre i trafikken fordi man ikke er så vant til det.

Eller er det andre grunner? Kjedelig, for eksempel? Noe annet?

[Appelsin]

Jeg er helt enig i at barn bør kunne lære seg å bruke kollektivtransport fra relativt ung alder.
Mine begynte å ta buss alene til kulturskole i byen (i min arbeidstid) rundt 13 år, og vokste veldig på det. Også en fordel å kunne finne veien i egen by - jeg hadde ikke tenkt på at eldste ikke visste hva Festplassen eller Den blå steinen var, og i hvert fall ikke visste hvor de var, så hull i grunnopplæringen fra foreldrene der

En del kjøring har gått på å få barn i tide mellom skole og korpsøving og jobb, f.eks. Stå der etter første bussmed sekk, trombonebag, øsregn og 27 minutter til neste buss når det er 17 til øving går _bra_ liksom, men er ikke holdbart x 2 per uke hele året. Så da har jeg hjulpet til med bil.

[Anne C]

Jeg tok lappen når jeg var 32, det er 20 år siden. Før det klarte jeg meg helt fint uten førerkort, mannen var sjåføren min når jeg trengte det. Men så flyttet vi ut av Oslo, og alt ble straks mye mer knotete uten å kunne kjøre bil selv. Spesielt etter at vi fikk barn.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Dette har aldri vært en problemstilling i Kulturskolen. Mulig noe av grunnen til det er at svært mange der (sirkusgruppa til jentungen) vanligvis gikk på ymse privatskoler, Steiner- eller internasjonal skole, og var derfor vant med å busse til motsatt kant av byen med bytte i sentrum for å komme seg på skolen, fra de var ganske små. De var i alle fall et hestehode foran fotballspillerne, hva selvstendighet angikk, hvordan det nå hadde seg.

Ja, det med at Datteren måtte bytte mellom minst to befordringsmidler for å komme seg til og fra skolen (og for å besøke venner) gjorde jo at det ble veldig mye trening på å reise kollektivt. (Og det at vi fulgte henne på bane, buss og trikk fra barnehagen av gjorde overgangen til å reise alene mye greiere enn hvis hun skulle gått fra å bli kjørt til å plutselig håndtere kollektivtrafikken på egen hånd.)

[Appelsin]

Forresten har skyss (buss her) mange gode kampanjer som går på å velge buss framfor privatbil, som peker f.eks. på alt man slipper å tenke på når man tar buss.
Jeg kan trekke fram:
- måking/skrape is
- lure på dekktrykk og bekymre seg for føret
- man kan sove
- og strikke
- eller møte noen man ikke har sett på lenge
- slipper å stresse med parkering
- busstoppene i byen ligger sentralt (jeg kjenner en del som tviholder på bil fordi tidsklemma, men som må parkere nokså langt fra kontoret, så det henger ikke på greip for meg at bil lønner seg så mye når bussene vedkommende kunne tatt passerer 8 meter fra kontoret med god hyppighet i rushtiden)

[Fluke]

Hvis du bare har en bil slipper du å smelle den ene inn i den andre når du skal skyndte deg inn på teamsmøte.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Jeg er bare nysgjerrig på noe: Dere som sier dere ikke liker å kjøre bil, er det fordi dere er litt engstelige i trafikken? Jeg spør av oppriktig interesse, altså, absolutt ikke for å dømme. Jeg har bare tenkt på det noen ganger. Og det som er min teori er at man kanskje føler seg usikre i trafikken fordi man ikke er så vant til det.

Eller er det andre grunner? Kjedelig, for eksempel? Noe annet?

Jeg kjører riktignok ikke bil (har ikke førerkort), men mannen min liker det overhodet ikke. Det handler ikke om at han er engstelig, men at han er særdeles utålmodig og kø gir han lopper. I tillegg synes han det er kjedelig å kjøre langt, han blir sliten i øynene og sliten i hodet og får vondt i kroppen, og har lyst til å gjøre andre ting, som å scrolle på mobilen eller sove. Han reiser heller ikke kollektivt veldig ofte da, han foretrekker å sykle, og har gå- eller sykkelavstand til jobb.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Jeg er bare nysgjerrig på noe: Dere som sier dere ikke liker å kjøre bil, er det fordi dere er litt engstelige i trafikken? Jeg spør av oppriktig interesse, altså, absolutt ikke for å dømme. Jeg har bare tenkt på det noen ganger. Og det som er min teori er at man kanskje føler seg usikre i trafikken fordi man ikke er så vant til det.

Eller er det andre grunner? Kjedelig, for eksempel? Noe annet?

Alt, egentlig. Det går årevis mellom hver gang jeg kjører, og jeg er klart mer engstelig og synes det er klart mer krevende/slitsomt enn det som ville vært tilfelle om jeg kjørte hver dag. Men også det at å kjøre, spesielt i byen, gjør at jeg må fokusere på trafikken i stedet for å f.eks. slappe av og høre på lydbok eller musikk, eller pusle med ting på telefonen, eller snakke med den jeg reiser sammen med. Eller sove.

Og selvsagt har det mye med vane å gjøre, som jeg sa. På samme måte tror jeg jo at mange som synes det er slitsomt eller upraktisk å reise kollektivt, delvis synes det fordi de ikke er vant til det. Det faller meg liksom aldri inn å vurdere at det er upraktisk å gå til en bussholdeplass og vente på en buss, like lite som, tja, som at jeg ikke synes det er upraktisk å gå og handle på en butikk, eller å skrelle gulrøtter til middag. Hvis man aldri pleier å handle, eller aldri lager mat, så synes man disse tingene er mye mer tidkrevende og tar mye mer mental kapasitet enn det som er tilfelle hvis man gjør det daglig. Og det samme gjelder å ta buss eller t-bane når man skal et sted. (Og igjen snakker jeg om steder der det finnes et dekkende kollektivtilbud.)

[Anne C]

Jeg elsker å kjøre bil, spesielt alene.

[Blå]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Ja, samme her. Jeg har så seriøst ikke lyst på bil, og liker overhodet ikke å kjøre. Personlig vil jeg heller stå på bussen i 30 minutter enn å kjøre bil i 10. Mye heller. Så det er klart dette henger sammen med preferanser og vaner, ikke bare åpenbart rasjonelle vurderinger. (Vi hadde bil i noen år fra vi fikk barn, men vi brukte den nesten aldri, så vi kvittet oss med den. Siden den gang har vi vært med i bildelingsklubb, men det er ikke hvert år vi faktisk benytter oss av det.)

Selvsagt har de fleste (alle?) steder i Norge dårligere kollektivtilbud enn Oslo sentrum. (Jeg jobber også midt i sentrum og kunne ikke parkert bilen her, hvis jeg hadde hatt en, så å kjøre til jobb har aldri vært aktuelt.) Men også i Oslo er det mange som fint kunne brukt kollektiv til mye av det de bruker bil til, uten at det hadde gått sterkt ut over livskvaliteten deres. Jeg blir litt trist og litt indignert over å høre (som her i tråden) om folk som kjører 16-åringer på trening så de skal slippe noe så skummelt som å skifte buss i sentrum (noe Datteren gjorde fra hun var åtte ). Det må de jo lære seg å gjøre! Både lære det rent praktiske, altså hvordan man gjør det, og å lære seg at dette er en helt rimelig og forventet ting å gjøre. Jeg husker at flere av Datterens skolekamerater på ungdomsskolen knapt noen gang hadde reist med t-banen, selv om de bodde like ved banen og skolen lå et par kvartaler fra Majorstuen.

Her er jeg litt også. Jeg har kjørt bil til hytten to ganger denne måneden. og sitter absolutt og irriterer meg over all den gode strikketiden jeg kaster bort på å kjøre en bil hele den tiden.

Og jeg er glad for at mine barn er vant til å bruke kollektiv og skaffe seg oversikt over hvordan de skal komme seg til og fra ting. Selv om jeg har kjørt og hentet når det har vært virkelig behov.

[Blå]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Jeg er bare nysgjerrig på noe: Dere som sier dere ikke liker å kjøre bil, er det fordi dere er litt engstelige i trafikken? Jeg spør av oppriktig interesse, altså, absolutt ikke for å dømme. Jeg har bare tenkt på det noen ganger. Og det som er min teori er at man kanskje føler seg usikre i trafikken fordi man ikke er så vant til det.

Eller er det andre grunner? Kjedelig, for eksempel? Noe annet?

Jeg liker å kjøre bil. Jeg er bare mer glad i å for eksempel strikke.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Jeg er bare nysgjerrig på noe: Dere som sier dere ikke liker å kjøre bil, er det fordi dere er litt engstelige i trafikken? Jeg spør av oppriktig interesse, altså, absolutt ikke for å dømme. Jeg har bare tenkt på det noen ganger. Og det som er min teori er at man kanskje føler seg usikre i trafikken fordi man ikke er så vant til det.

Eller er det andre grunner? Kjedelig, for eksempel? Noe annet?

Litt av alt. Jeg tok lappen ganske sent, og liker ikke å kjøre bil. Jeg er ganske trygg i bytrafikk, både som bilkjører, syklist og fotgjenger, men liker ikke landeveier. Men så tenker jeg at det er ikke noe jeg har voldsomt behov for å bli veldig sikker på heller. Jeg trenger det ikke.

[amylin]

Vi har to biler. En elbil som jeg kjører og en bensinbil som kjæresten bruker. Vi kunne nok klart oss med en bil, men da måtte kjæresten brukt den. Dårlig med kollektivt fra oss til jobb. For min del er det godt dekket med kollektivt til jobb, men det er jeg som kjøper mat, også har jeg ofte forskjellige ting jeg skal som gjør at bil er tidsbesparende. Jeg bruker kollektivt når det passer, ellers bruker jeg min lille elbil.

[Bloppy]

Jeg elsker å kjøre bil! Men ikke på vinterføre eller i Oslo. Jeg haaaater å sitte på. Jeg blir så lett bilsyk hvis jeg ikke følger med på veien. Så jeg kan ikke strikke, hekle, lese eller se på telefonen som jeg ellers kunne brukt tiden på. Så jeg får litt mark og synes det er ganske slitsomt å sitte på over lang tid.

Samme gjelder for kollektivt. Jeg MÅ kunne se veien. Og blir lett kvalm av andres lukt fra mat, parfyme og hvahardu. Og da får jeg angst for å BLI dårlig, også har vi det gående. Jeg toget til jobb i 3/4 år. Jeg tror det bidro til at jeg ble syk faktisk. Det er ikke noe for meg. Jeg blir så stressa av så mye folk. Og utpå landet her, så var ikke VY all verdens til å stole på heller.

[Dragen]

Jeg foretrekker å sitte på, og hadde nok ikke hatt egen bil om det ikke var for all øvelseskjøringen.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Alt, egentlig. Det går årevis mellom hver gang jeg kjører, og jeg er klart mer engstelig og synes det er klart mer krevende/slitsomt enn det som ville vært tilfelle om jeg kjørte hver dag. Men også det at å kjøre, spesielt i byen, gjør at jeg må fokusere på trafikken i stedet for å f.eks. slappe av og høre på lydbok eller musikk, eller pusle med ting på telefonen, eller snakke med den jeg reiser sammen med. Eller sove.

Og selvsagt har det mye med vane å gjøre, som jeg sa. På samme måte tror jeg jo at mange som synes det er slitsomt eller upraktisk å reise kollektivt, delvis synes det fordi de ikke er vant til det. Det faller meg liksom aldri inn å vurdere at det er upraktisk å gå til en bussholdeplass og vente på en buss, like lite som, tja, som at jeg ikke synes det er upraktisk å gå og handle på en butikk, eller å skrelle gulrøtter til middag. Hvis man aldri pleier å handle, eller aldri lager mat, så synes man disse tingene er mye mer tidkrevende og tar mye mer mental kapasitet enn det som er tilfelle hvis man gjør det daglig. Og det samme gjelder å ta buss eller t-bane når man skal et sted. (Og igjen snakker jeg om steder der det finnes et dekkende kollektivtilbud.)

Ja, helt klart. Ser den. Og har det på samme måte selv, skjønt jeg kommwr ikke på noen eksempler akkurat nå.

[GydaG]

Vi hadde en bil de første 20 årene vi var to med førerkort, men for ett par år siden flyttet jobben til mannen, og han gikk fra ca 15-30 reisevei med buss & gange til ett område der kollektivt ikke funker. Tror han måtte ha byttet buss 3 ganger og brukt 2+ timer uten bil.
Og jeg kommer meg ingen steder uten bil, og har inntil nylig hatt transport/oppfølging av unger med div behov daglig så da blir det bare sånn.
Men vi bor jo «på landet» om man ser på kollektivtilbudet.

[ingling]

Vi hadde ikke bil før for litt over ti år siden, da hadde vi fått barn nummer to, hadde barnehage litt langt unna og begynte å kjenne på at det ble tungvint der vi hadde flyttet til (før det bodde vi i Oslo, ikke sentrum men bra kollektivt og barnehage i trilleavstand). Da tok mannen lappen, vi kjøpte bil, og to år etterpå tok jeg også lappen. Bil nummer to fikk vi etter noen år, en pitteliten elbil som nå er oppgradert til en litt større elbil siden vi trengte mer rekkevidde. Vi har barn som av ulike behov må kjøres til skolen, og som grunnet det samme ikke går på samme skole, men i helt ulike retninger. I tillegg ligger jobben min sånn til at hvis jeg tar kollektivt går det minst en time totalt, og da har jeg heller ikke mulighet for å "rykke ut" hvis noe skjer med barna, som har vært aktuelt flere ganger. Bil tar mye kortere tid. Så vi har to, og kommer til å fortsette med det så lenge barna bor hjemme i hvert fall. Så motivasjon for å droppe bil nummer to finnes i grunnen ikke her, og det finnes ikke så mange løsninger på vår situasjon som kan fikses i et sånt prosjekt som du skisserer, i hvert fall. Det er litt livet sjøl, liksom.

Jeg elsker forøvrig å kjøre bil, er så fornøyd med at jeg tok lappen rett etter fylte 40.

[Appelsin]

Opprinnelig lagt inn av Fluke, her.

Hvis du bare har en bil slipper du å smelle den ene inn i den andre når du skal skyndte deg inn på teamsmøte.

Unnskyld, jeg ler

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Jeg er bare nysgjerrig på noe: Dere som sier dere ikke liker å kjøre bil, er det fordi dere er litt engstelige i trafikken? Jeg spør av oppriktig interesse, altså, absolutt ikke for å dømme. Jeg har bare tenkt på det noen ganger. Og det som er min teori er at man kanskje føler seg usikre i trafikken fordi man ikke er så vant til det.

Eller er det andre grunner? Kjedelig, for eksempel? Noe annet?

Det Skilpadda sa. Jeg innrømmer gjerne at jeg har blitt mer engstelig med åra - egentlig uten grunn, for jeg klarer meg i praksis bra i trafikken. Det hender dog at jeg gruer meg veldig til å parkere. I tillegg ville jeg ha tapt masse arbeidstid ved å kjøre til jobb, f.eks., for jeg jobber både på toget og når jeg går. Å kjøre bil kan være både kjedelig og stressende. Jeg er nok litt av typen som neppe ville tatt lappen hvis jeg ikke hadde gjort det som 18-åring. Da hadde jeg en kjæreste på landet, og fetteren hans var sjåførlærer.

Når jeg leser denne tråden, er jeg i grunnen litt glad for at jeg ikke liker å kjøre bil. Det gir meg mye ekstra hverdagsmosjon. Jeg trenger sjelden å kjøre, og trives godt med å finne andre løsninger. Vi bor midt i smørøyet av kollektivtrafikken og har alt vi trenger av butikker og fritidstilbud i gangavstand, i tillegg til masse barnehager og skoler, innenfor en drøy km i ulike retninger. Jeg sykler hele året, og det er jeg som handler inn mesteparten av matvarene, f.eks. Innenfor den samme kilometerens radius har vi godt over 10 matbutikker. Da er det enkelt å handle uten bil. Det blir mest kjøring til bortekamper, men vi samkjører en del.