Har du venner med ikke-vestlig bakgrunn?

[Strå]

Nå har ikke jeg mange venner i utgangspunktet, men jeg har en venninne fra Sri Lanka, en fra Pakistan og en fra Irak og min Svigerbror er muslimsk USAer. Alle barna har venner med både den ene og andre og tredje og fjerde kulturelle bakgrunnen, dog er de fleste av barnas kompiser født i Norge. Hvor ikke-vestlig er bakgrunnen deres da?

I barndommen hadde jeg en venninne fra Kashmir, hun var veldig nøye på å ikke være fra India og ikke fra Pakistan heller.

[Stompa]

Nei, men jeg har perifer omgang med flere via jobb. Herremannen leker litt med en gutt med afrikansk bakgrunn på SFO (ikke nære venner), og han var kjempegod venn med en gutt med afrikansk bakgrunn i barnehagen som vi dessverre ikke har klart å holde kontakten med.

[Señora]

Nei det har jeg ikke, dessverre.

De foreldrene som har ikke vestlig bakgrunn er heller ikke særlig sosiale. Her vi bor finnes det heller ikke mange med ikke-vestlig bakgrunn, så da begrenser det seg veldig.

Jeg liker godt å lære om andre kulturer, og elsker å smake all slags mat, så jeg skulle ønske jeg hadde venninner fra alle verdens land.

[Ru]

Nei, jeg tror faktisk ikke det.
Det vil si, jeg kjenner jo en haug med vietnamesere som jeg er vokst opp med og slikt, men de er jo født og oppvokst her, så det teller liksom ikke.

Jeg jobber sammen med en iraner og en latinamerikaner da, teller det?

Det er ingen grunn til at det ikke er flere, annet enn at det bare ikke er det.

[Solen]

Ja, og ungene dems løper inn og ut her hele dagen.

[Azi]

Ja, jøss skulle bare mangle.

[Tøtto]

Jeg har en god venninne fra Kosovo. Hun er førstegenarasjons innvandrer. Jeg vokste opp med mange vietnamesiske barn men jeg har bare sporadisk kontakt med dem nå.
Vi har også en del venner fra Chile.

[Miromurr]

Æsj, nå er overskrifta endret. Da ble det ikke like morsomt å fortelle at jeg i mine studiedager i hovedstaden følte meg rimelig fremmedkulturell på fest i Bærum.

[Obelix]

Har vel ingen jeg kan kalle venner, men mange bekjente.
Men ungene har mange venner med ikke vestlig bakgrunn.

[Enhjørning]

Javisst.
To av min og mannens nære venner er fra Bosnia.
De har dessverre flyttet herfra begge to nå, så kontakten blir mer sporadisk, men man har hatt mye moro før i verden.

[Mandarin]

Chile? Er det vestlig? Vel har gode venner fra Chile.

[Filifjonka]

Jeg har vært hjemme hos folk fra mange land, hvis jeg tenker etter så husker jeg ihvertfall Iran, Irak, Somalia, Tyrkia, Syria, Vietnam, Thailand, Chile, Bosnia, Russland... Sikkert enda flere.

[Bluen]

Kun ei venninne fra Kina.

[MorStine]

Nei, det har jeg faktisk ikke. Bor ingen innvandrere eller ikke-etnisk norske her hvor vi bor. Guttene har en gutt i hver sin klasse som er mørke i huden. Han ene har indisk pappa som ikke bor her, han andre er adoptert fra Russland og er mulatt.
Så her er det dårlig med sånne muligheter.

[Fadese]

Jeg har ikke det. En bekjent var samboer med en kvinne fra Bosnia for en stund siden, og da hadde jeg litt kontakt med henne. Men vi har ikke hatt kontakt annet enn småprat på gata etter at de flyttet fra hverandre.

Lillemor har en venninne som har tilknytning til Pakistan.

[Mandino]

Har venner fra Sør-Afrika, Kongo, Serbia og Kosovo. Har akkurat fått nye naboer fra Polen og vi håper å bli bedre kjent med de. De forrige var fra Tyrkia og det var trist når de flyttet.

Eldstejenta er mye sammen med en gutt fra Romania og to jenter fra Polen og Marokko i barnehagen. På hennes avdeling finnes også barn med Somalisk, Chilensk og Pakistansk opphav.

[Tangina]

Opprinnelig lagt inn av Miromurr, her.

Æsj, nå er overskrifta endret. Da ble det ikke like morsomt å fortelle at jeg i mine studiedager i hovedstaden følte meg rimelig fremmedkulturell på fest i Bærum.

Samme her. Hadde tenkt å legge ut om min for meg svært fremmedkulturelle svigermor på Sørlandet sammenliknet med min latinamerikanske venninne som det er tusen ganger lettere å identifisere seg med.

Jeg har mange venner med ikke-vestlig bakgrunn. De fleste bor ikke i Norge. Her i Norge kjenner jeg ganske mange, og kan kalle en del av dem venner, men har for tiden ingen i min nærmeste omgangskrets (som er blitt atskillig mindre enn den pleide å være før jeg fikk små barn).

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Man skal selvsagt ikke samle på venner for å være PK, det tror jeg ikke man klarer heller. Men en fundering over egne holdninger og fordommer en gang i blant er aldri å forakte.

Enig.

[Myrsnipa]

Nei, faktisk ikke. Nå er det ingen på jobb da, og ingen i nabolaget eller i barnehagen. Kan liksom ikke bare sjekke de opp på Rema 1000 heller.

[Carrera]

Hmmm, jeg har vist ikke det. Hvorfor? Kort og godt fordi at det ikke har vært anledninger til å bli kjent med noen.

Ungene går i klasse med noen med delt bakgrunn. Altså en av foreldrene er Norsk, og den andre ikke-vestlig.

[Esme]

Jeg har venner og bekjente fra flere ikke-vestlige land: Sri Lanka, Iran, Irak, Kroatia, Ghana, Tyrkia.

Men jeg tror ikke at det betyr nødvendigvis at jeg er fylt med mer forståelse for andre kulturer eller har mindre fordommer enn de som ikke har venner fra ikke-vestlige land.

Tvert i mot, det er enkelte folkegrupper som jeg har hatt mye med å gjøre og som jeg har store problemer med å kunne like noe særlig. På samme måte som at jeg i utgangspunktet er svært positive til de som kommer fra Sri Lanka f.eks, uansett om de er tamiler eller singalesere, de har generelt utrolig kul humor og er arbeidsomme og hyggelige. En positiv fordom er jo en fordom det også¨.