Har du byttet etternavn i voksen alder?

[Svanen]

Ja, og angrer ikke. Nå har alle i familien samme navn, og jeg slipper å stave navnet mitt HVER gang.
Vil noen finne meg klarer de det lell, evt kontakte mine foreldre hvis de ikke finner ut av det. (er nå bare 3 i Norge som har mitt gamle navn, mot ca 500 med mannen min sitt navn)

5 år etter jeg var ferdig på høgskole skulle jeg prøve å få i gang et 5 års jubileum. Greit, jeg brukte litt tid å finne folk, men ved å søke på gamle tlf nummer, i skattelister osv så fant jeg alle (17 jenter og en gutt) selv om noen hadde giftet seg.

[Esme]

Jeg er gift og det var ikke aktuelt å skifte etternavn for meg. Ikke for mannen heller, vi er begge såpass gamle at vi har kjente navn innenfor fagområdene våre og føler at identiteten henger samme med navnet. Jeg hadde heller skiftet fornavn enn etternavn.
Barnet fikk mannens etternavn fordi det var en gutt, hadde det kommet en jente hadde hun fått mitt etternavn.
For meg er det ikke noe romantisk eller vakkert eller noe at en familie har felles etternavn, hadde mannen syntes det, så hadde han måttet skifte etternavn.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Barnet fikk mannens etternavn fordi det var en gutt, hadde det kommet en jente hadde hun fått mitt etternavn.
.

Sånn er vår navnepolitikk også, så i vår familie er vi to som heter nolosen til etternavn, og tre som heter nolomannsen.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av nolo, her.

Sånn er vår navnepolitikk også, så i vår familie er vi to som heter nolosen til etternavn, og tre som heter nolomannsen.

Men i og med at etternamna er såpass like så går jo det veldig bra.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Barnet fikk mannens etternavn fordi det var en gutt, hadde det kommet en jente hadde hun fått mitt etternavn.

Den ordninga hadde vi også tenkt å ha. Helt til jeg oppdaget at jeg delte etternavn med 6-700 andre, mens det var bare 32 med min manns etternavn. Og ja, jeg synes det hadde vært hyggelig å ha samme etternavn som barna mine.
Og derfor hadde jeg altså vært villig til å ta min manns etternavn hvis han samtidig tok mitt, sjøl om jeg også føler at navnet mitt er svært tett knyttet opp mot min identitet. Men når han ikke vil gå med på en slik kompromissløsning, så!

[Alfa]

Eg kan sitere kvart eit ord Esme skriv. Eg hadde aldri i verda skifta etternamn. Hadde mannen min prøvd å tvinge meg hadde det ikkje vorte noko bryllup.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Eg kan sitere kvart eit ord Esme skriv. Eg hadde aldri i verda skifta etternamn. Hadde mannen min prøvd å tvinge meg hadde det ikkje vorte noko bryllup.

Jeg gjorde det av fri vilje, jeg tror faktisk mannen min ble litt overrrasket over at jeg skiftet til hans navn. Jeg er forholdvis "selvstendig" og egen, så det var ikke gitt at jeg ville gjøre det. Men jeg har tenkt på å bytte etternavn til det jeg nå har som mellomnavn så lenge jeg kan huske. Med dobbelt fornavn så er det rett og slett ikke mulig å puste før man er ferdig med å si fødenavnet mitt. Det er for langt uten naturlige pustepauser. Nå har jeg forøvrig minst like langt navn, men det passer bedre til fornavnet mitt.

[Canisa]

Nei. Navnet mitt er endel av identiteten min. Både jeg og mannen har sjeldne etternavn, og barna har begge to. Det er vel ikke etternavnet som binder en familie sammen?

[Harriet Vane]

Jeg prøvde meg for godt over ti år siden da jeg giftet meg, var ung, dum og romantisk. Jeg beholdt mitt eget i midten og tok hans i tillegg. Det gikk kun et par mnd og vips så hadde jeg fått bare hans etternavn. Så da jeg ble skilt tok jeg tilbake kun mitt eget, og er helt bestemt på at jeg ALDRI skal ha noe annet etternavn noensinne. Jeg er altfor gammel til å bytte identitet og bli en del av en mann på en måten.

[Maverick]

Det skal snø ganske hardt et visst sted før jeg bytter til noe annet navn igjen.

[Kalima]

Har ikke byttet, men skulle gjerne ønske at vi het det samme.. Men da må han bytte! Saklig...

[Salt]

Ja, og jeg angrer ikke!

Byttet til et gammelt familienavn som er utdødd, så nå er det bare jeg som heter det...

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Men i og med at etternamna er såpass like så går jo det veldig bra.

[MegaMie]

Jeg har strengt talt ikke byttet etternavn, men jeg har tatt mannens som mellomnavn. Han har tatt mitt (fiiine skjeldne) som etternavn, var ikke snakk om å gjøre omvendt.

[Maya80]

Jeg har, men etter jeg ble separert nå skilt fra x mannen tok jeg tilbake mitt etternavn.

[Gaia]

Jeg har beholdt mitt gamle etternavn som mellomnavn og har tatt mannens i tillegg. Mine "gamle" venner har ingen problemer med å finne meg på Facebook og generelt har er de fleste som er interessert i å spore meg opp oppegående nok til å skjønne at "Gaia Nordmann" er samme person som "Gaia Nordmann Olsen".

[Tallulah]

Næsj, kunne ikke falle meg inn å bytte etternavn. Glitterbarnet har samme etternavn som meg og sambo, akkurat slik som jeg hadde min mors og min fars.

[Esme]

Men det er jo pussig at så få menn ønsker å bytte etternavn da, altså min mann har et relativt vanlig navn, det er ca 2000 i Norge som heter det, og slekten hans har hatt det i ca 80 år. Mitt etternavn er eldgammelt, slekten følges nesten 1000 år tilbake i tid og det er bare 25 stykker som heter det. Hadde vi hatt motsatt kjønn så hadde det vært stor sannsynlighet for at han hadde byttet etternavn. Siden han er mann, velger han derfor å beholde sitt vanlige kjedelige etternavn.

Så jeg tenker sånn jeg: Det er de færreste menn som vil bytte navn, nettopp fordi man ofte er knyttet til navnet sitt, men likelvel tror jeg at en del av nettopp disse glatt synes at kona godt kan ta et navnebytte.

[Hulemannen]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men det er jo pussig at så få menn ønsker å bytte etternavn da...

Dette har å gjøre med tradisjoner. Først i 1979 ble kvinner og menn likestilt ved valg av etternavn. I store deler av forrige århundre overtok kvinner automatisk ektemannens etternavn, og hovedregelen var at barn fikk farens etternavn.

Etternavn er imidlertid et moderne fenomen i Norge. Først med navneloven av 1923 kom etternavn i vanlig bruk, da det ble påbudt med slektsnavn. Før dette brukte langt de fleste patronym, gjerne i kombinasjon med et gårdsnavn som kunne endres dersom man flyttet.

Et patronymikon er et avstammingsnavn som helst er basert på farens fornavn, som Hansen, Johansson og Olavsdotter. Det finnes også sjeldne eksempler på at morsnavnet har blitt brukt (matronymikon). Bruken av patronymikon var lenge vanlig i alle de skandinaviske landene, og praktiseres fortsatt på Island, men det er også kjent fra andre land. I løpet av senmiddelalderen begynte spesielt adelsslekter og senere byborgerskapet å ta seg faste slektsnavn, mens patronymikon fortsatte å være vanlig i bondestanden opp til ganske ny tid.

[bønna]

Jeg har ikke byttet navn, og tenker å beholde mitt ved evt. giftemål.

Eldtegutt fikk sambo's etternavn, mitt som mellomnavn. Det var vi enige om.

Når yngstemann også var en gutt var det greit for meg å la han også få sambo's etternavn. Brødrene xxxxx, liksom. Hadde det vært en jente ville jeg nok ha prøvd å få til at hun het det samme som meg, regner med at sambo ville godtatt, han ville ikke ha hatt noen gode argumenter for at også andre barnet skulle få hans navn.

Så det vil si vi har samme modell som esme og nolo. Men det er bare jeg som er jente, dvs mitt navn. Og fler barn blir det nok ikke.