Bytter feminister etternavn?

[Esme]

Jeg føler (merk: føler, ikke synes rasjonelt) det er direkte unaturlig at en kvinne eller en mann tar etternavnet til partneren sin, for man er jo ikke i slekt.
Jeg merket at jeg syntes det var ubehagelig da min svigerinne tok etternavnet vårt, og jeg hadde heller ikke likt det om min sønn hadde fått en partner som hadde tatt vårt etternavn. Jeg skjønner det er sært og jeg hadde aldri sagt det høyt for å si det sånn. Men jeg hadde ikke likt det.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg føler (merk: føler, ikke synes rasjonelt) det er direkte unaturlig at en kvinne eller en mann tar etternavnet til partneren sin, for man er jo ikke i slekt.
Jeg merket at jeg syntes det var ubehagelig da min svigerinne tok etternavnet vårt, og jeg hadde heller ikke likt det om min sønn hadde fått en partner som hadde tatt vårt etternavn. Jeg skjønner det er sært og jeg hadde aldri sagt det høyt for å si det sånn. Men jeg hadde ikke likt det.

Ja, jeg ser vi tenker forskjellig. For meg er det viktigere at det er et "familienavn" enn et "slektsnavn". Intrisangt.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Ja, jeg ser vi tenker forskjellig. For meg er det viktigere at det er et "familienavn" enn et "slektsnavn". Intrisangt.

Ikke sant. Jeg synes det forteller mye mer om meg, og hvem jeg "er" hvilken familie jeg er fra, enn hvem jeg giftet meg med, for kåm ånn, det er jo tross alt litt tilfeldig.

Og så reagerer jeg litt på at det er "bare å skifte etternavn" når det gjelder kvinner. Samtidig så er det svært få menn som skifter, så for dem betyr det nå noe.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Ikke sant. Jeg synes det forteller mye mer om meg, og hvem jeg "er" hvilken familie jeg er fra, enn hvem jeg giftet meg med, for kåm ånn, det er jo tross alt litt tilfeldig.

Og så reagerer jeg litt på at det er "bare å skifte etternavn" når det gjelder kvinner. Samtidig så er det svært få menn som skifter, så for dem betyr det nå noe.

Vi er nok to kroppar - eitt hovud på denne, Esme.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Ikke sant. Jeg synes det forteller mye mer om meg, og hvem jeg "er" hvilken familie jeg er fra, enn hvem jeg giftet meg med, for kåm ånn, det er jo tross alt litt tilfeldig.

Ja, det er stor forskjell på hvor sterk "slekts"- eller "klans"-følelse man har. Å være sterkt knyttet til slekten sin synes jeg ikke har så mye med feminisme å gjøre, men å ha et sterkt forhold til identiteten sin og hva som er viktig for den, og velge ut fra det, henger absolutt sammen med feminisme, synes jeg. Men da kan man jo like gjerne lande på et valg om å ta navn etter den familien man har valgt/skapt selv, for slik å "løsrive" seg fra familien man er vokst opp i. Det er interessant å se på hvordan folk tenker og argumenterer her.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Og så reagerer jeg litt på at det er "bare å skifte etternavn" når det gjelder kvinner. Samtidig så er det svært få menn som skifter, så for dem betyr det nå noe.

Der er jeg veldig enig. Det er klart at selv om de fleste vil si at de velger "selv" og helt fritt, så blir valget påvirket av tradisjoner og tidligere sedvane. Men det er jo ikke noe "galt" i det heller; tradisjoner og sedvane har jo også vært med på å forme den identiteten hver enkelt av oss har. (Det at du f.eks. har et sterkt forhold til slektsnavnet ditt henger jo for eksempel også åpenbart sammen med gamle tradisjoner.)

[Hasselnøtt]

Jeg tenker også at tradisjon ikke er ensbetydende med noe negativt. Jeg synes for eksempel det er helt OK om folk velger å døpe sine barn eller gifte seg i kirken selv om de ikke selv er aktivt troende, nettopp fordi tradisjonen står sterkt. (Når det er sagt har jeg selv ikke valgt det).

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Ikke sant. Jeg synes det forteller mye mer om meg, og hvem jeg "er" hvilken familie jeg er fra, enn hvem jeg giftet meg med, for kåm ånn, det er jo tross alt litt tilfeldig.

Jeg opplever det som mindre tilfeldig hvem jeg giftet meg med enn hvem jeg er datter av - det førstnevnte kunne jeg tross alt velge selv.

Jeg har for øvrig tatt mannens navn i tillegg til mitt eget, men så er da mannen og jeg også fjernt i slekt.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Jeg opplever det som mindre tilfeldig hvem jeg giftet meg med enn hvem jeg er datter av - det førstnevnte kunne jeg tross alt velge selv.

[Ru]

Altså, det er jo en grunn til at vi har dobbeltnavn, og det har mye å gjøre med at jeg ikke vil kvitte meg med etternavnet mitt. Ikke ti ville hester får meg til å kutte det ut. Mannen var også veldig på å beholde navnet sitt (ikke at jeg skjønner hvorfor, det er dødskjedelig), så da ble kompromisset dobbelt-navn da poden kom til verden. Og så tok vi bare det samme når vi giftet oss.
Det hender jeg angrer pittelitt, men ikke egentlig. Det er jo der fortsatt.

[Polyanna]

Esme: Jeg tror det fortsatt handler litt om "stolthet" for mannen. Særlig om han er gift med ei dame som bestemmer både det ene og det andre. En mann skal være temmelig trygg på seg selv for å tåle de "tøffelkommentarene" som kommer om han bytter navn. Gammeldags og teit, men det gjør nok terskelen for navnebytte noen cm høyere for menn enn for kvinner. Og det har dere selvsagt rett i at er diskriminerende og galt og gammeldags og hva-har-du.

[Alfa]

Det fins jo nok av dei som hevdar at dei er for likestilling, men som likevel meiner at mor er den som bør vere heime når borna er små og at menn egnar seg betre enn kvinner i ansvarstunge stillingar o.s.b.

Eg har faktisk møtt personar som meiner dei er for likestilling så lenge dei ikkje slår kona, eller ikkje nektar henne å jobbe.

[Miromurr]

Første gang jeg var forlovet var meningen at vi begge skulle ta mitt etternavn. Det var helt uaktuelt for meg å bytte til et etternavn som var veldig vanlig (-sen navn), og som heller ikke passet sammen med fornavnene mine. Det ble (heldigvis) ikke noe av det giftemålet.

Da jeg giftet meg med mannen min diskuterte vi endel fram og tilbake. Han ville ikke gi slipp på sitt etternavn, men ville gjerne at vi skulle lage et dobbelt-etternavn siden vi begge var enige om at familien vår skulle ha samme etternavn. Jeg syntes det ble dillete og unødvendig med to etternavn, særlig siden jeg gjerne ville gi eventuelle barn to fornavn, så da ble det til at jeg byttet. Etternavnet vårt er sjeldent, vi har gode minner fra stedet det stammer fra og håper med tiden å kunne bygge oss en hytte der. I tillegg synes jeg at initialene mine ble penere med det nye etternavnet. :jåle:

Jeg møtte tildels mye motbør fra omverden fordi jeg byttet etternavn, "alle" mente jeg burde beholde mitt gamle etternavn, fordi det var identiteten min, liksom. Jeg kjenner meg ikke igjen i den tankegangen, navnet mitt definerer ikke hvem jeg er.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Miromurr, her.

navnet mitt definerer ikke hvem jeg er.

Jeg ser at flere sier dette, men i samme slengen nevner at de vil at familien skal ha samme navn. Da er jo faktisk navn viktig for dere, i definisjonen av hvem dere er. Det er bare et annet navn, og symbolikken i forhold til hvem som er i familie er viktigere enn individet eller tidligere slekt.

Ikke ment som kritikk altså, bare en observasjon.

[Miromurr]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg ser at flere sier dette, men i samme slengen nevner at de vil at familien skal ha samme navn. Da er jo faktisk navn viktig for dere, i definisjonen av hvem dere er. Det er bare et annet navn, og symbolikken i forhold til hvem som er i familie er viktigere enn individet eller tidligere slekt.

Ikke ment som kritikk altså, bare en observasjon.

Jeg vet, jeg innså det selvmotstridende i den siste setningen i det jeg postet.

Det jeg mener er vel at et spesifikt navn ikke identifiserer hvem jeg er som person, men mer hvem jeg hører sammen med. Og selv med sterk slektsfølelse så føler jeg at jeg hører mer sammen med mann og barn enn med slekta. Ble det mer forståelig?

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Miromurr, her.

Det jeg mener er vel at et spesifikt navn ikke identifiserer hvem jeg er som person, men mer hvem jeg hører sammen med. Og selv med sterk slektsfølelse så føler jeg at jeg hører mer sammen med mann og barn enn med slekta. Ble det mer forståelig?

Jada, og jeg skjønte hva du mente, det ble bare så påfallende fordi jeg har hørt/lest flere komme med samme argumentet.

Jeg vurderte lenge om Gitterbarnet skulle få mitt mellomnavn som etternavn sammen med sambos etternavn. Det er sjeldent, bare 24 stykker i Norge som heter det, og kommer fra min mor. Men siden dette har vært mitt mellomnavn har jeg knapt brukt det selv, og følte ikke at det hadde noe av meg i seg. Derfor fikk han "mitt etternavn bindestrek sambos etternavn" i stedet, da har han noe fra oss begge, og navnene er likestilt. Ingen av dem er degradert til mellomnavn. For meg er selve navnet, at det er mitt, viktigere enn hvor sjeldent det er.
Sambo har sitt navn, jeg har mitt, og Glitterbarnet, som er et resultat av oss begge, har begges etternavn. Da er vil alle individer, men likevel i familie.

[bønna]

Opprinnelig lagt inn av Miromurr, her.

Det jeg mener er vel at et spesifikt navn ikke identifiserer hvem jeg er som person, men mer hvem jeg hører sammen med. Og selv med sterk slektsfølelse så føler jeg at jeg hører mer sammen med mann og barn enn med slekta.

Jeg har stor forståelse for denne måten å tenke på, det var godt formulert.

Men jeg er litt irritert på at mange menn får både i pose og sekk, nesten som en selvfølge, bare fordi de er menn. Mens damer ikke så selvfølgelig kan få begge deler.

[KlaraKu]

I mitt hode er det en forhistorisk og avleggs tradisjon å bytte etternavn når man gifter seg. Når det gjelder barnas etternavn kan man bli enig (kanskje er det viktigere for en av partene at barnet får dens etternavn) og blir man ikke enig får man trekke lodd.

Man har tross alt hatt sitt eget etternavn i kanskje 30 år og det er en del av ens egen identitet. Og da er det merkelig å bytte navn om man gifter seg. Og dersom hele familien skal hete det samme kan det vel i såfall like godt være kvinnens etternavn?

Nei, folkens, vi er i 2008 med en skilsmissestatistikk på 25%.
Behold ditt eget navn!

[Tuneland]

Jeg byttet etternavn da vi giftet oss. Om jeg vil kalle meg feminist, vet jeg ikke, men jeg er ganske nære hvertfall. Grunnen til at jeg valgte mannens etternavn, var fordi jeg ønsket at vi skulle høre sammen som familie også i navnet. Jeg hadde et veldig vanlig -sen-navn før vi giftet oss, et navn jeg ikke hadde så veldig sterkt forhold til. Jeg er ikke i slekt med en brøkdel av de som har samme navn. Mannens navn er forholdsvis uvanlig, og derfor var det veldig naturlig at vi endte opp med det navnet. Hadde det vært omvendt, at jeg hadde dette etternavnet og mannen et vanlig -sen-navn, så hadde vi også valgt omvendt, at mannen byttet til mitt etternavn.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av KlaraKu, her.

Man har tross alt hatt sitt eget etternavn i kanskje 30 år og det er en del av ens egen identitet.

Er det andre som bestemmer hvorvidt man har en identitetstilknytning til navnet sitt? For meg er det rett og slett sånn at jeg har en større identitetsfølelse med mitt "nye" navn enn jeg hadde med mitt tidligere navn. Nå heter jeg noe ikke alle heter, tidligere het jeg det samme som 40 000 andre her i landet. Ergo gir mitt nye navn meg en større følelse av særegenhet. Et annet alternativ hadde selvsagt vært å funnet fram til et tidligere slektsnavn, men jeg hadde jo ikke hatt noe sterkere tilknytning til det.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av KlaraKu

Man har tross alt hatt sitt eget etternavn i kanskje 30 år og det er en del av ens egen identitet.

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Er det andre som bestemmer hvorvidt man har en identitetstilknytning til navnet sitt?

Ja. Det er de virkelige feministene.