Snakk pent til barna, sier Jesper Juul

[Candy Darling]

Jeg føler også at jeg "må" kjefte når andre er der. Mens jeg selv egentlig blir imponert over de som klarer å la være.

[Maverick]

Jeg er ganske sikker på at en del mener at jeg kjefter mindre enn jeg burde når ungene gjør rare ting. Det er en mulighet for at jeg er fryktelig barnslig, for jeg har ingen problemer med å se humoren i mange spillopper, og har en tendens til å fnise i stedetfor å kjefte. :hippiemamma:

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg er ganske sikker på at en del mener at jeg kjefter mindre enn jeg burde når ungene gjør rare ting. Det er en mulighet for at jeg er fryktelig barnslig, for jeg har ingen problemer med å se humoren i mange spillopper, og har en tendens til å fnise i stedetfor å kjefte. :hippiemamma:

Eh, ja.
Hva i alle dager gjør man, når en fornøyd treåring har "hjulpet" mamma og pappa med å male den (nymalte!) hvite stueveggen med den koksgrå malingen vi hadde brukt på endeveggen i tv-stua!?
Han mente det jo så inderlig godt, så akkurat da visste jeg ikke om jeg skulle gråte eller le.

[Maverick]

Egentlig synes jeg at man må være forsiktig med å bruke skuffelse som virkemiddel.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Egentlig synes jeg at man må være forsiktig med å bruke skuffelse som virkemiddel.

Men man blir jo skuffet, eller overrasket, og det er jo vanskelig å skjule. Jeg mener ikke at man skal guilt trip'e ungene, altså, men at de ser at handlinger får konsekvenser, naturlige sådann.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Men man blir jo skuffet, eller overrasket, og det er jo vanskelig å skjule. Jeg mener ikke at man skal guilt trip'e ungene, altså, men at de ser at handlinger får konsekvenser, naturlige sådann.

Jo, selvfølgelig, men akkurat den derre "nå er jeg veldig skuffet over dere" tror jeg er fryktelig skadelig hvis det blir for mye av det. Det er ingenting i verden som føles verre enn å skuffe foreldrene sine, og særlig ikke når man har gjort noe som man kanskje i utgangspunktet trodde var harmløst.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jo, selvfølgelig, men akkurat den derre "nå er jeg veldig skuffet over dere" tror jeg er fryktelig skadelig hvis det blir for mye av det. Det er ingenting i verden som føles verre enn å skuffe foreldrene sine, og særlig ikke når man har gjort noe som man kanskje i utgangspunktet trodde var harmløst.

Helt enig med deg. Men å tegne på veggen til mormor med sprittusj er nok ikke noe som man tror er harmløst?

[Polyanna]

Ser hva du mener aC, men så lenge man utrykker en legitim følelse på en ordentlig måte, så tror jeg ikke det er farlig. Det er ikke å "bruke" det som våpen, hvis du forstår hva jeg mener.

Jeg VAR veldig skuffet. Og voldsomt overrasket. Det var det siste jeg snakket mest om, for det var den dominerende følelsen.

[Maverick]

Jeg mente ikke at du brukte det på en manipulerende måte Polyanna, det var mer generelt jeg drev og tenkte.
Apropos tegning på vegger og sånn, det er noe som mine barn antageligvis hadde ment var rimelig harmløst.

[Polyanna]

Min sønn er en skikkelig regelrytter, så jeg ante ikke at han kunne komme på tanken en gang.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Min sønn er en skikkelig regelrytter, så jeg ante ikke at han kunne komme på tanken en gang.

Mine sønner hadde muligens blitt inspirert av sin mor.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Min sønn er en skikkelig regelrytter, så jeg ante ikke at han kunne komme på tanken en gang.

Mannen min ble helt da jeg fortalte det, og han trodde at jeg enten løy eller i det minste overdrev. Eller at det egentlig var mellomsøster som hadde gjort det og la skylden på storebror.

[Harriet Vane]

Min mor har alltid brukt min fars potensielle skuffelse som hersketeknikk eller manipulering, og det er en grusom ting å gjøre mot empatiske og greie unger, slik vi var. (Mot unger generelt også, altså.) Min datter blir KNUST dersom hun aner at noen er blitt lei seg eller skuffet, så å bruke liksom-skuffelse ville vært direkte hjerterått.

Men man må jo få lov til være skuffet når man er det og vise det. Min store endring i fht oppdragelse har vært å vise mine følelser og kreve respekt. Jeg har en mor som ikke har et JEG, men omtaler sge selv i tredjeperson og som aldri har avkrevd respekt. Svigermor er også en JEG-løs dørmatte i samspill med resten av familien. Jeg mener det har bedret samarbeidet i familien og respekten at mannen og jeg ikke omtaler oss selv som mamma og pappa, men sier JEG, og sier at vi blir lei oss, sinte eller slitne når vi er det. Hvordan skal barn lære å respektere andres følelser om vi skjuler dem?

Når det gjelder omverdenens krav til at vi burde være strengere, så blåser jeg av det. Jeg er ikke streng, foreldrene mine, særlig far, var ikke streng og vi har skikket oss 100 ganger bedre enn dem som ble kjeftet på, jult opp eller husarrestert.

[Harriet Vane]

btw, jeg kan bli frådende forbanna, altså, jeg er ingen myk pusekatt som snakker med myk liten stemme. Mewn jeg prøver å snakke skikelig til mann og barn. Jeg synes for mange kjefter for mye på kjæresten sin også, og fatter ikke at man vil være sammen med noen som snakker slik til en, slik enkelte gjør.

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Min mor har alltid brukt min fars potensielle skuffelse som hersketeknikk eller manipulering, og det er en grusom ting å gjøre mot empatiske og greie unger, slik vi var. (Mot unger generelt også, altså.) Min datter blir KNUST dersom hun aner at noen er blitt lei seg eller skuffet, så å bruke liksom-skuffelse ville vært direkte hjerterått.

Enig.
Det er en av de tingene jeg har lovet meg selv å la være ift min sønn, for jeg husker ennå at jeg syntes det var mye verre at mamma/pappa ble "skuffet" og/eller "lei seg" enn at de ble sinte.
Min mor var litt for flink til å bruke det aktivt.

[Elise]

Jeg syns denne tråden er veldig interessant og lærerik, det er sikkert og visst. Har endel jeg bør prøve å fikse opp i selv, men føler allikevel at jeg er på god vei.

Kjenner flere som har en sur tone i utgangspunktet, uansett hva barna gjør. Selv om det slett ikke et negativt egentlig. Jeg blir forundret over det gang på gang. Men det samme gjelder hvordan flere av mine bekjente snakker til/om kjærestene sine, så det er mulig jeg bare er unormalt "happy" og positiv. Det ligger ikke naturlig hos meg å sukke og stønne uansett hva barna ber om, noe jeg ser spesielt hos min ene venninne. Men brøle kan jeg. Si unnskyld kan jeg og. Dessverre sa jeg noe så fælt til datra mi her om dagen at "nå er det ditt valg om jeg blir sinna eller snill" og jeg kan ikke fatte at jeg fikk det til. Gal i gjerningsøyeblikket, kanskje? Da hadde hun trenert leggingen dritlenge og jeg hadde bare lyst til å sitte her med pcen på fanget.

Jaja. Syns iallfall det er supert at artikler som JJs og tråder som denne får oss til å tenke, for jeg tror vi trenger det. Blir vi sikre på at vi gjør alt rett og ikke trenger input av noe slag, så tror jeg vi har feilet.

[Candy Darling]

Jeg vet du har gitt det før, men jeg tar gjerne navn og boktitler, him.

[Mams]

Jeg har ikke lest halvparten av det i tråden og heller ikke artikkelen.

Det som er "morsomt" med barneoppdragelse er at når man har funnet noe som fungerer bra på en unge kommer en til og ødelegger "fasiten" man hadde funnet.
Tips fra andre om det kommer fra såkalte guruer eller andre er kjekt å ta med seg på veien. Noen tips fungerer ikke, mens andre fungerer bra. Alt må tilpasses her enkelt unge. Men at de fleste av oss gjør ting vi ikke burde er vel ganske så normalt vil jeg tro.