Åndenes makt?

[Joika]

Jeg tror ikke, men jeg benekter heller ikke.

[AprilRyan]

Jeg takler ikke det programmet og tror ikke på et kvekk av det.

Vi har hatt noen episoder med S, som enkelte sikkert hadde tolket overtroisk. De gangene han er i situasjoner hvor han blir litt redd løper fantasien løpsk. En helt normal reaksjon, men disse forestillingene og følelsene ser enkelte ut til å tolke veldig mye ut av.

Episode fra i vår da treåringen var toåring, hadde lagt seg og satt og gråt i sengen:

S: Uæææ. Dama på veggen
Pappa: Hæ? E det dama på veggen?
S: Ja (peker)
Pappa: Nei, det e ikkje noen dame her (veiver med armen mot veggen for å vise)
S: Ikke slå dama!


Nå, for bare en uke siden på loftet hos foreldrene mine på andre kanten av landet. Damen har ikke vært nevnt siden juni da vi flyttet og plutselig kommer det konstaterende fra S "Her er det ikke dama på veggen".

[Mor til 4]

Vi har noen sånne vi også AprilRyan.
Minsten sier at han ikke vil ligge oppe alene, vi spør hvorfor ikke, nei han liker ikke den gamle damen som er der, vi sier at det finnes jo ingen dame på rommet hans, men han står på sitt, og sier han er litt redd henne, og da kommer broren til å sier at han ikke skal være redd for henne, hun virker jo snill og hun sier ingen ting.

[Ulvefar]

Opprinnelig lagt inn av Enhjørning, her.

Dere kan TenkeSittTM så mye dere orker (ca. her ryker Enhjørnings "kred", ja? ), men jeg både tror på og har opplevd ting jeg ikke kan forklare rasjonelt.
Jeg har opplevd og følt så mye at det ville vært underlig om jeg ikke trodde på - spøkelser, gjenferd, ånder, energier, kall-det-hva-du-vil.

Hvis det ikke kan forklares rasjonelt, hvordan kan man da forklare det med ånder/energier?
For hvis det er en forklaring finnes de også like mye som radioaktiv stråling, Oslo børs, og multippel sklerose -vanskelig å se, umulig å forutsi og bare delvis forstått selv av eksperter, men likevel virkelig fenomener som har en rasjonell tilknytning til virkeligheten selv om vi ikke kjenner alle.

[Ami]

Fikk det til! ™

[turi]

Har opplevd litt for meget, så jeg er en ekte beliver. Mannen som er en (for)nekter, tilstår av og til at det har vært litt for masse som har skjedd i huset her til at han egentlig kan nekte for det.

Men til bekjente nekter han høylytt, enda det er han som har merket det mest på kroppen.