Hvem er mest "hjelpeløs" i søskenflokken din? (den voksne)

[mkj]

Vi er to, både jeg og min lillebror klarer oss greit vil jeg si. Begge får hjelp og støtte om vi ber om det, og det regner like mye på barnebarna. Mine får mer tid sammen med besteforeldrene, men det har vel mer å gjøre med problemstillingen farmor kontra mormor. Niesen min har mye kontakt med sin mormor igjen.

Men på mannen min sin side er det helt klart forskjell... den midterste er en evig tenåring.

[kie]

Uten at jeg vil si så mye ute i åpent forum, så er det en grunn for at jeg kaller noe for "lillesøstersyndromet". Det rareste er når det ikke bare er foreldrene og lillesøsteren/lillebroren som forventer ekstraservice til den personen, men når foreldre nærmest kommanderer "sveklingen"s søsken til å stå på hodet for å dekke dennes behov.

[Candy Darling]

Jeg er eldst, med to søstre. Vi er skikkelige drivandes pågåere, alle sammen. Alle har "skapt seg", det er ikke synd på noen og alle klarer seg selv. Vi har riktignok fått litt forskjellig type hjelp. De minste har fått mye mer økonomisk hjelp, rett og slett fordi de trengte det da de kom i en posisjon til å gi det. På det tidspunktet tjente jeg allerede mer enn foreldrene mine, så det skulle tatt seg ut om jeg skulle kjøre rettferdighetsprinsippet. Til gjengjeld har jeg hatt fullstendig monopol på barnevakt, siden vi har eneste barnebarn, og de kan bare drømme om å få samme service som vi har fått til våre. Da må mormor klone seg.

[Hjertensfryd]

På nokon områder er nok eg og broren min lika hjelpelause, men det begynner å gå seg til.

Men på andre områder har nok han fått nokre puter under armane. Det er 7 år mellom oss og ting hadde forandra seg når han kom til verden. Huset var ferdig og økonomien var nok litt annleis.

[Maz]

Det spørs helt hvem du spør.

[Barbarella]

Jeg er eldst, med en mellomsøster og en lillebror.
Egentlig vil jeg si at både mellomsøsteren og lillebroren min er rimelig hjelpeløse, men broren min er nok verst. Mulig det blir litt urettferdig å si det i og med at han nettopp fylte 18 år, men han har aldri smurt en brødskive eller blandet et glass saft uten å få hjelp av mamma. Tror nok det vil gå mange år før det faller han inn å flytte for seg selv.
Å dra til legen uten følge av mamma ville nok ikke falt han inn heller, og det gjelder i grunnen søsteren min også. Hun er i tillegg voksen av alder, og burde klare seg uten å ha foreldrene ved sin side i alle situasjoner.
Jeg lider nok av "storesøster-syndromet" og klarer det meste selv, noe som ble en absolutt nødvendighet ettersom jeg fikk så lite hjelp i barndommen.
Mamma har meg fra et tidligere ekteskap, mens søskenene mine er hennes og mannens felles barn, så de hadde nok en fordel allerede der og ble dillet og dullet med helt fra starten av.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

"lillesøstersyndromet"

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

De minste har fått mye mer økonomisk hjelp, rett og slett fordi de trengte det da de kom i en posisjon til å gi det. På det tidspunktet tjente jeg allerede mer enn foreldrene mine, så det skulle tatt seg ut om jeg skulle kjøre rettferdighetsprinsippet. Til gjengjeld har jeg hatt fullstendig monopol på barnevakt, siden vi har eneste barnebarn, og de kan bare drømme om å få samme service som vi har fått til våre. Da må mormor klone seg.

Det er et viktig poeng. Jeg syns ikke det nødvendigvis skla være helt likt over hele linja. Alle har ulike behov til ulike tider. Jeg er mye eldre enn søsknene mine, og mine foreldres økonomi har vært ulik på ulike stadier i livet. Det gjør at de har hatt mulighet til å stille opp på ulikt vis for hver og en av oss, og det syns jeg er greit. På noen områder har jeg fått mye, på andre områder kommer søsknene mine til å få mer.

[Snippa]

Opprinnelig lagt inn av Barbarella, her.

Mulig det blir litt urettferdig å si det i og med at han nettopp fylte 18 år, men han har aldri smurt en brødskive eller blandet et glass saft uten å få hjelp av mamma.

Så ille er det ikke hos oss (søstra mi bor tross alt ikke hjemme), men mamma lager fortsatt egen "barnemat" til henne i selskaper (hun er som sagt 28).

[Blåbær]

Jeg er enebarn, og eneste jeg kunne stemme da var at jeg er Hjelpesløs (med stor h til og med).
Nei, hos oss var det nok til tider mor som var den mest hjelpesløse (sykdom).
Jeg har alltid vert svært selvstendig av meg, men får alltid mye skryt da. :glise:

[Anuk]

Å jeg bare måtte stemme på mannens vegne... I mannens familie er lillebror et surrehue med puter under alle armene.

Lillebror trenger sikkert foreldrene sine han, selv i en alder av 36. Problemet er at når det gjelder sine andre barn, så har de ikke vært i nærheten av å vise omsorg eller omtanke. Og når mannen sier noe om hvordan han ble behandlet, kontra slik de behandler lillebror, så mener de at forskjellsbehandlingen er HELT riktig!

Jeg sliter med å ha et godt forhold til dem, når de kan behandle sine egne barn på den måten.

[Mistral]

Opprinnelig lagt inn av Nora H, her.

Jeg tror mor-sønn relasjonen ofte er ganske spesiell. Mødre har det gjerne med å dulle rundt for sønnene sine, mens døtrene krever de mer skal klare seg selv. Min erfaring, hvertfall

Fastlegen min, som har mange barn på pasientlista, hevder det samme. Guttene som kommer til henne sammen med mor blir av- og påkledd, dullet med og trøstet, mens jenter får beskjed om å klare seg selv, store og flinke som de er.

Verken min lillesøster eller jeg er på noen måte hjelpeløse. Jeg er nok den som har fått mest dreis på jobb og karriere, men det skyldes litt forskjellige omstendigheter som blant annet valg av bosted.

Jeg opplever imidlertid at foreldrene våre gjør forskjell på oss. Min søster og hennes familie får mye mer økonomisk hjelp enn det vi gjør. Kanskje kommer det av at vi har bedre råd (men det har jo ikke kommet av seg selv...), eller av at jeg bor så langt unna og det er lettere for dem å bidra med en symaskin her, noen nye spisestuestoler der osv. til min søster som bor mye nærmere. Men når mannen og jeg stiller eget feriehus i Frankrike til disposisjon for hele hurven, syns jeg faktisk det er litt rart at min søster og hennes familie får hele reisen betalt, mens ingenting drypper på oss. For all del, jeg trenger ikke økonomisk hjelp, men forskjellsbehandlingen er litt sår likevel. Når det er sagt er ikke min lillesøster typen som utnytter det på noen måte, hun er heller redd for å kreve og være til bry. Det er foreldrene mine som er opphav til forskjellsbehandlingen, helt klart.

Mannen er eldst av tre brødre. Ingen av dem er hjelpeløse, og foreldrene er veldig nøye på at økonomisk hjelp skal være rettferdig fordelt. Men den yngste er definitivt den mest egoistiske, som planlegger alt i siste liten og forventer at alle andre skal tilpasse seg.

(Vennligst ikke siter, jeg kommer sikkert til å slette dette her etter hvert.)

[Che]

Vi er tre søsken. Storebror er av typen som etter å ha soset bort store deler av ungdomstiden med lite heldig virksomhet tok artium på 1,5 år med bare 5ere og 6ere, som starter egen bedrift og gjør det veldig bra.
Mellomsøster har aldri fullført mer enn ungdomskole, ønsker å være hjemme uten jobb og fokuserer i hovedsak mest på hvor sliten hun er
Jeg er yngst, bortskjemt og attpåklatt. Jeg er den med høyest utdannelse og som kanskje har gjort mest forskjellig "spennende" (da som å reise, jobbe med forskjellige ting etc) i familien.

Forøvrig så må jeg påpeke at jeg ikke er bortskjemt i den forstand at jeg er blitt dullet med - for det synes jeg ikke.

[Appelsin]

Vil på langt nær kalle henne hjelpeløs,
men hun mangler litt kontroll på tid og penger og litt forskjellig, og trenger gjerne hjelp til å ordne opp (eller skaper irritasjon rundt seg).

[Filifjonka]

Ingen utmerker seg som hjelpeløs hos oss, vil jeg si. Vi er to jenter og en gutt, og gutten fikk nok et annet servicenivå til godt opp i voksen alder, med smøring av mat osv. Jeg er eldst, og søsteren min yngst.

[Joika]

Jeg er den personen i min familie. (Har aldri snyltet på foreldrene noe mer enn storebror da, skal sies).
Nå hadde det seg sånn at det var en årsak til mine sorte får-tendenser, og at jeg kommer sterkt som en rakett tilbake! Så sterkt at jeg nok ender med lenger utdannelse enn "det flinke barnet". Det føles veldig bra å kunne gi det hele mening i ettertid.

Jeg vil ikke si at jeg er hjelpeløs da, men jeg har gjort det meste i feil rekkefølge og tilfeldighetene har fått råde mer enn hos de fleste tror jeg. Jeg syntes ikke det å gjøre ting på en måte andre syntes er riktig bør være et mål jeg da.... Er ikke veldig fan av "saueflokkmentalitet", så med mindre disse menneskene virkelig er en byrde for andre, så mener jeg det er flott at noen ikke gjør alt etter boka jeg.

[Pepper Lemon]

Jeg tror nok at i min familie er jeg veslejenta som blir passet på. Men det er egentlig bare tull. Jeg har aldri spurt om hjelp etter at jeg flyttet hjemmefra, verken hva gjelder penger eller barnepass. Det er bare en saying som henger igjen fra jeg var liten og pjusk og overbeskyttet.

[Lenam]

Frøken Flink, det er meg.
Sosemikkel, det er mellombror. Han som alltid forventer at noen andre ordner opp for ham.

Bortskjemt drittunge, det er minstebror. Han fyller 18 om 5 dager, men smører knappt sine egne brødskiver. Han brisker seg med masse penger, selv om han aldri har hatt en ekstrajobb. Eller nå lyver jeg, han fikk en gang 10 000 kroner for å reise fra Shanghai til Paris med papirer for min stefars firma. Da reiste han first class, overnattet i en suite og reiste hjem igjen dagen etter.

Selv jobbet jeg ved siden av skolen fra jeg var 14 Da fikk jeg 100 spenn om dagen for å smøre baguetter fra 04-06 hver morgen.

[Avatar]

Vi er 5 søsken, og den mest hjelpes- og giddaløse er han som er nest yngst.

[Polyanna]

Jeg syns egentlig at dere flinke småsøsken er skrekkeig hårsåre her. Det eringen som sier at alle småsøsken er hjelpeløse. Eller at de fleste er det. Ikke engang mange. Men det er interessant å se hvilke mekanismer det er som kan trigge denne ganske besynderlige tilstanden. Og da kan det kanskje virke som om det å være mammas minstevenn og den som bor igjen når foreldrene har tid, penger og kanskje litt dårlig samvitighet over unnlatelsessynder.

Og sikkert andre ting. Som personlighet.

Min mann og hans søsken har alle blitt sydd puter oppunder armene på. Men de to store har ristet dem av seg. Den yngste dyrker dem. Jeg tror mye av det rett og slett er personlighet.