Er det "verre" å dø for en ateist?

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Selvfølgelig har man behov for forklaring på det uforklarlige. Det som forundrer meg, er at dette blir sett på som noe svakt og ynkelig av enkelte mennesker.

Jeg ser ikke på det som svakt og ynkelig, håper ikke jeg ga et slikt inntrykk. Jeg lar meg forundre innimellom, det gjør jeg. Når folk blir bastante på hva som er sannheten for eksempel, at man vet at den Gud eller Allah eller hva det måtte være man tror på er sannheten. Hvis man ser på de ulike religionene på verdensbasis så tar jo sinnsvakt mange mennesker feil i det de tror på eller dyrker. Det gjør inntrykk på meg iallefall, selv om jeg forstår at svært mange religiøse (og ikke-religiøse også forsåvidt) gir beng i om de skulle ta feil.

[Inagh]

I og med at jeg tror det ikke er noe mer etter døden, er jeg heller ikke redd for det å dø. Jeg antar at det er som jeg sover - da kan verden rase ned rundt ørene mine for min del, for jeg merker ikke noe lell.

Men det må også være godt, tror jeg, å ha en tro slik min mor hadde. Da hun lå for døden var hun så trygg og så lykkelig fordi nå skulle hun "hjem," og hun gledet seg genuint til å se bl.a. faren sin igjen. Hun hadde en dyp og trygg kristentro i seg, så for henne var døden velkommen.

Så - i motsetning til Mauser - håper jeg det er hun som nå sitter et sted der oppe, peker nese av meg og sier "told you so," for det fortjener den dama inderlig.

(Så får jeg heller innse at dersom det finnes et Helvete, er det reservert en liten iskald avkrok der for meg, hvor jeg blir underholdt av lange og daglige doser med "sing star." )

[Inagh]

Jeg tror - og understreker at jeg tror - det vil være lettere for meg å dø, som ikke tror på en pøkk, en for en som er overbevist om at det finnes et Helvete og at hun/han er på vei dit om ikke forholdet til "sjefen" er godt nok. Så vondt det må være å ligge på dødsleiet og være redd.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Jeg tror - og understreker at jeg tror - det vil være lettere for meg å dø, som ikke tror på en pøkk, en for en som er overbevist om at det finnes et Helvete og at hun/han er på vei dit om ikke forholdet til "sjefen" er godt nok. Så vondt det må være å ligge på dødsleiet og være redd.

En periode da min bestemor var syk og bodde på sykehjem var jeg regelmessig på besøk der. Hun var ikke spesielt religiøs av seg, men hadde liksom "barnetroen" og alt det der. Det første "tegnet" vi så på at hun nærmet seg slutten var at hun forsonte seg med "barnetroen". Plutselig var denne barnetroen viktig for henne igjen. Og hun ba til gud og fikk vel en form for tilgivelse, mente hun. Da hun hadde gjort det, var det som om hun fikk ro i sjelen, og hun var ikke lenger redd for å dø. Hun så ut til å kvikne til en kort stund. Virket friskere, mer våken, mer tilstede. Og så døde hun. Og da døde hun med fred i hjertet.

På sykehjemmet fortalte en av pleierne at det var veldig vanlig at eldre som lå for døden måtte slutte fred med sin gud. Selv om de aldri hadde trodd før ble dette noe viktig, det siste de skulle utføre i livet.

Vi undret oss jo litt. Over denne plutselige interessen for gud. Hun var over hode ikke redd for å komme til helvete. I hennes "barnetro" var gud ganske enkelt god og tilgivende. Mulig det var Jesus hun ba til, forresten, ble i tvil nå, er noen år siden dette her.

Jeg har i ettertid tenkt at for henne var det omtrent som om hun sto på en jernbanestasjon. Tog kom og gikk, og hun var forvirret. Var dette endestasjonen for henne? Eller skulle hun videre et annet sted? Ateisten hadde nok funnet sin endestasjon der og satt seg ned på en benk og bare dødd. Hun følte forvirring, og ble urolig og oppkavet. Så fant hun frem barnetroen, ba til gud, og vips fikk hun stige ombord i et tog som skulle ta henne til et godt sted. Da var det med ett greit for henne å dø.

Kanskje er det aller verst å dø for den som er agnostiker. For tenk om det var et tog der og du gikk glipp av det for du var ikke sikker på om det fantes.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Kanskje er det aller verst å dø for den som er agnostiker. For tenk om det var et tog der og du gikk glipp av det for du var ikke sikker på om det fantes.

Det er det klare inntrykket jeg har sett også, og jeg har sett ganske mange bli alvorlig syke og dø. De som er overbevist ateist og de som har en overbevist religiøs overbevisning er ofte mye mindre redd for hva som skal skje enn agnostikere. De fleste er jo i den siste kategorien, folk som har litt barnetro igjen og som ikke har en fast mening om det religiøse.

De som har småbarn er unntatt for dette fordi der overskygger det at de ikke skal se barna mer fullstendig hvilke tanker man har om selve døden.