"Dele" opp familien når man flyr

[Fruktflua]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Dette høres noe ekstremt ut, og jeg håper i grunnen du modererer deg etter hvert som barna blir eldre - eller i alle fall at du greier å ikke krisemaksimere på den måten overfor dem, men holder de tankene for deg selv. Det må være slitsomt på flere måter å måtte forholde seg til en mor som prøver å styre ting ut fra en slik tankegang.

For å ikke snakke om hvor slitsomt det er å være moren som har det sånn.
Jeg er sånn, og det er helt for jævlig. Det er sikkert ikke lett å forestille seg når man ikke er sånn selv.
I dag fikk jeg greie på at svigerfar skal kjøre alene med guttungen ned til Sverige på fredag når vi drar til Praha. Planen var at de skulle være hjemme hos svigers, men når det nå ble forandring i planene er jeg regelrett et nervevrak. Jeg er så redd for bilulykker og alt annet som kan skje. Jeg blir bare helt knekt av forandring i planene, og er avhengig av forutsigbarhet mht. ungene.
Jeg krisemaksimerer selvsagt ikke så barna hører på, og jeg prøver - virkelig, å tenke rasjonelt. Men jeg er langt mye "flinkere" enn jeg har vært tidligere. Nå trosser jeg frykten min og tenker at jeg ikke kan være redd for alt som kan skje ungene hele tiden. Men det er ikke lett, og jeg innser at jeg har en form for angst.

[Divine]

Men hvorfor er det viktigere at deler av familien overlever hvis man flyr 20 timer i uka enn om man flyr 20 timer i året? Jeg klarer ikke å se argumentet for at det er viktigere å dele seg når man flyr ofte. Antall flygninger i uka endrer da ikke synet man har på familien.


Jeg personlig ville ikke være den personen som satt på "det andre flyet" hvis mannen min og et av barna min hadde dødd i en flystyrt. Men meg om det.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men hvorfor er det viktigere at deler av familien overlever hvis man flyr 20 timer i uka enn om man flyr 20 timer i året? Jeg klarer ikke å se argumentet for at det er viktigere å dele seg når man flyr ofte. Antall flygninger i uka endrer da ikke synet man har på familien.

Jeg personlig ville ikke være den personen som satt på "det andre flyet" hvis mannen min og et av barna min hadde dødd i en flystyrt. Men meg om det.

Jo det er nok en forskjell .. alle de familiene jeg kjenner som lever dette livet har en ganske så annerledes både måte å leve på og se livet på generelt synes jeg.

Dette med viktighet for for at hele familien overlever ... der nekter jeg litt for å tro at FP reprsenterer normen. Når dere sier at dere foretrekker at hele familien dør fremfor halve så tror jeg innerst inne det må være tull? Det går da vel ikke an å si eller mene noe slikt? Ærlig talt? Er ikke livet verdt å leve hvis noen andre i familien omkommer?? Det nekter jeg å tro noen mener innerst inne Så dette persepktivet skjønner jeg utmerket og igjen, jeg vil tro vi alle er enige i at etterlatte av en familie vil foretrekke å ha halve familien i live en ingen.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Jo det er nok en forskjell .. alle de familiene jeg kjenner som lever dette livet har en ganske så annerledes både måte å leve på og se livet på generelt synes jeg.

Dette med viktighet for for at hele familien overlever ... der nekter jeg litt for å tro at FP reprsenterer normen. Når dere sier at dere foretrekker at hele familien dør fremfor halve så tror jeg innerst inne det må være tull? Det går da vel ikke an å si eller mene noe slikt? Ærlig talt? Er ikke livet verdt å leve hvis noen andre i familien omkommer?? Det nekter jeg å tro noen mener innerst inne Så dette persepktivet skjønner jeg utmerket og igjen, jeg vil tro vi alle er enige i at etterlatte av en familie vil foretrekke å ha halve familien i live en ingen.

Jeg hadde ikke klart å leve et lykkelig liv i etterkant av en sånn ulykke, jeg hadde plaget meg selv med tanken på at hvis alle hadde vært på samme fly, så hadde vi alle vært i live. Kall meg en superegoist, men jeg tenker ikke på de andre etterlatte, jeg tenker på meg selv. Og jeg ville heller dø selv, enn at ungene mine skulle dø.

Men det er ikke derfor vi flyr på samme fly, vi flyr sammen fordi jeg ikke ser logikken i å dele oss, så lenge vi bor i samme hus, kjører samme bil, tar samme båt, osv, osv. Det er jo mye farligere enn å fly!

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Jeg hadde ikke klart å leve et lykkelig liv i etterkant av en sånn ulykke, jeg hadde plaget meg selv med tanken på at hvis alle hadde vært på samme fly, så hadde vi alle vært i live. Kall meg en superegoist, men jeg tenker ikke på de andre etterlatte, jeg tenker på meg selv. Og jeg ville heller dø selv, enn at ungene mine skulle dø.

Men det er ikke derfor vi flyr på samme fly, vi flyr sammen fordi jeg ikke ser logikken i å dele oss, så lenge vi bor i samme hus, kjører samme bil, tar samme båt, osv, osv. Det er jo mye farligere enn å fly!

Ja, sånn tenker jeg også.
Jeg skjønner ikke helt at Lisa ikke kan skjønne at det kan være mer enn bare litt vanskelig å se for seg en god kvalitet på et liv uten halve familien.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Ja, sånn tenker jeg også.
Jeg skjønner ikke helt at Lisa ikke kan skjønne at det kan være mer enn bare litt vanskelig å se for seg en god kvalitet på et liv uten halve familien.

Synd jeg lar meg provosere av slike idiotiske utsagn men jeg kan jo spørre deg hvor jeg sier det er lett å leve med en slik sorg? Et sitat holder.

så spør jeg deg også, tror du familiene til den familien jeg lenket til i første innlegg er glade for at halve familien lever? eller tror du de håpet at de alle hadde omkommet? Det er vel kjernen i saken. Tror du moren i Stockholm kunne ha ønsket at faren og det andre barnebarnet hadde omkommet også?

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Ja, sånn tenker jeg også.
Jeg skjønner ikke helt at Lisa ikke kan skjønne at det kan være mer enn bare litt vanskelig å se for seg en god kvalitet på et liv uten halve familien.

Du sier her at jeg ikke forstår at det kan være vankelig å leve et liv etter at man har mistet familien. Det er det, Zoe jeg lurer på hvor jeg har sagt? Hvor sier jeg at det ikke er tragisk å miste hele familen?

du bruker et sitat fra en sammenlikning mellom det å dø som en "helhet" eller miste halve familien, det er ikke det samme som å si at jeg ikke synes det er grusomt å miste halve familien. Det er det sitatet jeg etterlyser, ikke sammenlikningen forøvrig.

[Nenne]

Vi flyr alltid sammen alle fem. Skal det skje noe med oss får det heller skje med alle mann alle da.

Nå har mannen min og jeg aldri vært borte fra ungene pr. fly, men jeg tror nok vi kunne vurdert å dele oss da. Kanskje.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

JDette med viktighet for for at hele familien overlever ... der nekter jeg litt for å tro at FP reprsenterer normen. Når dere sier at dere foretrekker at hele familien dør fremfor halve så tror jeg innerst inne det må være tull? Det går da vel ikke an å si eller mene noe slikt? Ærlig talt? Er ikke livet verdt å leve hvis noen andre i familien omkommer?? Det nekter jeg å tro noen mener innerst inne Så dette persepktivet skjønner jeg utmerket og igjen, jeg vil tro vi alle er enige i at etterlatte av en familie vil foretrekke å ha halve familien i live en ingen.

I en slik spesiell situasjon, så vet jeg at vi hadde valgt å være sammen framfor å stå igjen. Familie (andre etterlatte) utenfor tenker nok derimot annerledes enn de som er i kjernefamilien.

Scenarie 1: hadde jeg overlevd og mistet alle mine 4, så tror jeg sjansen for at jeg ikke hadde ønsket å leve hadde vært total. Mitt liv er ikke noe uten dem. Jeg ville vært så ødelagt at jeg faktisk bare ved å skrive her må velge å distansere meg litt.

Scanarie 2: Jeg og 1 barn overlever i et fly. De andre omkommer i et annet. Hva slags mor klarer jeg å være da? Jeg må jo forsøke, vil jo forsøke, men vil slites mellom tap og forventninger. Jeg kan ikke la sorgen sluke meg, men samtidig gjør den det.

Hva med barn som plutselig har mistet store deler av familien. Hva gjør sorgen med dem? Å leve med en mor som går rundt som en zombie.

Å si at man hadde foretrukket at alle gikk med samtidig betyr vel egentlig at å ikke leve noen ganger kan være bedre enn den metale belastningen ved sorg knyttet til katastrofer ala dette. Katastrofer som er så enormt ødeleggende. Det betyr ikke at man ønsker noen dør. Det betyr vel at man ikke ønsker sine nærmeste (eller seg selv) de smertene en slik sorg vil gi.

Det å leve er jo dessuten ikke av verdi i seg selv. Det er jo det livet gir én som gir det mening.

[Carrera]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Scanarie 2: Jeg og 1 barn overlever i et fly. De andre omkommer i et annet. Hva slags mor klarer jeg å være da? Jeg må jo forsøke, vil jo forsøke, men vil slites mellom tap og forventninger. Jeg kan ikke la sorgen sluke meg, men samtidig gjør den det.

Hva med barn som plutselig har mistet store deler av familien. Hva gjør sorgen med dem? Å leve med en mor som går rundt som en zombie.

Å si at man hadde foretrukket at alle gikk med samtidig betyr vel egentlig at å ikke leve noen ganger kan være bedre enn den metale belastningen ved sorg knyttet til katastrofer ala dette. Katastrofer som er så enormt ødeleggende. Det betyr ikke at man ønsker noen dør. Det betyr vel at man ikke ønsker sine nærmeste (eller seg selv) de smertene en slik sorg vil gi.

Denne er jeg helt uenig i kjenner jeg...

Jo; sorgen over å ha mistet en eller flere av sine nærmeste er selvfølgelig grusom vond, og man tror ikke at man kommer til å fungere som et menneske igjen. Men det gjør man faktisk, nesten om man vil eller ei...

Man innhenter så stor styrke i slike sammenhenger, og man kommer seg videre. Tiden leger alle sår heter det, og tiden vil gjøre at smertene og savnet blir mildere. Men glemmer ikke, men man klarer å leve med det.

Det at vi ikke deler oss opp på noen måte når vi reiser eller i andre sammenhenger, går ikke på dette med at vi ønsker å dø sammen. Det går kun på dette med at vi anser sansynligheten for at noe skal skje som så liten at det ikke er verdt bryet med å dele oss opp.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Carrera, her.

Det at vi ikke deler oss opp på noen måte når vi reiser eller i andre sammenhenger, går ikke på dette med at vi ønsker å dø sammen. Det går kun på dette med at vi anser sansynligheten for at noe skal skje som så liten at det ikke er verdt bryet med å dele oss opp.

Jeg tenker heller ikke "nå skal vi dø sammen" når vi skal reise et sted. Så destruktiv er jeg jo ikke. Men jeg føler større trygghet ved at vi reiser sammen, og skulle det gå galt - ja da satt ingen igjen med det.

Tanken bak at noen flyr i separate fly er at det er andre grunner til at ikke begge bør bli borte. Feks at hvis kongen styrter så kan kronprinsen ta over landet. Eller i et stort konsern så er det også avgjørende for konsernets fremtid at ikke hele ledelsen forsvinner.

Noen mennesker er også mer terrorutsatt enn andre og vil da muligens sende familien sin med andre fly enn seg selv.

Men for de fleste vanlige familier så tror jeg de har sett at sånn gjør de store, så da er det sikkert best at vi gjør det også. Men det er jo ikke noen katastrofe på samme måte for resten av samfunnet om en hel kontra en halv kjernefamilie dør. (Ikke at det ikke er fælt da)

[Blondie]

Dette har jeg aldri tenkt på og det er heller aldri noe vi hadde kommet til gjennomføre.

[apan]

Jeg er i utgangspunktet litt av en krisemaksimalist og kunne funnet på hva som helst rundt både dette og bilkjøring blant annet, men det jobber jeg faktisk med og prøver å fokusere på hvilke hyggelige opplevelser man da går glipp av. Jeg vil gjerne at alle skal fly sammen. Jeg vil at S skal kunne kjøre med andre enn oss, sove hos andre enn oss, gå sammen med andre enn oss. Jeg kan ikke leve et liv der jeg lar frykten for slike ting dominere - det holder lenge at jeg alltid tenker på det, om jeg ikke skal tilpasse livet etter det i tillegg.

Minner om Kasias signatur: "Er du alt redd for døden, blir du redd for livet og". Kloke ord som jeg prøver å tenke på.

[Joika]

Dere som deler dere... kan dere kjøre samme buss da? Eller samme bil?

Jeg kunne aldri tenkt på å skulle dele opp familien (om vi fortsatt var en). Syntes det er krisemaksimering.

[Milfrid]

http://www.dagbladet.no/2009/06/02/n...norge/6527363/

Avisene skriver nå at det var økonomiske hensyn som gjorde at de reiste hver for seg, ikke ønske om å ikke ha hele familien på samme fly. Hun og sønnen reiste på bonuspoeng.

[Pelen]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

http://www.dagbladet.no/2009/06/02/n...norge/6527363/

Avisene skriver nå at det var økonomiske hensyn som gjorde at de reiste hver for seg, ikke ønske om å ikke ha hele familien på samme fly. Hun og sønnen reiste på bonuspoeng.

Ja, jeg leste det jeg også. Det var en mer naturlig grunn til å dele på seg enn frykt, spesielt med tanke på at det skrives at familien var veldig vant ved å reise.

[Lisa]

Nå har jeg nettopp snakket med en bekjent (tidligere kollega) som jeg vet praktiserer dette med å dele seg opp når de er ute å reiser. Vi har hatt en lang samtale om dette men jeg føler enda ikke at jeg har fått noen "bedre" grunner. Vedkommende har 3 gutter, de har bodd rundt om i hele verden og reist mesteparten av livet, de bor nå i Nairobi. De deler seg alltid når de flyr og for han er det en selvfølge og "de fleste" han kjenner gjør også som regel dette hvis det ikke skaper "problemer" (han er dansk men jobber for norsk selskap). Hovedårsaken var rett og slett at om noe skulle skje så ville ikke hele familien bli utslettet. Min argumentasjon hadde ingen effekt ... jo, han var helt enig i at det er ingenting som er mer sikkert en å fly men "det er en slik enkel liten ting å gjøre" var bare kommentaren.
Dette er akkurat det samme jeg hører fra andre jeg kjenner også.

Jeg jobber jo også i en svær global organisasjon men sannlig om jeg vet eller kjenner til mange som gjør dette i min egen organisasjon.

Jeg ser også på Facebook at personen jeg kjenner i Sudan kommer til Oslo snart, hun og ene barnet og mannen og 2 andre dagen etter. Slik de alltid gjør det .... må spørre henne mer om hva de legger til grunn for dette valget denne gangen ...

Den norsk britiske 11 åringen som satt på flyet alene ... han hadde vært hos familien i Brasil og skulle tilbake på sin boarding school i UK - så ufattelig trist. Det å sende barn alene på fly ... huff, DET sitter langt inne og da skjønner jeg godt at man kan snakke om at det må være totalt umulig å tilgi seg selv om noe skulle skje .... Dette er noe som i aller høyeste grad ville være aktuelt for oss snart siden vi bor i to forskjellige land men tror aldri jeg kommer til å klare å sende lillemor avgårde alene på fly selv om hun faktisk er gammel nok til det nå tror jeg ...

[Pelen]

Ja, de som har sendt sønnen sin alene, det må være ufattelig tøft (å andre siden så skjønner jeg ikke at man kan sette et så ungt barn på kostskole, men det er en annen sak). Jeg skulle kunne sette Herremannen på et fly nå på en kortere strekning. Han skulle glede seg stort til å fly alene. Jeg gjorde det selv når jeg var 12 år. Fra Italia (vi bodde der) til Sverige. Den gangen uten hjelp fra personale da jeg var over grensen til å få det ) men jeg fikk uansett ekstra tilsyn da de hadde notert at jeg fløy alene og jeg fikk full hjelp på Kastrup).

Jeg hadde kunne sendt Herremannen nå også etter dette uhellet, men det hadde ikke vært aktuelt med et transatlantisk fly, det er han for liten for. Sjansen for at det skulle skje noe er så utrolig liten sammenlignet med mye annet som vi gjør (som å kjøre bil). Utfordringen er jo at en flystyrt som regel har så katastrofale følger og at det i tillegg kan ta tid før man faller i bakken og det er grusomt å tenke på hva de som har suttet i flyet har tenkt i løpet av den tiden.

[Robyn]

Min umiddelbare tanke er at de familiene som deler seg opp når de er ute og flyr gjør det fordi de en eller annen gang har fått det servert som en lur ting å gjøre uten å tenke videre over det.
Det er mange ting vi gjør i hverdagen uten å egentlig tenke over grunnen til at vi gjør det.

Jeg har flydd mye i mitt liv da jeg har bodd i utlandet, men vi delte oss aldri opp på den måten. Jeg og min søster fløy som regel alene med mamma, men det var fordi vi reiste hjem tidligere og tilbake senere enn pappa som hadde kortere ferie.

Vi flyr sammen når vi skal noe, det ER irrasjonelt å kjøre samme bil til og fra flyplassen men insistere på hvert sitt fly.

Det er mye tragisk som kan ramme oss som familie, man må leve mens man faktisk gjør det. Skulle vi splittet opp familien hver gang vi gjør noe som har den minste risiko kunne vi vel strengt tatt skilt oss og tatt hvert vårt barn.