Fastlegene skal få mindre makt i forhold til sykemeldinger

[bina]

Litt på siden, egentlig, men jeg oppfatter at det ligger mye gamle tankemønstre i dette også. Når en person går til legen med en helseplage eller et problem, så er legen myndighetspersonen. "Hvis legen sier det", ja så gjør vi det. Hvis legen "vil sykemelde", så er det få som sier i mot. Men samtidig tror jeg at legene også syns det er vanskelig, for de opplever at pasienten kommer med en forventning om sykemelding.

Jeg oppfatter også at mange overser den delen av sykemeldingsblanketten som handler om "vurering av arbeidsmulighet". Man er blitt vant til at "er jeg syk, så er jeg syk", og da er det best å være hjemme.

Jeg var på et seminar i regi av NAV, hvor en mann uttrykte det slik: "Hvis jeg har skadet en finger, skal jeg da bli hjemme med den syke fingeren, eller gå på jobb med de ni friske?".

Sånn tror jeg ikke det er vanlig å tenke for veldig mange. Tilrettelegging tror jeg mange arbeidstakere går ut i fra at er negativt, og noe arbeidsgiver slett ikke vil "godta". Hvis arbeidsgiver foreslår tilrettelegging, så oppfatter den sykemeldte arbeidstakeren at arbeidsgiver mistror, forsøker å overprøve legen, og "plager" en når en er syk.

På sykemeldingsblanketten står det:

Sitat:

Er det medisinsk sett mulig å være i tilrettelagt arbeid eller aktivitet i perioden(e) du vurderer?

Og svært ofte krysser legen på "Nei". Likevel er arbeidstakeren i stand til å stelle litt i hagen hjemme hos seg selv, dra på handletur, vaske litt i huset, besøke slektninger. Arbeidstakeren kan både sitte, gå, lese og skrive. Hvorfor er det da umulig å være i "tilrettelagt arbeid eller aktivitet"?

Jo, fordi arbeidstakeren TROR at "tilrettelagt arbeid eller aktivitet" er ensbetydende med å utføre sin vanlige jobb, uten tilrettelegging, på fulltid, og uten at noen tar hensyn. Noen tror også at det er bedre at de blir hjemme hvis de ikke kan yte 100 %, fordi da kan arbeidsgiver ta inn vikar, og så slipper kollegene ekstra belastning som følge av at en ikke greier å yte maks.

Det krever en stor mental omstilling for en sykemeldt arbeidstaker for å snu fokuset fra "den syke fingeren" og over på "de ni friske". Det krever en stor omstilling å se at "jeg kan gjøre NOE".

Hvis jeg kan sitte i godstolen og løse sudoku og greier å gå i postkassen, så greier jeg antagelig å jobbe en time eller to også, hvis jeg får en tilrettelegging for det.

Men DET er en lang vei å gå.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Hvis jeg kan sitte i godstolen og løse sudoku og greier å gå i postkassen, så greier jeg antagelig å jobbe en time eller to også, hvis jeg får en tilrettelegging for det.

Jeg tror det kanskje er der mange ofte misforstår? "Klarer han det klarer han sikkert det også". For noen består kanskje valget av å enten eller, snarere enn både-og?

Det man da kanskje tenker er at den energien brukt på arbeidsplassen akkurat da, vil gi et dårligere resultat enn om man bruker det på å f.eks. ringe en venn. Den dagen man derimot kan klare begge deler, kanskje med moderasjon begge steder, da kan det absolutt være på sin plass med noen timer på arbeidsplassen.

Men jeg tror det ofte kan være slik at man ser at noen får til noe og tror det handler om generelt funksjonsnivå, når det i realiteten er snakk om prioritering og knappe ressurser.

[kie]

En god arbeidsgiver har mye å si. I begynnelsen, før jeg turte å fortelle så mye om hvorfor og hvordan etc. så opplevdes kontakt med arbeidsplassen som vanskelig.

Etter at arbeidsgiver ble informert har det vært en helt annen opplevelse. Jeg har omtrent ukentlig fått en telefon der man har småpratet litt, fortalt om hva som skjer på arbeidsplassen osv. Første gangen ble jeg litt satt ut. Jeg satt liksom hele samtalen og ventet på at sjefen skulle si hva hun ringte for å si. Men da samtalen var over skjønte jeg jo at det faktisk bare var for å ta en hyggelig prat. Nå har jeg vent meg til det og synes det er veldig godt å vite at jeg ikke er glemt.

[kie]

Jeg vet ikke hvordan flertallet har det, men dersom det er slik så kan det kanskje være litt fordi dette er en ny tankegang for mange? Både på arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden?

Det er ikke nødvendigvis hos den sykmeldte tankegangen må snus. Jeg tror det er større enn det og jeg tror man må jobbe litt med aksepten for at folk kommer på jobb for halv maskin også.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg vet ikke hvordan flertallet har det, men dersom det er slik så kan det kanskje være litt fordi dette er en ny tankegang for mange? Både på arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden?

Det er ikke nødvendigvis hos den sykmeldte tankegangen må snus. Jeg tror det er større enn det og jeg tror man må jobbe litt med aksepten for at folk kommer på jobb for halv maskin også.

Ja, du har nok rett ia t det krever mental omstilling både hos arbeidstaker og arbeidsgiver. Og hos legene, for jeg tror ikke legene heller tenker så mye over det.

Men jeg har opplevd å sitte som arbeidsgiver og forsøke å få sykemeldte arbeidstakere med på å jobbe "med den friske delen". Det var omtrent som å gå inn i et flammehav. Det var helt umulig for arbeidstakerne (og jeg hadde flere tilfeller) å tenke at de kunne gå på jobb. De var jo SYKEMELDT av LEGEN!!!

I ett tilfelle foreslo jeg å gi personen andre oppgaver, komme 2 timer 2 ganger i uka. Vi hadde egnede oppgaver. Personen var sykemeldt pga et håndledd, og vi kunne gi henne oppgaver som ikke var fysisk belastende, ikke PC-jobbing, ikke løfting eller bæring. Hun kunne da vært på jobb, sammen med oss andre, beholdt kontakten med arbeidsplassen, tatt kaffepause eller lunsj med oss, og altså gjort andre oppgaver. Men nei. Jeg meldte tilbake til legen på sykemeldingsblanketten at vi hadde mulighet for slik tilrettelegging, og at vi ønsket arbeidstakeren tilbake i jobb. Men nei. Hun var 100 % sykemeldt i 4 måneder tror jeg, på grunn av et vondt håndledd.

I et annet tilfelle hadde vi en som var sykemeldt pga vondt i ryggen. Han var sykemeldt i 6 mnd. Helt fra starten foreslo jeg andre oppgaver. Med vondt i ryggen burde han ikke sitte for mye stille, og heller ikke ha fysisk krevende arbeid. Jeg foreslo igjen noen timer om dag, noen dager i uka. Men nei. Han hadde jo vondt i ryggen. Men han kunne kjøre bil, han kunne gå, han hadde ingen problemer med armer, skuldre, nakke.

Jeg har inntrykk av at mange er på gli i forhold til å forstå at det går an å jobbe med "den friske delen", og på grunn av mye kursing av arbeidsgivere tror jeg at arbeidsgiverne er kommet lengre i forhold til den mentale omstillingen enn arbeidstakerne.

[Katta]

Jeg var på jobb en tur igår (er jo hjemme i permisjon) og da lå det hjemmelekse fra NAV om sykmeldinger i hylla mi. Så nå har jeg lest det. Og jeg ser jo at systemet er tenkt slik bina(eller var det billa) skisserer med en vurdering av helsetilstand og om det er noen arbeidsevne, og at arbeidstager så tar en samtale med arbeidsgiver om evt tilrettelegging, og at arbeidsgiver så kan melde tilbake til legen på skjemaet. Legen er bundet til å vurdere mulighet for aktivitet, arbeidsgiver er bundet av arbeidsmiljøloven til å tilrettelegge. Men for arbeidstager er det frivillig om vedkommende ønsker denne kommunikasjonen mellom arbeidsplass og lege. Og på de obligatoriske møtene etter noen ukers sykmelding er det frivillig fra pasienten sin side om han skal ha legen til stede. Jeg ser mao at det er tenkt veldig mange gode tanker her, men jeg kan godt skjønne at det er vanskelig å få det til å fungere i praksis, det trengs nok en holdningsendring i hele befolkningen om hva som forventes hvis man blir "sykmeldt"

[kie]

bina: Du høres ut som en veldig ok arbeidsgiver å ha når man er syk. Jeg må bare si det.

Da jeg var 50% sykmeldt for senebetennelse i skulderen en gang, var det ekstremt vanskelig å få arbeidsgiver til å gå med på at de 50% skulle brukes på halve dager. For dem passet det bedre at jeg kom annenhver dag og jobbet fulle dager, mens det for meg jo var antall timer belastning i strekk som var problemet. Jeg følte meg ikke mye ønsket da jeg til slutt (etter å ha levert egen legeerklæring på hvordan sykmeldingen var tenkt) fikk noen halve dager og så beskjed om at arbeidsgiver helst så at jeg var 100% sykmeldt etter det fordi det ble så trøblete med noen som gikk halve dager. Jeg forhørte meg med NAV og videreformidlet informasjon om tilretteleggingstilskudd og slikt, men det var null interesse.

Å få tilrettelegging som du beskriver dengang hadde vært en drømmesituasjon i mine øyne. Og i legen min sine øyne.

[bina]

Kie: takk for det, det varmet! Det var i grunnen en type jobb jeg brant meg ut på, dette var noe av årsaken til at jeg sluttet. Jeg følte at jeg stanget hodet i veggen hele tiden. Jeg satte meg inn i lover og regler og gjorde hva jeg kunne for å tilrettelegge, og møtte veggen gang på gang. Det var utrolig slitsomt.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

bina: Du høres ut som en veldig ok arbeidsgiver å ha når man er syk. Jeg må bare si det.

Signerer!

[Katta]

Jeg må si meg enig med Kie i det, bina. Det høres ut som du gjør en god jobb!

[kie]

Tips: I denne bloggen har Erna Solberg vært ute og utdypet litt mer. Kudos til henne for å hive seg inn i nettdebatten!

[Miss Norway]

bina: Hatten av! Det er jo sånn det skal gjøres! Jeg har sittet på nøyaktig samme måte selv på kontoret, og spurt og gravd og tipset og foreslått og kanskje også tilslutt overprøvd og bestemt at pasienten har restarbeidsevne som skal utnyttes. Og det er IKKE populært, for de fleste pasienter har en forventning om at sykemelding = være hjemme på heltid. Pasienter som ønsker å være på jobb får det som oftest til "på egen hånd" , særlig hvis arbeidsgiver er med på notene (og kursingen har nok mye å si, som du skriver). Men det tar tid å endre forventningene til pasientene, og flere blir sure når de ikke får det helt som de hadde tenkt seg. Det igjen bidrar ofte til at lege/pasientforholdet blir skjørere, etc etc. Og som oftest er det slett ikke satt av noe tid til slike diskusjoner og forklaringer i konsultasjonen og da blir det enda vanskeligere.

[Tito]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg synes også at sykmeldingssystemet for gravide bør endres. Nå er det slik at de som har en arbeidsplass som ikke kan tilrettelegges den gravide kan få svangerskapspenger. Jeg tenker at denne ordningen kanskje kunne vært best for alle som er nødt til å være sykmeldt gjennom svangerskapet. Det føles ganske meningsløst å bli innkalt til møter, skrive oppfølgingsavtaler med arbeidsgiver osv. når man er langtiddsykmeldt som gravid. Jeg sikter ikke til midlertidige sykdomstilstader i svangerskapet.

Det er jeg helt enig i. Når jeg var gravid sist med tvillingene, blir alle rutinemessig sykemeldt på et visst tidspunkt pga at det er et risikosvangerskap. Det hadde vært mye mer naturlig å få svangerskapspenger da enn en sykemelding.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Hvis du mener at det er en kjensgjerning. Ser du at det kan finnes en del unntak avh. av stilling og arbeidsoppgaver?

Det er vel ingen tvil om at det kan finnes unntak når man ser på enkeltsaker, men det er like fullt slik at når man ser på gruppen av sykmeldte reduseres sjansene for å komme tilbake i jobb når man har gått lenge sykmeldt. Noe av det skyldes selvfølgelig at det kan være langvarige/kroniske tilstander, men også det å være borte fra jobben lenge i seg selv er en risikofaktor. Uten at jeg kan hoste opp noen kilde til deg, det er skolelærdom i forhold til ryggplager.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Hvis du mener at det er en kjensgjerning. Ser du at det kan finnes en del unntak avh. av stilling og arbeidsoppgaver?

Noen unntak finnes det sikkert, og jeg uttalte meg på grunnlag av statistikken det referes til (og kanskje noe egen erfaring, men den er jo selvsagt bare en dråpe i havet sammenliknet med det store bildet).