Are you beautiful and just don't know it?

Jeg føler meg lite attraktiv, generellt sett alltid feit og jeg synes definitivt at jeg mangler en hel del utseendemessig.

Det jeg er fornøyd med er at jeg er i live fremdeles, for jeg har en kropp som til tross for dårlige forutsetninger og alvorglig sykdom virker på grunn av massiv trening.

[Sitron]

Jeg er ikke så feit i hodet mitt som kroppen min er. Jeg blir stadig overrasket over speilbilder, jøss liksom, hvor kom alt det fra? Men jeg misliker ikke meg selv heller, jeg har den deiligste magen.

[Salt]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg er ikke så feit i hodet mitt som kroppen min er. Jeg blir stadig overrasket over speilbilder, jøss liksom, hvor kom alt det fra? Men jeg misliker ikke meg selv heller, jeg har den deiligste magen.

Jeg blir like overrasket hver gang jeg ser et bilde av meg selv. Hvah, har JEG dobbelthake?!?!

[Hilda]

Opprinnelig lagt inn av Salt, her.

Jeg blir like overrasket hver gang jeg ser et bilde av meg selv. Hvah, har JEG dobbelthake?!?!

Jeg også. Hele ansiktet har blitt så mye større. Eller når jeg pluttselig så helbilde av meg,
HVA?! er jeg blitt SÅ stor? for det er ikke alltid jeg føler meg sånn, med mindre jeg prøver andre klær en joggebukse
Før jeg ble gravid og dvask veide vei 80 kg, jeg er 172 og det var vell egentlig ganske godt fordelt på kroppen min, litt ekstra mage.
Da var jeg ganske så fornøyd med meg selv, selv om jeg ikke var spinkel. Jeg manglet ikke selvtillit. Og alle kler en god selvtillit, slank eller ikke.
Jeg kan vel trygt si at jeg er pen, eller som jeg har fådt høre fra de som ikke sa direkte at jeg var for tjukk" Du er veldig ansiktspen"
Men jeg har ikke følt meg atraktiv siden juni 08, som er 13 kg siden.
Jeg jobber med det.
Hadde kanskje hjulpet om min sambo ga med komplimanger i stede for å "spøke" med kroppen min

[Salt]

Opprinnelig lagt inn av Hilda, her.

Jeg også. Hele ansiktet har blitt så mye større. Eller når jeg pluttselig så helbilde av meg,
HVA?! er jeg blitt SÅ stor? for det er ikke alltid jeg føler meg sånn, med mindre jeg prøver andre klær en joggebukse
Før jeg ble gravid og dvask veide vei 80 kg, jeg er 172 og det var vell egentlig ganske godt fordelt på kroppen min, litt ekstra mage.
Da var jeg ganske så fornøyd med meg selv, selv om jeg ikke var spinkel. Jeg manglet ikke selvtillit. Og alle kler en god selvtillit, slank eller ikke.
Jeg kan vel trygt si at jeg er pen, eller som jeg har fådt høre fra de som ikke sa direkte at jeg var for tjukk" Du er veldig ansiktspen"
Men jeg har ikke følt meg atraktiv siden juni 08, som er 13 kg siden.
Jeg jobber med det.
Hadde kanskje hjulpet om min sambo ga med komplimanger i stede for å "spøke" med kroppen min

Den er kjip. Sånn var eksen min og. Nå har jeg heldigvis en fantastisk mann som hjelper meg når jeg begynner på et av disse evinnelige oppleggene mine. Så nå har han tilbudt seg å gjøre all handling de neste ukene til jeg kommer over abstinensene etter sukker, som jeg bestemte meg for å kutte ut i dag. Fine mannen.

[Ullvott]

Kjenner jeg blir mest misunnelig på dere med god selvtillit og tro på dere selv, uavhengig av utseende jeg. Skulle gjerne hatt litt mer av det, både sosialt og på jobb

Jeg er rett og slett for sjenert, innadvendt og distré til å ha et vinnende vesen som sjarmerer folk til tross for at jeg utseendemessig er en litt kjedelig person.

[Karamell]

Jeg har ikke et egentlig dårlig selvbilde, tror jeg. I hodet mitt er jeg mye tynnere enn bilder av meg viser. Jeg har slanket meg en gang og da tror jeg ikke ungene (egentlig bare en unge på den tiden siden han andre var baby) merket noe.

Jeg tror jo ikke jeg overfører negative tanker om vekt til mine barn, men jeg lurer på om jeg gjør noe feil ved noen ganger å si at de må spise mer (på spøk) slik at buksene henger oppe. Jeg har veldig tynne barn - undervektige på BMI skalen for barn.

Min far kommenterer alle damekropper og det gjør meg gal! Han synes jo damer som er både tynnere og har større pupper enn meg er feite og småbrystet. Setningen "Hun har jo mage som er større en puppene! ", sitter i ...

[Sitron]

Jeg HAR større mage enn pupper nå og jeg må faktisk si at akkurat den delen av magen ikke er noe særlig. Jeg vurderer til og med tiltak.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg HAR større mage enn pupper nå og jeg må faktisk si at akkurat den delen av magen ikke er noe særlig. Jeg vurderer til og med tiltak.

Og det er jo lurt i og med at det faktisk er der den mest helseskadelige overvekten sitter. Men når det er sagt så er jeg veldig fan av den tanken om at du ikke skal slanke deg for andres skyld, slik du sier. Hvis du trives med deg selv som overvektig, gir du faen i hva andre mener og det står det STOR respekt av! Dessuten synes jeg du undervurderer hvordan du ser ut, jeg synes du har en enorm utstråling, jeg trives i selskap med deg og du er skikkelig, skikkelig kul på håret.

[Karamell]

Jeg har også det og har alltid hatt det. Selv da jeg veide 10 kg mindre enn nå.

[Karamell]

Jeg har vært til vurdering for fettuging av magen, men fikk ikke. Fettet ligger rundt indre organer og ikke så mye utenpå.

[Anne C]

I dag føler jeg meg skikkelig ræva rett og slett.

[Lenam]

Jeg har styggdager en sjelden gang, kanskje 2 ganger i året. De dagene passer ingen klær, håret ser ut som et moras, huden min ser grå ut og jeg vil mest grine når jeg ser meg i speilet. Heldigvis er jeg utrustet med en fantastisk selvtillitt! Så selv om jeg er litt for rund, ikke akkurat er noe modellemne osv så har jeg alltid vært av de "populære" jentene. Jeg tror nok at så lenge du selv tror at du er vakker, ja d blir du vakker!

[rine]

Moras?

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Moras?

Det er vel muligens dialekt.

Takras, er vel kanskje dekkende.

[nam]

Jeg vet jeg ser bra ut.

Jeg har ei nydelig lita rumpe, smal mage og pupper med bra size på. Jeg har flagrende langt lyst hår og er et sprettent, positivt, lekende og flørtete vesen. Jeg har et oppkvikkende humør. Jeg er god på å finne det positive med andre mennesker, og la de få vite det. Når jeg sminker meg får jeg nydelig vakre øyne! Og med bare litt fundation, solpudder og rouge, får jeg visket bort ujevnhetene i ansiktet og ordnet slik at ansiktet mitt vises med fin struktur. Jeg blir seendes bra ut! Litt lett glinsende lipsyl på leppene så ser jo de også fine ut. Klærne jeg velger meg ut er de som gjør at jeg ser bra ut også. Og så elsker jeg å trene styrketrening, fordi da får jeg rettet opp kroppen og coremuskulaturen slik at jeg får ei herlig delikat holdning!


Jeg mangler nok litt selvtillit om jeg ikke steller meg, fordi da synes jeg ikke at jeg ser pen ut. Men det får jeg bare annerkjenne og godta, fordi jeg er i alle fall veldig godt fornøyd med meg selv når jeg har stelt meg i et kvarters tid. Jeg får være fornøyd med det jeg kan og være glad for det.


Når dette er sagt så vet jeg om tusen feil med meg selv, både når det kommer til utseende og personlighet. Har hatt en barndom og ungdomstid der jeg fikk det trykt nedover meg mine mange feil hver eneste dag, i tillegg til et mangeårig samliv med en som ikke kunne gi komplimenter. Så det ble til slutt til at det var jeg selv som så meg selv i speilet og kommentert høyt til mannen så flott jeg så ut på forskjellige måter. Både mine fine og mindre fine deler har jeg som en sannhet i meg selv, men når jeg ordner meg så ser jeg kun hvor flott jeg er. Å det er jeg steike glad for!


Mine barn er herlige og gir meg komplimenter. Det er sikkert et produkt av at jeg har jevnt nevnt alle deres gode og vakre sider hver gang de trer frem, og når de så har gjort det samme til meg så har de sett hvor gledelig jeg reagerer på komplimentene. Jeg lærer de at det viktigste som fins er å være fornøyd med seg selv inni hjertet sitt. Det er noe jeg streber etter at de skal kjenne 100%. (Og jeg har samtidig lært de om janteloven, slik at de vet det er sosialt uakseptabelt å gå rundt og si at de synes de selv er flotte, smarte og pene.)

[Harriet Vane]

Jeg har ganske god selvtillit og liker meg selv og utseendet mitt. Jeg overvant mange demoner gjennom andre svangerskap og trives med min voksne kropp. Jeg pynter meg nesten alltid, og driter i om jeg sikkert burde veid ti eller femten kilo mindre for å bruke den kjolen, de buksene eller den toppen. Men jeg gidder ikke å være så streng mot meg selv og alltid bare være fornøyd i retrospekt, aldri her og nå. Jeg fikk en aha-opplevelse der jeg så på et gammelt bilde av meg selv og tenkte at jeg var så fin! Og da bildet ble tatt hadde jeg vært misfornøyd.

Jeg er oppvokst med en mor full av kompelkser, spiseforstyrrelse og selvhat, alt rundt utseende har vært tabu hjemme. Aldri noe positivt i hvertfall. Kanskje en og annen kommentar rundt rare ører, korte ben eller andre familietrekk.

[Filifjonka]

Hm, jeg varierer veldig mellom å være tøff i pysjamas og skikkelig dum i pysjamas. Evt. frakk.

Jeg syns også som Mim at jeg er fin på gamle bilder, men aldri fin der og da. Jeg snakker lite om kropp og utseende med ungene, og alle er gutter så de slipper vel uansett å identifisere seg så veldig med meg. Jeg syns ikke det er noe galt i å være litt jålete, og det ville aldri falt meg inn at det å sminke seg og føne håret så ungene så det skulle være forkastelig på noen måte.

[Sitron]

Haha. Det er iallfall tull. Du har muligens sett et bilde av tatoveringen på leggen? Iallfall ble det bildet skannet, for jeg hadde ikke kamera der og da. Dvs jeg skannet leggen. Så den ser skikkelig smekker ut.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Haha. Det er iallfall tull. Du har muligens sett et bilde av tatoveringen på leggen? Iallfall ble det bildet skannet, for jeg hadde ikke kamera der og da. Dvs jeg skannet leggen. Så den ser skikkelig smekker ut.

Jeg har sett puppene. De var fine.
Noen som har sett flere deler?

:lappeteppekompliment: