Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Kanina]

Bønna: Det er en forskjell på om du jobber redusert fordi du er for syk til å jobbe fullt, og om du jobber redusert fordi du ønsker mer tid og overskudd i hverdagen. Hvis det er slik at du har en sykdom som gjør at du har redusert overskudd, og at du, dersom du ikke hadde hatt sykdommen hadde kunnet jobbe fullt uten at det gikk utover familie og hverdag, så synes jeg det er feil av deg å jobbe redusert stilling uten å motta støtte. Jeg synes man skal være sykemeldt/ufør og motta støtte hvis det er det som er situasjonen. Men det er selvsagt ditt/deres valg i ikke motta.

Forøvrig synes jeg hele debatten er blåst ut av proporsjoner. jeg tipper at det er en konspirasjon bak det hele. 68-generasjonen, som nå har sikret seg sin fine pensjon og etterlatt smulene til oss, vil ha fokuset bort fra pensjon, og over på noe annet. Dessuten er de sikkert redde for at det skal bli så mange sykemeldte hjelpepleiere, at det ikke er noen igjen til å stelle dem. (Dette var en spøk, altså!)

Mer seriøst: Jeg skjønner ikke helt hvorfor AP er så på hugget mot sykelønnsordningen. De gikk jo til valg på velferd. Vi skal være glade for at det faktisk er mulig å være borte fra jobb når man er syk, uten at det får altfor store økonomiske konsekvenser. Og når sykefraværet ikke har økt noe særlig på 20 år, er fokuset helt feil. Da får de i stedet presentere problemet slik det er, da. "Vi har altfor mange viktige velferdsoppgaver å ta oss av (f.eks. stadig økende antall pensjonister), og ett sted må vi kutte, kanskje det går an å gjøre noe med sykefraværet?" Eller hvorfor ikke kutte i skolene, i barnehagene, i sykehjemmene, i helsesektoren, etc etc.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Bønna: Det er en forskjell på om du jobber redusert fordi du er for syk til å jobbe fullt, og om du jobber redusert fordi du ønsker mer tid og overskudd i hverdagen. Hvis det er slik at du har en sykdom som gjør at du har redusert overskudd, og at du, dersom du ikke hadde hatt sykdommen hadde kunnet jobbe fullt uten at det gikk utover familie og hverdag, så synes jeg det er feil av deg å jobbe redusert stilling uten å motta støtte. Jeg synes man skal være sykemeldt/ufør og motta støtte hvis det er det som er situasjonen. Men det er selvsagt ditt/deres valg i ikke motta.

Forøvrig synes jeg hele debatten er blåst ut av proporsjoner. jeg tipper at det er en konspirasjon bak det hele. 68-generasjonen, som nå har sikret seg sin fine pensjon og etterlatt smulene til oss, vil ha fokuset bort fra pensjon, og over på noe annet. Dessuten er de sikkert redde for at det skal bli så mange sykemeldte hjelpepleiere, at det ikke er noen igjen til å stelle dem. (Dette var en spøk, altså!)

Mer seriøst: Jeg skjønner ikke helt hvorfor AP er så på hugget mot sykelønnsordningen. De gikk jo til valg på velferd. Vi skal være glade for at det faktisk er mulig å være borte fra jobb når man er syk, uten at det får altfor store økonomiske konsekvenser. Og når sykefraværet ikke har økt noe særlig på 20 år, er fokuset helt feil. Da får de i stedet presentere problemet slik det er, da. "Vi har altfor mange viktige velferdsoppgaver å ta oss av (f.eks. stadig økende antall pensjonister), og ett sted må vi kutte, kanskje det går an å gjøre noe med sykefraværet?" Eller hvorfor ikke kutte i skolene, i barnehagene, i sykehjemmene, i helsesektoren, etc etc.

Ja, det er det jeg mener også. At dersom sykdommen gjør at du ikke fikser 100% jobb samt et minimum av familie og liv ved siden av, mener jeg man har rett på stønader, og skal motta dem.
Og så er det sånn at det kommer tøffere dager da også, og mindre tøffe. Sånn er det. Poenget med personer som har det slik jeg mener her, er jo at dersom man er i 100% jobb er absolutt alle dager til enhver tid hel uutholdelige. Det er ikke en periode hvor man kan ta seg sammen.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Bønna: Det er en forskjell på om du jobber redusert fordi du er for syk til å jobbe fullt, og om du jobber redusert fordi du ønsker mer tid og overskudd i hverdagen. Hvis det er slik at du har en sykdom som gjør at du har redusert overskudd, og at du, dersom du ikke hadde hatt sykdommen hadde kunnet jobbe fullt uten at det gikk utover familie og hverdag, så synes jeg det er feil av deg å jobbe redusert stilling uten å motta støtte. Jeg synes man skal være sykemeldt/ufør og motta støtte hvis det er det som er situasjonen. Men det er selvsagt ditt/deres valg i ikke motta.

.

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Ja, det er det jeg mener også. At dersom sykdommen gjør at du ikke fikser 100% jobb samt et minimum av familie og liv ved siden av, mener jeg man har rett på stønader, og skal motta dem.

Jeg tror det er veldig personavhengig det der: Hvorvidt man føler seg syk eller ikke når hverdagen blir tøff. Det noen bare vil kalle for sliten, vil andre helt sikkert oppfatte som sykelig sliten, ellers som et signal om at man bør sykemelde seg fordi man snart kan komme til å bli syk. Jeg synes ikke det er rettferdig når noen mennesker velger å jobbe redusert etter f.eks en fødselspermisjon og dermed får mindre utbetalt, mens andre (enten pga dårlig selvinnsikt eller griskhet) velger å begynne for fullt, møter veggen så det synger og er sykemeldt i lange perioder. Det sier seg selv at det siste alternativet er mer "lønnsomt" enn det første.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tror det er veldig personavhengig det der: Hvorvidt man føler seg syk eller ikke når hverdagen blir tøff. Det noen bare vil kalle for sliten, vil andre helt sikkert oppfatte som sykelig sliten, ellers som et signal om at man bør sykemelde seg fordi man snart kan komme til å bli syk. Jeg synes ikke det er rettferdig når noen mennesker velger å jobbe redusert etter f.eks en fødselspermisjon og dermed får mindre utbetalt, mens andre (enten pga dårlig selvinnsikt eller griskhet) velger å begynne for fullt, møter veggen så det synger og er sykemeldt i lange perioder. Det sier seg selv at det siste alternativet er mer "lønnsomt" enn det første.

jeg tenker omvendt, jeg da. At det ikke skal være meningen at man ikke skal kunne gjennomføre 100% jobb samtidig som man har familie, med mindre noe er galt!

[Hannah]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tror det er veldig personavhengig det der: Hvorvidt man føler seg syk eller ikke når hverdagen blir tøff. Det noen bare vil kalle for sliten, vil andre helt sikkert oppfatte som sykelig sliten, ellers som et signal om at man bør sykemelde seg fordi man snart kan komme til å bli syk. Jeg synes ikke det er rettferdig når noen mennesker velger å jobbe redusert etter f.eks en fødselspermisjon og dermed får mindre utbetalt, mens andre (enten pga dårlig selvinnsikt eller griskhet) velger å begynne for fullt, møter veggen så det synger og er sykemeldt i lange perioder. Det sier seg selv at det siste alternativet er mer "lønnsomt" enn det første.

Jeg ser hva du mener her, og er til dels enig. Er man "bare" sliten, så kan man f.eks søke om permisjon fra en del av stillingen sin en stund. Dette er jo noe som er veldig vanlig når man har små barn bl.a.

I andre tilfeller har man en kronisk sykdom, som gjør en sliten i utgangspunktet. Man har gjerne smerter som gjør at man sover dårlig osv. I disse tilfellene mener jeg det er klart at man skal få en kompensasjon for at man ikke orker/klarer å jobbe fullt. Nettopp fordi det er en sykdom som gjør at man ikke kan jobbe fullt, det er ikke livssituasjonen generellt. Hadde man ikke hatt denne kroniske sykdommen, så hadde man gjerne klart helt fint å jobbe fullt.

Her er det en stor forskjell mener jeg.

[United]

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor AP er så på hugget mot sykelønnsordningen. De gikk jo til valg på velferd. Vi skal være glade for at det faktisk er mulig å være borte fra jobb når man er syk, uten at det får altfor store økonomiske konsekvenser. Og når sykefraværet ikke har økt noe særlig på 20 år, er fokuset helt feil. Da får de i stedet presentere problemet slik det er, da. "Vi har altfor mange viktige velferdsoppgaver å ta oss av (f.eks. stadig økende antall pensjonister), og ett sted må vi kutte, kanskje det går an å gjøre noe med sykefraværet?" Eller hvorfor ikke kutte i skolene, i barnehagene, i sykehjemmene, i helsesektoren, etc etc.

[kie]

Nå fikk jeg lyst til å presisere litt her, siden jeg har delt at jeg har vært sykmeldt og siden de fleste vet at jeg har en stor familie. Antall barn har ingenting med min sykmelding å gjøre.

[kie]

Forøvrig: Jeg synes det er rart at flere gjerne mener at alle har en "plikt til å jobbe", "tenker sitt" om hjemmeværende og/eller deltidsarbeidende, er veldig opptatt av hvor dumt det er å gå i "kvinnefella" og gjøre seg til minstepensjonist. Og samtidig så bør man ta helseproblemer på egen kappe og gå ned i stilling?

Det er vel en "kvinnefelle" av dimensjoner, og her sitter oppegående damer og oppfordrer andre kvinner til å gå rett i den nærmest som et samfunnsansvar? Det henger ikke på greip.

[oslo78]

Kie: Kvinner ELLER menn bør gå ned i stilling dersom ikke hverdagslivet går opp. Alternativt må kvinner ELLER menn trappe ned på ting utenom jobb, hvor ryddig huset skal være, antall aktiviteter de og barna skal drive med, osv. Det er ikke samfunnets ansvar å betale meg for at jeg skal orke å følge opp tre barn på 3 forskjellige aktiviteter hver uke. Det er ikke samfunnets ansvar å betale meg for at jeg skal orke å vaske gulvene hver uke fordi jeg ikke trives ellers. Osv, osv. Det ansvaret må jeg søren meg ta selv. Orker jeg det - fint. Orker jeg det ikke, må jeg finne en annen løsning enn å sykemelde meg.

Er man derimot SYK (ikke sliten fordi det er for mye å gjøre), så er sykemelding og eventuelt uføretrygd riktig.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Forøvrig: Jeg synes det er rart at flere gjerne mener at alle har en "plikt til å jobbe", "tenker sitt" om hjemmeværende og/eller deltidsarbeidende, er veldig opptatt av hvor dumt det er å gå i "kvinnefella" og gjøre seg til minstepensjonist. Og samtidig så bør man ta helseproblemer på egen kappe og gå ned i stilling?

Det er vel en "kvinnefelle" av dimensjoner, og her sitter oppegående damer og oppfordrer andre kvinner til å gå rett i den nærmest som et samfunnsansvar? Det henger ikke på greip.

Her skjønner jeg ikke helt hva du mener? Jeg mener i høyeste grad at det kan være en større andel MENN som også reduserer stillingene sine når det er behov for mer tid til barna. Oftest vil det dog være kvinner som tjener har lavest inntekt, og dermed vil den økonomiske byrden bli minst hvis mamma jobber redusert.

Jeg har alltid forfektet at jeg synes det er viktig og avgjørende for samfunnet som helhet at kvinner deltar i arbeidslivet, at barn ikke har vondt av å gå i barnehage og tror på ingen måte at barn av hjemmeværende foreldre blir lykkeligere eller smartere enn andre. Jeg ser ikke helt hvordan DET er avvikende fra å mene at sykelønnsordningen ikke er ment som en generell støtteordning når man er i en livsfase som ikke går overens med en 100 % stilling?

Jeg har ikke tid til å lese hele tråden akkurat nå. Men opptatt av egen argumentasjon som jeg er så skriver jeg likevel.

Jeg har nettopp vært sykemeldt nesten et halvt år. Jeg opplevde det meget vanskelig å få noen hjelp til å bli frisk jeg altså. Det var standard kvinnesymptomer. Konsentrasjon, sliten til beinet, gråt hele tiden og sånn. Og ble sendt hjem med sykemelding på sykemelding og beskjed om å hvile. Det var nok bare stress. (Det var en sterk stressbelastning til stede også.)
Etter mange måneder viser det seg at jeg faktisk var syk. Og kan behandles for dette og gå på jobb igjen. Men selv da var legen lite villig til å starte behandling - sykemelding for en måned derimot - det sendte han i posten.

Det endte med privat helsevesen, behandling og nå tilbake i jobb. Håper det går bra - jeg er ihvertfall mye friskere.

Dermed lurer jeg på ettersom jeg har gravd litt: Hvorfor er ikke det første man gjør når folk er deprimerte og slitne og ikke greier livet sitt å rett og slett ta noen blodprøver? Mangel på vitamin D gir nemlig for eksempel sånne plager.

Og hvorfor kommanderes ikke rygg, nakke og andre muskelpasienter på trening? Opptrening med fysioterapi og dokumentert oppmøte bør få disse friske og i jobb fremfor smertefulle og gående hjemme.

Det må jo være et poeng å ta plagene på alvor og fikse det som fikses kan på de som tross alt kan bli friske også - ikke bare å sniktitte etter juksere?

[Michelle]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Dermed lurer jeg på ettersom jeg har gravd litt: Hvorfor er ikke det første man gjør når folk er deprimerte og slitne og ikke greier livet sitt å rett og slett ta noen blodprøver? Mangel på vitamin D gir nemlig for eksempel sånne plager.

Og hvorfor kommanderes ikke rygg, nakke og andre muskelpasienter på trening? Opptrening med fysioterapi og dokumentert oppmøte bør få disse friske og i jobb fremfor smertefulle og gående hjemme.

Det må jo være et poeng å ta plagene på alvor og fikse det som fikses kan på de som tross alt kan bli friske også - ikke bare å sniktitte etter juksere?

Så bra at du er bedre Mye takket være at du sto sånn på.
Jeg er enig i at ikke alle leger er ikke flinke nok til å ta diverse prøver/blooprøver ved tegn på depresjon. En kollega av meg fikk diagnosen fødselsdepresjon 1 år senere ble hun endelig tatt på alvor og det viste seg at det var lavt stofskifte. Ikke lang tid etterpå var hun slik som før.

Ang muskel og skjelett plager så er iallefall min erfaring at mange blir sendt til fysio, på opptrening eller til smerteklinikker samt diverse utredninger.
Selv har jeg vært gjennom hele denne runden og trent hos fysio i 8 år avbrutt av noen pauser.

[Katta]

Hillary: det er det andre problemet med symeldingssystemet. At de som har en diagnose (ikke kronisk stabilt syk, men hvor behandlingen tar tid) kun kan sykmeldes i ett år uavhengig av sykmeldingsgrad. Om du er 20% sykmeldt eller 100% spiller ingen rolle, tiden løper uansett. Jeg synes det burde være en form for regulering av sykepengedager som da kunne variere litt ut fra hva slags sykdom man får. Foreldrene til barn som får leukemi får pleiepenger i 3 år. På samme måte burde en voksen som fikk leukemi kunne sykmeldes til behandlingen var over. Hvis man da ser at sykdommen er gått over i en kronisk fase med kroniske problemer, må man da tenke mer varig støtte, men det burde absolutt være mulig å få sykepenger til man er gjennom kurativ behandling synes jeg.

[Michelle]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Hillary: det er det andre problemet med symeldingssystemet. At de som har en diagnose (ikke kronisk stabilt syk, men hvor behandlingen tar tid) kun kan sykmeldes i ett år uavhengig av sykmeldingsgrad. Om du er 20% sykmeldt eller 100% spiller ingen rolle, tiden løper uansett. Jeg synes det burde være en form for regulering av sykepengedager som da kunne variere litt ut fra hva slags sykdom man får. Foreldrene til barn som får leukemi får pleiepenger i 3 år. På samme måte burde en voksen som fikk leukemi kunne sykmeldes til behandlingen var over. Hvis man da ser at sykdommen er gått over i en kronisk fase med kroniske problemer, må man da tenke mer varig støtte, men det burde absolutt være mulig å få sykepenger til man er gjennom kurativ behandling synes jeg.

Nettopp. Dette har jo vært foreslått før. Utrolig at det ikke er gjort noe med.
Snakket med min venninne nå og hun går tilbake til jobb etter ny samtale med lege i dag og som du skrevf Om hun så velger å være Sm kun 20% eller i aktiv sm så vil dette telle som 100 når det er gått 1 år.

Å ha en slik sykdom innebærer også merkonstnader.

[kie]

Kanskje det ville være bedre med "aktivitetskrav" til legene som sykmelder istedet for enda mer på den sykmeldte? Altså at legene i større grad er forpliktet til å være aktive i forhold til at pasienten utredes, får behandling etc?

:har familiemedlem som har vært langtidssykmeldt av diverse årsaker/vondter uten at legen oppdaget at det var kreft som var årsaken før det antageligvis var for sent:

Og der viser jo Kanina også at det heller ikke der var hennes moral. Det var legen hennes som ikke sjekket henne grundig nok.

[Jessica]

Det Hillary nevner er et problem. Flere brystkreftpasienter jeg kjenner har havnet i et uføre da de ble syk og etterpå. Ei måtte jobbe hele cellegiftperioden, fordi hun hadde vært sykemeldt for noe annet før hun fikk brystkreft. Hun er enslig og har ikke råd til å gå ned på rehabiliteringspenger (66%). Ei anna måtte gå ut i full jobb rett etter ferdig kreftbehandling. Hun hadde ikke råd til å gå ned i lønn hun heller. Henne er jeg bekymret for. Hun er frisk fra kreften pr. idag, men er totalt utslitt og i dårlig form generelt. Hun burde ikke begynne å jobbe fullt enda. Det er flere slike eksempler. Det burde vært ordninger for de som blir behandlet over langt tid. Lymfekreftpasienter kan jo gå på cellegift i 1,5 år, slik jeg har skjønt.

Det å bli syk rammer på mange ulike måter, men bekymringen for økonomien er tøff å slite med i tillegg.

[Ru]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Men det fungerer vel ikke sånn nå heller? Iallfall ikke i IA-bedrifter. Der er det ganske strenge krav til oppfølging og rutiner. Både fra arbeidsgiver, lege og NAV. Det er også krav ift at man må prøve ut i aktivitet etter 8 uker etc. Man har møter med leder med jevne mellomrom, man har dialogmøter etc. Dessuten kan jo ikke en lege sykmelde 1 år i gangen heller.

Med fare for å komme seilende inn på et bananskall;

Strenge krav? Jommen sa jeg smør. Jeg har opplevd flere tilfeller der enten jeg eller kollega var sykemeldt langt utover 8 uker, uten at det skjedde en dritt fra hverken arbeidsgiver eller NAV sin side. Det er tydeligvis ingen konsekvenser om man ikke følger denne ordningen. Og dette var i en IA-bedrift av de store.


Jeg hørte denne Mehlum på radioen, og da sa han som følger:
Det er et problem at av alle de som sykemeldes fordi de møter veggen, så er det et fåtall som trenger sykemelding. De som derimot trenger det aller mest, er som regel de som rett og slett ikke har råd til å gå sykemeldt; de jobber i små stillingsprosenter i tunge yrker etc.

(Fritt etter hukommelsen.)

Nuh må jeg løpe, men jeg skal svare mer senere.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Lille Ru, her.

Med fare for å komme seilende inn på et bananskall;

Strenge krav? Jommen sa jeg smør. Jeg har opplevd flere tilfeller der enten jeg eller kollega var sykemeldt langt utover 8 uker, uten at det skjedde en dritt fra hverken arbeidsgiver eller NAV sin side. Det er tydeligvis ingen konsekvenser om man ikke følger denne ordningen. Og dette var i en IA-bedrift av de store.

Her er det iallefall ganske strenge krav. Og om de ikke blir fulgt kan den som er sykmeldt risikere å miste utbetaling av sykepenger.

[Jessica]

Da jeg var gravid med andremann var jeg slik at jeg fikk ikke sove om natten. Jeg kunne sove noen få timer sammenhengende. Da jeg våknet var jeg fortsatt trøtt og sliten. Men jeg jobbet og jobbet i full stilling og vi hadde ei jente fra før som var litt over året. Tenkte ikke på å sykemelde meg. Jeg sa til legen at jeg slet veldig, men hun var ei som ikke sykemeldt uten hun var veldig sikker på at det måtte til.

Da jeg var 5 måneder i svangerskapet brøt jeg helt sammen. Jeg ble sykemeldt i ei uke og så ei uke til. Så var jeg sykemeldt gradert ei eller to uker til. Vi hadde det tøft på hjemmeplan med nybygd hus som det var masse feil og mangler på. Kjempet mot en advokat og måtte til slutt engasjere en egen advokat. Dette pågikk mens jeg var gravid. Jeg var totalt utmattet pga det også.

Da mellomste ble født fikk jeg et barn som ikke ville sove natt eller dag. Han kunne duppe av i 20 minutter og så sutret han. Jeg tror selv at det var pga at jeg slet som jeg gjorde i svangerskapet, men vet ikke. Jeg utviklet fødselsdepresjon og tenkte tanker jeg aldri ville sagt til noen....

Det er greit at å være gravid er selvvalgt, men graviditet påvirker på så mange måter. Selvom en selv har vært heldig og klart å jobbe hele svangerskapet så kan man ikke sammenligne og dermed konstantere at alle andre kan det. Ved å presse gravide som sliter for hardt så kan det gjøre starten med det nye barnet langt mer slitsomt enn dersom mor hadde vært uthvilt og i god form før fødselen.