Hvorfor falt du for din partner?

Roy og Rypejegerne prøvde seg jo med ei låt på det der. "Bare hold kjeft og kyss meg". Fra cd ved navn Rundbrennerne.

Det var gjengen sin.

[Ullsokk]

Jeg møtte han sa jeg var 18. Hadde blitt spleisa med x-antall kamerater av venninners kjærester og var lut lei hele maset. Så jeg sa klart ifra til alle venninner at nå var det nok. Jeg nektet å sitte å småprate med gutter jeg ikke hadde en døyt til felles med. Og da dukket han opp . Han var kjekk, småfull og veldig lett å prate med. Han fikk meg til å le og det gjør han 12 år etter også.

(Og i 2011 skal vi endelig gifte oss! Vi måtte bare bli ordentlig kjent først . )

[Balut]

Kroppen

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Balut, her.

Kroppen

Faller man virkelig for kropper? Faller for et annet menneske fordi hun/han har så herlig kropp?

Jeg kan tenne og sikle og sånn over fine kropper, men å falle for noen pga kroppen deres tror jeg er helt umulig for meg.

For meg er å falle for litt likt som å forelske seg i.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Balut, her.

Kroppen

Og nå ser jeg at du virkelig er like ordknapp i de andre innleggene dine også.
Du må være en mann (gutt?).

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Faller man virkelig for kropper? Faller for et annet menneske fordi hun/han har så herlig kropp?

Jeg kan tenne og sikle og sånn over fine kropper, men å falle for noen pga kroppen deres tror jeg er helt umulig for meg.

For meg er å falle for litt likt som å forelske seg i.

:dulter:

[Matilda]

Da jeg først traff ham var han bare skummel. Så blei vi bedre kjent og etter hvert gode venner, og jeg fant ut at han hadde fin humor og glimt i øyet og at han gikk an å tulle med. Han gikk an å snakke med og diskutere med også, og jeg kunne være meg selv sammen med ham. Jeg falt vel enda mer for ham da jeg så ham hjelpe et lite barn med å finne is i isdisken - han hadde ikke helt slått meg som en som gidder å snakke ordentlig til unger før det. (Jeg har aldri kunnet fordra folk som snakker til barn som om de er små og dumme nemlig, bare fordi de tilfeldigvis er litt kortere og ikke har levd like lenge som oss andre.) Han liker forresten å erte meg for den episoden ennå, og påstår at det var da jeg fant ut at jeg ville ha barn med ham. Det er vel ikke helt sant, men i ettertid har han jo vist seg å være en omsorgsfull fyr, så der synes jeg jeg vurderte ganske bra.

[-ea-]

........

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Nå sa jo ikke vedkommende noe om kroppen, bare at det var kroppen, liksom.

Jeg er litt der akkurat i dag, jeg også, kjenner jeg. Tror jeg er i ferd med å falle for en kropp. Ikke for at den er modellpen eller atletisk eller slank eller noe. Men fordi den også har et morsomt hode og et godt indre og varme hender, og fordi min kropp reagerer veldig positivt på den, så håper jeg på en happy ending her....

Krysser fingrene for en happy ending.

Jeg faller ikke for kropper, jeg faller for morsomme personer. De gangene jeg har blitt betatt av en mann så er det fordi han får meg til å skoggle. Og menn som får meg til å le er per def pene .

Dvs jeg har falt for en kropp/ansikt en gang. Og den dag i dag synes jeg at akkurat denne fyren er ualminnelig lekker å se til (han har til og med blitt hyggelig på sine gamle dager!). Men han er regelen som bekrefter unntaket mht hva som gjør en kropp attraktiv.

Jeg er en enmannskvinne, har vært sammen med han jeg deler avis med i 18 år snart. Trofast som få. Men jeg må innrømme at jeg nå og da småfaller for andre menn okke som. Ikke sånn men mer sånn . Og det kun fordi de får meg til å skrattle mye, og ofte.

Humor er sexy .

Ble ikke kvitt han, så da fikk han heller bare bli.
Neida, ikke helt slik. Han kom på besøk, og etter det var vi mer eller mindre sammen hele tiden. Jeg var skeptisk i en måneds tid, men han ga seg jo ikke, og klarte å overbevise meg.
Han er morsom, omtenksom, arbeidssom og ærlig, og han har et utrolig pågangsmot. Gir seg ikke før han får til ting. Han er han aldri sur. Kan bli sint, men fort opp og fort ned igjen, og ber gjerne om unnskyldning om han har vært urimelig. Dessuten kan han bake

[vixen]

For en trivelig tråd! Vi møttes på byen i grisefylla for fire år siden. Jeg var i hovedstaden på intervju og gikk ut sammen med en venninne på kvelden. Ehemm... våknet opp med den mannen jeg møtte, men måtte løpe for jeg skulle rekke toget hjem. Han ringte etter noen dager faktisk, men jeg var jo femti mil unna. Fikk jobben og flyttet nedover. Uka etter vi møttes ute på byen første gangen så møttes vi igjen. Siden det har vi egentlig vært sammen. Første gangen han kom på besøk så kom han syklende med vaffelrøre på termos

Han var nok den som jobbet mest for det. Veldig glad for det idag! Han er snill, omsorgsfull, smart, "ser meg" og vi kan snakke sammen om alt. I løpet av de fire årene har vi kjøpt bolig to ganger, flyttet nærmere "hjem" , fått junior og giftet oss. Han er glad i å reise og en skikkelig skravlekaspar. Lenger oppe i tråden så jeg noen disse "myke menn". Hehe. Jeg har alltid falt for slike menn jeg (eller ikke da jeg var tenåring da men) Vi møttes i voksen alder og da gikk ting rimelig fort siden vi begge kjente oss selv ganske godt og var sikker på hva vi ville.

[ming]

Koselige tråden!

Hvorfor jeg falt for mannen? Han spilte jo gitar i revy-bandet, jo!!!

Og så var han laid-back og kul og smart og litt mystisk. Jeg ble sjarmerende (velger jeg å tro) småfull og lite beskjeden på premierefesten, pluss at en felles kompis nok dyttet oss litt i riktig retning, og vips var det gjort. Han var forresten ikke så veldig mystisk like vel, når alt kom til alt, men veldig snill, hensynsfull, reflektert og bestemt. Han ga meg passe motstand og passe medhold, og vi kunne skravle hele natta.

Vi flyttet også sammen alt for fort. Han sov hjemme hos seg selv hele én natt etter at vi ble sammen, og etter tre måneder leide vi oss leilighet sammen (hybelen min ble litt for liten til gitarene og forsterkerne jeg fikk med på kjærestelasset). Det har gått helt fint, på tross av overilt sammenflytting.

Nå ble jeg skikkelig sentimental og mimrete her. Det er faktisk straks 12 år siden nå!

[Dronningen]

Jeg har aldri vært opptatt av kropp/utseende som faktor for tiltrekning. Det handler mer om sjarm, egenskaper, selvtillit, ja en totalitet. Da jeg gikk på ungdomsskolen/vgs. og ikke ante opp/ned på en gutt, så var det noen avstandsforelskelser basert på kun utseende. Men når jeg tenker på det i dag så virker det helt absurd egentlig, for jeg kunne aldri vært sammen men noen av sånne årsaker hovedsaklig.