Hvem var du på videregående?

[Flubby]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Det må jo i så fall være de selv som anså seg som kule. Jeg ville neppe gjort det, verken da eller nå.

Jeg vet ikke, det virket på meg som om det var en mengde folk som sirklet rundt disse og forsøkte å innynde seg med dem med mer eller mindre hell, så jeg tror nok de sånn generelt ble ansett som populære.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Jeg har grublet litt jeg også, mens jeg har lest innleggene her, og sånn er det for meg også. Bortsett fra de nærmeste vennene og et par som jeg har hatt sporadisk kontakt med de siste årene er klassen bare en grå masse for meg i dag, og jeg kan ikke huske at jeg oppfattet noen som kule eller populære. Det er dog godt mulig at noen oppfattet seg selv sånn, og andre kan godt ha gjort det også. Jeg tror rett og slett ikke jeg var interessert nok til å få det med meg; følte meg sååå mye voksnere enn de andre fordi jeg hadde vært et år i utlandet og var eldre enn dem og i tillegg hadde kjæreste som var "ordentlig" voksen (som i ferdig med utdanning og i jobb, med eget hus og bil). I tillegg trivdes jeg ikke særlig i klassen og savnet dem jeg gikk sammen med før jeg dro til USA. De to siste årene ble derfor bare en mellomstasjon for meg på vei mot høyere utdanning i Trondheim. Det var fine år, det!

Uttrykket "de kule" har alltid fått meg til å fnise litt - både som tenåring og nå som voksen. Jeg har alltid hatt mange venner både på skolen og gjennom ulike fritidsinteresser og jeg har alltid blitt dratt mot folk ut fra hvilke egenskaper de har (humor, selvstendghet, oppegåendehet, empati) og graden av kulhet har alltid vært helt irrelevant.

Årene på vgs var deilig fordi det var så befriende å komme til en stor skole med nesten 1000 elever - jeg følte meg voksen og friiii. Men jeg trivdes ikke noe særlig i klassen - noen av klassekameratene var hyggelige og voksne, men klassen var preget av en ungdomsskoleånd og de som så på seg selv som "kule" var ikke så veldig kule i mine øyne. Jeg var veldig misunnelig på venninna mi som gikk i en klasse der alle de voksne, hyggelige, trygge og politisk engasjerte guttene var - i en slik klasse hadde jeg hatt det som plommen i egget.

Nå som jeg jobber som lærer i vgs er det veldig interessant å observere de ulike sosiale rollene. Jeg har ofte samtaler med utilpasse elever hvor jeg forteller dem at livet i klasserommet er en helt egen boble og at om de ikke passer inn der, så er det bare en liten parantes i den store sammenhengen - den virkelige frihetsfølelsen begynner når man blir ordentlig voksen og velger utdanning/jobb/bosted/venner helt fritt etter egne interesser og personlighet.

[Mani]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Jeg har grublet litt jeg også, mens jeg har lest innleggene her, og sånn er det for meg også. Bortsett fra de nærmeste vennene og et par som jeg har hatt sporadisk kontakt med de siste årene er klassen bare en grå masse for meg i dag, og jeg kan ikke huske at jeg oppfattet noen som kule eller populære. Det er dog godt mulig at noen oppfattet seg selv sånn, og andre kan godt ha gjort det også. Jeg tror rett og slett ikke jeg var interessert nok til å få det med meg; følte meg sååå mye voksnere enn de andre fordi jeg hadde vært et år i utlandet og var eldre enn dem og i tillegg hadde kjæreste som var "ordentlig" voksen (som i ferdig med utdanning og i jobb, med eget hus og bil). I tillegg trivdes jeg ikke særlig i klassen og savnet dem jeg gikk sammen med før jeg dro til USA. De to siste årene ble derfor bare en mellomstasjon for meg på vei mot høyere utdanning i Trondheim. Det var fine år, det!

Jepp der har du meg også bortsett fra at det var folkehøgskole jeg hadde drevet med i mellomtiden. Det var helt uaktuelt for meg å se to ganger på noen av guttene i klassen og jeg fikk meg også voksen kjæreste som var i arbeid. Jeg festet med mye eldre folk og lånte kjæresten min sin bil på skolen. Muligens også derfor det ikke falt meg inn at noen skulle være så kule av de i klassen min, for meg var deihvertfall ikke det.

[Retz]

Ikke bare klarte jeg å vri meg unna ungdomsskolen, jeg satte aldri mine bein på videregående heller. Ikke før mye, mye seinere da jeg innvilget meg et år for å få unna de fagene jeg trengte for å søke et høyskolestudium.

Så hvilken klisje blir jeg da? Drop out'n?

[Zip]

Jeg var gankse stille og beskjeden og middels skoleflink, godt likt av lærere. Hadde mange venner og var populær blandt gutta. Var på endel fester og ble sammen med en som var 4 år eldre og var mye på fest og diverse ting...!. Flytta sammen med han en periode men det ble slutt etter to år. Flytta hjem. Ble etterhvert sammen med min nåværende mann.

[Elise]

Sendte lapper, ja? Jeg og kameraten min gikk til slutt over til å skrive alt ned i en bok, som jeg jaggu tror jeg har enda. Hva skulle vi ellers gjøre, da? Følge med?


Mobbingen var helt borte på vgs der jeg gikk. Alle mobberne gikk på en annen skole, enten på hasj og brekk (maskin og mekanisk) eller kjemi og prosess. I tillegg var det så mange flere elever enn på ungdomsskolen, at de som tidligere hadde vært ensomme mobbeoffere fant sin tilhørighet hos en gruppe elever med like interesser, eller hvordan man skal si det. Begge brødrene mine ble endel plaget på ungdomsskolen, men det falt helt vekk på vgs. Der var det greit å elske de sære tingene de elsket, fordi de ikke var alene om det lenger, og fordi ingen utenforstående gadd å bry seg om de.

[-ea-]

Opprinnelig lagt inn av Retz, her.

Så hvilken klisje blir jeg da? Drop out'n?

Hm, enten det ja, eller skal jeg driste meg til å antyde at ungdomsskolen ikke fantes da? :dukker og løper:

[Kokosrull x]

En ganske så usikker og sjenert jente, som ikke trodde hun hadde noe som helst å stille opp med. Sa ingenting i timene, for det som kom ut ville sikkert være fryktelig dumt likevel.

Jeg ante ikke hvem jeg var. Følte meg så annerledes, og stakk meg ut ved å være veldig høy allerede fra 12-års alder. -Helt forferdelig for en som bare vil forsvinne i mengden.

Så jeg havnet i "restegjengen" med en blanding av nerdejenter, kunstnere og innvandrere som ikke kunne så godt norsk. Godhjerta jenter, men jeg følte meg ikke hjemme der heller siden jeg verken var kunstnerisk eller belest. Jeg spilte i korps og elsket det uforpliktende samværet, og elsket å sitte på rommet mitt og skrive til ørtogfjerti brevvenner. Der kunne jeg øse ut alt som var inni meg av underfundigheter, tanker, humor - og intelligens. For jeg var ikke dum, jeg bare ante ikke hvor jeg passet inn. Og da er det umulig å konsentere seg om skolen. Lære om historie? Lære om hvem kjente folk var? Jeg visste jo ikke engang hvem jeg selv var.

MEN - jeg hadde én bestevenninne oppi alt dette, vi hang sammen i tykt og tynt, og er nære venner fremdeles. Vi var også ute og festa omtrent hver helg, for jeg oppdaga at jeg turte å snakke med folk i fylla. Alle vet jo hvor vellykka det er.... :-P Oppdaget også at jeg hadde ganske så draget på gutta, men turte ikke noe mer enn å kline i fylla. Turte ikke ha kjæreste, da ville han jo oppdage hvor lite annet enn utseende jeg var.

Kunne fortsatt og fortsatt. Tiår senere fant jeg ut hva som feilet meg:
Jeg var (og er!) INTROVERT!

Men ikke lenger en sjenert en!!

[Cumulus]

Jeg var sinnsykt jålete. Masse sminke, tupert hår, miniskjørt og høye støvletter. Veldig frekk i kjeften, høy av selvtillit og tøffere enn toget.... hadde ingen politiske menineg, var null interressert i fag og skulka mye. Hadde aldri kjæreste på skolen. I 1.gym hadde jeg en kjæreste fra en annen by, som jeg dro og besøkte. Han var det peneste jeg noengang hadde sett. nHan hadde lyst halvlangt hår med tøff sideskill og store brune øyne og Monclair-jakke. Han dumpa meg etter kort tid, og kjip var han også....

Jeg har forandret meg så mye at ingen kjente meg igjen på reunion-festen for litt siden.... nå er jeg meget politisk engasjert, har 8 års universitetsutdannelse og bruker omtrent aldri sminke. Men LITT jålete er jeg fortsatt.

[Blondie]

Jeg var stille og sjenert, usynlig og veldig opptatt av gode karakterer. Til forskjell fra barne- og ungdomsskolen hadde jeg en venn å henge med på videregående, det utgjorde allverdens forskjell.

[goldnugget]

Jeg var ekstremt opptatt av trening. Jeg trente 2 ganger om dagen - før og etter skolen. I sesongen var jeg med i konkurranser i helgene. Jeg ble god på disponering av tiden min og effektiv med lekser. Jeg møtte alltid forberedt og fikk gode karakterer.
Jeg var forelsket hele tiden og var sammen med ganske mange i løpet av videregående. Jeg hadde fint lite tid til dem da - uten at det gjorde spesielt mye......Jeg tror gutta syntes det var kult at jeg var god i idrett.
Jeg var egentlig ganske sjenert, men siden jeg hadde endel gutte-venner så fikk jeg innpass hos de "kule".
Jeg er ganske lik nå, men i moderate mengder

[lalill]

Eg var venninna! Eg hadde to kule venninner, som skaffa meg innpass på dei "rette" festane. Det var til tider litt vanskelig å balansera ønsket om å få ok karakterar, og dei stadige ulukkelege forelskingane.

[mkj]

Jeg var nok ganske anonym på sett og vis. Ikke kul, ikke soss og ikke freaker. Bare var der. Jeg hadde kjæreste og etter hvert samboer og knyttet ikke sterke vennskapsbånd på videregående.

Var flink på skolen, men det var alle på min skole, så mange var flinkere enn meg, særlig i norsk. Der var jeg mer middels +.

Når jeg ser dette nå så så jeg jo dønn kjedelig ut, og det var jeg sikkert også. Men da som nå var jeg nok ganske skravlete og har var ikke redd for å ta ordet i klassen og kommentere og diskutere.

[Cuyahoga]

Vet ikke.

Jeg tror i ettertid jeg var mer populær enn jeg oppfattet det som da, egentlig. Jeg hadde mange gode venner, og hadde mye moro. Jeg bodde på hybel fra jeg var 15 og husket at jeg (nok med god grunn) følte meg litt mer voksen enn de av klassevennene mine som bodde hjemme.

Jeg spilte forresten i korps, besøkte biblioteket minst en gang i uka og fikk toppkarakterer, men aner ikke om det plasserte meg i nerdekategorien. Jeg tror ikke det, men jeg har aldri hatt gode antenner på sånt (er oppriktig lite opptatt av hva andre synes om meg).

[gnuri]

Jeg passet ikke sammen med noen av de andre jentene.
I klassen var det en sterk kristen gjeng som jeg yndet å kverulere med, en gjeng med skikkelig doller som jeg foraktet intenst, og noen skikkelig kvinnesaksdamer som jeg iakttok med forbauselse. Selv satt jeg helt bakerst sammen med bare gutter

[Hobbes]

Å, videregående var helt fantastisk befriende for meg. Jeg var nok ingen "viktig" person, ikke spesielt poppis, men ikke upopulær heller. Jeg traff en av de populære fra engelskklassen (lurer på om ikke han var russepresidenten eller noe?) her om dagen, og han husket nå hva jeg het etter ti år. Så helt usynlig var jeg jo ikke. Men jeg kom fra et helvete i tre år på ungdomsskolen, droppet bagasjen min, var akkurat den jeg var og ble akseptert for det. Jeg hadde en fast gjeng jeg hang med, og vi var vel kanskje litt utskudd alle sammen? På russebilen var vi ni stykker, ingen med samme kulturelle opprinnelse eller religøse ståsted omtrent.

[Serafin]

Jeg tror ikke noen fra videregåendeklassene mine engang husker meg.

Så mye gjorde jeg ut av meg.

[Erica]

Jeg var en skoleflink rolig jente som slett ikke var i poppis-gjengen. Min vennegjeng var de skoleflinke og seriøse.

Jeg møtte en som gikk i klassen min ett av årene for litt siden, og det første han sa var: Jeg husker deg, det var du som var så flink i matematikk det! Så det var jeg vel også, hun som var så flink i matte. Men dét omdømme kan jeg leve med.

[GinaK]

Jeg var utrolig lite skolemoden så jeg hadde noen roteår og begynte på vg da jeg var 20.
Ingen hjemme maste på meg om å gå på skolen heller så dette var noe jeg måtte finne ut av selv så det tok noen år å våkne!
Jeg jobbet i bank og skulle egentlig få dekket skole på Treider men så kom bankkrisa til påske i 1990. *knirk*
Så da rakk jeg akkurat å si opp jobben, få en halv årslønn i sluttpakke, og søkte offentlig skole. Det var lurt.

Siden jeg var 5 år eldre så var jeg nok først den hurpa som synes alle var såååå barnslige men så tenkte jeg meg litt om og vi begynte å være litt sammen på ettermiddagene. Og da ble det mye bedre å gå på skolen også.
Hadde det veldig gøy med de fleste i klassen. Lærerene var også veldig ålreite.
Jeg var veldig klar for å gå på skolen og var litt populær blant lærerene fordi jeg hadde de aller fleste prøvene riktig og de brukte mitt svar som fasit, særlig i regnskap og bed.øk. Det var litt stas.
Jeg var ganske flink i alle fag, fordi jeg var litt eldre og veldig klar for å gå på skolen og skjønte at det var lurt å følge med og jeg øvde masse til prøvene..

Jeg jobbet på bensinstasjon så og si hver eneste helg + hver fredager så jeg tjente greit med penger og hadde god råd.
Jeg hadde egen bil og de fleste ville sitte på hjemover så jeg var vel litt populær sånn sett...
Men jeg vanket ikke veldig mye sammen med de i klassen, siden jeg hadde mine egne venner å være sammen med. Var med på en russebuss, som stod i mitt navn siden jeg hadde lappen og hadde opparbeidet meg litt forsikringsbonus. Var med på noe russefeiring, de største arrangementene, men skylte litt på jobbingen. Gode minner fra de årene.

[Tangina]

Den frikete, loppemarkedssvartkledde jenta bakerst i hjørnet med for mye svart øyensminke og alt annet fore enn å følge med i timen. Hadde skinnsekk med peacemerke med masse skriblerier på: dikt av Jan Erik Vold, sitater av John Lennon, La elva leve!, artistnavn som Nina Hagen, DePress, Kjøtt osv. Ikke spesielt populær og full av flåsete kommentarer. Var egentlig smart men ga f*** i skolen, gjorde aldri lekser og slutta etter 2. klasse.