Fjerner kontantstøtten for toåringer

[Milfrid]

Irma, jeg er for barnehager og det må vel være full barnehagedekning også. Om folk har barna sine i barnehage eller ei bør være opp til dem, men om man velger å ikke ha dem i barnehage, så bør der være noe de tar på egen kappe.

Jeg synes derimot ikke barnehage bør være et gratis tilbud for andre enn dem som av ulike grunner bør ha barna i barnehage. Eller som har så dårlig inntekt at utgiftene til barnehage blir uforholdsmessig store. Alle vi andre synes jeg bør betale barnehagen selv. Dvs, jeg mener ikke vi skal betale de reelle utgiftene, det er helt ok at det er subsidiering av barnehageplasser. Men det bør være like betingelser både for private og offentlige barnehager, og det bør være mulig å drive en barnehage og tjene på det (as in ikke bli rik men ha er levebrød av det).

Så nei, jeg er ikke blant dem som mener der ikke bør være full barnehagedekning. Jeg er heller ikke blant dem som mener at man automatisk kan si at en 1-åring ikke har noe i barnehage å gjøre. Jeg synes at man skal ha full valgfrihet mht om barnet skal være i barnehage eller ei. Og at man ikke skal få betalt om man velger å ikke ha barnet i barnehage. Det er i mine øyne helt ok at de som har barn i barnehage får noe de som velger å ikke ha barn i barnehage ikke får, altså at det ikke må kompenseres for ved en kontantstøtte. Det er helt ok at samfunnet ønsker begge foreldre i arbeid, og belønner økonomisk de som velger i tråd med dette.

Men jeg er ikke for en obligatorisk barnehage, der staten bestemmer at alle barn skal gå i barnehage.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Men jeg er ikke for en obligatorisk barnehage, der staten bestemmer at alle barn skal gå i barnehage.

Og det er det de gjør ved å fjerne kontantstøtten. Nå er det bare de aller rikeste som har mulighet til å velge hvor barna skal være.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Og det er det de gjør ved å fjerne kontantstøtten. Nå er det bare de aller rikeste som har mulighet til å velge hvor barna skal være.

Alle barn gikk definitivt ikke i barnehage før kontantstøtten. Tvert imot, den selvfølgen man tydeligvis ser barnehageplass som i dag, var overhodet ikke der da jeg fikk min eldste. Da fikk jeg spøkefull beskjed av kollegaer da jeg var lykkelig over barnehageplassen om at jeg ikke burde snakke for høyt om det - det måtte jo være noe galt med oss når vi fikk barnehageplass.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Og det er det de gjør ved å fjerne kontantstøtten. Nå er det bare de aller rikeste som har mulighet til å velge hvor barna skal være.

Tull og tøys! Jeg kjenner flere som er langt fra rike som har valgt å være hjemme med barna sine. Men selvfølgelig har de måtte gjøre en del valg for å få det til. De har ikke eneboligen og kjører ikke rundt i fet ny bil osv. Selvfølgelig kan man være hjemme om man prioriterer, selv uten fet lønnspose.

Men om man prioriterer enebolig osv, så går det ikke. Ser det samme med et vennepar her i USA. De må sende ungen i barnehage når hun er tre mnd fordi moren må tilbake i jobb. Hadde de valgt å beholde den gjeldsfrie )men en god del mindre, dog med tre soverom og to bad) eneboligen de hadde før, så kunne hun vært hjemme et år (slik hun ønsker).

Så ja, man kan være hjemme, men nei, man kan ikke få både i pose og sekk.

Kontantstøtten har for mange negative sider mht barn som burde vært i barnehage til at den lar seg forsvare. Selv om mitt hovedargument er at jeg ikke synes det er statens oppgave å betale for at foreldre skal gå hjemme med ungene sine.

[rine]

Tull og tøys? Vi valgte bort mye for å være hjemme med kontantstøtte, vi, siden jeg tjente _litt_mer enn 3500 i mnd. Ingen ferie, ingen dyr bil, veldig lite klesskjøp og ingen restaurantbesøk i hele den perioden. Hvis vi skulle klart det uten kontantstøtte, måtte vi solgt huset, (som heller ikke er dyrt og stort) og flyttet inn i en hytte eller noe i den dur.

[Zulu]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Kontantstøtten har for mange negative sider mht barn som burde vært i barnehage til at den lar seg forsvare.

Men vil foreldrene til disse barna skaffe seg en jobb og sende barna i bhg dersom kontantstøtten blir borte? Er ikke problemstillingen ofte mer sammensatt enn som så? Det vil fortsatt være mer økonomisk gunstig å ikke benytte seg av bhgplass dersom forelderen ikke vil/kan jobbe likevel.

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Selv om mitt hovedargument er at jeg ikke synes det er statens oppgave å betale for at foreldre skal gå hjemme med ungene sine.

Men de fleste av oss mener det er statens oppgave å betale for at foreldre skal gå hjemme med ungene sine det første året (ca). Hvorfor blir det plutselig prinsipielt radikalt annerledes når barna fyller ett? At det ikke er økonomisk forsvarlig å gi full lønnskompensasjon utover det første året, er fullt forståelig, men kontantstøtten er jo ikke i den ligaen.

[veobra]

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

Men vil foreldrene til disse barna skaffe seg en jobb og sende barna i bhg dersom kontantstøtten blir borte? Er ikke problemstillingen ofte mer sammensatt enn som så? Det vil fortsatt være mer økonomisk gunstig å ikke benytte seg av bhgplass dersom forelderen ikke vil/kan jobbe likevel.

I deler av Oslo (kanskje hele?) er det gratis kjernetid i barnehager for 4- og 5-åringer. Det synes jeg er et meget viktig grep for å få en god del av barna som trenger det i barnehage. Barn som i stor grad har vært hjemme med mor. Argumentet er norskopplæring av disse barna og det har vist seg å fungere veldig bra.

Er jeg med i "de aller rikeste" nå?

Sånn så det er sagt: Om man tar en normal nettolønn, trekker fra reiseutgifter, barnehageplass og legger på fem laken i kontantstøtte så er gapet opp til å kompensere for resten av inntektstapet ikke større enn at de fleste burde klare å spare opp en sånn sum i løpet av svangerskapet eller noe i den duren. Ihvertfall de fleste på fp, vil jeg mene, sett ut fra hva folk ser ut til å ha å gå på i økonomitrådene.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Er jeg med i "de aller rikeste" nå?

Sånn så det er sagt: Om man tar en normal nettolønn, trekker fra reiseutgifter, barnehageplass og legger på fem laken i kontantstøtte så er gapet opp til å kompensere for resten av inntektstapet ikke større enn at de fleste burde klare å spare opp en sånn sum i løpet av svangerskapet eller noe i den duren. Ihvertfall de fleste på fp, vil jeg mene, sett ut fra hva folk ser ut til å ha å gå på i økonomitrådene.

... eller shoppingtrådene. Men nå skal det sies at det jo er en tendens til at det er de bemidlede som helst svarer i denslags tråder.

[Milfrid]

Forresten, hvorfor ser det ut som om du har sitert Irma når det var meg du siterte?

[Irma]

Jeg lurte også på hvor jeg hadde skrevet det rine siterte, men orket ikke lese hele tråden for å sjekke.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg lurte også på hvor jeg hadde skrevet det rine siterte, men orket ikke lese hele tråden for å sjekke.

Jeg er temmelig sikker på at det var jeg som skrev det.

[Milfrid]

Kanskje vi skal definere hvem "de rikeste" er? Hvem er "de rike" som har råd til å være hjemme uten kontantstøtte, og hvor "fattig" må man være for å bli tvunget til å ha barn i barnehage?

Jeg for min del tror ikke nødvendige det er sammenheng med hvor rik man er og h or mye man shopper. Hadde det vært tilfelle, hadde det sannsynligvis vært atskillig flere med økonomiske problemer i landet vårt (for å ikke snakke om in the land of credit vard dept...)

[Milfrid]

...så kanskje bør man ikke kjøpe seg enebolig før man får barn, om det gjør at man ikke kan velge å være hjemme et år ekstra med barn? Sånn tenker jeg i alle fall. Men det er så typisk norsk at man skal ha alt på en gang: enebolig, ny bil, ny sofa, siste mote både til seg selv og ungene, sydenfeie en gang i året (de som ikke har råd til det er jo fattige. ). Osv, osv. Vi lever i et fantasitsk forbrukersamfunn! Det er bare å huske til ane til da vi var små selv. Noen av oss hadde hjemmeværende mødre, helt uten å være rike. Det var overhode ikke noe fett liv. Man hadde ikke sjokolade og brus hver uke, Donaldblad vanket det en gang hvert skuddår. Man hadde gjlost og fårepølse i kjøleskapet, juice var til spesielle anledninger. Mor sydde klærene, og man hadde ikke klesskapet fullt. Man hadde en bil, man dro ikke til Syden på ferie. Osv osv.

Nå er holdningen at det å få barn ikke skal koste oss særlig mye, og vi skal kunne ha de godene foreldregenerasjonen vår først fikk råd til etter år med en gang vi er ferdigutdannet.

Vel, det betyr at begge må jobbe. Om ikke begge må jobbe må det omprioriteres. Vi kan ikke forvente at staten skal bidra til kalaset. Synes jeg.

Når i alle dager vokste du opp, Mindy?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Når i alle dager vokste du opp, Mindy?

På 70-tallet. Med en far i statens vegvesen og en mor som var hjemme til jeg var 7-8 år. Det var overhode ikke fett. Men vi endte opp i enebolig til slutt. Og med en mor som jobbet (mens lillesøsteren min var hos dagmamma).

[apan]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Når i alle dager vokste du opp, Mindy?

Når vokste DU opp? Jeg kjenner meg også igjen i alt Mindy beskriver. Mamma var hjemme til jeg var 10 år, hun sydde klær til oss og kjøpte på salg, vi campet alle ferier og ventet til mandag med å kjøpe brunost fordi vi var blakke og slikt.

Jeg tenker også at mange idag vil ha mulighet til å være hjemme litt ekstra hvis man fjerner alt som liksom er en menneskerett, Sydenturer, flere biler, masse god mat, godis i hytt og pine og stadig nye klær. Ikke alle vil ha det, men for dem vil ikke kontantstøtten hjelpe heller. Jeg ser likevel at det kan være et helt greit og kjærkomment tilskudd, men som Tjorven påpeker over her, et sted må man starte å kutte alt staten bidrar til.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Omtrent samtidig som meg, kanskje? Jeg kjenner igjen alt, bortsett fra at vi ikke hadde bil før jeg var i 10-årsalderen. Bortsett fra den bilen faren min måtte selge for å få råd til å bygge garasje (O.Henry'sk, ikke sant?).

Jeg kjenner meg også igjen i MM beskrivelse. Min mor hadde permisjon i tre uker, hvis jeg ikke husker feil.

Jeg synes ellers Zulu stiller et interessant spørsmål. Hvem skal bestemme hvor grensen går for når man bør betale for ta seg av barna selv? Hvorfor er det helt greit å ta imot penger fra staten de tolv første mnd, men forkastelig å ta imot en mye mindre sum de tolv neste?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg kjenner meg også igjen i MM beskrivelse. Min mor hadde permisjon i tre uker, hvis jeg ikke husker feil.

Jeg synes ellers Zulu stiller et interessant spørsmål. Hvem skal bestemme hvor grensen går for når man bør betale for ta seg av barna selv? Hvorfor er det helt greit å ta imot penger fra staten de tolv første mnd, men forkastelig å ta imot en mye mindre sum de tolv neste?

Vi får en mindre sum hver mnd - den kalles barnetrygd.

Vi bor i et land med en fantastisk ordning mht foreldrepermisjon. Hvorfor skal den ordningen brukes som argument for at vi trenger enda mer?

At barnet er hjemme med en av foreldrene det første året og får en trygg tilknytning tror jeg er veldig viktig og bra for samfunnet som helhet. Jeg tror ikke nødvendigvis at det er nødvendig for alle barn å være hjeme utover det. Dermed blir der (i mitt hode) tullete å ha en ordning som oppfordrer til det, all den tid AS Noege er lagt opp slik at flest mulig bør jobbe for å få samfunnet til å gå rundt.

Som sagt synes jeg også at det er helt ok at noen er enige i den livsformen og heller velger å være hjemme lengre med barna. Men da betaler man for det selv, man forventer ikke støtte fra dem som jobber.

Og er sted må jo grensen nødvendige settes?

[Stompa]

Jeg kjenner også igjen det meste i MMs beskrivelse. Jeg hadde to foreldre som jobbet, men likevel var det lite rom for utskeielser. Jeg var 11 da vi fikk farge-TV, videospiller kom ikke i hus før etter at jeg var flyttet hjemmefra, da jeg ble så stor at mamma ikke sydde til meg mer hadde jeg typisk to par bukser og tre-fire gensere/topper til enhver tid, det var aldri snakk om å handle i de butikkene som var "in". Det var først da jeg begynte å jobbe selv mot slutten av ungdomsskolen at jeg begynte å få et forbruk å snakke om.