Gift deg eller skriv samboeravtale

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Men jeg tenker vel at når retten velger å gå inn i en sak og behandle den, så har de også tatt på seg en vurderingsoppgave. Og at enten får de avvise saker der det ikke foreligger avtaledokumenter eller så får de vurdere saken skikkelig. Det betyr heller ikke at det vil være noe som skal vinne frem hver gang. Kanskje ikke engang i flerparten av sakene. Men når den ikke-økonomiske innsatsen har hatt avgjørende betydning for gevinsten og den ene parten kan overbevise om hvilke premisser arbeidsdelingen ble gjort under, ja så synes jeg dette ikke bare skal overses. Enten har retten bestemt seg for å gi en sak sin vurdering eller så har den ikke.

...og nå blir jeg litt usikker på hva du ønsker å formidle med dette?
Mener du at dette ikke er gjort i de to sakene linken i HI tar opp? Er det ikke nettopp det de _har_ gjort, men med et utfall som nok er en øyeåpner for flere ift hvordan retten vurderer saker der det ikke foreligger avtaledokumenter?

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Men når den ikke-økonomiske innsatsen har hatt avgjørende betydning for gevinsten og den ene parten kan overbevise om hvilke premisser arbeidsdelingen ble gjort under, ja så synes jeg dette ikke bare skal overses. Enten har retten bestemt seg for å gi en sak sin vurdering eller så har den ikke.

Jeg siterer inn fra dommene i høyesterett, så vil du se at det du skriver her ikke helt stemmer med de to sakene hvertfall. (mine understrekinger)Dette er klippet fra lange vurderinger og diskusjon rundt tilgjørelse avgjørelser i rettsapparatet både ift disse sakene og andre. Og vi snakker HØYESTERETT her altså. Noen har valgt å bruke mye penger på advokat for å få dette opp gjennom forliksråd, tingrett, lagmannsrett og til slutt høyesterett.

Den ene:

De ble enige om en avtale hvor han ga henne ca. 130 000k + et lån på 200 000 til egenandel på ny leilighet. Skriftlig skrev hun under på at hun ikke kunne kreve noe videre. Så ombestemte hun seg.
Poenget i denne dommen blir til slutt at uansett ville hun nok ikke hatt krav på mer enn 200 000 i vederlag fra han, så hun har fått i størrelsesorden det samme som hun ville hatt krav på - om hun hadde gjort det "på den riktige måten".
Og at huset var hans og er fortsatt hans, og hun har ikke klart å bevise at hun har bidratt til verdiøkningen på huset og derfor ikke har krav på noe ift det.

Fra domsteksten:
Spørsmålet blir etter dette om, og eventuelt i hvilken utstrekning, rimelighetshensyn samlet sett krever at dette kompenseres. Det som særlig har betydning her er at samlivet varte i 16 år, og at A gjennom disse årene investerte det meste av sin tid og økonomi på familien. Hun bidro derved til oppbygging av Bs formue, mens hun selv ble stående tilbake uten nevneverdige midler da samlivet opphørte i 2007. En hel del av formuesforøkelsen skyldes sterk prisutviklingen på fast eiendom siden 1992, en utvikling som A ikke får noen del i. (hans eiendom, min kommentar) Det må samtidig tas hensyn til verdien det hadde for A å kunne bo i Bs hus i 16 år uten å ha egne kostnader knyttet til selve eiendommen.

Fra oppsummering på lovdata:
I ...saken fant Høyesterett at kvinnen ville ha hatt et vederlagskrav på mannen, anslått opp mot 200 000 kroner. Det var likevel ikke grunnlag for å tilsidesette oppgjørsavtalen mellom partene etter avtaleloven § 36. Listen for å lempe slike avtaler ligger høyt, og et sprik mellom avtalt oppgjør og det som ville følge uten avtale, var ikke tilstrekkelig til å sette oppgjørsavtalen til side.
--------

Den andre saken:


Ved vurderingen av om en av partene har krav på vederlag fra den annen, er det – i mangel av avtale om noe annet – naturlig å ta utgangspunkt i at samboere svarer for halvparten av deres felles forbrukskostnader. Det kan derfor bare være tale om en berikelse for A dersom B har dekket mer enn sin halvdel av deres felles forbruk.

(22)
B har vist til at A har mottatt en objektiv målbar økonomisk fordel som følge av at en del av hennes faste månedlige overførsler gikk til nedbetaling av hans boliglån. Partene er enige om at det i de årene samboerforholdet varte, ble betalt avdrag på lånet med til sammen 329 700 kroner.

(23)
Ifølge en oppstilling som er fremlagt av B, overførte hun totalt til A vel 517 000 kroner i den perioden samlivet varte. Hun betalte i tillegg en del andre utgifter – blant annet utgifter til hunder, møbler og en reise. Hennes bidrag utgjør etter dette totalt 860 000 kroner. Dette innebærer at B i gjennomsnitt har bidratt med i overkant av 10 000 kroner per måned til partenes samlede utgifter. Partene er enige om at A har bidratt med vesentlig mer.

(24)
Bs betaling på 10 000 kroner skulle dekke alle utgifter til hennes livsopphold; herunder blant annet tilgang til bolig, bil, mat og hundehold. Beløpet overstiger ikke det som var nødvendig for å dekke hennes eget forbruk. Jeg finner det derfor klart at B ikke har tilført A en økonomisk fordel. Det er da ikke grunnlag for noe restitusjonskrav.
**********

[Katta]

Kie: det blir jo vurdert av retten. Men i disse tilfellene er det klart at det skal litt til at hus-og-hjem-og-barnarbeid blir regnet som et betydelig bidrag til å bygge opp et firma.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Kie: det blir jo vurdert av retten. Men i disse tilfellene er det klart at det skal litt til at hus-og-hjem-og-barnarbeid blir regnet som et betydelig bidrag til å bygge opp et firma.

Det skal helt klart mye til og sånn bør det også være.
Men det må også ligge en mulighet for at partner kan forlange å få sin del av verdiene når de helt klart er bygget opp på grunn av at den ene har holdt fortet hjemme og den andre har jobbet 24/7.
Men har ikke et perfekt hjem, fire velkledde og godt stelte unger, sunn mat på bordet og rene klær samtidig som man bygger opp et milionfirma, uten enten å ha en partner som er hjemme eller å betale noen andre for å gjøre jobben.
Og gjør partner den jobben, uten avtale bør det kompenseres via retten ved et brudd.

Og man er slettes ikke sikret selv om man er gift. Jeg jobber, ulønnet, på mannens særeie og har gjennom mange år vært med på å bygge opp verdien på mannens særeie, uten selv å få så mye som trygderettigheter.
Kaster han meg ut nå er alt jeg har 3 middelmådige hester og en sliten opel.
(jeg har en ektepakt da, som ivaretar meg ved evt. skilsmisse, men vi kan late som om jeg ikke har det )

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Men det må også ligge en mulighet for at partner kan forlange å få sin del av verdiene når de helt klart er bygget opp på grunn av at den ene har holdt fortet hjemme og den andre har jobbet 24/7.
Men har ikke et perfekt hjem, fire velkledde og godt stelte unger, sunn mat på bordet og rene klær samtidig som man bygger opp et milionfirma, uten enten å ha en partner som er hjemme eller å betale noen andre for å gjøre jobben.
Og gjør partner den jobben, uten avtale bør det kompenseres via retten ved et brudd.

Nei - men samtidig ofrer man ikke egen jobb, karriere, forsikringer, og personlige økonomi og framtid uten å forsikre seg om at man har alt på stell hvis det skulle skje noe. Ingen kan sette seg hjemme "med hendene i fanget" for å sette det på spissen og være happymuffin om man er alene - hvem skal liksom betale for det??? Og det er ikke gitt at man kan det hvis man er samboer heller. Å _velge_ å være hjemme, å velge å ha 4 velstelte, rene og pene, godt oppfulgte unger er nettopp det - valg. Det er ikke noe man ramler opp i uvitende. Akkurat som det å stå i jobb og ha midler til evt. å klare seg alene er et valg. Akkurat som det å sikre seg med avtaler om man velger å være hjemme med barna er et valg.
Hvis man er _gift_ har man sterkere vern, men selv da - selv da, er det slett ikke gitt at man får andel i verdiøkningen i selskaper og bygningsmasse og biler og slikt eid av han. Men man står noe sterkere enn om man var samboer.

Dessuten - hva hvis fyren falt under en buss? Hvor mange har tenkt på det? Hvis man bor med en fyr, huset står på han, inntekten er det han som har. Har man ikke kontroll på samboeravtaler skulle det ikke forundre meg en tøddel om man ikke har tenkt på forsikringspapirer og hvem som står som begunstiget heller...

Hvem tror dere eier huset om han faller under en buss og dør?...??

[-ea-]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Og gjør partner den jobben, uten avtale bør det kompenseres via retten ved et brudd.

Nei. Gjør partneren den jobben uten avtale, så kan h*n ikke kreve noe i ettertid.

På samme vis som jeg ikke kan begynne å jobbe gratis på gården din, eller firmaet til broren min, eller hvor som helst, og så komme i etterkant og kreve lønn. Avtaler gjøres på forhånd, ikke i etterkant.

[kie]

Jeg tror vi snakker litt forbi hverandre her. Jeg diskuterer ikke disse to høyesterettsdommene spesielt, men prinsippet om at retten bør vurdere alle aspekter ved en sak retten selv har sagt ja til å vurdere. Hvorvidt det bør vurderes strengt eller ikke, har jeg ikke sagt noe om men jeg kan jo gjøre det nå: Selvfølgelig vil det og skal det være strengere krav når man ikke har et skriftlig dokument som en samboeravtale. Man må jo faktisk klare å overbevise retten om at det man sier er riktig. Retten skal slett ikke bare omfordele to individers formue uten videre. Det. Er. Ikke. Det. Jeg. Sier!

Det jeg er uenig i er dette:

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Nei. Gjør partneren den jobben uten avtale, så kan h*n ikke kreve noe i ettertid.

Jeg mener at man må velge. Enten får de uten avtale avvises ved døren til rettsapparatet fordi man ikke kan fremlegge noen avtale, eller så får retten vurdere hva begge parter anfører og søker å sannsynliggjøre. Og jeg personlig mener at det i noen tilfeller kan være riktig å ta hensyn til ikke-økonomisk bidrag til formueøkning og at man derfor får bistand av rettsapparatet.

Og en ting til: Jeg skjønner at man setter det på spissen med "happimuffin" og "hendene i fanget" osv. men virkelig? Er det noen som tror at det er det vi snakker om her? Blir ikke det litt fordummende for debatten?

Når det gjelder valg:

Sitat:

Å _velge_ å være hjemme, å velge å ha 4 velstelte, rene og pene, godt oppfulgte unger er nettopp det - valg. Det er ikke noe man ramler opp i uvitende.

Ja det er et valg. For begge parter. Man kan jo snu litt på det, da. At den som skulle være forsørgeren "kan takke seg selv" for at h*n ikke nektet da valget ble tatt og måten ting ble praktisert på i x antall år er å se på som et samtykke til denne delingen?

I tillegg tenker jeg at det å ivareta barna sine nok ikke oppleves som noe man kan eller bør velge bort for de fleste. Det blir litt vel firkanta å påstå at "ja, men du kan velge å ivareta barna dine og du kan velge å la være". I noen tilfeller er det en del av å ta ansvar for at man har valgt å få barn også å nedprioritere og tilpasse seg. Kanskje blir det spesielt nødvendig når den andre forelderen velger karriere som gjør det nødvendig at partneren dekker opp for det som skulle vært hans/hennes del av ansvaret på hjemmebane. Produserer man barn for så å droppe ut av all oppfølging bør kanskje også den som sørget for at barna dine hadde det greit allikevel tilgodeses ved et brudd. Ansvar gjelder ikke bare pensjonspoeng og formue.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

men prinsippet om at retten bør vurdere alle aspekter ved en sak retten selv har sagt ja til å vurdere. Hvorvidt det bør vurderes strengt eller ikke, har jeg ikke sagt noe om men jeg kan jo gjøre det nå: Selvfølgelig vil det og skal det være strengere krav når man ikke har et skriftlig dokument som en samboeravtale. Man må jo faktisk klare å overbevise retten om at det man sier er riktig. Retten skal slett ikke bare omfordele to individers formue uten videre.

Nei nettopp, og der tror jeg vi alle er enige. Retten skal vurdere alle aspekter i en sak når den er oppe. Men i retten jobber man ikke på skjønn, det hele er basert på et lovverk som skal følges. Det har ikke noe med å være mere eller mindre streng å gjøre, eller mer eller mindre snill for den sakens skyld.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Enten får de uten avtale avvises ved døren til rettsapparatet fordi man ikke kan fremlegge noen avtale, eller så får retten vurdere hva begge parter anfører og søker å sannsynliggjøre. Og jeg personlig mener at det i noen tilfeller kan være riktig å ta hensyn til ikke-økonomisk bidrag til formueøkning og at man derfor får bistand av rettsapparatet.

Og her er det jeg ramler av. De to eksemplene fra VG viser jo at det er NETTOPP det de gjør (altså vurderer begge parter)? Hva mener du?

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Ja det er et valg. For begge parter. Man kan jo snu litt på det, da. At den som skulle være forsørgeren "kan takke seg selv" for at h*n ikke nektet da valget ble tatt og måten ting ble praktisert på i x antall år er å se på som et samtykke til denne delingen?

Nei. Fordi det finnes lover og regler som regulerer disse og så lenge den som forsørger og den som forsørges i et samboerforhold (og til en viss grad i et ekteskap) ikke har andre gyldige avtaler seg imellom er det og må det være gjeldende lover og regler som gjelder.

I det ene eksemplet fra VG blir det for eksempel påpekt fra dommer at jo, HADDE hun krevd erstatning fra han da de gikk fra hverandre, så hadde hun hatt krav på det ifølge gjeldende lover og regler. Istedet sa hun seg enig i å motta en sum penger som var mindre enn dette. _SIDEN_ disse to summene var bortimot tilsvarende (det hun kunne ha fått iflg loverket og det hun faktisk fikk ift avtalen dem imellom) så ikke retten noe poeng i å endre på en avtale mellom to parter (fordi, som de påpeker, en slik avtale står sterkt og i dette tilfellet ville det ikke gjort store forskjellen). Hadde den økonomiske forskjellen vært større mellom utfallet i retten og avtalen dem i mellom kunne retten valgt at den skulle vært tilsidesagt. Står det.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

I noen tilfeller er det en del av å ta ansvar for at man har valgt å få barn også å nedprioritere og tilpasse seg. Kanskje blir det spesielt nødvendig når den andre forelderen velger karriere som gjør det nødvendig at partneren dekker opp for det som skulle vært hans/hennes del av ansvaret på hjemmebane. Produserer man barn for så å droppe ut av all oppfølging bør kanskje også den som sørget for at barna dine hadde det greit allikevel tilgodeses ved et brudd. Ansvar gjelder ikke bare pensjonspoeng og formue.

Er man gift er dette dels dekket opp gjennom gjensidig forsørgelsesplikt. Ikke når man er samboer.
Sånn sett er det jo nettopp det man gjør ved å gifte seg - man trer inn i en _avtale_ mellom to parter om hva som skjer når et evt. brudd kommer. Fordi det allerede finnes et sett regler som regulerer hva som skjer da.
Når man _velger_ å forbli samboer, velger man bort de reglene som regulerer ekteskapsbrudd. Da må man enten velge å forholde seg til reglene som finnes (og det finnes ingen spesielle regler for samboerskap. Så da blir det de samme reglene som gjelder som om du og ei venninne hadde bodd sammen, eller som om du gjorde en jobb for en mann nedi gata og kom i ettertid og krevde del i huset hans som vederlag fordi du trodde du skulle få betalt. Jeg sier ikke at du ikke har krav på noe - jeg sier at det er de samme reglene som gjelder), eller man må "lage sine egne regler" = en avtale seg imellom.

Og for å understreke: fra den ene dommen i HI igjen, dommeren skriver

Forståelsen av ekteskapsloven § 73 må ses i lys av formuesordningen mellom ektefeller for øvrig, herunder hovedregelen om likedeling av felleseiemidler. Men den ekteskapsrettslige løsningen kan, etter mitt syn, ikke generelt overføres til vederlagskrav på ulovfestet grunnlag ved opphør av samboerskap. Både opphavet og rammen for slike krav ligger i at den ene samboeren skal kompenseres for å ha tilført den andre en økonomisk fordel, i form av berikelse eller besparelse. Restitusjonskravet kan da ikke overstige det som er tilført den ene samboeren fra den andre.

Og - bare sånn at alle får det med seg - dette står i ekteskapsloven. Men gjelder IKKE for samboere, understreket av dommene i HR. En grundig analyse av hvorfor kan leses i domsteksten:
§ 73. Vederlag til en ektefelle som har medvirket til å øke den andre ektefellens midler som er særeie.
Har en ektefelle gjennom bidrag til familiens underhold, ved arbeid eller på annen måte i vesentlig grad medvirket til å øke midler som er den andre ektefelles særeie, kan han eller hun tilkjennes vederlag fra den andre ektefellen.


Ved et brudd er det barnebidrag som gjør at "den dropper ut av oppfølging" evt får en liten, ørliten økonomisk smekk for å ikke delta i foreldreansvar ift kontakt med barnet. Vi kan ikke ha et regelverk som forutsetter at man, ved skjønn, skal kunne gå inn i forholdet to mennesker imellom og vurdere hvor mye man har bidratt til på hjemmebane i oppfølgingen av barna, for at den andre forelderen skal få en økonomisk avkastning på det altså. Det vil mildt sagt være (minst) to oppfatninger av hvordan oppfølgingen har vært underveis, og (minst) to oppfatninger av hva man skal kunne forvente. Og oppfølging av barn har _egentlig_ null og niks med penger å gjøre, sånn egentlig- det har med foreldreansvar å gjøre. Det må være helt klare lover og regler for slikt.


Jeg tenker at "når den andre forelderen velger karriere" så er det faktisk ens eget valg at man sier "ja, joda, ok jeg tilrettelegger for det" også. "Ja, jo, jeg blir i dette parforholdet selv om det ikke gir meg noe økonomisk sikkerhetsnett for framtiden" er et valg. Faktisk. Akkurat som det å si at "vet du hva, det er faktisk ikke greit" også er et valg. Som man selv må ta ansvar for.
Om man nå er gift og har et regelverk som gir veien videre om man går fra hverandre, om man er samboer med avtale, eller om man er samboer uten avtale.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Det skal helt klart mye til og sånn bør det også være.
Men det må også ligge en mulighet for at partner kan forlange å få sin del av verdiene når de helt klart er bygget opp på grunn av at den ene har holdt fortet hjemme og den andre har jobbet 24/7.
Men har ikke et perfekt hjem, fire velkledde og godt stelte unger, sunn mat på bordet og rene klær samtidig som man bygger opp et milionfirma, uten enten å ha en partner som er hjemme eller å betale noen andre for å gjøre jobben.
Og gjør partner den jobben, uten avtale bør det kompenseres via retten ved et brudd.

Jobben er jo kompensert ved at partner er blitt forsørget i de årene. Det er ikke gratis å bo og spise.

Hvis den bedriften som er bygget opp går konkurs (og la oss si at den er et enkeltpersonforetak), eller den boligen som er investert i faller i verdi - er partneren som gikk hjemme da klar for å dekke sin andel av tapet?

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Jobben er jo kompensert ved at partner er blitt forsørget i de årene. Det er ikke gratis å bo og spise.

Nei og kost og losji må jo regnes fra. Det sier seg jo selv?

[Zulu]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Men det må også ligge en mulighet for at partner kan forlange å få sin del av verdiene når de helt klart er bygget opp på grunn av at den ene har holdt fortet hjemme og den andre har jobbet 24/7.
Men har ikke et perfekt hjem, fire velkledde og godt stelte unger, sunn mat på bordet og rene klær samtidig som man bygger opp et milionfirma, uten enten å ha en partner som er hjemme eller å betale noen andre for å gjøre jobben.

Men altså, perfekte hjem, velkledde unger, rene klær og sunn mat er ikke en forutsetning for å bygge opp en formue. Adekvat tilsyn til barna når mor/far jobber, samt god omsorg når de er hjemme, er vel det eneste denne karrierebyggeren må ha dekning av. (Rene klær er jo også kjekt, da. ) At en hjemmeværende partner velger å la være å jobbe for å sørge for alle disse perfekte, velpleide tingene, er egentlig ikke relevant for formuebyggingen.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

Men altså, perfekte hjem, velkledde unger, rene klær og sunn mat er ikke en forutsetning for å bygge opp en formue. Adekvat tilsyn til barna når mor/far jobber, samt god omsorg når de er hjemme, er vel det eneste denne karrierebyggeren må ha dekning av. (Rene klær er jo også kjekt, da. ) At en hjemmeværende partner velger å la være å jobbe for å sørge for alle disse perfekte, velpleide tingene, er egentlig ikke relevant for formuebyggingen.

Rene klær er oppskrytt!

Det høres jo ut som det finnes utallige stakkers menn der ute som sliter på seg hjerteinnfarkt mens kona sitter hjemme å hæppimuffinblogger i sitt hjemmesydde forkle. De fleste menn jeg vet om hvor dette er relevant, er menn som forlanger varm mat på bordet, velkledde, stille unger, rent ryddig hus, tøfler og øl forran TV og ikke skal bidra en tøddel selv og er pottesur når partner ikke mestrer dette i tillegg til 100% jobb. Og sånne bøller bør raskes for alt de har om de kaster ut kjærringa!

[sindrome]

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

At en hjemmeværende partner velger å la være å jobbe for å sørge for alle disse perfekte, velpleide tingene, er egentlig ikke relevant for formuebyggingen.

Men hva med den formuebyggende, som faktisk lar den andre være hjemmeværende? Er det nok at h*n forsørger den andre mens h*n er hjemmeværende? Det er kanskje det? Eller skal man kunne si at de som lar partner være hjemme også må beregne å betale for dette i etterkant? Først berøves samfunnet av en arbeidsressurs i flere år og så etter bruddet må staten/samfunnet betale for dennes livsopphold, noe som kunne blitt betalt av dennes eks?

Jeg bare kjenner på om jeg synes at begge parter i et forhold skal se at det er konsekvenser at å organisere seg slik at den ene er hjemme mens den andre jobber og med de økonomiske konsekvensene det kan få ved ett brudd.

[-ea-]

Godt poeng fra m^2 der. I de fleste papirløse samboerskap er det ikke risikoen ved "skilsmisse" som er verst, det er hvis den forsørgende part dør. Hva da?

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Godt poeng fra m^2 der. I de fleste papirløse samboerskap er det ikke risikoen ved "skilsmisse" som er verst, det er hvis den forsørgende part dør. Hva da?

Da er man ille ute.....

Sånn for ordens skyld så er det ikke sånn at retten velger å se på en sak. Enhver har rett til å reise en sak for en domstol.

Jeg skjønner virkelig og oppriktig ikke hvorfor man mener at dersom den ene jobber mye så må den andre ikke jobbe jeg altså. Aleneforeldre greier jobb og barn og hus alene hver dag. Selvsagt kan man forsørge seg selvom partneren jobber mye! Men mange velger å ikke jobbe fordi det er behagelig og de kan la være fordi de har råd. Det vaøget har altså en bakside som dukker opp når de skilles.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg skjønner virkelig og oppriktig ikke hvorfor man mener at dersom den ene jobber mye så må den andre ikke jobbe jeg altså. Aleneforeldre greier jobb og barn og hus alene hver dag. Selvsagt kan man forsørge seg selvom partneren jobber mye! Men mange velger å ikke jobbe fordi det er behagelig og de kan la være fordi de har råd. Det vaøget har altså en bakside som dukker opp når de skilles.

Problemet er jo der begge er enige om dette valget, og at det har en verdi.
Enige som i at de ikke lenger er enige lenger den dagen bruddet er et faktum og han som ville ha konemor hjemme, ikke lenger vil betale sin del av gildet.
Da bør han kunne straffes av retten, fordi han også burde sett konsekvensene av å ikke ha en avtale!

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Problemet er jo der begge er enige om dette valget, og at det har en verdi.
Enige som i at de ikke lenger er enige lenger den dagen bruddet er et faktum og han som ville ha konemor hjemme, ikke lenger vil betale sin del av gildet.
Da bør han kunne straffes av retten, fordi han også burde sett konsekvensene av å ikke ha en avtale!

Der begge er enige i dette valget og at det har en verdi så finnes det en avtale. Der det ikke finnes en avtale så er det ikke enighet - der mener gjerne den ene at dette er begge enige i.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Der begge er enige i dette valget og at det har en verdi så finnes det en avtale. Der det ikke finnes en avtale så er det ikke enighet - der mener gjerne den ene at dette er begge enige i.

Nei, det synes jeg er en ganske drøy påstånd altså.
De fleste partnere er enige om ganske mye, ten at det skrives ned på noen måte.