NRK nå: Barnets beste

[Sneglo]

Da begyner episode 2 for de som har glemt det.

[Pesten]

....

[-ea-]

Jeg er helt menigmann og helt blank på barnevern, heldigvis. Men synes de har rare argumenter for hvorfor ikke gutten skal være mer sammen med faren. "Han har ikke behov for det". Neivel. Et lite barn har ikke eget behov for å gå i barnehage, men de aller fleste gjør det. Et lite barn har ikke eget behov for å.... ja, det kan sikkert være mange eksempler. Men likevel...

Nja, merkelig. Synes jeg.

Dilledamer. Fordi fostermor er hardere i telefonen enn den spake faren.

[Avatar]

Jeg er sjokkert! Stakkars pappa...

Første gangen jeg ser programmet, og de ga med en veldig kjip følelse i magen.

[-ea-]

Ja, Input. Godt eksempel fra virkeligheten.

[Sneglo]

Nå fikk jeg ikke sett det, fordi telefonen ringte.
Men tenkte jeg skulle se det på nett tv på senga etterpå.

Men ja, jeg syns fryktelig synd på faren, kun utifra hva jeg så forrige uke.


Min far har vært i samme situasjon, og han sliter med samvittigheten den dag idag fordi han endte med å gi opp. Jeg har forståelse, men han selv har ikke det. Kanskje derfor jeg føler ekstra sterkt i akkurat den saken.

[sindrome]

Det var ikke akkurat en følelse av å være opptatt av å få til gode løsninger hun innga. Jeg skjønner at de er glad i gutten og redde for å miste ham, men jeg synes de burde være med på å tilrettelegge for et godt forhold mellom far og sønn.

[Thomas]

Opprinnelig lagt inn av sindrome, her.

Det var ikke akkurat en følelse av å være opptatt av å få til gode løsninger hun innga. Jeg skjønner at de er glad i gutten og redde for å miste ham, men jeg synes de burde være med på å tilrettelegge for et godt forhold mellom far og sønn.

Er nettopp det jeg tenkte også. Inntrykket man sitter igjen med er at deres følelser trumfer guttens og farens behov for samvær, og sånn egoisme irriterer meg.

[safran]

Fillern, denne glemte jeg.

[Tallulah]

Å synse om hva man burde er temmelig mye lettere enn å reagere korrekt når man står i fare for å miste et barn man føler er sitt. Jeg syns dere er temmelig urimelige.

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Å synse om hva man burde er temmelig mye lettere enn å reagere korrekt når man står i fare for å miste et barn man føler er sitt. Jeg syns dere er temmelig urimelige.

Vel, man er vel også ganske naiv om man ikke har tenkt tanken på å miste barnet når man bli fosterforeldre? At man blir lei seg er noe helt annet enn slik denne damen fremsto. Syns jeg.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Avatar, her.

Vel, man er vel også ganske naiv om man ikke har tenkt tanken på å miste barnet når man bli fosterforeldre? At man blir lei seg er noe helt annet enn slik denne damen fremsto. Syns jeg.

Det er blitt sagt i serien at barnet ble plassert med tanke på at han skulle vokse opp i fosterfamilien. Med det i bakhodet fremstår kanskje ikke fosterforeldrene så naive?

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Det er blitt sagt i serien at barnet ble plassert med tanke på at han skulle vokse opp i fosterfamilien. Med det i bakhodet fremstår kanskje ikke fosterforeldrene så naive?

Nei, klart, om det er slik så stiller jo saken seg bittelitt anderledes. Men jeg syns fortsatt hun er ufin (sånn med alle forbehold om at dette ikke er klippet til, det er mye vi ikke vet, etc etc).

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Avatar, her.

Vel, man er vel også ganske naiv om man ikke har tenkt tanken på å miste barnet når man bli fosterforeldre? At man blir lei seg er noe helt annet enn slik denne damen fremsto. Syns jeg.

Når man henter barnet rett etter fødsel og blir forespeilet at dette er omsorg som vil vare til barnet er voksen (kom fram i forrige program) synes jeg det ikke er det granne rart at de ser på dette som sitt barn. Takk og lov.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Avatar, her.

Vel, man er vel også ganske naiv om man ikke har tenkt tanken på å miste barnet når man bli fosterforeldre? At man blir lei seg er noe helt annet enn slik denne damen fremsto. Syns jeg.

Selvsagt har man tenkt tanken. Men heldigvis har hun tillatt seg selv å bli like glad i barnet som om det var hennes eget. Jeg tror også det er tilnærmet umulig å vite hvordan man vil reagere på noe slikt på forhånd. Tenk dere selv da, om dere plutselig står i fare for å miste toåringen deres. Ikke fordi dere har bedrevet omsorgsvikt, men det plutselig kommer noen som også vil ha barnet. Noen du ikke har åtte beskjed om at fantes. Noen barnet ikke kjenner. Selv om dere vet vedkommende har rett på det kan man ikke forvente å reagere helt rasjonelt. Jeg syns det må være en fullstendig hjerteskjærende situasjon for både fosterforeldre og faren. Dere er virkelig både slemme og surmagede i omtalen deres, og bør tenke på at fosterforeldrene ikke kan forventes å være emosjonelle overmennesker.

[Filifjonka]

Jeg tenker også at det er stor forskjell på å bli fosterforeldre for et nyfødt barn, som etter all sannsynlighet skal bli der i hele oppveksten, og et eldre barn som allerede har tilknytning til biologiske foreldre. Jeg regner med at det er svært sterke grunner til det, når et barn blir tatt fra moren allerede ved fødselen, så jeg antar at det ikke var et alternativ å tenke på at barne skulle tilbake til henne. Det er vel nærmest en forutsetning for å klare å være optimale foreldre for et nyfødt barn at en faktisk knytter seg til det og ser på det som sitt eget? Og for denne lille gutten så ER jo fosterforeldrene foreldre. Det er de han har hatt helt fra starten. Jeg tror ihvertfall jeg ville opplevd det ganske annerledes enn om jeg f.eks. fikk et fosterbarn på tretten, som allerede har mange erfaringer og som fortsatt skulle ha kontakt med foreldrene sine.

[Sneglo]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Selvsagt har man tenkt tanken. Men heldigvis har hun tillatt seg selv å bli like glad i barnet som om det var hennes eget. Jeg tror også det er tilnærmet umulig å vite hvordan man vil reagere på noe slukt på forhånd. Tenk dere selv da, om dere plutselig står i fare for å miste toåringen deres. Ikke fordi dere har bedrevet omsorgsvikt, men det plutselig kommer noen som også vil ha det. Noen barnet ikke kjenner. Selv om dere vet vedkommende har rett på det kan man ikke forvente å reagere helt rasjonelt. Jeg syns det må være en fullstendig hjerteskjærende situasjon for både fosterforeldre og faren. Dere er virkelig både slemme og surmagede i omtalen deres, og bør tenke på at fosterforeldrene ikke kan forventes å være emosjonelle overmennesker.

Hun har nå fått en forvarsel før barnet ble 2,5år.

Altså når barnet var 6mnd og far ble kjent, og man ved første øyekast ser han virker oppegående, har du allerede der en forvarsel om at denne plasseringen blir nok muligens ikke livslang likevel.


Og hun klager over å bli dratt til retten "hele tiden". Vel 1 gang på 2,5år så langt. Det er nå engang sånn at biologiske foreldre kan søke stort sett 1gang i året om å få barnet tilbake, og man må da til retten. Så hun har nå vært heldig og slippi unna med 1 gang.


MEN til hennes forsvar, det virker som barnevernet her har vært litt dårlig på å gi hun de faktiske opplysninger.

[Puslingen]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Selvsagt har man tenkt tanken. Men heldigvis har hun tillatt seg selv å bli like glad i barnet som om det var hennes eget. Jeg tror også det er tilnærmet umulig å vite hvordan man vil reagere på noe slikt på forhånd. Tenk dere selv da, om dere plutselig står i fare for å miste toåringen deres. Ikke fordi dere har bedrevet omsorgsvikt, men det plutselig kommer noen som også vil ha barnet. Noen du ikke har åtte beskjed om at fantes. Noen barnet ikke kjenner. Selv om dere vet vedkommende har rett på det kan man ikke forvente å reagere helt rasjonelt. Jeg syns det må være en fullstendig hjerteskjærende situasjon for både fosterforeldre og faren. Dere er virkelig både slemme og surmagede i omtalen deres, og bør tenke på at fosterforeldrene ikke kan forventes å være emosjonelle overmennesker.

Men det er jo ikkje snakk om at dei plutseleg står i fare for å mista toåringen, og at dei ikkje visst at faren fantes. Det er to år siden far kom inn i bildet, og dvs. at han har vært inne i bildet omtrent heile tida guten har budd hos dei. Tanken på at han muligens ynskjer omsorgen må jo på eit eller anna tidspunkt ha streifa dei?
Om han bør få omsorgen eller ikkje, er ikkje så godt å sei. Eg er for at barn skal kunne vekse opp hos biologiske foreldre så langt det er mogeleg. Å flytta ein 2- åring til faren kan gå bra om ein gjer overgangen så god som mogeleg. Gjerne med fosterfamilien som besøksheim vidare. Problemet er at dette krever godt samarbeid mellom far og fosterheim, noko som eg tviler på er mogeleg i denne saken. Eg trur rett og slett ikkje fostermor overhodet er interessert i noko form for samarbeid. Uansett korleis ein vender og vrir på det, frykter eg at det er guten som taper denne "krigen".

Når det er sagt er eg litt forundra over at ein kan laga "underholdning" av ei barnevernsak. Guten er liten no, men ein dag vil han vera stor og då veta at heile nasjonen er informert om livet hans? Eg er litt usikkert på om eg synest dette er greit, samtidig undrer eg litt over korleis denne saka ender. Ville dei sendt det på tv om det ender med kaos?

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Selvsagt har man tenkt tanken. Men heldigvis har hun tillatt seg selv å bli like glad i barnet som om det var hennes eget. Jeg tror også det er tilnærmet umulig å vite hvordan man vil reagere på noe slikt på forhånd. Tenk dere selv da, om dere plutselig står i fare for å miste toåringen deres. Ikke fordi dere har bedrevet omsorgsvikt, men det plutselig kommer noen som også vil ha barnet. Noen du ikke har åtte beskjed om at fantes. Noen barnet ikke kjenner. Selv om dere vet vedkommende har rett på det kan man ikke forvente å reagere helt rasjonelt. Jeg syns det må være en fullstendig hjerteskjærende situasjon for både fosterforeldre og faren. Dere er virkelig både slemme og surmagede i omtalen deres, og bør tenke på at fosterforeldrene ikke kan forventes å være emosjonelle overmennesker.

Men det er ikke deres barn. Dessuten syns jeg ikke det er spesielt slemt å si jeg syns hun var ufin. Jeg har full forståelse for at hun blir lei seg.

[Liljekonvall]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Å synse om hva man burde er temmelig mye lettere enn å reagere korrekt når man står i fare for å miste et barn man føler er sitt. Jeg syns dere er temmelig urimelige.

Men er ikke det å være fosterforeldre et usikkerhetsmoment i seg selv ? Greit at man får inntrykk at et barn skal vokse opp i fosterhjem, men det vet man aldri helt sikkert. Iallefall ikke før omsorgsovertagelse er overtatt av barnevernet.

Jeg skjønner at de er redde for å miste gutten, men mener de skal se forbi sine egne behov, og se hva som er det beste for barnet. Biologisk far ser ut til å være en god omsorgsperson

Å være fosterforeldre handler vel også om å kunne samarbeide til det beste for barnet og så lenge det ikke er noe å utsette på biologisk far, så må det da være til det beste for barnet og få god kontakt med faren, som kun ønsker det beste for sønnen sin ?

Ser ikke akkurat at fostermor i dette tilfelle legger så veldig tilrette for et godt samarbeid. Hun mer eller mindre boikotter muligheter for at far og sønn skal bli bedre kjent og få god kontakt.

Ikke vil hun la biologisk far komme hjem for å være sammen med sønnen sin og ikke vil hun la barnet overnatte. Så klager hun på at gutten er trøtt etter samvær. Kanskje ikke rart etter å ha tilbragt en hel dag med faren sin for så på ettermiddagen/kvelden kjøre mange mil tilbake til fosterhjemmet sitt.
Hun vil rett og slett ikke at de skal ha samvær i det hele tatt...eller iallefall så virker det ikke slik.

En annen ting jeg ikke skjønner, er hvorfor det har tatt så lang tid med den saken. Biologisk far kom jo på banen da barnet var 6 mnd og etter hva programmet gir inntrykk av, så har han vel kjempet for å få omsorgen for sønnen sin ganske tidlig.
At de så bruker så lang tid på saken, for så å muligens bruke tilknytningsspørsmålet mot ham, det er egentlig ganske uforståelig.

Skjønner at det er saksbehandlingstid m.m....men dog...