Kvinner og deltid og LO

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

For meg er kjønnsperspektivet mye viktigere enn alle-i-fullt-arbeid, jeg synes det nåværende mønsteret er noe vi bør jobbe hardt for å bli kvitt. Menn som forsørgere med Viktig Jobb, kvinner som omsorgspersoner med Mindre Viktig Jobb som selvsagt kan settes på sidelinja? Pføy! Uansett vil jeg tro at en økt tendens til at foreldrene deler på evt. deltidsarbeid vil føre til mindre deltid i det store bildet. Det blir mindre reduksjoner pr. ansatt, og da blir det antagelig også flere som vender tilbake til full stilling når barna blir større.

Absolutt, og da vil igen skjevfordeles med tanke på pensjon senere, og ingen vil falle såpass mye bakpå i jobben sin at det er vanskelig å komme tilbake. Og sannsynligheten for at Den Viktige Sjefen, som synes det var så fint at kona ble hjemme og passet på barna så han fikk jobbe, senere kipper ut kona fordi hun har falt av lasset og bare tenker på barn og interiør, og bytter henne ut med den smarte, sassy sekretæren - blir mindre.

(Neida, jeg sier ikke at alle deltidsarbeidere blir hæppimøffins over natten, men dette er en true story repetert mange ganger av de som er bare litt eldre enn oss.)

[Lisa]

Nå svarer jeg uten å ha lest diskusjonen så langt men det som slår meg igjen og igjen er at det er småbarnsmødre pekefingeren rettes mot. Er det ikke slik at kvinner velger deltid også når de ikke har små barn? Nå husker jeg ikke det eksakte tallet men det er et forbausende høyt tall på kvinner som velger deltid også når de har større, store og uflyttet barn. Og dette må da i et fugleperspektiv være et mye større samfunnsproblem?

Jeg snakker nå ikke om ufrivillig deltid men valgt deltidsstilliner blandt kvinner som ikke ønsker full jobb. De foretrekker deltid av eget ønske og de klarer seg helt fint på halv stilling og på mannens inntekt.
Dette gjelder vel mange av dagens 50+ åringer og er kanskje et fenomen som vil forsvinne med denne generasjonen? Jeg var på et frokostmøte på Fafo om dette og jeg ble helt satt ut av tallene som ble presentert. Vi snakker så mye om høy arbeidsdeltakelse her i Norge men kvinner og deltid er jo veldig vanlig, også for de uten barn.
Ellers vil jeg si at jeg synes det LO-lederen sa vel stemmer med de tilfeller jeg kjenner der kvinner velger redusert stilling med små barn. Det er jo nettopp for å få mer tid med barna, ergo skjønner jeg ikke helt at det er så problematisk at hun kaller en spade en spade? Skyve barna foran seg - eller bruke barna som argument?

Det jeg synes er problematisk er at det ofte er disse kvinnene som spør: "hva har jeg krav på"? når det blir brudd i forhold. Og det synes jeg er både problematisk og svært provoserende. Helt grunnleggende mener jeg at hvis man tillater seg å ta valg i livet uten inntekt, og gjør seg avhengi av et annen menneske så må en ha en løsning som gjør at ikke velferdsstaten Norge AS holdes økonomisk ansvarlig den dagen man eventuelt ikke har den inntektskilden man har gjort seg så avhengi av.

I et fremtidsperspektiv tror jeg det er her den største trusselen ligger. Folks vilje og tillitt til å betale inn i et system som blir så skjevt fordelt på ulike grupper som mener de har "rett" på ytelser selv om de ikke har "bidratt" på linje som andre vil etterhvert bare svekkes yttligere.

Kvinner og fattigdom er også høyst relevant i Norge i den grad vi kan diskutere fattigdom. Det er bare å gå inn på SSB og lese statistikken. Dette er strukturelle problemer og kjernen i problemet ligger i deltakelse i arbeidslivet og økonomisk frihet til å kunne forsørge selv selv og sine barn med inntektsgivende arbeids. Like it or not, arbeid i hjemmet kan være både viktig og det man ønsker å prioritere i livet men da må man ta konsekvensen av at man bidrar til at familien AS får et bedre liv muligens men at samfunnet ikke skal plukke om kostnadene om man rett og slett da ender opp så fattig at man ikke klarer å forsørge seg selv eller barna sine.

[kie]

Ufrivillig deltid er et problem, selv om noen bransjer har svært lite av det. Det er nemlig et problem som hoper seg opp i visse yrker.

Undersøkelsen som beskrives i lenken her viser at folk faktisk står på venteliste i flere år for å få jobbe fulltid. I tillegg påpekes det at det offentlige sparer store summer hvert år på å organisere det slik.
«Ingen nyutdannede får heltidsstilling hos oss»Årsaker til og konsekvenser av den høye deltidsandelen blant sykepleiere

I Granvin kommune måtte fire deltidsansatte helsevesener gå rettens vei for å få en fast og høyere stilling etter å etter 10-20 år fortsatt ha måttet basere seg på ekstrajobbing som ringevikarer og vikariater for å fylle stillingen sin.

[kie]

Jeg lurer forresten på om kartlegging av folk som jobber deltid tar høyde for alle de i f.eks. helsevesenet som fyller på med ekstravakter slik at de ender opp med 100% eller mer. Da jeg hadde en 50% nattevaktstilling (vikariat, selvsagt) var jeg også tilknyttet to andre avdelinger som jeg tok ekstravakter på. Så selv om jeg rent formelt var deltidsansatt, så jobbet jeg jo mer enn 100%.

[-ea-]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Jeg og lurer litt på om mange ikke gjør noe ekstra i forhold til pensjon. Jeg skjønner ikke at de tør.

Jeg fatter det heller ikke. Men så har jeg visst alltid vært sær mtp økonomi, sikkert lest for mange dårlige ukebladhistorier i ungdommen.

Om jeg skulle vært hjemme pga mann som tjener for godt/jobber for mye/flytter oss til et sted jeg ikke kan jobbe pga hans jobb, så ville jeg vært uromantisk nok til å forlange økonomisk kompensasjon for det. Ikke at jeg tror det noensinne kommer til å skje.... men greit å ha prinsippene klare.

En av dere skrev om damer med ugunstig arbeidstid, f.eks. sykepleier som starter kl 7. Mange menn har yrker (fabrikkarbeid og anleggsarbeid f.eks.) der de må starte kl 7. Er det de eller kona som går ned i stilling da?

[Bokormen]

Vi bor på et sted med mye industri og skiftarbeid. Toskift (6-14 den ene uka, 14-22 den andre) eller treskift med dag, kveld og natt. Jeg vet ikke om en eneste mann som jobbet deltid der. I praksis vil det si at mange ikke ser ungene den ene uka, da en begynner på jobb omtrent da skoledagen er slutt, og kommer hjem etter leggetid.

Jeg mener ikke at det finnes en fasit som vil passe for alle. Jeg mener heller ikke at alle kvinner skal tilbake i full jobb da babyen er 6 mnd. Men jeg synes det er vanskelig å forstå mekanismene bak at det er så voldsom overvekt av kvinner som jobber deltid. (Jeg kommer heller aldri til å forstå kvinner som fronter tid som det beste man kan gi barna sine, så lenge de har en mann som er bortreist i uker og måneder hvert år. Men jeg er jo av dem som ikke synes mye mammatid oppveier for lite pappatid. Og omvendt.)

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

En av dere skrev om damer med ugunstig arbeidstid, f.eks. sykepleier som starter kl 7. Mange menn har yrker (fabrikkarbeid og anleggsarbeid f.eks.) der de må starte kl 7. Er det de eller kona som går ned i stilling da?

Det er typisk kona fordi det finnes systemer for å håndtere det på typiske kvinnearbeidsplasser, men ikke i industrien. Og man blir ikke uglesett av å ønske deltid som sykepleier, tvert imot, det er heller normalen. Mens å ønske seg deltidsjobb i konkurranseutsatt industri kan medføre at man er mindre attraktiv arbeidskraft.

[annemede]

Jeg tror hun har en del poenger, helsevesenet, og sykepleiere, som er den gruppen jeg kjenner best til, så er det lang ventetid, så og si, på å få 100 % stillinger. Når den 100 % stillingen så er fått, så søker man permisjon i fra den, og man har rett til å beholde denne 100 % stillingen, men jobb redusert frem til minstebarnet er 10 eller 12 år, det husker jeg ikke akkurat nå.
Dersom det er slik at man ønsker flere som skal jobbe fullt i denne sektoren, må man kanskje gå tilbake litt på denne rettigheten om hvor lenge man kan jobbe deltid, og fremdeles "eie" en 100 % stilling.

[-ea-]

Jeg visste svaret, Katta, det var vel et såkalt retorisk spørsmål.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Jeg visste svaret, Katta, det var vel et såkalt retorisk spørsmål.

Du er smartere enn meg. Jeg måtte nemlig tenke. Og da hender det jeg tenker høyt.

[rine]

Altså, har jo knapt kontroll på innholdet i egen lommebok eller lønnskonto, men hvor skummelt er det egentlig å tape noen pensjonspoeng? Si at jeg har jobbet deltid i to av mine yrkesaktive år, hvor mange tusenlapper vil det utgjøre i måneden hvis jeg går av med pensjon som 65-åring? Jeg vet at det er mye som spiller inn, men ta en helt vanlig lærerlønn og ingen spesielle andre forhold som spiller inn.

[Dronningen]

For meg er det av betydning av mannen tildels forventer at jeg drar inn min del i vår økonomi. Tror ikke alle har det slik, ut fra det jeg hører hos andre. Han bidrar også mye, om ikke mer enn meg i husarbeidet. Der må gjerne jeg dras i gang. Uansett er det greiere når man er to om ting, og vi har jevnbyrdige forventninger til hverandre. Han kunne ha sagt at det var ok at jeg jobbet 60%, og dermed sluppet unna en del husarbeid jeg hadde tatt. Men det er uaktuelt, og da må vi dele på resten også.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

For meg er det av betydning av mannen tildels forventer at jeg drar inn min del i vår økonomi. Tror ikke alle har det slik, ut fra det jeg hører hos andre.

Jeg regner med at ganske mange likestilte menn tenker på samme måte. Vi har utgifter som tilsier at vi bør ha to inntekter, og det hadde ikke vært aktuelt på en flekk å jobbe 150 % for at jeg skulle kunne jobbe 50.

[Teofelia]

Jeg er en av dem som tenker samfunnsansvar når jeg vurderer stillingsbrøk. Jeg tenker at jeg er rollemodell for mine egne barn, og for folk jeg omgås forøvrig. Og jeg tenker at hvis ikke jeg skulle jobbe 100 %, som har høy utdannelse, morsom og fleksibel jobb og som bryr meg om likestilling, hvem skulle da gjøre det? En viktig grunn til at jeg ikke vurderer å gå ned i stilling er at jeg ikke vil være en del av statistikken som sier at (bare) kvinner jobber deltid. Jeg vil vise med meg selv som eksempel at det er fullt mulig å være en god kone og god mor og samtidig jobbe full stilling.

(Og nei, jeg sier ikke at det er enkelt for alle å kombinere disse. Jeg sier at det er fullt mulig for mange.)

[Malama]

Er det mer aksptabelt at jeg har jobbet redusert i året etter barnefødsel to ganger, siden min mann også gjorde det? Første gang delte vi uka mellom oss, slik at ingen av oss var helt ute av arbeidslivet, andre gangen tok vi noe mnd hver, av praktiske årsaker (jeg skulle begynne i ny jobb, da var det greit at han overtok barnepasset i et par mnd til de fikk begynne i bhg)


Forøvrig sparte vi ikke ekstra til pensjonen, vi var statsansatt og fikk i statens pensjonskasse opptjening for full stilling selv om vi jobbet redusert, det kan man få i tre år eller noe sånn der.

[Malama]

I hovedsak jobber jeg nå uansett 100%, økonomien vår er lagt opp etter to inntekter, og ingen av oss er villige til å jobbe dobbelt så den andre slipper. Men, den dagen den superlottogevinsten på 50 millioner tikker inn, da fortsetter ingen av oss i full jobb nei.

[Billa]

Det ER egoistisk å jobbe deltid. Hvertfall hvis vi går utifra at definisjonen på egoisme et det motsatte av altruisme, som betyr å gjøre noe for samfunnet, i stedet for seg selv.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Det ER egoistisk å jobbe deltid. Hvertfall hvis vi går utifra at definisjonen på egoisme et det motsatte av altruisme, som betyr å gjøre noe for samfunnet, i stedet for seg selv.

Jeg er ikke enig i at det automatisk er egoistisk å jobbe deltid. Det er ikke automatisk slik at det å jobbe 100% er mer økonomisk samfunnsmessig enn at man for eksempel tar seg av sitt eget syke barn. I alle fall om alternativet er at ungen er i en institusjon.

Jeg ser at jeg både blir "snillet" og får rødprikk for å ha skrevet "dytte inn i institusjon" når det gjelder barn. Det var fra min side en "satt på spissen"-uttalelse som var i kontekst av at svært mange bastant påstår at det er egoistisk å jobbe deltid - PUNKTUM! Jeg syns det er idiotisk å snakke om egoisme eller ei i denne saken, men OM man skal snakke om egoisme, så syns jeg det er feil å si at de som er hjemme med syke unger eller gamle foreldre er mer egoistiske enn de som lar samfunnet ta seg av disse.

Hvorfor i alle dager er det egoisme som er poenget her? Jeg ser ingen grunn til å skulle få folk til å jobbe full tid ved å guilt-trippe dem. Hvorfor kan man ikke se på hva som faktisk gavner samfunnet, heller enn å snakke om egoisme på individnivå?

[Malama]

Billa, det har du rett i, men jeg er nok i bunn og grunn egoistisk jeg.

Jeg jobber for å tjene penger, for det trenger jeg til å betale for de goder jeg ønsker i livet mitt, ikke fordi jeg ønsker å bidra med skatteinntekter til staten. Men, siden jeg altså både jobber, og derved får lønn, og bruker denne, derved putter penger inn i annen verdiskapning, så bridrar jo min egoistiske tanke om å tjene penger til det jeg vil ha, til et gode for staten likevel.

Men jeg er altså så egoistisk at om det ikke var nødvendig for mitt livsopphold, så hadde jeg funnet andre ting å fylle dagene med enn å føre regnskap 8 timer for dagene i 5 dager i uka. Ikke det, jeg trives med jobben min, varierte oppgaver, kjekke folk å jobbe sammen med, jeg har det fint jeg, og gode muligheter for flexitid og hjemmekontor, noe som gjør at vi får hverdagen til å gå opp med to unger og to i jobb. (det at vi har vært hjemme noen mnd, et år med eldste, etter permisjonen handler om "frem til de fikk barnehageplass". Jeg er ikke villig til å gå ned i stilling, selv om jeg kjenner på hvor fristende det høres ut, en kollega som har fri hver torsdag. Jeg tenker, en dag annenhver uke, eller en dag i mnd om så, en dag jeg kunne handlet inn ting som vi ellers må ta på lørdager (og derved frigitt lørdager til familietid) en dag som kunne brukes til å følge ungene til legen, klippe håret mitt, få unna litt av etterslepet på klesvasken, ryddet soverommet, eller sånn, det hadde vært deilig det altså.

Men jeg jobber 100%. Grunnet fleksitid får jeg nå likevel ordnet det så jeg får fulgt ungene til legen, tannlegen og helsstasjonen (men sender helst mannen, han har ordning så han får fri med lønn for slikt) og klarer stikke tidlig en fredag for å kjøpe trampoline til ungene, så får det heller være at vi alltid har en familiehandletur på lørdager og at klesvasken konstant er på etterskudd.

Men ja, jeg egoistisk som bare det, jeg jobber slett ikke av alturistiske årsaker.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Billa, det har du rett i, men jeg er nok i bunn og grunn egoistisk jeg.

Jeg jobber for å tjene penger, for det trenger jeg til å betale for de goder jeg ønsker i livet mitt, ikke fordi jeg ønsker å bidra med skatteinntekter til staten. Men, siden jeg altså både jobber, og derved får lønn, og bruker denne, derved putter penger inn i annen verdiskapning, så bridrar jo min egoistiske tanke om å tjene penger til det jeg vil ha, til et gode for staten likevel.

Men jeg er altså så egoistisk at om det ikke var nødvendig for mitt livsopphold, så hadde jeg funnet andre ting å fylle dagene med enn å føre regnskap 8 timer for dagene i 5 dager i uka. Ikke det, jeg trives med jobben min, varierte oppgaver, kjekke folk å jobbe sammen med, jeg har det fint jeg, og gode muligheter for flexitid og hjemmekontor, noe som gjør at vi får hverdagen til å gå opp med to unger og to i jobb. (det at vi har vært hjemme noen mnd, et år med eldste, etter permisjonen handler om "frem til de fikk barnehageplass". Jeg er ikke villig til å gå ned i stilling, selv om jeg kjenner på hvor fristende det høres ut, en kollega som har fri hver torsdag. Jeg tenker, en dag annenhver uke, eller en dag i mnd om så, en dag jeg kunne handlet inn ting som vi ellers må ta på lørdager (og derved frigitt lørdager til familietid) en dag som kunne brukes til å følge ungene til legen, klippe håret mitt, få unna litt av etterslepet på klesvasken, ryddet soverommet, eller sånn, det hadde vært deilig det altså.

Men jeg jobber 100%. Grunnet fleksitid får jeg nå likevel ordnet det så jeg får fulgt ungene til legen, tannlegen og helsstasjonen (men sender helst mannen, han har ordning så han får fri med lønn for slikt) og klarer stikke tidlig en fredag for å kjøpe trampoline til ungene, så får det heller være at vi alltid har en familiehandletur på lørdager og at klesvasken konstant er på etterskudd.

Men ja, jeg egoistisk som bare det, jeg jobber slett ikke av alturistiske årsaker.

Greit det, har ikke sagt at det er feil heller. Jeg bare kommenterte et innlegg som antydet at deltidsarbeid ikke primært var et egoistisk valg. Jeg er kjempeegoistisk på egne eller familiens vegne i de aller, aller fleste valgene jeg tar, det ville også et valg om redusert arbeidstid på grunn av barna være.