Er det galskap å sette fire barn til verden?

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Og jeg syns det er galskap også hvis foreldrene jobber så mye at de aldri har tid til barna.

Men da er det ikke antall barn som er problemet. Hvis foreldrene jobber hele tiden spiller det ingen rolle om de har ett barn eller ti. (Eller, hvis man har ti må vel foreldrene jobbe hele tiden.)

[Olympia]

Det er vel ikke å stikke under en stol at man bruker mer tid jo flere barn man har? Flere fritidsaktiviteter å følge opp, flere barn å følge til barnehagen/skolen, flere foreldremøter, flere barn å kle på ( Dette sliter vi med om dagen) osv.

Selv om det kanskje er bare minutter så summerer det seg jo. Jeg ser stor forskjell i tidsbruk allerede fra vi hadde ett til vi hadde to barn.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men da er det ikke antall barn som er problemet. Hvis foreldrene jobber hele tiden spiller det ingen rolle om de har ett barn eller ti. (Eller, hvis man har ti må vel foreldrene jobbe hele tiden.)

Selvsagt spiller antall barn en rolle her. Det tar mer tid med 4 barn enn med 1 barn. Barna har (etter min oppfatning) krav på både tid og oppfølging fra foreldrene. Foreldre som konstant jobber 150 % får svært lite tid til barna sine. Har man da bare ett barn kan i det minste foreldrene bruke den lille tiden de har på dette ene barnet. Men har de mange barn går omsorgen fra barna over fra å være personlig til nærmest industri.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg syns det er galskap å sette fire barn til verden hvis man ikke er i stand til å forsørge dem og ta seg av dem og følge dem opp.

Men da forutsetter man vel egentlig status quo?

Selvsagt bør man ha overskudd før man får enda et barn. Både på penger, tid og krefter. Men det som er skikkelig dumt er jo når noen som i utgangspunktet hadde dette kommer ut for en krise, på linje med mange andre tobarnsfamilier etc. og får servert syrlige kommentarer om barneflokken da.

Selv har jeg nok blitt mer pysete med årene. Vi hadde en periode da vi trengte hjelp. En begrenset periode, heldigvis. Men vi er vel kun en bilulykke fra en helt annen virkelighet vi, som andre.
Viktig presisering:
Jeg ser jo at det ikke var det du skrev, så dette er kanskje litt mer generelt enn det man kunne tro.

Men jeg synes altså at det er litt dumt at man tilsynelatende ikke skal kunne oppleve en og annen regnværsdag fordi man har valgt å få mange barn. At det da plutselig blir valget man har tatt som skal kritiseres. Det er jo ingen som ville ha gjort det samme om livet ga en tobarnsfamilie et slag under beltestedet slik at de plutselig var langt unna utgangspunktet de valgte å få barn i. Det er liksom ingen som ville si at "Der kan du se. Du skulle nok ikke ha fått barna dine", dersom arbeidsløshet, sykdom etc. rammet en tobarnsfamilie. Allikevel kan det se ut til at terskelen er lav for å ta opp den greia der dersom ulykken rammer en stor familie. Da har de liksom seg selv å takke.

Det er en ting jeg synes er litt rart. At man forventes å kunne spå om fremtiden.

Når det er sagt; Jeg ville nok ha følt et veldig ansvar for å ha diverse ting på plass før jeg eventuelt ble gravid igjen nå. Både fordi jeg vet at ting kan skje, men også fordi jeg har hatt bekkenløsningsvansker i noen svangerskap. Altså ville jeg nok nå ha tenkt en del på økonomi, avlastning og ivaretakelse av de barna jeg har i tilfelle jeg f.eks. ble sengeliggende etc. i et nytt svangerskap. Jeg ville nok også ha vurdert overskuddet i forhold til eventuelle tilleggsproblemer et nytt barn ville ha hatt. Som astma, adhd etc. Ikke at jeg skulle ha satset på en superkvinnetilværelse der man aldri ble sliten og lei, men at jeg visste med meg selv at vi, som familie, hadde overskudd til et nytt barn.

Jeg babler fælt her nå. Men dette er jo kanskje forståelig nok noe som opptar meg.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Men jeg synes altså at det er litt dumt at man tilsynelatende ikke skal kunne oppleve en og annen regnværsdag fordi man har valgt å få mange barn. At det da plutselig blir valget man har tatt som skal kritiseres. Det er jo ingen som ville ha gjort det samme om livet ga en tobarnsfamilie et slag under beltestedet slik at de plutselig var langt unna utgangspunktet de valgte å få barn i. Det er liksom ingen som ville si at "Der kan du se. Du skulle nok ikke ha fått barna dine", dersom arbeidsløshet, sykdom etc. rammet en tobarnsfamilie.

Det er jeg enig med deg i. Allikevel er endel av disse tingene med i beregningen når hvertfall vi tenker på hvor mange barn vi skal ha. Fordi vi ikke ville greid å håndtere flere enn kanskje to barn rent økonomisk hvis en krise skulle oppstå så er det heller ikke aktuelt å få flere barn enn kanskje to. De er selvfølgelig en hel haug andre ting inne i bildet også, men jeg syns man bør tenke litt på at fremtiden ikke nødvendigvis er lik den man er i når man får barn.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Men da forutsetter man vel egentlig status quo?

Men jeg synes altså at det er litt dumt at man tilsynelatende ikke skal kunne oppleve en og annen regnværsdag fordi man har valgt å få mange barn. At det da plutselig blir valget man har tatt som skal kritiseres. Det er jo ingen som ville ha gjort det samme om livet ga en tobarnsfamilie et slag under beltestedet slik at de plutselig var langt unna utgangspunktet de valgte å få barn i. Det er liksom ingen som ville si at "Der kan du se. Du skulle nok ikke ha fått barna dine", dersom arbeidsløshet, sykdom etc. rammet en tobarnsfamilie. Allikevel kan det se ut til at terskelen er lav for å ta opp den greia der dersom ulykken rammer en stor familie. Da har de liksom seg selv å takke.

Det er en ting jeg synes er litt rart. At man forventes å kunne spå om fremtiden.

Til en viss grad forutsettes selvsagt status quo. For å illustrere hva jeg mener:

Hvis man i utgangspunktet er arbeidsufør, med store helseproblemer og dårlig inntekt bør man tenke seg om to ganger før man får barn i det hele tatt. Og tenke seg om igjen og igjen før man får enda ett barn, og enda ett barn, og enda ett. Selvsagt kan man fantasere om at livet vil ta en vending, at man vil vinne i lotto eller arve en rik onkel man ikke visste om.

Motsatt er det klart at de fleste av oss egentlig er bare en bilulykke unna problemer i tilværelsen. Jeg syns det er feil å alltid ta høyde for at man kan dø en voldsom død - i såfall burde man jo ikke få barn i det hele tatt. Men å sette barn til verden når man i utgangspunktet VET at man gjør seg avhengig av hjelp fra andre, det syns jeg er galt. Og så er det jo så enkelt at ett barn kan de fleste håndtere, også om helsa ikke er på topp og økonomien halter. Men for hvert barn man får strekker man strikken litt lengre.

[Harriet Vane]

Jeg har voksne venner som ikke kan skrelle poteter. Det er litt rart, det må jeg si.

Jeg tror bokormen har mange poeng her. man legger litt lpet selv og kan gjøre det enklere for seg ved å fire på sine krav til seg selv. Man må ta noen valg på hvor strøkent, hvor hjemmelaget, hvor skinnende rent det skal være, og ta noen valg på hvor mye service, kjøring og styr ungene skal kunne kreve.

Jeg har lagt meg på nogenlunde samme linje som mine foreldre når det gjelder dette; nemlig lite service og mye kos, samtale, deltagelse og felles aktiviteter. I går laget vi middag sammen, veldig koselig, og lurt, for nå kan nemlig ungen lage ostesaus. Det vil helt sikkert komme til nytte en dag.

Med lavt forventet servicenivå blir det ikke noe sjokk når det blir søsken til høsten, for da er hun allerede ganske selvhjulpen.

[Olympia]

Jeg håper mine barn blir like greie som jeg var som tolvåring og gjør som meg : melder seg inn i sjakkforening.



(at jeg drev med tre andre idretter ved siden av er noe helt annet... )

[LilleRosin]

Jeg er litt overrasket over at så mange får negative kommentarer. Enten beveger jeg meg i et beskyttet miljø, eller så er jeg utstyrt med selektiv hørsel.

[trøtt]

Jeg har ikke fått noen negative kommentarer enda fra de jeg har fortalt det til. Dragen er dog veldig glad for at det ikke er henne. Det er greit for jeg er veldig glad for at det er meg.

Jeg har enda ikke fortalt det til alle så kommentarene kan fortsatt komme. Familien min vet det ikke og jeg regner med at minst den ene broren min har en kommentar. Det driter jeg egentlig i.

Skulle fortalt det til noen venninner i forrige uke, men utsatte det da hun ene flere ganger uttrykte sjokk og vantro over ei annen som planla fire barn. Gadd rett og slett ikke få noen falske gratulasjoner der og da.

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Jeg er litt overrasket over at så mange får negative kommentarer. Enten beveger jeg meg i et beskyttet miljø, eller så er jeg utstyrt med selektiv hørsel.

Samme her Som nevnt har vi bare fått positive kommentarer

[vimjer]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Jeg er litt overrasket over at så mange får negative kommentarer. Enten beveger jeg meg i et beskyttet miljø, eller så er jeg utstyrt med selektiv hørsel.

Man hører det man vil høre.

Nei, det er ikke galskap å ønske seg/sette fire barn til verden.
Kan likevel skjønne at det høres både vilt og utenkelig ut for mange.
Jeg har fått mange snodige spørsmål i årenes løp, men kan ikke akkurat si at jeg har tatt meg nær av det, eller blitt irritert.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Jeg er litt overrasket over at så mange får negative kommentarer. Enten beveger jeg meg i et beskyttet miljø, eller så er jeg utstyrt med selektiv hørsel.

Tja. For min del handlet det nok litt om hvor følsom jeg selv var også. Jeg fikk mine 5 i de usikre 20-årene der jeg tilla andres meninger altfor stor vekt. Nå gjør jeg ikke det og synes heller ikke at jeg får så mange kommentarer.

Det som er litt kjipt er jo at jeg innbiller meg at jeg i gravid tilstand nok blir mer sårbar igjen og da kan det nok oppleves vanskeligere i de månedene. Ikke det at jeg har noen umiddelbare planer om flere barn, altså. Men jeg tror nok at det for min del hadde mye med hvor mye jeg registrerte også.

Jeg ser jo også på en del mailinglister og fora for familier med mange barn at de blir voldsomt fornærmet over ting jeg nok heller ville ha trukket på skuldrene av. Og jeg ser jo også at jeg med årene har blitt flinkere til å skille mellom oppriktig nysgjerrighet og fornærmelser.

Nå som jeg har vært fembarnsmor og jobbsøker har jeg forøvrig merket at antall barn nok kan vekke noe skepsis i den sammenheng.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg blir alltid møtt med hvis jeg ytrer ønsket mitt om tre eller fire barn. Tre barn er greit, men fire er visst helt på tryne galskap. Da må man jo bytte bil og greier.

Hva tenker dere? Er det galskap å ønske seg mer enn to og en halv unge?

I følge noen venner av oss som HAR fire unger, så ER det helt galskap å ha fire unger De sier at det ikke er noe i hele verden som er tilpasset en familie på seks - verken biler, ferireiser, hus eller noe som helst. Men så skal det være sagt at den eneste av ungene de har planlagt er nr to. Nr en, tre og fire var hendelige uhell .

For min del synes jeg folk må få akkurat så mange unger som man ønsker seg, og klarer å ta vare på (selv om det sikkert ikke er sammenfallende for alle...). For vår del er to unger akkurat passe nok. Kanskje tenker jeg i mitt stille sinn at de som får mange barn må være sprø, men jeg forsøker å ikke vise det i ord eller grimaser .

[Lorien]

Og så syns jeg at folk kan mene hva de vil om hvor mange barn som er passe, men holde det for seg selv når de møter noen som ikke deler deres syn. De eneste gangene jeg føler meg berettiget til å uttale meg, er når folk som har problemer med å dekke de basale behovene til de barna de allerede har skaffet seg, går hen og får enda fler.

[annemede]

Det er ikke galskap å ha 3 eller flere barn.

[Harriet Vane]

Som storesøster til 5 og kusine til kull på både 4 og 8, så tenker jeg ikke på mange barn som annet enn koselig, morsomt, utfordrende og sosialt. Vi er så spredt i alder at vi har vært maks 5 stykker hjemmeboende samtidig og hadde to ekstraseter bakerst i bilen. De som er 8 er tett, og der kjøpte de en minibuss, tok minibusslappen og det gikk fint. De 4 er ganske tett, og der kjøpte de en bil med to ekstraseter bakerst.

Det er selvsagt ikke galskap å få fire barn, derimot er det galskap å la andres meninger sette standarden. Det virker som om folk har et instenst behov for å gjøre egne valg til standard for andre, slik som hun jeg overhørte på en buss i Bergen, som menete at 33 var absolutt maksgrense for å få barn, selv hadde hun nemlig vært 33 år. Har man lyst på 4 barn, tid til dem, kapasitet, interesse, plass og ressurser så er det bare å kjøre på.

[Divine]

Jeg bryr meg katta om hvor mange barn folk har, så lenge de ikke fremelsker sitt eget valg og anser det som "det bør det være for alle og enhver".

Jeg har to barn, og det er visst ikke helt bra det heller. For det første har jeg ingen døtre (stakkars, stakkars meg, visstnok), for det andre er guttene mine to enebarn, som folk ynder å kalle dem, og da burde jeg jo fått en til på rappen "slik at den yngste i alle fall slapp å bli enebarn". Dessuten har jeg fått spørsmål om hvorfor jeg bare har to for "alle andre har jo tre nå for tiden".

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Dessuten har jeg fått spørsmål om hvorfor jeg bare har to for "alle andre har jo tre nå for tiden".

Nå for tiden, altså? Liksom, nå i vår har "alle andre" tre barn, så da må man straks få tre for å være trendi og følge med i tiden? Folk er ga... eh, jeg mener, folk er annerledes enn jeg. Jepp.

[trøtt]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

. Det virker som om folk har et instenst behov for å gjøre egne valg til standard for andre, slik som hun jeg overhørte på en buss i Bergen, som menete at 33 var absolutt maksgrense for å få barn, selv hadde hun nemlig vært 33 år. Har man lyst på 4 barn, tid til dem, kapasitet, interesse, plass og ressurser så er det bare å kjøre på.

da er jeg innafor. Er 33 når nr 4 kommer.