Er det flaks å være ressurssterk?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Og der tror vi forskjellig, Divine. Noe som heldigvis er lov her på FP.

Det er det heldigvis.

Men hvis man skal følge din tankegang om at alle har evnen til å ta seg sammen og klare seg - være løvetannbarn. Hva er da galt med dem som ikke klarer det? For noe må jo være galt med dem siden de ikke bruker evnene de har? Er de late? Dumme?

Jeg sider med Divine i dette synet, jeg tror ikke alle er født med de samme evnene. Og jeg tror heller ikke at alle har samme psykiske og fysiske utgangspunkt til å benytte seg av de evnene de har.

All ære til de(re) som klarer å blomstre gjennom hardt arbeid, på tross av et umulig utgangspunkt. Men jeg ser ingen grunn til å hovere over dem som ikke klarte det.

[Toffskij]

Jeg skjønner godt hva du mener med indre styrke og motivasjon, 007, men jeg tror slett ikke alle har den. (Jeg baserer meg på eksempler fra nær slekt.)

[Toffskij]

Og for the record, folk som kommer seg fram gjennom alskens motgang og får til ting fra vanskelige utgangspunkt fortjener all ære. De har ikke hatt flaks med mye, det aller meste har vært hardt arbeid. Det er flott å se. Men jeg tror man må være av en viss støpning for å få det til, og jeg synes det er unødvendig strengt å anta at alle andre kunne klart det samme under samme forhold.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Og det er der Nenne, meg og smilefjes er.
Derfor slår jeg meg gjerne på brystet og er så kynisk at jeg mener at når jeg kan snu noe negativt til positivt, når jeg kan bygge mitt eget liv uten noe hjelp fra de som burde hjulpet, når jeg på egenhånd kan tilegne meg den kunnskapen jeg burde fått med meg hjemmefra, når jeg kan tryne i bakken så det synger men likevel reise meg igjen, så kan andre også.
Det er søren meg ikke et snev av flaks som har ført meg der jeg er i dag, men knallhardt arbeid.

Tusen takk for innmeldelse i en eksklusiv klubb.

Jeg har bannet meg vei gjennom livet og dratt meg selv på bena mange ganger. Også har jeg prøvd å dra andre på bena. Noen ganger etter håret. Og blitt fortvilet, knust, kjempet videre når bena visner under dem idet jeg slipper taket. Der jeg setter bena under meg så må mange andre holdes oppe om så etter håret - de setter aldri egne bein under.

Og det er det som gjør at jeg lurer på om de rett og slett ikke kan?

For jeg orker ikke at det er sånn at de ikke gidder siden jeg holder dem.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Men hvis man skal følge din tankegang om at alle har evnen til å ta seg sammen og klare seg - være løvetannbarn. Hva er da galt med dem som ikke klarer det? For noe må jo være galt med dem siden de ikke bruker evnene de har? Er de late? Dumme?

Jeg liker ikke uttrykket løvetannbarn.
Nei, jeg tror ikke de er verken late eller dumme. Men jeg tror ikke alle er klar over at de faktisk har et valg selv og at en selv kan gjøre mange grep. Og jeg tror det er lurt at andre hjelper på vei, alt fra NAV til psykologer. Slik at man kan finne den indre styrken jeg tror alle har.

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg skjønner godt hva du mener med indre styrke og motivasjon, 007, men jeg tror slett ikke alle har den. (Jeg baserer meg på eksempler fra nær slekt.)

Jeg tror alle har den, men jeg tror ikke at alle er klar over at de har den. Og jeg tror noe er samfunnets problem: kanskje vi læres opp til å tro at samfunnet skal ta ansvar for oss? Fordi vi har de velferdsgodene vi har?

[007]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Men jeg tror man må være av en viss støpning for å få det til, og jeg synes det er unødvendig strengt å anta at alle andre kunne klart det samme under samme forhold.

Ja, det er sikkert både kynisk og strengt av meg å mene det jeg mener, og det kan godt hende du har rett i at en man må være av en viss støpning for å få det til. Men jeg tror altså at om man ikke er av en viss støpning, så kan man bli det.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Men jeg tror ikke alle er klar over at de faktisk har et valg selv og at en selv kan gjøre mange grep. Og jeg tror det er lurt at andre hjelper på vei, alt fra NAV til psykologer. Slik at man kan finne den indre styrken jeg tror alle har.

Finne eller utvikle. Det er jeg enig i.
Jeg tror noen egenskaper og handlingsmønstre er litt som muskler. Man må trene. Kanskje begynne med et utgangspunkt som for andre virker helt latterlig og så bygge derfra. Trene på alternative måter å møte problemer, trene på å avbryte negative tanker som bare går i ring osv.

Men jeg tror fortsatt ikke at noen bare er sånn eller slik. Vi er ikke statiske heller.

[Olympia]

Jeg tror personligheten har utrolig mye (les: det meste) å si. Det ville ikke overraske meg om man kunne si ganske mye om hvordan noen kommer til å takle ekstrem motgang i livet ved å se hvor på Myers-Briggs/Jung den enkelte scorer.

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg tror personligheten har utrolig mye (les: det meste) å si. Det ville ikke overraske meg om man kunne si ganske mye om hvordan noen kommer til å takle ekstrem motgang i livet ved å se hvor på Myers-Briggs/Jung den enkelte scorer.

Jeg er direkte uenig. Jeg bor sammen med en resilient. Han er INTJ. Jeg er resilient. Jeg er ENFJ.

Hvilke typer er det så som skulle være best egnet til overlevelse?

rine - jeg kan godt belyse for min egen del. Jeg har vokst opp med en mor med paranoid psykose som også er alkoholisert. Faren min var totalt fraværende og i den grad han noensinne deltok på noe som helst så var det med knallharde krav til at jeg skulle bekrefte den kunstige boblen han valgte å leve livet sitt i. All slekt forsvant da modern ble tvangsinnlagt og siden har jeg ikke sett dem. Alle naboer og venner og andre også. Vi hadde stort sett ikke besøk da det ikke var så mange som forstod at det de så ikke skulle tolkes som det de så - men som noe helt annet.

Dessuten fikk jeg knallharde krav om å være tynn. Hvilke jeg ikke var. Og siden jeg ikke var tynn så fortjente jeg ikke kjærlighet heller. Fra noen. Jeg var syv da faren min ga meg alvorspraten om at gutter ville ha pene slanke småvokste jenter. Og at jeg ikke var hverken pen eller slank eller liten så jeg ville ikke få meg noen mann noengang. Menjeg var heldig - jeg kom fra et Fantastisk Godt Hjem med to foreldre som ikke rørte alkohol. (Sannheten i vår familie var at foreldrene mine var avholdsmennesker. Virkeligheten var at det sto vindunker omtrent overalt og moren min har neppe hatt mange dagene edru noengang.)

Med andre ord - litt tøffere kår enn hvermannsen.

gajamor - det er nok ikke til å komme forbi at man må innse at noen ikke egentlig har en sjans. Statistisk sett. Men man kan ikke si at det gjelder akkurat Per eller Tine. For det hender jo at folk faktisk klarer å bryte alle statistikker og blir unntak. Dermed må man heie på alle syns jeg.

Men sånn ellers - om oddsene familiært sett er dårlige er det jo noen ting som øker sjansene for å lykkes. For eksempel om man er intelligent. Det kan veie opp for dårlige kår.

For min egen del kan jeg si at det som har vært kanskje den aller vanskeligste tingen opp gjennom mitt liv er å lære sosiale koder som man er ment å ha lært hjemme. Jeg vet ikke hva man serverer til gjester eller hvordan man skal vite at man skal gå hjem fra besøk. Jeg vet ikke om jeg kan ringe noen samme uka jeg har besøkt dem eller om det gjør noe om jeg venter et halvt år. Jeg vet ikke når man inviterer folk for at de skal komme på nyttårsaften eller hva som er passe innetider for barn.

Men fordi jeg er i stand til å lære og fordi jeg har interesse av å se hva andre gjør og analysere det og ape etter litt og gå egne veier på litt så har jeg klart å finne ut av ting etterhvert mer eller mindre likevel.

[Toffskij]

J?

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

J?

Og N.

[Katta]

Det å konkludere med at fordi man har greid å holde seg flytende mot alle odds betyr at alle hadde greid det samme om de bare hadde villet nok eller mobilisert de kreftene de har innerst inne synes jeg er en kynisk måte å se på andre mennesker på.

Dette med å være ressurssterk skjønner jeg ikke er et helt entydig begrep. Mange som diskuterer her i tråden snakker mer eller mindre utelukkende om en evne til å kjempe, bane seg vei, skape endring, stå på for seg selv og sine, målbevissthet. Det jeg er vant til å mene når vi snakker om ressurssterke mennesker er mer en suppe av evner, nettverk, anseelse, materielle omgivelser og nettverk som til sammen gjør at man har overskudd og muligheter til å yte noe ekstra i forhold til seg selv, sine nærmeste og sine barn. Man kan på et vis slippe unna med mindre jobb hvis man er født inn i et greit miljø, men man kan absolutt ha personlige ressurser og vilje av stål som gjør at man på tross av alt annet greier det utroligste. Og slike mennesker beundrer jeg veldig. Men jeg greier ikke å tro at de som ut fra tilsvarende bakgrunn har endt med å ha mer enn nok med å holde hodet over vannet slik at man ikke har krefter til å gjøre det som må gjøres når man får et barn med spesielle behov. Da blir en du-prøver/vil-ikke-nok-holdning være veldig feil synes jeg.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det å konkludere med at fordi man har greid å holde seg flytende mot alle odds betyr at alle hadde greid det samme om de bare hadde villet nok eller mobilisert de kreftene de har innerst inne synes jeg er en kynisk måte å se på andre mennesker på.

[kie]

Jeg trodde jeg var ressurssterk, jeg. Det har alle andre rundt meg trodd også. Jeg har vært den som har ordnet og fikset siden jeg var liten. Den siden ved meg har blitt dyrket frem av mine foreldre også. Det var en høyt verdsatt egenskap hjemme hos oss. Jeg har lang erfaring med å være ressurssterk, med å presse meg osv.

Så var jeg plutselig ikke det mer. Det var situasjonsbetinget og forbigående, men det har vært en nyttig erfaring. En erfaring som har gitt meg en ydmykhet jeg kommer til å ta med meg videre i livet og som forhåpentligvis kommer til å gjøre meg mer forståelsesfull og empatisk overfor mennesker som kanskje ikke er på sitt mest ressurssterke når jeg treffer dem. Uten at jeg trenger å plassere merkelappen "ressurssvak" permanent på dem og innbille meg at de er av et annet kaliber enn meg. Før dette hadde jeg også mange "det var tøft, men jeg tok meg sammen"-erfaringer. Nå har jeg det pluss en erfaring og et minne om den gangen det var annerledes. Det tror og håper jeg vil gjøre meg mer forsiktig med å tenke at "noen er sånn" og "andre er slik". Jeg har vært en "sånn" hele livet, men plutselig en dag så var jeg "slik", gitt. Og jeg fikk ikke til å forandre det uansett hvor mye jeg brukte gamle strategier med å ta seg sammen, holde ut osv. Jeg satt dønn fast i "slik".

Jeg har sett det skje med andre før. Advokater, psykologer, gründere som har nådd kjempelangt, "løvetannbarn" som plutselig en dag går på en smell osv. Folk som har alle de egenskapene som gjør at de er i "sånn"-båsen. Og plutselig en dag så er de "slik" de også. Forbigående, som regel. Å selv være et "sånn"-menneske før jeg en dag plutselig snublet inn i "slik"-båsen har gitt meg en større forståelse av at det handler om å være menneskelig. Og at vi alle kanskje er både "sånn" og "slik"?

Og at noen ganger... noen ganger så møter man sitt "kryptonitt", uansett hvor sterk man beviselig har vært i mange andre situasjoner.

Jeg tror det er mye mindre "oss" og "dem" her i livet enn vi liker å tro. Derfor vil jeg prøve å bruke mine mange ressurssterke dager i livet på en måte jeg selv vil sette pris på å bli møtt når jeg er på mitt mest ressurssvake.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det å konkludere med at fordi man har greid å holde seg flytende mot alle odds betyr at alle hadde greid det samme om de bare hadde villet nok eller mobilisert de kreftene de har innerst inne synes jeg er en kynisk måte å se på andre mennesker på.

Ja, og jeg har i tidligere innlegg i denne tråden innrømt at jeg er ganske kynisk.


Kie: Ut fra slik jeg forstår det du skriver, så er du altså mer ydmyk enn oss andre fordi du har tryna i asfalten, noe vi ikke har? Du må huske at selv om du deler mye av deg selv her på FP, så kan andre brukere her inne ha opplevd det samme som deg, og vel så det. Uten at det flagges. Og uten at de er noe mindre ydmyk av den grunn.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Ja, og jeg har i tidligere innlegg i denne tråden innrømt at jeg er ganske kynisk.


Kie: Ut fra slik jeg forstår det du skriver, så er du altså mer ydmyk enn oss andre fordi du har tryna i asfalten, noe vi ikke har? Du må huske at selv om du deler mye av deg selv her på FP, så kan andre brukere her inne ha opplevd det samme som deg, og vel så det. Uten at det flagges. Og uten at de er noe mindre ydmyk av den grunn.

Jeg tror ikke Kie mener at hun er mer ydmyk fordi hun har "tryna i asfalten", og ikke andre har og derfor er ikke de ydmyke. Hun forteller at hun har hatt holdninger og litt kjepphøy som mange av oss har vært en gang i tiden, men så "tryner man" og ser plutselig andre sider av livet.

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Ja, og jeg har i tidligere innlegg i denne tråden innrømt at jeg er ganske kynisk.


Kie: Ut fra slik jeg forstår det du skriver, så er du altså mer ydmyk enn oss andre fordi du har tryna i asfalten, noe vi ikke har? Du må huske at selv om du deler mye av deg selv her på FP, så kan andre brukere her inne ha opplevd det samme som deg, og vel så det. Uten at det flagges. Og uten at de er noe mindre ydmyk av den grunn.

Jeg ble litt overrasket over denne reaksjonen på Kie sitt innlegg. Hun forteller jo bare om sin erfaring. At hun har en innsikt nå som hun ikke hadde tidligere. Eller er det noe jeg ikke får med meg?

Kynisk men ydmyk høres forresten ut som en fin kombo

[kie]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Kie: Ut fra slik jeg forstår det du skriver, så er du altså mer ydmyk enn oss andre fordi du har tryna i asfalten, noe vi ikke har?

Du velger selvsagt selv hva du legger i det andre skriver. Jeg har beskrevet noe om egne erfaringer og hva de betyr for meg. Jeg ser ikke helt vitsen i å drive med en lidelseskonkurranse og jeg tipper de færreste deler alt på nett. Jeg gjør heller ikke det.

Men det er klart at tanker om hvem/hvordan man er, hva man klarer osv. basert på tidligere erfaringer utfordres dersom man så opplever det motsatte av hva man pleier. Og det kan jo også hende at man med den erfaringen friskt i minne blir litt mindre bastant i forhold til å definere andre og/eller hva som er fasiten i andres liv. Noe annet ville jo vært tåpelig.

Jeg har også flere erfaringer med å klare ting på tross av både det ene og det andre. Men jeg har altså også denne ene erfaringen som var litt annerledes og den påvirker meg selvsagt og gjør meg altså mindre bastant. Det var det jeg ville si noe om. Jeg tror de fleste har sitt "kryptonitt". Selv Supermann.