Spinoff: Sorg og sykemelding

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Nå spør jeg fordi jeg lurer: om man blir får en depresjon som følge av et dødsfall, kan man da sykemeldes? I såtilfelle ser jeg ikke problemet. Eller er et sånn at dere som forståes hvorfor dere er sosialister av denne tråden mener at man bør kunne sykemeldes pga dødsfallet alene?

Ja, man kan selvfølgelig få en sykmelding på grunn av en depresjon etter en sorgreaksjon. Men for at noe skal være en depresjon, må det for det første ha vart i 2 uker og for det andre være av en viss alvorlighetsgrad.

Problemet er såkalt normale sorgreaksjoner. De kan jo sette en person fullstendig ut av spill i ganske mange dager uten at det er noe annet enn en normal sorgreaksjon. Og det finnes det i utgangspunktet ikke anledning til å sykmelde noen for, det finnes heller ingen andre ordninger med eller uten lønn som dekker dette. Resultatet blir mange kvasisykmeldinger med ulne halv-psykiatriske diagnosekoder og det mener jeg er uheldig.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Og jeg kjenner at jeg får litt noia over folks "synsing" ift sykmeldinger.
Det er da ingen andre enn lege og personen selv, og evt arbeidsgiver, som har noe med det.

Vel, vi alle er jo med på å finansiere det, og som sagt har vi ikke råd til utgiftene på lang sikt uten å ta grep, så jeg synes alle har rett til å synse jeg. På generelt grunnlag, that is. Enkelthistorier må tas med en klype salt og hører uansett ikke hjemme i debatten.

[Divine]

Men hva skjer dersom man leverer egenmelding og arbeidsgiver VET at årsaken er dødsfall og ikke sykdom? Kan arbeidsgiver gjøre noe med det?

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Vel, vi alle er jo med på å finansiere det, og som sagt har vi ikke råd til utgiftene på lang sikt uten å ta grep, så jeg synes alle har rett til å synse jeg. På generelt grunnlag, that is. Enkelthistorier må man ta med en klype salt uansett.

Jeg tenker på enkelthistorier som kommer frem her, om venninner og bekjentskaper. Der man tror og ikke vet.

[Milfrid]

Aha. Så sorg holdes utenfor på en måte, som årsak til depresjon? Jwg synes vel i grunnen at depresjon burde være depresjon uavhengig av årsak, og at om man har en stk pasient som ikke er i stand til å jobbe så burde der være uinteressant om det var naturlig at mennesket ikke var i stand til å jobbe. At man ikke trengte å henge det på sorg-knaggen i det hele tatt. Jeg tenker at man ikke må legalisere at dødsfall automatisk =sykemelding. MÅ man si noe om hvorfor man er deprimert for å sykemeldes? Kan man ikke bare diagnotisere depresjon som de det er? Fostår at jeg ikke er så bevandret i dette.

Altså, for å sykemeldes for magesmerter, må årsaken til magesmertene stå på sykemeldingen? Og hvis ikke, hvorfor er det andre regler for en depresjon?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Nå spør jeg fordi jeg lurer: om man blir får en depresjon som følge av et dødsfall, kan man da sykemeldes? I såtilfelle ser jeg ikke problemet. Eller er et sånn at dere som forståes hvorfor dere er sosialister av denne tråden mener at man bør kunne sykemeldes pga dødsfallet alene?

Det er vel mer at folk som midlertidig er arbeidsuføre pga. krise og sorg nå diagnostiseres med psykiske lidelser som kanskje ikke er like reelle som en egen kode for sorgreaksjon ville ha vært. Graden av arbeidsførhet og fraværet er nok omtrent det samme, men jeg for min del ville satt pris på et "ærligere" system. Både i forhold til statistikk, tiltak og konsekvenser for den enkelte mtp forsikring, pensjonskasse ved evt. senere psykiske lidelser o.l. Det blir rett og slett ryddigere å gjøre det slik, synes jeg.

[Polyanna]

Altså, presiserer igjen: Sørger man sånn at man ikke kan jobbe, så er "depressiv reaksjon" en helt adekvat og grei diagnose å bruke, og det er riktig å sykemelde.

Fri pga lang reisevei, for å ordne det praktiske, for å håndtere gamle Mor som må på sykehjem nå som Gamle Far er død - det er Livet(TM) og må gjøres på fritiden.

Jeg sier IKKE at bare de med buffer skal få sykemelding om de sørger sånn at de ikke kan jobbe. Jeg sier at de andre trøblete, tidkrevende, vanskelige tingene, det må man gjøre på fritiden eller bruke feriedager på. Så blir det rett og slett en jævlig krevende periode. Men det er, igjen, Livet. Det ER jævlig krevende av og til.

[kie]

Depresjon og sorg er ikke nødvendigvis det samme, Mindy.

[Milfrid]

Kie, men jeg er enig med dem som sier sorg er naturlig og ikke noe man sykemeldes for. Den depresjonen man kan få av sorg, derimot, den bør man kunne sykemeldes for. Man kan sørge uten å være deprimert. Og missa har rett i at vi ikke har råd til å gi alle i sorg fri fra jobben med lønn.

[Milfrid]

Nettopp, Kie. Og jeg er ikke enig i at man skal kunne sykemeldes på grunn av sorg.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Altså, presiserer igjen: Sørger man sånn at man ikke kan jobbe, så er "depressiv reaksjon" en helt adekvat og grei diagnose å bruke, og det er riktig å sykemelde.

Fri pga lang reisevei, for å ordne det praktiske, for å håndtere gamle Mor som må på sykehjem nå som Gamle Far er død - det er Livet(TM) og må gjøres på fritiden.

Jeg sier IKKE at bare de med buffer skal få sykemelding om de sørger sånn at de ikke kan jobbe. Jeg sier at de andre trøblete, tidkrevende, vanskelige tingene, det må man gjøre på fritiden eller bruke feriedager på. Så blir det rett og slett en jævlig krevende periode. Men det er, igjen, Livet. Det ER jævlig krevende av og til.

Jeg er ikke enig i at sorg som gjør at man ikke kan jobbe nødvendigvis er det samme som en depressiv reaksjon. Men jeg er enig i at det kan være riktig å sykmelde i slike situasjoner, det er det imidlertid ikke i følge retningslinjene selv om det står at man skal bruke skjønn. Det blir jo litt som med beinbrudd, hvis jobben din består av å løpe opp og ned en bakke flere ganger i timen, kan man nødvendigvis ikke jobbe. Men på kontor kan man sannsynligvis det. På samme måte kan man greie å fungere suboptimalt med en sorgreaksjon i mange jobber, mens det andre steder er helt diskvalifiserende å ikke være 100% "på".

Jeg har i hele denne diskusjonen tatt det for gitt at det er sorgreaksjoner som diskuteres og ikke praktiske gjøremål rundt et dødsfall. Det siste burde være en selvfølge at man ikke sykmeldes for, men tar på fritiden. Kanskje med unntak av selve begravelsen hvor det vil være naturlig å få fri i form av velferdspermisjon.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Kie, men jeg er enig med dem som sier sorg er naturlig og ikke noe man sykemeldes for. Den depresjonen man kan få av sorg, derimot, den bør man kunne sykemeldes for. Man kan sørge uten å være deprimert. Og missa har rett i at vi ikke har råd til å gi alle i sorg fri fra jobben med lønn.

Da er jeg nysgjerrig på hvor du setter grensen. Både i tid og alvorlighetsgrad.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg har i hele denne diskusjonen tatt det for gitt at det er sorgreaksjoner som diskuteres og ikke praktiske gjøremål rundt et dødsfall. Det siste burde være en selvfølge at man ikke sykmeldes for, men tar på fritiden. Kanskje med unntak av selve begravelsen hvor det vil være naturlig å få fri i form av velferdspermisjon.

[Kreps-77]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg har i hele denne diskusjonen tatt det for gitt at det er sorgreaksjoner som diskuteres og ikke praktiske gjøremål rundt et dødsfall. Det siste burde være en selvfølge at man ikke sykmeldes for, men tar på fritiden. Kanskje med unntak av selve begravelsen hvor det vil være naturlig å få fri i form av velferdspermisjon.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Da er jeg nysgjerrig på hvor du setter grensen. Både i tid og alvorlighetsgrad.

Der man setter den når man vurderer om en pasient trenger sykemelding eller ei: er personen i stand til å jobbe, helt eller delvis. Hvordan man gjør det jeg jeg ikke peiling på, men det gjøres jo for alle andre situasjoner, så da må det vel kunne gjøres her også? Altså, det er jo arbeidseven man skal vurdere. Hvilke andre diagnoser enn diagnoser mht depresjon kan gjøre at en sørgende ikke klarer å jobbe? Stress? Men det får man ikke sykemelding for ellers heller, gjør man?

[rine]

Åh- så fryktelig enig jeg er med Miss Norway. Jeg synes ordningene må gå ut fra hva som er tilfelle for folk flest (og folk flest i Norge har OK økonomi) og så må det heller eksistere støtteordninger (sosialhjelp, ett eller annet) for de som ikke klarer å spare opp. Vi er pinadø en nasjon av ansvarsløse stakkarer hele gjengen.

[Milfrid]

Rine ord for for pengene.

Og jeg er også enig med missa.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg har i hele denne diskusjonen tatt det for gitt at det er sorgreaksjoner som diskuteres og ikke praktiske gjøremål rundt et dødsfall. Det siste burde være en selvfølge at man ikke sykmeldes for, men tar på fritiden. Kanskje med unntak av selve begravelsen hvor det vil være naturlig å få fri i form av velferdspermisjon.

De to gangene jeg har "satt foten ned" i diskusjonen her så har det vært for det å bruke sykemelding for å håndtere det som var vanskelig/kjipt/upraktisk, og ikke sorgen.

Om "depressiv reaksjon" er riktig diagnose eller ikke vet jeg ikke om er en teknisk definisjonssak eller en medisinsk sak? Men det er i hvert fall noe annet enn depresjon.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Der man setter den når man vurderer om en pasient trenger sykemelding eller ei: er personen i stand til å jobbe, helt eller delvis. Hvordan man gjør det jeg jeg ikke peiling på, men det gjøres jo for alle andre situasjoner, så da må det vel kunne gjøres her også? Altså, det er jo arbeidseven man skal vurdere. Hvilke andre diagnoser enn diagnoser mht depresjon kan gjøre at en sørgende ikke klarer å jobbe? Stress? Men det får man ikke sykemelding for ellers heller, gjør man?

Dette er nemlig problemet leger sitter med til daglig. Sorgreaksjon er definert som en normaltilstand. Ergo skal man egentlig ikke sykmelde for det i det hele tatt. Det står imidlertid at man skal utvise skjønn, men det finnes ingen gyldig kode å sette det under før sorgreaksjonen er så åpenbart unormal at den går innunder en psykiatrisk diagnose.

[Kreps-77]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Åh- så fryktelig enig jeg er med Miss Norway. Jeg synes ordningene må gå ut fra hva som er tilfelle for folk flest (og folk flest i Norge har OK økonomi) og så må det heller eksistere støtteordninger (sosialhjelp, ett eller annet) for de som ikke klarer å spare opp. Vi er pinadø en nasjon av ansvarsløse stakkarer hele gjengen.

Jeg dulter litt her også, jeg.
Jeg er for gode omsorgsordninger for alle i samfunnet, men de må ikke bli så gode at vi hele tiden forventer å bli oppvartet.

Ang. sorg ved familiemedlemmers død, så er det umulig å si hvilken sorgreaksjon hver enkelt får. Det er kanskje derfor det er vanskelig å lage gode ordninger for hvordan man løser det med tanke på permisjon m/lønn, pemiisjon u/lønn, sykmelding.