NRK nå: Barnets beste

[zeppelin]

kie:

[-ea-]

Nei Heiko, jeg synes barnevernet fremstår som ...naive er vel ikke rette ordet, men. De har ikke vært, hva skal man si, framsynte nok dersom de har forespeilet fosterforeldrene varig omsorg uten å ta høyde for at det kunne komme en far på banen.

[Input]

Jeg mener normalsamvær annenhver helg (og en dag i uka om han hadde bodd hjemme) slik "alle andre" fedre som ikke bor med barna sine får, selvsagt.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg mener normalsamvær annenhver helg (og en dag i uka om han hadde bodd hjemme) slik "alle andre" fedre som ikke bor med barna sine får, selvsagt.

Dette strider mot det som er vanlig praksis i slike saker. Radikalt. Kan du noe om barn og tilknytning?

[Koko]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Dette strider mot det som er vanlig praksis i slike saker. Radikalt. Kan du noe om barn og tilknytning?

Men er dette virkelig en tradisjonell barnevernssak? Hvorfor kan ikke gutten knytte seg til både fosteforeldre og far? Jeg kan ikke se det er så ulikt å ha skilte foreldre.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Koko, her.

Jeg kan ikke se det er så ulikt å ha skilte foreldre.

Det er det jeg tenker også. Jeg kan ingenting om tilknytning sånn formelt, men jeg kan ikke skjønne hvorfor tilknytning til fosterforeldre skal være viktigere enn tilknytning til biologiske foreldre. Det er ikke akkurat som jeg kan nekte far samvær fordi jeg føler det går utover barnets tilknytning til meg.

Og jeg har forøvrig vært et barn i fosterhjem. Som hadde samvær med min mor (far var død) annenhver helg. Mot min vilje til og med.

[Liljekonvall]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Det er det jeg tenker også. Jeg kan ingenting om tilknytning sånn formelt, men jeg kan ikke skjønne hvorfor tilknytning til fosterforeldre skal være viktigere enn tilknytning til biologiske foreldre. Det er ikke akkurat som jeg kan nekte far samvær fordi jeg føler det går utover barnets tilknytning til meg.

Og jeg har forøvrig vært et barn i fosterhjem. Som hadde samvær med min mor (far var død) annenhver helg. Mot min vilje til og med.

Det er vel ikke det at tilknytning til fosterforeldre er viktigere enn tilknytning til biologiske foreldre som er greia her.
Men det kan vel heller skape problemer/tilknytningsvansker om han nå, etter 2 1/2 år, "røskes vekk" fra de som til nå har vært hans omsorgspersoner.
Det finnes sikkert måter å trygge barnet på ved å foreta en langsiktig tilbakeføring, men det er vel her usikkerhetsmomentet kommer inn.
Vil det går problemfritt eller vil barnet bli skadelidende ?

Vanskelig sak.

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Dette strider mot det som er vanlig praksis i slike saker. Radikalt. Kan du noe om barn og tilknytning?

Jeg ka en del om det. Og vet svært godt hva som skjer om far ikke får samvær/overnatting de første, veldig viktige årene...

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Dette strider mot det som er vanlig praksis i slike saker. Radikalt. Kan du noe om barn og tilknytning?

Det er da grundig beskrevet i barneloven at normalt samvær er viktig? Der står det faktisk at god kontakt med begge foreldre, som her da blir far siden mor ikke fungerer, er så viktig at den som ikke tilrettelegger for det skaper grunnlag for omsorgsovertagelse. Jeg kan ikke se et eneste argument for at det skal være annerledes i denne saken og støtter Input hundre prosent her.

Dog har jeg sympati for fosterforeldre. De tar imot unger med hjem og hjerter og blir ikke hørt i det hele tatt i barnets skjebne videre. Det er bra det finnes folk som vil.

Men slik jeg forstår denne saken så har far bedt om ungen siden han var seks måneder. Så det at Reinert nå har bodd i fosterhjem "hele livet" og det må ta hensyn til, er en situasjon som er skapt. Jeg hadde satt liten pris på om noen tok mine unger og beholdt dem for så å bruke som argument at nå har de klart å ikke gi dem tilbake så lenge at nå får de ikke komme hjem heller.

[Puslingen]

Far verker i alle fall som ein særdeles oppegåande fyr, spesielt med tanke på reaksjonen hans når det ikkje vart overnatting likevel. Inntrykket eg set med er at fostermor klamrer seg litt til det at dei forespeila ho at guten skulle bu der til han vart vaksen. Eg kan forstå at ho ikkje vil miste barnet sitt, kven vil vel det? Men ho har visst siden guten var 6 mnd at det er ein far som vil inn i livet hans, og må jo ha tenkt at det dermed kunne vera ein mogeleghet for at han kom til å søkja om omsorgen. Om ikkje ho har det, lurer eg på om ho har fornekta heile greia. Det er jo ikkje som om ho akkurat har fått veta det etter 2,5 år, ho har visst det siden guten var 6 mnd.
Og kva med fosterfar? Kva tenker han?

Eg kjenner at min sympati nok ligg hos far, og eg håper verkeleg at dei klarer på ein eller anna måte å gje guten ei trygg og god oppvekst. Og så kjenner eg at eg er usikker på om eg orkar å følga med på dette.

[-ea-]

Jeg er enig med Input her.
Og jeg syns barnevernet fremsto som litt "dillete" overfor fostermoren. Ja, jeg er klar over at vi antakeligvis ikke får se halve virkeligheten en gang i programmet. Og så er det barnevernet (de samme folka, regner jeg med) som har gjort fosterhjemsplasseringen, og det er vel naturlig å "forsvare" det vedtaket ved å holde seg og fostermor fornøyd. Tabloid sagt av meg, altså.

[Koko]

Det som opprører meg i denne saken er at jeg føler fostermor boikotter guttens samvær med far. Jeg forstår godt følelsene hennes, men ikke at hun lar dem slippe frem på den måten ovenfor gutten.
Forøvrig er jeg svært glad jeg ikke er saksbehandler i denne saken, det hadde vært dårlig med nattesøvn.

[Sneglo]

Nå har jeg sett og må vel si at mitt syn på fostermor har ikke endra seg.

Ja hun er glad i gutten, ja hun har fått forespeilet at gutten skulle bo hos de til han var 18. Men igjen, alle vet at som fosterforeldre så KAN det være endringer, og når far kom inn i bildet når gutten var 6mnd, burde de absolutt skjønt at denne plasseringen gjald kanskje ikke til gutten var 18.

Og jeg er veldig på det at det er faktisk ikke hennes sønn.

Fosterhjemmet jeg selv bodde i gjorde alt for å stikke kjepper i hjulene for samvær med biologisk familie, og vel, det var faktisk KUN JEG som tapte på det. Ikke barnevernet og ikke fosterfamilien. Det var jeg, og da selvfølgelig biologisk familie.

Fosterfamilien får i denne saken meget liten sympati fra meg, ja jeg skjønner dette er trist og alt det der, men far har faktisk ikke blitt fratatt barnet, det er det mor som er blitt. Så jeg ser ikke hvorfor ikke barnet ble tilbakeført når barnet var 6mnd.

[kie]

Følelser er fakta. At noe er sånn eller slik for fostermoren er det vel ikke noe man trenger å kritisere. Det å aktivt handle på egne følelser uten å sette barnet først, derimot. Om det er det som skjer, så synes jeg hun får litt vel mye slack i forhold til f.eks. en biologisk mor som kjente på det samme og prøvde å handle på det. Det er nok en hel del andre mødre som også hadde sett for seg å ha barnet sitt sammen med seg hele tiden da de fikk barnet også. Og så ble livet rett og slett ikke sånn.

Jeg har ikke fått sett andre episode ennå, så det er mulig jeg bommer her. Men utifra hva jeg leser så tar jeg meg i å lure på hvorfor noe som lett anses som uakseptablet, saboterende og egosentrert i en samværssak mellom biologiske foreldre, er litt greiere i dette tilfellet. Fostermoren er mammaen til denne gutten for gutten selv, slik jeg oppfatter ham. Hvorfor krever vi mindre av henne enn vi ville gjort av en biologisk mor som ville skvise bort barnets far? Og ville det fått henne til å roe litt ned om hun hadde en slags garanti for at hun aldri ville miste gutten helt? Altså hvis hun og mannen fikk lov til å dele foreldreansvaret med den biologiske faren og ha samvær slik tusenvis av andre mødre og fedre må gjøre hver dag? Hun er jo attpåtil i den heldige posisjonen i forhold til mange andre som sender barna sine på samvær; nemlig at hun sender ungen avgårde med en forelder som virker. *tenker høyt*

[Heiko]

@Kie
Fordi om far får omsorgen for gutten vil fosterfamilien ikke ha noen rettigheter til å videre treffe barnet? Ja, om ikke far ønsker å ha de i livet til gutten, og det vet man jo ikke.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

@Kie
Fordi om far får omsorgen for gutten vil fosterfamilien ikke ha noen rettigheter til å videre treffe barnet? Ja, om ikke far ønsker å ha de i livet til gutten, og det vet man jo ikke.

Ja, det er nettopp det jeg lurte litt på i forhold til om det ville vært lettere for fostermor å akseptere og støtte opp om relasjonen mellom far og sønn dersom hun ikke sto overfor den muligheten.

[FarTFire]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Hvorfor krever vi mindre av henne enn vi ville gjort av en biologisk mor som ville skvise bort barnets far?

Fra en fars synspunkt er dette litt ubehagelig formulert, men det som er sikkert er at vi her er i kjernen av problemet.

Vi må nemlig se på det som om at vi har en fostermor som har overtatt rollen som biologisk mor som nå skal kjempe mot biologisk far. Vi må glemme hele fosterfamiliegreiene for det blir bare kulisser her.
Hvis vi klarer å tenke slik er neste steg mekling om samværsmengde, og en delt omsorg. Ikke nødvendigvis bare den ene eller den andre.

Uansett så har dette tatt for lang tid, det har skadet for mange og er vel ikke slik sakene blir løst bedre i større og mer professionelle barnevern! De er jo tross alt bare 25 ansatte på et tettsted med mindre enn 900 innbyggere.

[emm]

Nå ble det også, om enn nesten i en bisetning, påpekt at far i begynnelsen så for seg samvære 3-4 ganger i året. Men nå senere har endret seg i forhold til det og vil ha gutten fast. Man kan jo ikke skru tiden tilbake, men det beste hadde jo vært om det hadde vært langt hyppigere samvær og kanskje full "overføring" til far alt rundt den tiden DNA var klart. Det skjer jo en enorm tilknytning mellom forelder og barn i løpet av de to første åra, og så begynner løsrivelse sakte men sikkert på grunnlag av den trygge basen man har bygget opp. Det er jo der det er vanskelig, alt kan vakle for gutten. Det som er bra er at han har mange i livet sitt som virkelig elsker han.

[safran]

Smilefjes, dette er ikke en sak etter barneloven, men etter barnevernloven. Etter vedtak fra fylkesnemnda.

[Milfrid]

Jeg har ikke sett programmet, og jeg tror ikke jeg orker heller.

Mine unger er adoptert, og minstemann var 13 mnd da vi fikk ham. Fosterforeldrene hadde laget en fantastisk fin dagbok fra tiden han hadde vært der - sirlige notater om alt han hadde gjort gjennom livet hos dem, og bilde tatt hver måned. Da vi satt i møtet med barnevernet og de fortalte om hvor godt han hadde hatt det hos fosterforeldrene var det naturlig å spørre "men hvorfor kunne ikke de adoptere ham da?". Og svaret var: det var en jobb for dem. Men han var deres aller første adoptivbarn, og det gjorde ham nok spesiell". Det var både godt og smertefullt å vite at sønnen vår hadde hatt det fint de første månedene av livet sitt.

Når det gjelder denne saken så har jeg bare lest det som står her på forum. Jeg forstår at fostermor har knyttet seg til gutten etter 2,5 år, men synes likevel at det burde være ganske åpenbart når biologisk far kommer på banen etter 6 mnd at det kanskje ikke er en langtidsplassering likevel. Og så lurer jeg på hvorfor i alle dager det har gått to år etter at biologisk far kom på trappene uten at det har blitt tatt en avgjørelse. Hvor lang tid kan det liksom ta å avgjøre om man er egnet som far??

Altså. Jeg er virkelig av dem som mener at det litt for ofte er foreldrevern og ikke barnevern i Norge. Og at det biologiske prinsipp teller litt for kraftig. Men når en velfungerende mann får vite at han er far til et 6 måneder gammelt barn, og ønsker omsorgen for det. Vel, da synes jeg rett og slett at han burde få omsorgen for ungen sine. Og jeg begriper ikke hvorfor barnevernet har brukt så lang tid på hva nå enn de har brukt lang tid på. Særlig når det er slik at jo lengre tid som går, jo mer knyttets barnet til fosterforeldrene, og jo vanskeligere blir det å flytte ham.

For meg ligger hele forskjellen i at faren dukket opp da ungen var 6 mnd, og at det tydeligvis er så at han vil være egnet til å være far for barnet. At man i det hele tatt må kjempe for å få foreldreretten da synes jeg er fryktelig trist.

Og så er det heller ikke sånn at barn nødvedigvis får varige sår på sjelen av å få nye foreldre, verken når de er 6 mnd, 12 mnd, 2 år eller 4 år for den saks skyld. Det finnes gode måter å gjøre dette på, som er skånsomme for barnet. Og om fosterforeldre og biologisk far kan arbeide sammen og ikke sloss mot hverandre og satt barnets beste i sentrum, så kunne helt sikkert fosterforeldrene fremdeles hatt en viktig rolle i ungens liv.

Og så tror jeg Kie ( til historien din) har et poeng mht det at det for barnet kan være viktig å vite at det ikke ble sviktet av biologiske foreldre. Og at det kan være traumatisk å finne ut at fosterforeldrene motarbeidet at biologisk far skulle få være far - om barnet vokser opp til å bli en av dem som synes at biologi og røtter er viktig. Jeg har en datter som tidvis har vært veldig opptatt av dette, og jeg håper virkelig at vi klarer å spore opp biologisk mor når hun blir stor nok, slik at hun kan få svar på en del av de tingene hun lurer på.

Dette ble et sammensurium av tanker om et program jeg ikke har sett, kun basert på det som står her på FP, så dere får ta det for det det er: synsing.

Nei, jeg synes ikke man har rett til å være foreldre kun fordi man deler gener. Ja, jeg er for at vesentlig flere fosterbarn blir adoptert av fosterforeldrene. Men det er i de tilfelene der biologiske foreldre ikke virker. Når de virker, og kommer på barnen tidlig i barnets liv, da er det rett og slett en skam at man bruker så lang tid på å tilbakeføre barnet at man kan bruke det som argument mot å gjøre det.