Tenåringssjokket - overvåkning

[Harriet Vane]

Okey. I dag har jeg en typisk situasjon der beskjeden må sitte, ellers går alt skeis: et barn skal finne et annet barn på en av basene på skolen. De skal sammen finne buss som går i rett retning, de skal kjøpe bussbillett og gå av på riktig sted. Går dette galt så får vi ikke hentet min far på flyplassen, og han greier jo fanden dundre meg ikke å skru på mobilen sin en gang, så vi MÅ være der tidsnok.

Men jeg hadde ikke følt det lettet situasjonen nevneverdig om jeg kunne fulgt dem på et kart. De MÅ lære seg å holde avtaler og ta ansvar.

[Gaia]

Jeg syns dette er en interessant og vanskelig problemstilling. Bruk av overvåkningsapper handler jo dels om kontrollbehov, men kan også handle om en måte å håndtere uro og engstelse.

Vi har felles Find my iPhone. Ett barn er ikke på, det andre er på (med tilbud om å skru av om hen ønsker det). Jeg har dessuten (foreløpig) tilgang på posisjon på Snap. Jeg snakker mye med eldstemann om at han skal være med å styre nivået på å bli sluppet, og at hvis han ønsker at vi ikke skal kunne se hvor han er, så er det selvfølgelig helt greit. Tider skal holdes, uten at jeg følger med på dem. Jeg sjekker heller ikke om mobilen er på skolen eller er der de sier at de skal være.

Når det gjelder mannen er det viktigste for meg at han har på sporing når han er ute og sykler langt, eller løper/går på ski langt inn i skogen eller fjellet. Ikke fordi jeg tror at det forebygger noe, men fordi det kan oppstå situasjoner hvor det er greit å vite hvor den andre er.

Jeg har for øvrig stor forståelse for at de som har vært overvåket/kontrollert har stort behov for å ikke bli sporet. Og det er unektelig en balansegang ift hva som er greit, og hva som ikke er greit. Det aller viktigste, tenker jeg, er at det er både dialog om og full aksept for at noen ikke ønsker å bli sporet. Dessuten må man være bevisst på at det ligger en falsk trygghet i at man (tror man) vet hvor de andre i familien er. Apper kan slutte å virke, eller vise feil posisjon. Plutselig er man utenfor dekning eller uten strøm. Og en app kan aldri erstatte god og åpen dialog.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg syns dette er en interessant og vanskelig problemstilling. Bruk av overvåkningsapper handler jo dels om kontrollbehov, men kan også handle om en måte å håndtere uro og engstelse.

Det er jeg helt enig i - eller kanskje heller: jeg tror absolutt at kontrollbehov ofte kommer av underliggende uro og engstelse. Og uro og engstelse synes jeg man bør jobbe med hos seg selv i stedet for å la det få utløp i kontrollbehov overfor sine nærmeste. Enten det nå er snakk om (store) barn eller partner.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Det er jeg helt enig i - eller kanskje heller: jeg tror absolutt at kontrollbehov ofte kommer av underliggende uro og engstelse. Og uro og engstelse synes jeg man bør jobbe med hos seg selv i stedet for å la det få utløp i kontrollbehov overfor sine nærmeste. Enten det nå er snakk om (store) barn eller partner.

Både og, tenker jeg. Det er ikke alt kontrollbehov som springer ut av uro og engstelse, altså. Noen har bare et voldsomt behov for å ha kontroll på sine nærmeste fordi de oppfatter dem som eiendeler. Men det er selvfølgelig ekstremtilfellene.

Jeg tenker vel at det på dette området, som på veldig mange områder, er viktig at man snakker om det på en åpen og respektfull måte. Men at folk til syvende og sist ikke egentlig har noe med hvordan hver enkelt familie velger å avklare hvor de andre i familien er, og hvor mange beskjed man gir hverandre i løpet av en dag. Forutsatt at det er noe som oppleves som helt greit av de som er en del av dette.

Mannen og jeg snakker ofte sammen flere ganger i løpet av en dag når vi er borte fra hverandre. Vi pleier ofte å avtale å være hverandres vekkeklokke i ukedagene, hvis den ene er på jobbreise (fordi begge to opplever det som hyggelig). Og "toucher inn" flere ganger i løpet av dagen. Ofte bare små, korte samtaler med hverdagsglimt, eller en melding på farten. Og det går begge veier. Ingen av oss MÅ ringe den andre. Av og til er det så hektisk at det rett og slett ikke er tid. Men er det rom og tid for det, så er det hyggelig. Og det er veldig hyggelig med små meldinger og bilder. (Vi bruker ikke Snap, som jeg vet at en del andre par gjør - og det har jo strengt tatt litt den samme fuksjonen.)

Jeg har opplevd å få til dels ganske negative tilbakemeldinger fra andre på dette. Og har tenkt at jeg syns det er litt underlig at andre skal ha meninger om hva vi liker og trives med. Det er som om jeg skulle reagert negativt på det motsatte, dvs at folk velger å ikke snakke sammen eller sende meldinger når de er borte fra hverandre. (Noe jeg tenker må være helt greit - whatever pleases them, lissom.) Hadde det vært mannen min eller jeg som syns det ble for mye, hadde det vært noe helt annet. Da måtte vi gjort noe med det. Men så lenge det oppleves som helt greit for begge to - har andre da noe med det?

Og jeg tenker hele nøkkelen til denne diskusjonen handler om kommunikasjon og om å kjenne etter og være flink til å kommunisere egne behov og grenser. Jeg snakker som sagt mye med barna om dette - man skal bli kjent med egne grenser og oppleve at de respekteres. Og de skal oppleve at jeg ikke snoker i livene deres. Samtidig som de må føle at foreldrene er til stede, ser dem og følger dem opp på en adekvat måte. Og hva som er adekvat finner man egentlig bare ut gjennom åpenhet og dialog.

[Polyanna]

Mine har selv reflektert over lokasjonsdeling på snap (etter at vi alle ble gjort oppmerksomme på det av jentungen, som er den som følger med her i huset. ) og de har tatt ulike valg. Dermed kan vi, hvis det passer sånn, sjekke hvor eldstemann er på snap, og planlegge deretter, men ikke med datteren vår, som har skrudd oss av. Med eldstemann har vi gjort det for eksempel når han sitter, antagelig sovende, på en buss hjem fra Sverige, og vi vil time sånn noenlunde når det blir tid for å kjøre for å hente ham. Ikke ofte, med andre ord.

Jeg tror ungene våre tenker mye mer på dette med overvåking enn det vi gjør, og er nok rett og slett mer innstilt på å leve livet uten "hemmeligheter". De vil måtte regne med at alle kan få vite alt de gjør, alltid, tror jeg.

[Malama]

Mine unger skal forøvrig også lære seg å rekke skolen og gjøre leksene på egenhånd altså, men grunnet spesielle omstendigheter rundt eldstemann legger jeg for tiden litt mer tilrette for ham enn jeg normalt ville gjort for en tiåring og derfor er det greit å minne ham på å gjøre leksene rett og slett fordi et gir ham en så mye bedre dag enn at han sitter og surmuler i 2 timer og virkelig graver seg ned i tunge tanker. Det er ikke bra hverken for ham eller meg. Inntil for et par mnd siden var det finfint nok at han gikk hjem fra skolen og varslet dersom han var gått et annet sted, på den tiden sendte han også på eget initiativ melding om at han var hjemme om han ikke gikk et annet sted. Nå skjer det igrunnen ikke at han går et annet sted, men det skjer at han graver seg ned i sofaen og ikke har det godt. Så nettopp derfor ønsker jeg å få snakket litt med ham og "snudd" ham før de to timene er gått.

Men tankene rundt overvåkning og sporing er absolutt noe jeg tenker og grubler og vil snakke mye emd ungene om i årene som kommer. Ingen har snap og sånn enda hos oss, andreklassingen har ikke telefon enda heller, som en av få i vennekretsen. (men den kommer trolig til bursdagen)

[Candy Darling]

Men det kan jo også være en helt ok måte å løse hverdagens praktiske utfordringer på. Alt etter som.

Det er jo ikke så stor forskjell på om jeg sjekker med moren til kompisen om han er der eller om jeg titter på snapmap. Det er bare to forskjellige måter å sjekke på.

Jeg har jo også tilgang til mannens mobil, uten at det betyr at jeg misbruker det. Men muligheten ligger jo der.

[Candy Darling]

Her er det åpenbart forskjellig praksis, og sikkert også utfra skoletrinn. For barneskolen har jeg egen bruker, og der ser jeg det jeg skal se.

Ungdomsskolen her har ikke ITS, og jobber med å stable på bena en løsning med Google school eller hva det heter som gjør at vi får egen bruker. Men der har jeg ikke tilgang til noe.

[Magica]

På vgs har foreldre rett til en del innsyn til eleven er 18 år, så hos oss har foresatte egen tilgang til skolearena der vurderinger og fravær, anmerkninger og varselbrev ligger.

Vi har ikke foreldrepålogging til itslearning, av flere årsaker, mest at alt ligger i skolearena. Det er VIKTIG at foreldrepålogginga brukes, ikke elevens, og det langt tidligere enn vgs. Dette fordi at elevens personvern ivaretas og at foreldre ikke har noen *rett* til å lese alle tekster og innleveringer og dialog eleven har med andre på skolen.

[Karamell]

Når jeg tenker etter overvåker mannen meg litt. Han sjekker nemlig sist jeg var aktiv på FB de dagene jeg har fri og han har tenkt å ringe meg. Han vil ikke ringe dersom jeg sover. I tillegg har han mulighet til å se hvor elbilen min er, via appen.

[Harriet Vane]

Jeg er svært skeptisk til alt som ligner på overvåkning, og at det er "praktisk" fremstår for meg som temmelig bevisstløst til noe som er så etisk problematisk.

Hva som er høna og egget av kontrollbehov, uro og engstelse er nesten umulig å si. Man får kanskje økt kontrollbehov av uro og engstelse, samtidig kontrollbehovet kan gi mer uro og engstelse fordi man vil kontrollere mer og mer, etterhvert som det kanskje er en flik man ikke vet noe om.

Jeg synes virkelig denne tråden har vært overraskende, både når det gjelder respekt for privatlivets fred hos sine nærmeste, at man setter det praktiske foran det etiske langt utover hva jeg mener er akseptabelt og at man argumenterer med stråmenn av alle slag; at dersom man ikke vil overvåke tenåringene sine så mener man det er greit at de DØR I FYLLA eller noe sånt.

Å snakke sammen når man er på reise kan kanskje for noen assosieres som kontrollbehov ut fra en relasjon der samtalene brukes som nettopp kontroll: hvor er du, hva gjør du, hva skal du...? dette er spørsmål som med feil innstilling og galt tonefall kan bli totalt DDR, mens feks min mann og meg ringer hverandre gjerne når jeg er på reise. I perioder reiser jeg 2-3 dager i uken og da er det koselig å snakkes litt. Synes vi. Han sjekker ikke mailen min, leser meldingene mine, tracker meg eller har meg på noe snapkart, han får ta meg på ordet om at jeg har vært der eller der med den eller den.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg er svært skeptisk til alt som ligner på overvåkning, og at det er "praktisk" fremstår for meg som temmelig bevisstløst til noe som er så etisk problematisk.

Ja, jeg reagerer også litt på dette, det er jo mye som hadde vært praktisk på kort sikt, men som ikke er spesielt heldig sett i en større sammenheng, derfor velger vi en litt tyngre løsning. Det hadde også vært praktisk, og mye kjappere om jeg gjorde leksene til ungene for dem. Det funker også som fjell å gi småbarn godteri når de hyler i butikken, for å få dem til å være stille. Men det er ikke nødvendigvis lurt av den grunn.

Lytte ved dører eller lese i dagbøker har også sine praktiske sider. Og barna vil jo også synes at det er helt greit å bli lyttet på, hvis de har vært vant med dette fra de var helt små, det har alltid vært en grei og akseptert praksis i famlien, og alle lytter på alle. De tror det er slik det skal være.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

og at det er "praktisk" fremstår for meg som temmelig bevisstløst til noe som er så etisk problematisk.

...eller så er man bare uenig med deg i hvor (etisk) problematisk det er, i forhold til egne rammer og verdier. Jeg mener jeg er langt fra bevisstløs til problemstillingen selv om vi bruker find my friends og find my iphone hjemme. Vi har snakket om det, blitt enige om hvordan vi forholder oss til det, og kommet til en løsning som passer våre rammer.

For 16-åringen min som har spesielle behov bruker jeg find my iphone - ikke for å vite hvor han er til enhver tid (han fotefølges uansett av 2 voksne, sånn a propos etisk problematisk). Men fordi iphone/ipadene hans er hans språklige hjelpemidler og hvis de ligger igjen et sted vil jeg vite hvor så jeg kan dra og hente dem - fordi det er et evig hassle og ikke minst dyrt å ordne nytt, og fordi han er avhengig av dem for å snakke.

Jeg og samboeren bruker find my friends primært fordi han ofte er ute og løper langturer i gokk, og skulle det skje noe med han er det greit å vite hvor han er. Også kikker jeg på hvordan han ligger an ift henting/komme hjem og sånt. Det er ikke veldig populært å ringe han mens han løper, men han synes det er veldig kjekt at jeg kan sjekke på appen.
Jeg synes også det er greit at han kan sjekke hvor jeg er ift å ha maten klar, hente meg på toget, osv. På lik linje med å bli oppringt/SMS-et (som jeg misliker).
Jeg synes også det er en trygghet at han vet hvor _jeg_ er når jeg er ute og løper, i tilfelle det skulle skje noe med meg langt ute i skaugen.
Find my friends kan forøvrig skrus av uten problemer.

Sitat:

Om dere feks har en dårlig periode, du tar en mental og fysisk avstikker en periode og kanskje flørte mye med noen som du tar en kaffe med eller går en tur med eller noe jevnlig. Med overvåkning kan det få enorme og dramatiske konsekvenser - skilsmisse og sokkelleilighet og ungene annenhver uke. Uten overvåkning, et lite blaff av oppmerksomhet, ny giv og god stemning på heimebane.

Men kjære vene - min telefon har ikke noen sånn "flørtometer" som sender signal sammen med signalet om hvor jeg er, altså Hvis det var noe jeg ville skjule var det vel ikke verre enn å skru av sporingen i find my friends-appen, som hos oss ikke er noen big deal. Hadde det vært en big deal hadde vi ikke brukt appen i utgangspunktet. Og skulle jeg glemme å skru av, så himmel og hav. Hvis jeg må juge om hvor jeg har vært ligger problemet der og ikke i at han kunne sett hvor jeg var i appen. Så da vil jeg påstå det er mine handlinger som er grunnen til skilsmisse og sokkelleilighet og hva har du - ikke en app på en telefon.

[Pelle]

Harriet; jeg er enig i det du skriver. Men tenker du at det gjelder i tilfeller som mitt også; der to ektefeller har lagt hverandre inn på maps pga lange bilturer, ikke fjernet funksjonen og går inn 2 g i halvåret fordi det er praktisk (for eksempel da han måtte ta flybuss istedenfor flytog og jeg skulle hente han 20 min unna og derfor gløttet på hvor han befant seg)?

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Harriet; jeg er enig i det du skriver. Men tenker du at det gjelder i tilfeller som mitt også; der to ektefeller har lagt hverandre inn på maps pga lange bilturer, ikke fjernet funksjonen og går inn 2 g i halvåret fordi det er praktisk (for eksempel da han måtte ta flybuss istedenfor flytog og jeg skulle hente han 20 min unna og derfor gløttet på hvor han befant seg)?

Jeg ville personlig ha fjernet funksjonen og vil heller ha meldinger eller tlf om hvor folk befinner seg. Jeg mener folk må gjøre det de synes er riktig, men det må skje etter en nøye vurdering der flere sider enn den praktiske er belyst.

Om dere feks har en dårlig periode, du tar en mental og fysisk avstikker en periode og kanskje flørte mye med noen som du tar en kaffe med eller går en tur med eller noe jevnlig. Med overvåkning kan det få enorme og dramatiske konsekvenser - skilsmisse og sokkelleilighet og ungene annenhver uke. Uten overvåkning, et lite blaff av oppmerksomhet, ny giv og god stemning på heimebane.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Om dere feks har en dårlig periode, du tar en mental og fysisk avstikker en periode og kanskje flørte mye med noen som du tar en kaffe med eller går en tur med eller noe jevnlig. Med overvåkning kan det få enorme og dramatiske konsekvenser - skilsmisse og sokkelleilighet og ungene annenhver uke. Uten overvåkning, et lite blaff av oppmerksomhet, ny giv og god stemning på heimebane.

Seriøst?
Kjenner at jeg er veldig glad jeg ikke er gift med en som har slike grenser for samlivet vårt.
Helt uten GPS sporing.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg ville personlig ha fjernet funksjonen og vil heller ha meldinger eller tlf om hvor folk befinner seg. Jeg mener folk må gjøre det de synes er riktig, men det må skje etter en nøye vurdering der flere sider enn den praktiske er belyst.

Om dere feks har en dårlig periode, du tar en mental og fysisk avstikker en periode og kanskje flørte mye med noen som du tar en kaffe med eller går en tur med eller noe jevnlig. Med overvåkning kan det få enorme og dramatiske konsekvenser - skilsmisse og sokkelleilighet og ungene annenhver uke. Uten overvåkning, et lite blaff av oppmerksomhet, ny giv og god stemning på heimebane.

Men da skrur jeg jo den bare av? Dette er jo ikke noe vi har pålagt hverandre.

At du personlig ikke vil ha det slik, er jo greit. Det var det at du synes det var bevisstløst at alle som brukte det fordi de syntes det var praktisk jeg reagerte litt på.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Det jeg derimot ikke forstår er hvordan man kan få nok informasjon bare ved å sjekke kartet. Ved å sjekke kartet vet du hvor vedkommende befinner seg, men ikke om det er mye eller lite trafikk, om vedkommende skal innom og handle julegave til deg på veien og liknende. Jeg klarer ikke forstå hvorfor det er mindre praktisk at vedkommende sender en sms "Måtte ta flybuss. Hent meg om 40 minutter". Er dere så travle at dere ikke har tid eller hva er grunnen til det? Personlig hadde jeg blitt utrolig stressa om jeg skulle basert meg på gps-tracking for å vite når middag skulle serveres eller mannen hentes.

Jeg ser hvor prikken flytter på seg. Når han er kommet til punkt x kan jeg for eksempel sette meg i bilen og kjøre. Vi ble enige på tlf om at jeg skulle hente han og det tok ca 70 minutter. Så kom jeg på at jeg kunne sjekke kartet, for å finberegne litt mer. Og valgte det fremfor å sende sms om at han må sende meg sms. Ingen fast løsning hos oss, kun et øyeblikks praktisk funksjon der og da.

Hvilket minner meg om at jeg ikke får tak i mannen i ettermiddag og kanskje han har gått på trening. Men nei, kartet viser at han fremdeles er på jobb gitt.

[Input]

I mitt forhold hadde det vært fullstendig uakseptabelt å ta en kaffe med en flørt, så det synes jeg var et merkelig eksempel.

Det jeg derimot ikke forstår er hvordan man kan få nok informasjon bare ved å sjekke kartet. Ved å sjekke kartet vet du hvor vedkommende befinner seg, men ikke om det er mye eller lite trafikk, om vedkommende skal innom og handle julegave til deg på veien og liknende. Jeg klarer ikke forstå hvorfor det er mindre praktisk at vedkommende sender en sms "Måtte ta flybuss. Hent meg om 40 minutter". Er dere så travle at dere ikke har tid eller hva er grunnen til det? Personlig hadde jeg blitt utrolig stressa om jeg skulle basert meg på gps-tracking for å vite når middag skulle serveres eller mannen hentes.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

I mitt forhold hadde det vært fullstendig uakseptabelt å ta en kaffe med en flørt, så det synes jeg var et merkelig eksempel.

Det jeg derimot ikke forstår er hvordan man kan få nok informasjon bare ved å sjekke kartet. Ved å sjekke kartet vet du hvor vedkommende befinner seg, men ikke om det er mye eller lite trafikk, om vedkommende skal innom og handle julegave til deg på veien og liknende. Jeg klarer ikke forstå hvorfor det er mindre praktisk at vedkommende sender en sms "Måtte ta flybuss. Hent meg om 40 minutter". Er dere så travle at dere ikke har tid eller hva er grunnen til det? Personlig hadde jeg blitt utrolig stressa om jeg skulle basert meg på gps-tracking for å vite når middag skulle serveres eller mannen hentes.

Det var kanskje et dårlig eksempel, men jeg prøvde bare å eksemplifisere at det *kan* være ting man har lyst til å gjøre, lurt eller ulurt, som må få være privat inntil man har lyst til å eventuelt si noe om det selv. At det kanskje ikke trneger å bety noe som helst, men at det - sett fra overvåkerens synspunkt - virker langt mer urovekkende enn det kanskje er og dermed får mye større følger enn det trenger å ha.