Skulle du ønske du var religiøs?

[Candy Darling]

Uten at Wiki er Svaret på Alt, har de en relativt god definisjon på religion, synes jeg.

Sitat:

En religion er et trossystem som gjerne forutsetter eksistensen av en høyere/dypere makt, og kan defineres som et tankesett som forsøker å gi kunnskap om ting vi ikke kan oppleve med våre sanser eller rasjonelle tankegang.

Dermed inkluderer religiøsitet buddhisme, newagisme, snåsaisme og buffet-tro - det siste er blitt utrolig poppis i engere kretser, har det blitt meg fortalt. Altså at man ser på alle etablerte og nye religioner som en eneste stor buffet der man plukker akkurat det man selv har lyst på og tror man har funnet opp hjulet på nytt.

[Niobe]

Jeg tror jeg vet hva du mener. Det jeg gjerne har sett er at disse menneskene lett kan gå på en smell. Fordi det finnes ondskap i verden, og det begås onde handlinger. Å late som noe annet blir fornektelse.

[Imma]

Jeg mener Niobe er inne på noe vesentlig når hun sier "ikke alt er av Gud"

[safran]

Nei, jeg har så absolutt intet ønske om å være religiøs.

[Acsa]

Nei, jeg har aldri vært religiøs, og aldri hatt noe ønske om å være det.

[Candy Darling]

Sitat:

Innenfor alternative kretser er det "åndelighet" og "energi" som er blant de sentrale stikkordene. Det går igjen og igjen i alternativ litteratur. Ser man på måten man beskriver åndeligheten på så skiller den seg lite fra en del tradisjonelle gudsbilder. Det blir bare et annet ord på det transcendente. Det som kan virke som en tendens i noe av denne litteraturen er at man ønsker å gjøre åndeligheten immanent og bruker terminologi hentet fra vitenskaper for å beskrive det åndelige. Ofte kan dette blandes inn i konspirasjonsteorier. "Egentlig" har myndighetene utstyr som kan avsløre at spøkelser og ånder finnes, men de holder dette skjult. osv.

Energi er jo også i seg selv et veldig klart definert vitenskapelig ord som man elsker å redefinere i disse såkalte alternative kretsene.

[Enhjørning]

Når jeg ser hva det gjør med min mor og hvilken styrke det gir henne - ja.
Ikke alle kristne er hjernevaskede stakkarer.

[Enhjørning]

Og forøvrig vil jeg, når jeg tenker meg om, kanskje også kategorisere meg som religiøs.

Nei. Jeg har tro på kraften hver enkelt har i seg, og at den er det som hjelper oss gjennom livet.
Skulle jeg trodd at Gud har en plan med alt h*n gjør, så hadde jeg fått problemer. Store problemer. At jeg har klart meg så bra er m i n fortjeneste.

[Mamma Rosa]

Absolutt ikke.
Og så er jeg glad for at de eldste ungene har kommet frem til på egenhånd at de ikke er troende.

[Frost]

Nei det skulle jeg virkelig ikke ønske. Hadde som Esme, barnetro, og følelsen av å være overvåket til enhver tid.

[Jessica]

Hattifnatten: Dette syns jeg er et veldig spennende tema, og veldig viktig. Her berører du det helt grunnleggende i manges oppfatninger.

Jeg har selv tatt avstand fra kristne miljøer tidligere, og holder en viss avstand nå, pga at det blir for "voldsomt" når de bruker sine kristne begreper. Jeg følte meg fremmedgjort, mens det de ønsket var å inkludere meg i det kristne fellesskapet. De oppnådde det motsatte. Jeg tok avstand. Jeg var ikke på deres ståsted. Jeg var ikke på søken etter en tro. Jeg var i miljøet for jeg var glad i å synge, og det var det eneste tilbudet for å få synge i et kor.

[Ole Brumm]

Jeg trives med den troen jeg har, enkelt og greit.

Jeg bruker religiøs i to sammenhenger.
Dette er den ene: kombinert med

Den varianten er åpenbart da jeg ønsker å kort oppsummere alle mine fordommer om en folkegruppe som ser på seg selv som en hel del bedre enn alle andre fordi de har trua. Det er en gjeng som åpenbart har gått helt glipp av stedet i bibelen hvor sjefen deres spiste med horer og oljet andres føtter. Den rell'jøse gjengen ville ikke menget seg med en pråstituert om så erkeengelen hadde steget ned fra taket og krevet det av dem.

Jeg bruker også andre ord for å kort beskrive noe. For eksempel nek, popstjerne (som i min krets ikke er noe kompliment), frp-er eller "folk med fransk bil". Alt ettersom.

Så har man den varianten av religiøs som jeg vil bruke hvis jeg da diskuterer med oppegående mennesker. Da er religiøs altså en som tror på Gud. Eller noe ala Gud. En variant av kraft og godhet som man kan personifisere i en eller annen grad og tilbe eller på annet vis ha et forhold til.

På samme måte antar også popstjerne i noen sammenhenger formen av en artist som selger popmusikk - ikke en mislykket tungrocker. Eller blond kan være en med lyst hår - ikke nødvendigvis en idiot. På samme måte som nerd kan være en som er flink i jobben sin og ikke bare ultrakjedelig på fest.

Jeg har hatt en tråd her for en stund siden og fått meg forklart hvordan noen med intelligens kan tro på godheten i en som lar babyer tortureres uten å stoppe det - enda han etter sitt rykte kan stoppe det. Jeg forlangte meg forklart hvordan man kan finne på å mene at dette er noe godt. Hvis jeg kunne stoppet en baby fra å voldtas og ikke hadde valgt å da gjøre det så er jeg en drittsekk. Basta.

Men jeg lærte altså mer om hvordan en kristen har det med sitt forhold til Gud i den tråden. (Da snakker jeg om oppegående kristne. Det finnes idioter både med og uten tro.) Og dette ga meg en respekt for at det ikke trenger være en logisk brist i hodet på kristne. Denne logiske bristen har nemlig representert et problem for meg før.

Så til dette om jeg skulle ønske jeg var religiøs?

Sånn religiøs som en oppegående kristen kjenner jeg ikke noe behov for å være. Det virker som om en oppegående kristen bærer sine egne lass og griner sine egne tårer akkurat som meg. De lider og plages og sørger som andre folk. Det har jeg ikke noe behov for.

Men dum kristen - det ser hyggelig ut på en måte. Blind og trygg i trua på at sjefen ordner alt fra grønt lys på neste lyskryss til evig salighet både før og etter døden. Og en evne til å stole på at om babyer tortureres så er det en mening med det og ikke noe vi trenger å plages av.

Det virker jo veldig greit da.

Det er bare én ting. Det virker ikke som om sånne folk heller har noen spesielt bedre livskvalitet enn andre hvis man pirker i dem. Klorer man bittelitt i overflaten så har de sine demoner de også. De bærer angst som alle andre, sørger og plages som alle andre. Og i tillegg virker det som om mange av dem er fratatt evnen til å analysere hva som skjer. Ergo er de ved tilstrekkelig hard motgang antagelig istand til å føle at sjefen snur seg mot dem. Og med den ekstreme kraften de har tillagt sjefen sin så må det være ganske skremmende å tenke at man kan ha ham mot seg.

Så konklusjonen blir vel at jeg har det greit jeg. Jeg er relativt våken og det er vel det jeg har den sterkeste trua på at nytter i lengden. Etter fp har jeg da også trua på at mange kristne også er relativt våkne uten at de nødvendigvis hopper bukk over den logiske bristen med ondskapen i verden kontra allmektigheten.

[MegaMie]

Jeg er ikke døpt eller medlem av statskirken. Men jeg kunne noen ganger ønske at jeg var kristen fordi det virker så betryggende å ha noe å tro på. Jeg liker tanken på at det ikke er over når man dør.

Statskirken ja - det må jeg si.
Jeg er medlem der. Jeg har aldri meldt meg ut rett og slett. Først var det sløvhet som gjorde det. Men så fikk jeg en opplevelse. En venninne mistet barnet sitt i en grusom ulykke. Og i den mest kritiske sorgperioden så gikk det opp for meg hva en prest faktisk gjør på jobben sin. Hun er ikke spesielt kristen av seg. Men presten inngikk i kriseteamet rundt henne og familien. Presten gråt med dem og snakket og gikk ikke hjem etter at klokka var så og så mye. Han bar dem rett og slett gjennom den mest kritiske fasen tror jeg.

Det å ha en som har den jobben der er uendelig verdifullt i et samfunn. Og om man skulle legge ned kirkene og gi den oppgaven til noen andre så ser jeg ikke for meg at man ville fått avsatt de nødvendige ressursene. Dermed har jeg bestemt meg for å stå i statskirken videre fordi jeg synes det er greit at det brukes penger til å opprettholde et sånt kriseapparat. Litt medmenneskelighet har vi råd til å betale for - det er ikke alle som har tilgang på det sånn utenom.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det er utrolig mange rare forestillinger folk har av religiøse (og kanskje også av ateister.. uten at jeg vet så mye om det).
Jeg får hørt det uttalt mange ganger. "Du er jo ikke "slik"", som om alle religiøse skulle være på en bestemt måte. Ofte gjelder dette oppfatninger/måter å være på som jeg kun kjenner fra enkelte ganske snevre religiøse miljøer.

Jeg har også fått reaksjon fra en ateist en gang fordi min tro skurret med hans fiendebilde. Det var ganske interessant. Han var selverklært ateist, men hadde en brokete religiøs bakgrunn. I hans øyne var jeg IKKE kristen fordi jeg ikke passet inn i hans bilde av hvordan kristne skulle være og det var tydelig forstyrrende for ham. Det var veldig mye mer irriterende visstnok enn om jeg hadde passet inn i fiendebildet hans.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg har også fått reaksjon fra en ateist en gang fordi min tro skurret med hans fiendebilde. Det var ganske interessant. Han var selverklært ateist, men hadde en brokete religiøs bakgrunn. I hans øyne var jeg IKKE kristen fordi jeg ikke passet inn i hans bilde av hvordan kristne skulle være og det var tydelig forstyrrende for ham. Det var veldig mye mer irriterende visstnok enn om jeg hadde passet inn i fiendebildet hans.

Jeg kan godt tenke meg at det kan skje, det du forteller her. Det er en del ateister som er like fanatiske og militante som den verste svovelprest fra Vestlandet.

Men fordommene svinger begge veier og man merker dem best, den man får mot seg. Jeg har også forstyrret dypt religiøse mennesker på den måten at jeg også har en streng moral og etikk. Det kommer veldig uventet på en del, at om man ikke tror på en Gud så stjeler man og lyver man fortsatt ikke, og at hjelpsomhet og nestekjærlighet kan man føle og utvise selv om man ikke bekjenner seg til en tro.

[Ullvott]

Opprinnelig lagt inn av maggypop, her.

Rasjonelt sett ikke. Men avogtil, når jeg hører/leser om grufulle hendelser, skulle jeg nok ønske å kunne ha noe tilsvarende å finne trøst i, av typen 'de har det ihvertfall godt der de er nå'.

Jeg føler det også sånn. Særlig når jeg hører om barn som har vært gjennom et helvete og dør skulle jeg ønske de kom til et fantastisk sted, men innerst inne tror jeg ikke det. Forøvrig i hverdagen lever jeg godt uten religion eller tro på høyere makter, gud, en kraft eller hva man kaller det.