Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[apan]

Det er klart man må trekke inn ting man har tenkt på og erfart selv, men det blir vanskelig hvis alt vi forsøker å diskutere generelt blir tatt som et personlig angrep på en selv og ens egen sykmelding. Da sporer vi av hele tiden. Ift mitt siste innlegg ang graviditet for eksempel; det er på en måte ikke noen vits i at en som kastet opp i 40 uker svarer snurt "synes du ikke at jeg skulle vært sykmeldt?". Selvsagt synes jeg det, det er da ikke slike tilfeller som må sies å være grensetilfeller. Alle og enhver er jo enig om at i et slikt tilfelle er det faktisk ikke mulig å jobbe. Likevel må det være lov å stille spørsmålstegn rundt sykmeldingene til andre gravide. På samme måte tenker jeg ift sykmelding av dem med kroniske smerter, psykiske problemer, familieforhold og whatever - hvis det skal gå an å diskutere hvordan sykelønnsordningen i Norge fungerer idag, kan vi ikke hele tiden trekke inn alle dem som helt klart SKAL være sykmeldt. Det er ikke der jobben må gjøres.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Det er klart man må trekke inn ting man har tenkt på og erfart selv, men det blir vanskelig hvis alt vi forsøker å diskutere generelt blir tatt som et personlig angrep på en selv og ens egen sykmelding. Da sporer vi av hele tiden. Ift mitt siste innlegg ang graviditet for eksempel; det er på en måte ikke noen vits i at en som kastet opp i 40 uker svarer snurt "synes du ikke at jeg skulle vært sykmeldt?". Selvsagt synes jeg det, det er da ikke slike tilfeller som må sies å være grensetilfeller. Alle og enhver er jo enig om at i et slikt tilfelle er det faktisk ikke mulig å jobbe. Likevel må det være lov å stille spørsmålstegn rundt sykmeldingene til andre gravide. På samme måte tenker jeg ift sykmelding av dem med kroniske smerter, psykiske problemer, familieforhold og whatever - hvis det skal gå an å diskutere hvordan sykelønnsordningen i Norge fungerer idag, kan vi ikke hele tiden trekke inn alle dem som helt klart SKAL være sykmeldt. Det er ikke der jobben må gjøres.

Nå har jeg gått igjennom alle mine innlegg her i tråden, og jeg synes ikke jeg har dratt fram ekstremt mye om MEG. Men jeg har prata en del om min opplevelse av å feks jobbe i en kommune. Både som leder og sykmeldt.

Men om mine synspunkter har gjort det vanskelig å diskutere så beklager jeg det, men jeg synes da det ser ut som om mange har klart det ganske fint likevel.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Nå har jeg gått igjennom alle mine innlegg her i tråden, og jeg synes ikke jeg har dratt fram ekstremt mye om MEG. Men jeg har prata en del om min opplevelse av å feks jobbe i en kommune. Både som leder og sykmeldt.

Men om mine synspunkter har gjort det vanskelig å diskutere så beklager jeg det, men jeg synes da det ser ut som om mange har klart det ganske fint likevel.

Jeg tenkte ikke spesielt på deg, jeg reflekterte bare litt rundt det å dra frem personlige erfaringer i tråden. Ingen av oss klarer unngå det helt.

Jepp, Kanina. Det blir for enkelt å skylde store deler av statistikken på moral og svinge pisken tror jeg. Klart noen snylter, men man kan ikke gå ut fra at dette gjelder de fleste eller så stort omfang uten å sjekke nærmere.

Og dette med å sjekke ting da. Etter at jeg begynte å bli bedre så står det vel kø i trappa hos klinikken jeg var på av damer som vil sjekke det samme. Det sier meg at det er mange som sliter og som virkelig vil bli bedre. Disse burde jo få hjelp hos fastlegen sin.

[Billa]

Statistikk over sykefravær finnes på NAVs hjemmesider. Der finnes fordeling på kjønn, diagnoser, prosentvis fordeling og utviklingen fra 2001 frem til 2009. Der kan vi blandt annet lese at fravær på grunn av luftveissykdommer (herunder svineinfluensa) har bstått for 1/3 av økningen (i antall dagsverk) det siste året. Psykiske lidelses og muskel/skjelettplager står for resten.

[Michelle]

Trivsel på jobben, godt arbeidsmiljø og ikke minst at en blir sett b.la av leder og føler at jobben er trygg er viktige faktorer for at man holder ut lengre i jobben.
Sykefraværet er vel høyest i kommunalsektor og det synes jeg ikke er noe rart etter det jeg har erfart. Innenfor helse jobber det flest kvinner og arbeidsbelastningen har blitt tyngre.
De årene jeg jobbet som sykepleier og avdelingsleder så ble det stadige krav om innsparinger og antallet personalet ble skåret ned til beinet.
I min kommune har det over mange år nå vært flere omstillinger og da spesiellt innefor helse og omsorg. Personer som nå er ansatt kan risikere i løpet av kort tid å få beskjed at nå flytter vi på deg innenfor kommunen.
Dette skaper en utrygghet. Å få fast ansettelse er heller ikke lett. Mange går over lengre tid som vikarer. Dette skaper en usikkerhet som kan sette seg på kroppen..
Før jobbet leder nær personalet men slik er det ikke lengre ved flere steder i kommunen. Det er lengre vei opp til toppen og det igjen gjør at problemer ikke blir tatt opp eller oppdaget.
Det kan forklare endel av fraværet. Har en i tillegg problemer på det private planet så blir dette for mye for endel.

De største årakene til sykefraværet er muskel og skjelettplager samt psykiske plager.
Sammenlignet med mange andre land så har Norge en høyere pensjonsalder og vi har lav arbeidsledighet og mange kvinner er i jobb Det igjen vil jo føre til at vi har flere sykemeldte.
http://www.dagensmedisin.no/nyheter/...gene/index.xml

At noen syter seg til sykmelding kan så være men jeg tror ikke dette gjelder flertallet.

Ellers er jeg enig i at den sykemeldte må følges mere og bedre opp b.la med rehabilitering/trening, psykologhjelp mm.

[Retz]

Billa, du har skrevet så utrolig mye bra i denne tråden at jeg nøyer meg med å si meg enig. Jeg har brukt noen dager på den, og skulle gjerne debattert med, men har dessverre ikke anledning denne gang.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Retz, her.

Billa, du har skrevet så utrolig mye bra i denne tråden at jeg nøyer meg med å si meg enig. Jeg har brukt noen dager på den, og skulle gjerne debattert med, men har dessverre ikke anledning denne gang.

Det ER en viktig debatt, men også en uhyre vanskelig en fordi den fort kan bli så "nær".

Psykiske lidelser og muskel/skjelett er altså verstingene jevnt over.

Da tenker jeg slik: Av de jeg har snakket med som har hatt behov for psykolog så er det ett gjennomgangstema jeg hører hele veien: Det er ikke hjelp å få. Psykologer er ikke å oppdrive om man ikke betaler selv. Det er gjerne et år å vente og sånn.

Ergo er jo dette fiksbart. Man må inn med flere psykologer slik at en som knekker psykisk får riktig og rask nok hjelp. En depresjon blir jo gjerne ikke bedre om den får gjære lenge. Jeg synes det er et bedre mål å få folk friske og i jobb enn å kjefte syke folk ut i jobb. Og jeg tror snylterne blir mindre motivert til å snylte om det kreves av dem at de da stiller hos psykologen sin fra og med i morgen og værsågod, her er sykemeldingen.

Muskelplager mener jeg at man skal trene opp i større grad enn i dag. Man skal ikke gå sykemeldt i lange og brede med sånt. (Unntak for sykdommer som ikke kan trenes vekk, men jeg mener at det meste av belastningsskader fint lar seg fikse med trening.)
Igjen mener jeg at det ikke er så mange som tar imot en sykemelding når det stilles krav til tre dokumenterte styrketreninger i uka hvis de ikke egentlig feiler noe.

Og de som feiler noe vil jo da bli friske.

Har jeg løst problemene da tro?

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Psykiske lidelser og muskel/skjelett er altså verstingene jevnt over.

Da tenker jeg slik: Av de jeg har snakket med som har hatt behov for psykolog så er det ett gjennomgangstema jeg hører hele veien: Det er ikke hjelp å få. Psykologer er ikke å oppdrive om man ikke betaler selv. Det er gjerne et år å vente og sånn.

Ergo er jo dette fiksbart. Man må inn med flere psykologer slik at en som knekker psykisk får riktig og rask nok hjelp. En depresjon blir jo gjerne ikke bedre om den får gjære lenge. Jeg synes det er et bedre mål å få folk friske og i jobb enn å kjefte syke folk ut i jobb. Og jeg tror snylterne blir mindre motivert til å snylte om det kreves av dem at de da stiller hos psykologen sin fra og med i morgen og værsågod, her er sykemeldingen.

Muskelplager mener jeg at man skal trene opp i større grad enn i dag. Man skal ikke gå sykemeldt i lange og brede med sånt. (Unntak for sykdommer som ikke kan trenes vekk, men jeg mener at det meste av belastningsskader fint lar seg fikse med trening.)
Igjen mener jeg at det ikke er så mange som tar imot en sykemelding når det stilles krav til tre dokumenterte styrketreninger i uka hvis de ikke egentlig feiler noe.

Og de som feiler noe vil jo da bli friske.

Har jeg løst problemene da tro?

Dette er nettopp det jeg mener med aktivitet underveis i sykmeldingsperioden. Aktivitet som kan være med å endre ÅRSAKEN til at man ikke kan gå på jobb.

Når det gjelder dette med psykologhjelp har jeg som arbeidsgiver vært aktiv overfor NAV ("raskere tilbake") og vår IA-konsulent for å få hjelp til syke ansatte. Noen ganger har det hjulpet, andre ganger har det vært utfordringer fordi f.eks psykologen midt i behandlingen selv er blitt sykmeldt, eller fordi den ansattes bakgrunn og kultur ikke tilsier at psykolog er løsningen.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Dette er nettopp det jeg mener med aktivitet underveis i sykmeldingsperioden. Aktivitet som kan være med å endre ÅRSAKEN til at man ikke kan gå på jobb.

Når det gjelder dette med psykologhjelp har jeg som arbeidsgiver vært aktiv overfor NAV ("raskere tilbake") og vår IA-konsulent for å få hjelp til syke ansatte. Noen ganger har det hjulpet, andre ganger har det vært utfordringer fordi f.eks psykologen midt i behandlingen selv er blitt sykmeldt, eller fordi den ansattes bakgrunn og kultur ikke tilsier at psykolog er løsningen.

Litt av problemet er også at det er så mange regler rundt det å få hjelp også. Man får feks kun maks 10 uker behandling et sted, og når de ukene har gått så har man brukt opp det man får. Uavhengig om det hjelper. Og da må man liksom starte et annet sted med et annet opplegg. Her jeg bor er det lang ventetid på både psykolog og fysioterapeut.

Når det gjelder gravide har jeg forresten en annen innfallsvinkel. Det fødes for få unger i landet. Jeg er ikke for å stramme inn for gravide. Gi dem litt slækk - det er bare en kort periode i livet man er gravid. Legen trenger ikke å kaste en sykemelding etter dem, men litt slækk er helt ok.

Og ja - jeg mener det selvom det vrir likestillingen uheldig til en viss grad.

[kie]

Når det gjelder aktivitet under sykmelding så tror jeg også det har litt å gjøre med definisjonen av hva det å være syk innebærer. Jeg antar at det er flere enn meg som har vokst opp med en "er du syk, så ligger du i sengen og klarer du noe annet enn det så kan du gå på skolen"-greie.

For meg personlig var dette en stor greie. Den første tiden jeg var sykmeldt, turte jeg ikke å gå ut av døra. Jeg var redd for å møte på noen og jeg ga meg selv litt mental rundjuling fordi "når du klarer å det og det, så burde du klare å jobbe".

Selv om både fastlege, behandler og arbeidsgiver heiet på at jeg skulle komme meg ut litt og at de var inneforstått med at det var nødvendig. Jeg hadde til og med dårlig samvittighet fordi jeg tross alt såvidt det var klarte å karre meg til to behandlingstimer i uka. (Behandling som jeg nesten måtte krangle meg til, forøvrig. Fastlegen sykmeldte, ville skrive ut resepter og graderte sykmeldingen mens jeg fortsatt sto på (en relativt kort) venteliste. Noe som resulterte i en kraftig forverring. Jeg var på jobb og var dårligere enn de fleste av pasientene. Rekk opp hånda de som vil ha en gråtende sykepleier med store konsentrasjonsvansker til å administrere medisinene sine neste gang de er på sykehus!)

I går fikk jeg kjenne litt på den igjen. Selv om både fastlege og behandler har tegnet og forklart. For jeg har nemlig begynt å trene. I går var jeg med lillesøsteren min og hennes samboer til et treningsstudio. Jeg presset meg, jeg hadde det bra og i det hele tatt. Men samvittigheten... Den ble nattsvart. For "dersom jeg klarer dette, så burde jeg..." Selv om jeg vet, når jeg stikker fingeren i jorda, at akkurat nå så klarer jeg ikke begge deler. Akkurat nå er det dette som er jobben min. Kapasiteten brukes opp på behandling og jeg legger veldig innsats i dette. Ikke bare fordi jeg vil bli bra denne gangen, men fordi nok er nok og fordi jeg vil være en god og stabil arbeidskraft når jeg skal tilbake igjen. Jeg har hanglet lenge nok.

Jeg vet alt dette. I hodet mitt. Og den dårlige samvittigheten er et gjennomgangstema. Hver gang jeg leser og hører om "sutrere" og "snyltere" osv. så tenker jeg at "kanskje de har rett", "kanskje jeg heller burde hoppe av behandlingen og komme meg på jobb". For jeg klarer ikke begge deler nå. Og innerst inne vet jeg at jobbingen ville ha vart en stund og så ville jeg være tilbake på scratch, med mindre jeg fokuserer på den jobben som handler om helsen min.

Så for meg personlig så er det sånn at uten de stadige bekreftelsene på at jeg ikke gjør noe galt, at jeg ikke snylter når jeg står opp av sengen om morgenen osv. samt de faglige begrunnelsene for det, så hadde jeg antageligvis vært passiv sykmeldt i en stund uten at noe egentlig ble fikset, gjentatt det samme mønsteret igjen (vært "flink pike som presser seg") helt til neste sykmelding og enorme nederlagsfølelse som følger med. Og uten å egentlig føle meg frisk på noe tidspunkt.

Så jeg er veldig for at man istedet for å mase om sykmeldingsmengde heller ser litt på sykmeldingsinnhold. Og at man gir folk tid og anledning til å gjøre varige endringer. Jeg ser jo at uten min egen erfaring fra jobb i helsevesenet, så hadde jeg kanskje ikke visst helt hva jeg skulle be om, mase om, insistere på og argumentere for. For det var nødvendig i forhold til alt fra blodprøver til behandling.

Dersom jeg legger vekk den (ifølge behandlere og andre) malplasserte skyldfølelsen, så klarer jeg å snu tankegangen litt og tenke at "når jeg nå er så heldig at jeg bor i et land der samfunnet betaler meg (tilbake, jeg har jo betalt skatt jeg også) lønna mi fordi jeg er syk, så vil jeg gjøre mitt for at samfunnet får valuta for pengene".

Hadde jeg møtt mistenkeliggjøring, påstander om latskap osv. fra de som tross alt har greie på meg og min helse, ville jeg nok heller ikke ha turt å være såpass aktiv i forhold til å gjøre endringer som jeg er nå. Så jeg tror man kanskje må oppgradere synet på hva en sykmelding faktisk kan innebære. Ikke bare mitt. Man ser jo rett som det er at folk mener noe om naboen som klippet plenen selv om denne var sykmeldt/midlertidig ufør etc.

[kie]

Jepp. Det er kanskje derfor det blir litt feil å ensidig fokusere på de sykmeldte hele veien. Det burde vært et "aktivitetskrav" til flere når noen er sykmeldt. Den sykmeldte er antageligvis den med minst kapasitet. Allikevel er det nesten bare den sykmeldte man krever noe av. Det er i alle fall mitt inntrykk.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jepp. Det er kanskje derfor det blir litt feil å ensidig fokusere på de sykmeldte hele veien. Det burde vært et "aktivitetskrav" til flere når noen er sykmeldt. Den sykmeldte er antageligvis den med minst kapasitet. Allikevel er det nesten bare den sykmeldte man krever noe av. Det er i alle fall mitt inntrykk.

Det bør være aktivtetskrav til ALLE som er involvert i prosessen med å få folk friske. Ikke bare friske nok til å gå på jobb, men friske nok til å ha god livskvalitet.

Min erfaring er at alt for ofte får faktisk sykmeldte beskjed om å "bare tenke/forkusere på seg selv/egne behov" i altfor lang tid f.eks når det gjelder fravær på grunn av psykiske lidelser. De får ingen råd om hvordan de kan legge opp hverdagen når de ikke skal på jobb. De får ingen oppgaver de skal ha gjennomført til neste time. De er ikke NØDT til å gå i terapi viss de ikke vil. Legene (ikke alle heldigvis) oppfatter arbeidsgiver nærmest som et hår i suppa hvis man prøver å gå i dialog om oppfølgingsplaner og avklaringsmøter (jeg har sågar hatt en ansatt som forlenget sykmeldingen via mail...), og NAV-kontorene er nærmest umulig å få med på noe som helst, og når vi er i møter har de liksom ingenting å komme med.

IA-konsulentene har vi derimot fått masse hjelp og råd fra, og det er bra!

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Det bør være aktivtetskrav til ALLE som er involvert i prosessen med å få folk friske. Ikke bare friske nok til å gå på jobb, men friske nok til å ha god livskvalitet.

Min erfaring er at alt for ofte får faktisk sykmeldte beskjed om å "bare tenke/forkusere på seg selv/egne behov" i altfor lang tid f.eks når det gjelder fravær på grunn av psykiske lidelser. De får ingen råd om hvordan de kan legge opp hverdagen når de ikke skal på jobb. De får ingen oppgaver de skal ha gjennomført til neste time. De er ikke NØDT til å gå i terapi viss de ikke vil. Legene (ikke alle heldigvis) oppfatter arbeidsgiver nærmest som et hår i suppa hvis man prøver å gå i dialog om oppfølgingsplaner og avklaringsmøter (jeg har sågar hatt en ansatt som forlenget sykmeldingen via mail...), og NAV-kontorene er nærmest umulig å få med på noe som helst, og når vi er i møter har de liksom ingenting å komme med.

IA-konsulentene har vi derimot fått masse hjelp og råd fra, og det er bra!

Å ja, "bare fokusere på seg selv" er utbredt. Legene har taushetsplikt og kan ikke fortelle arbeidsgiver nesten noe som helst, men mange arbeidstakere hevder at det er legen som har "beordret" hvile og fokus på seg selv. Hvis det er tilfelle at legene sier det, og dette ikke er noe pasienten bare sier for å slippe å møte arbeidsgiver, så syns jeg det er på grensen til ansvarsfraskrivelse fra legen.

Jeg har også møtt ansatte som har sagt slike ting, hvor jeg blir opprørt på deres vegne og nærmest "beordrer" dem tilbake til legen med beskjed om at det ER ikke alt som går over bare man "fokuserer på seg selv" og tar det med ro og slapper av. En vond rygg bør trenes opp, ikke slenges i sofaen i ukesvis. Høyt blodtrykk bør følges opp med endring i kosthold, trim og kanskje medisiner. Depresjon og søvnproblemer går ikke over av at man går hjemme for seg selv hele dagen mens selvtilliten daler og man stadig føler seg mer isolert. Det gjør vondt verre.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Å ja, "bare fokusere på seg selv" er utbredt. Legene har taushetsplikt og kan ikke fortelle arbeidsgiver nesten noe som helst, men mange arbeidstakere hevder at det er legen som har "beordret" hvile og fokus på seg selv. Hvis det er tilfelle at legene sier det, og dette ikke er noe pasienten bare sier for å slippe å møte arbeidsgiver, så syns jeg det er på grensen til ansvarsfraskrivelse fra legen.

Jeg har også møtt ansatte som har sagt slike ting, hvor jeg blir opprørt på deres vegne og nærmest "beordrer" dem tilbake til legen med beskjed om at det ER ikke alt som går over bare man "fokuserer på seg selv" og tar det med ro og slapper av. En vond rygg bør trenes opp, ikke slenges i sofaen i ukesvis. Høyt blodtrykk bør følges opp med endring i kosthold, trim og kanskje medisiner. Depresjon og søvnproblemer går ikke over av at man går hjemme for seg selv hele dagen mens selvtilliten daler og man stadig føler seg mer isolert. Det gjør vondt verre.

Det kommer jo an på hva man legger i "å tenke på seg selv", da. Lystbetonte aktiviteter, det å komme seg ut hver dag, gå en tur osv. kan være en del av det som trengs. Eller, som jeg fikk beskjed om: "Å skape seg noen pusterom i hverdagen".

Men ikke det alene. Og ikke bare på egenhånd. "Å tenke på seg selv" betyr jo ikke nødvendigvis å sitte hjemme og sløve foran Oprah.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det kommer jo an på hva man legger i "å tenke på seg selv", da. Lystbetonte aktiviteter, det å komme seg ut hver dag, gå en tur osv. kan være en del av det som trengs. Eller, som jeg fikk beskjed om: "Å skape seg noen pusterom i hverdagen".

Men ikke det alene. Og ikke bare på egenhånd. "Å tenke på seg selv" betyr jo ikke nødvendigvis å sitte hjemme og sløve foran Oprah.

Men da har du jo fått beskjed om å gjøre noe da! Skape pusterom er jo i høyeste grad med på å aktivisere deg ¨

For mange er nok "fokusere på seg selv" veien til sofaen i stedet for å finne gode løsninger på problemene som er utgangspunktet for sykmeldingen, dessverre.

Men igjen, hva man legger i uttrykket er helt sikkert veldig forskjellig fra de som faktisk ØNSKER en hverdag som inneholder deltagelse i arbeidslivet og de som egentlig mest ser muligheten til litt velfortjent ekstra fri.

Jeg har opplevd at ei ung jente gikk sykmeldt i månedsvis etter en spontanabort. Hun skulle bare tenke på seg selv. Hun var knapt ute av huset og satt mest sammen med mannen sin i sofaen og gråt, mens de ventet på at dagene gikk (hennes egne ord). Jeg var så utrolig frustrert på hennes vegne. Hun var ikke en gang anbefalt av legen sin å gå en tur liksom, for litt frisk luft i det minste.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det kommer jo an på hva man legger i "å tenke på seg selv", da. Lystbetonte aktiviteter, det å komme seg ut hver dag, gå en tur osv. kan være en del av det som trengs. Eller, som jeg fikk beskjed om: "Å skape seg noen pusterom i hverdagen".

Men ikke det alene. Og ikke bare på egenhånd. "Å tenke på seg selv" betyr jo ikke nødvendigvis å sitte hjemme og sløve foran Oprah.

Jeg tror vel egentlig vi er ganske enige, og at det ikke handler om enten-eller men om alt med måte.

Nå kom jeg til å tenke på en leder jeg hadde for mange år siden, som jeg den dag i dag beundrer og setter pris på. Jeg fikk ryggproblemer, selvsagt som følge av mye stillesitting både på jobb og hjemme. Jeg gikk til legen og fikk noen piller, og beskjed om å være i aktivitet. Jeg fikk spørsmål om jeg ville ha sykemelding. Den første uka takket jeg ja til sykemelding, for smertene var så store de første dagene at jeg slet med å komme meg TIL jobben. Men i løpet av den uka snakket jeg med sjefen, og dette var før IA-avtalen, før avventende sykemeldinger.

Leder foreslo følgende: kom på jobb som vanlig om morgenen, men bruk 1 time hver dag etter lunsj til å gå deg en tur.

Jeg ble svært positivt overrasket over å bli imøtekommet slik. Følte meg på den ene siden svært høyt verdsatt på jobb (arbeidsgiver var tross alt villig til å betale meg for en time hver dag som jeg ikke jobbet), og på den andre siden følte jeg meg sett og forstått.

Og slik ble det. Jeg holdt på med dette 2 eller 3 uker, deretter gikk jeg ned til å gå en tur annenhver dag, og etter hvert tilbake til vanlig arbeidstid. Dette hjalp meg veldig i forhold til å komme i bevegelse. I tillegg trente jeg utenom arbeidstid. Dette var for å hjelpe meg i forhold til at stillesittende arbeid var smertefullt, og jeg klarte ikke 7,5 timer i strekk sittende ved pulten min.

[Hannah]

Det er en ting har har stusset over nå etter at jeg begynnte i jobb igjen, etter mange år som hjemmeværende. Jeg har hatt 3 perioder med sykemelding, en gang pga øyebetennelse som ikke gav seg, en gang pga influensa og en gang pga lungebetennelse.
Min jobb er forholdsvis grei å tilrettelegge, ved at jeg kan gjøre andre oppgaver enn de jeg gjør til vanlig. (Jeg jobber ved pcen og prater i telefon stort sett.) Ved øyebetennelse kunne jeg jobbet kortere dager, de andre gangene kunne jeg også jobbet kortere dager og evt ikke tatt telefonbiten.
Jeg bad legen om aktiv/gradert sykemelding hver gang, men fikk beskjed om at det ikke var aktuelt. Jeg skulle være fullt sykemeldt, og ikke jobbe. Hvorfor det? Jeg ønsket jo ikke å være sykemeldt i det heletatt, og tenkte at det måtte da være en greii måte å gjøre et kompromiss på. Dette var forøvrig tre forskjellige leger. En spesiallist på sykehus og to andre allmennleger.

Hvis det er mye sånnt, så er det ikke rart at sykefraværet er høyt.