Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Jessica]

Da jeg var gravid med andremann var jeg slik at jeg fikk ikke sove om natten. Jeg kunne sove noen få timer sammenhengende. Da jeg våknet var jeg fortsatt trøtt og sliten. Men jeg jobbet og jobbet i full stilling og vi hadde ei jente fra før som var litt over året. Tenkte ikke på å sykemelde meg. Jeg sa til legen at jeg slet veldig, men hun var ei som ikke sykemeldt uten hun var veldig sikker på at det måtte til.

Da jeg var 5 måneder i svangerskapet brøt jeg helt sammen. Jeg ble sykemeldt i ei uke og så ei uke til. Så var jeg sykemeldt gradert ei eller to uker til. Vi hadde det tøft på hjemmeplan med nybygd hus som det var masse feil og mangler på. Kjempet mot en advokat og måtte til slutt engasjere en egen advokat. Dette pågikk mens jeg var gravid. Jeg var totalt utmattet pga det også.

Da mellomste ble født fikk jeg et barn som ikke ville sove natt eller dag. Han kunne duppe av i 20 minutter og så sutret han. Jeg tror selv at det var pga at jeg slet som jeg gjorde i svangerskapet, men vet ikke. Jeg utviklet fødselsdepresjon og tenkte tanker jeg aldri ville sagt til noen....

Det er greit at å være gravid er selvvalgt, men graviditet påvirker på så mange måter. Selvom en selv har vært heldig og klart å jobbe hele svangerskapet så kan man ikke sammenligne og dermed konstantere at alle andre kan det. Ved å presse gravide som sliter for hardt så kan det gjøre starten med det nye barnet langt mer slitsomt enn dersom mor hadde vært uthvilt og i god form før fødselen.

[Shane]

Jeg liker virkelig ikke "flørten" med den svenske sykelønnsordningen...
Og kan for mitt liv ikke forstå hvorfor Jens Stoltenberg er så opptatt av den??
Det er IKKE enkelt å være syk i Sverige for tiden. Karensdager går ut over de med lav inntekt, enslige forsørgere osv. Mange går på jobb syke, og smitter igjen andre. Det er ikke særlig heldig.
Min stemor (som da bor i Sverige) er hjelpepleier og aleneforsørger til to barn. Hun stiller på jobb med feber og div andre plager, for hun ikke råd til å la være. Sånn skal det ikke være.

Så igjen har du det med at man har tidsbegrenset sykemelding etter hva slags diagnose du har. Feks har du den type kreft, så får du være sykemeldt i si og så mange uker, og så er det tilbake på jobb. Her er det IKKE rom for at mennesker er forskjellige. Alle reagerer vi ulikt, for noen er det "greit" å komme seg tilbake på jobb etter den tiden, mens andre har det mye tøffere både psykiskt og fysiskt og IKKE klarer å jobbe etter x antall uker som det er bestemt. Sånn vil jeg ikke ha det...
Det MÅ være rom i et velferdssamfunn for at vi er forskjellige.

For et par uker siden leste jeg i svensk avis om en violinist som fått senebetennelse. Hun hadde vært ansatt på det samme stedet i 25 år, og gikk til behandling for denne betennelsen. Gjorde fremskritt og alt så bra ut, hun ville bli helt frisk igjen. Men hun ville trenge 2 måneder mer enn det Försäkringskassan hadde som norm for senebetennelser. Så værsågod frue, finn deg en annen type jobb hvis du ikke klarer tidsfristen.

Og igjen, det at Försäkringskassans egne leger kan overprøve både fastleger og spesialister er en skummel ting syns jeg.

[Tussa]

Dette er arbeidskvardagen min på arbeidsgivarsida, og eg ønske debatten varmt velkommen.

Eg trur eg må svare i punkt.

1. Som IA-bedrift har en et ansvar for å tilrettelegge men en har ikkje ansvar for å lage nye jobbar og stillingar som kan fungere for den enkelte. Her kjem IA-plassar, oppnevnt og betalt av NAV inn i bildet. Vi prøve strekke oss så langt som mulig for å omplassere om det er mulig, men det er ikkje slik at en løsemiddelskada malar automatisk blir omskulert til teknisk tegnar finansiert av oss.

2. NAV er et tungt kapittel, dessverre. Vi møter daglig mangel på kompetanse og handlingskraft. Riksrevisjonen har nettopp ferdigstilt ei kraftig blekke om NAV. Den ligg på pulten min klar til gjennomlesning.

3. Eit minst like stort problem som sjukmeldingar er egenmeldingsbruken. Hos oss har vi høgt egenmeldt fråvær, og mykje av det er uregelmentert. Men vi har gode rutiner på samtalar med dei det gjeld, inndraging av rett ved mistanke om mislighold, brev etter 16 dagars bruk osv. Men her gjenstår det mykje arbeid på nasjonalt nivå.

4. Arbeidstakaren har eit like stort ansvar som arbeidsgivar når det gjeld deltakelse og tilrettelegging. Arbeidsgivar har ansvar for kontakt, oppfølgingsplanar og dialogmøter men arbeidstakar har også plikt til å strekke seg så langt det kan gjerast for å vere i noko aktivitet.

Eg har sjølv vore sjukmeldt tidligare i andre jobbar. Og i ettertid ser eg jo at det var lette sjukmeldingar. At eg kunne fungert noko i jobb.

Eg trur eg har konkludert med at sjukelønnsordninga godt kan revurderast. Spesielt håper eg at krava til legane blir skjerpa inn. Eg ønske meg innstramming på korte sjukmeldingar, på tilbakedateringar og at bruken av gradert sjukmelding blir auka.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Når det gjelder en del skjelett- og muskellidelser må folk også ta seg selv mer i nakken mange ganger. Det kreves også selvdispilin på hjemmebane når kroppen begynner å krangle, og jeg tror mye kunne vært forebygget. Jeg jobber i et selskap hvor alle ansatte har mulighet til treningsstøtte. Det er kanskje 1/4 av oss som benytter det, og det er gjerne de av oss som hadde trent og vært aktive i utgangspunktet...

Men det er ikke så enkelt å ta seg sammen/ta seg selv i nakken på hjemmebane når man brruker opp alle kreftene sine på å komme seg igjennom jobbdagen.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Haugtussa, her.

3. Eit minst like stort problem som sjukmeldingar er egenmeldingsbruken. Hos oss har vi høgt egenmeldt fråvær, og mykje av det er uregelmentert. Men vi har gode rutiner på samtalar med dei det gjeld, inndraging av rett ved mistanke om mislighold, brev etter 16 dagars bruk osv. Men her gjenstår det mykje arbeid på nasjonalt nivå.

Men dette med korttidsfravær er vel ikke hovedproblematikken på landsbasis?

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Men dette med korttidsfravær er vel ikke hovedproblematikken på landsbasis?

Tja, det låg vel i underkant av 3% i 3.kvartal syns eg å huske. Det er mykje.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Haugtussa, her.

Tja, det låg vel i underkant av 3% i 3.kvartal syns eg å huske. Det er mykje.

Og da har man tatt høyde for svineinfluensaen, hvor alle ble oppfordret til å holde seg hjemme i en uke ved mistanke om sykdommen?

[Tussa]

4.kvartal-tala der svineinfluensaen slo til er ikkje klare.

Men altså. Er det kort eller langt sykefravær som utpeker seg som verstingen?
Og hvilken plage er den soleklare verstingen? Depresjon, utbrent, rygg?

[Tussa]

Ut frå mine erfaringar er "verstingane" korte, legemeldte fråvær. (Eg legge vekk det egenmeldte no. ) Dei langvarige er lettare som arbeidsgivar å handtere. En har oftast ei diagnose arbeidstakaren er åpen om, en kan tilrettelegge, henvise til BHT, lage oppfølgingsplanar sammen osv. Det gir meir åpenheit.

Diagnoser veit eg ikkje så mykje om.

[Tussa]

Det aller, aller vanskeligaste er 1-dagsfråvær som gjentar seg hyppig. DET er vanskelig å komme til bunns i. Eg kalle alltid inn til samtale etter 16 brukte egenmeldingar på eit år. Med eit hjelparutgangspunkt. Er en borte 16 egenmeldte dagar i løpet av et år har ein ofte eit helseproblem som ein muligens kan hjelpe til med å få bukt med.

[Perhonen]

16 egenmeldte dager i løpet av et år er mye. Og det ville blitt merkbart med 16 karensdager. Jeg har kanskje tre egenmeldte dager i løpet av et år, men har måttet sykmelde meg noen ganger det siste året, og det er ikke artig. Kjempeviktig at man får arbeidstakeren i dialog ved såpass stort sykefravær, for noe må det jo være.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Men altså. Er det kort eller langt sykefravær som utpeker seg som verstingen?
Og hvilken plage er den soleklare verstingen? Depresjon, utbrent, rygg?

Verstingen er vel muskel og leddplager tror jeg?
Og så er det vel langtidsfraværet som utpeker seg som verstingen ift fravær. Selv om det for "bedriftene" er de fraværene man tjener på, pga refusjon etc, men sånn totalt sett med tanke på statens penger går det MYE ut der.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Verstingen er vel muskel og leddplager tror jeg?
Og så er det vel langtidsfraværet som utpeker seg som verstingen ift fravær. Selv om det for "bedriftene" er de fraværene man tjener på, pga refusjon etc, men sånn totalt sett med tanke på statens penger går det MYE ut der.

I barnehagenes budsjett er det på en måte "budsjettert" med langtidssykmeldinger. Og mange ganger er det nettopp de som har reddet budsjettet.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Men det er ikke så enkelt å ta seg sammen/ta seg selv i nakken på hjemmebane når man brruker opp alle kreftene sine på å komme seg igjennom jobbdagen. Jeg er jo en av de med kroniske smerter i muskler og leddfester, men jeg har gått uten diagnose i 7-8 år. Det har gjort at jeg har presset meg på jobb så godt som jeg kunne, og det har slitt meg ut totalt. Jeg har likevel prøvd å trene i fritiden, men en gang sier det stopp.

Det å "bare ha kronisk vondt" er vanskelig når man utad ser frisk og fin ut. Jeg tror dette ofte gjør at noen presser seg ekstra i den type sykdom. For det er en sykdom, og jeg synes det blir feil at jeg skal si opp jobben min i så ung alder fordi jeg ikke klarer både jobb og hjemmeliv akkurat nå. Jeg kan liksom ikke si opp mine 2 barn heller. Men jeg håper og tror at jeg kan bli bedre, med riktig hjelp. Men jeg har mange ganger kjent på følelsen av å bli mistenkeliggjort som lat. Og det er ganske vondt. For det er utrolig mye jeg må velge bort ellers i livet også. Både hjemme og i det sosiale liv.

Jeg har gått med kroniske smerter i kneledd i 20 år, så jeg vet hva det vil si å ha vondt _hver dag_, det er slitsomt. Men, jeg vet også at det å ha det sånn innebærer at jeg må gjøre noen grep i egen hverdag for å kunne fungere maksimalt. Trening i vann, vektreduksjon, gå på riktig underlag, styrke riktige muskler, bruk gode sko osv. For meg skapes energi av å være i aktivitet, og det å trasse seg ut døra for å gå en tur eller svømme noen lengder, gir uenderlig mer energi en å bare dumpe ned i sofaen etter jobb. Det er imidlertid MIN erfaring, jeg respekterer at ikke alle har det sånn.

Jeg har nå vært sykmeldt i 6 uker på grunn av operasjon i nevnte kne, og jeg kan med hånden på hjertet si, at jeg etter 6 uker på hjemmebane i ro og mak aldri noensinne har vært så energifattig og misfornøyd. Begynte i aktiv sykmelding i går, og etter 2 dager har jeg fått tilbake mye overskudd. Jeg mener så inderlig at aktivitet er så utrolig viktig når man er sykmeldt!

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Verstingen er vel muskel og leddplager tror jeg?
Og så er det vel langtidsfraværet som utpeker seg som verstingen ift fravær. Selv om det for "bedriftene" er de fraværene man tjener på, pga refusjon etc, men sånn totalt sett med tanke på statens penger går det MYE ut der.

Der er vi veldig ulike som ledere, tror jeg. For å "tjene" på langtidssykmeldte må man jo ikke sette inn vikar, og da vil man jo slite unødig på resten av de ansatte? Hvordan det lønner seg vet ikke jeg, men jeg synes det vanskeligste er å skaffe fagpersonale når noen er borte...

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg mener så inderlig at aktivitet er så utrolig viktig når man er sykmeldt!

Det mener jeg og!
Men da er vi jo litt tilbake til mulighetene de sykmeldte får til å være i aktivitet.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Der er vi veldig ulike som ledere, tror jeg. For å "tjene" på langtidssykmeldte må man jo ikke sette inn vikar, og da vil man jo slite unødig på resten av de ansatte? Hvordan det lønner seg vet ikke jeg, men jeg synes det vanskeligste er å skaffe fagpersonale når noen er borte...

Vel, vi setter inn inn vikar. Men de tjener ofte dårligere enn den som er sykmeldt, og da gjør refusjonen at vi går i pluss.

[apan]

Jeg har ikke lest hele diskusjonen, og det er helt klart at dette er en sensitiv diskusjon som lett tråkker på noen knær.

Det er likevel et aspekt jeg alltid irriterer meg over, og det er at det virker som om en del tror at for dem som ikke velger sykmelding i gitte situasjoner går alt lekende lett. Jeg kjenner jeg provoseres av utsagn av typen "dem som er så heldige at de er friske og jobber hele svangerskapet" for eksempel. Selvfølgelig - mange er heldigere enn andre, og noen er rett og slett ikke i stand til å jobbe noe særlig når man er gravid, andre trenger mer tilrettelegging enn andre - men jeg våger å påstå at det er ikke en eneste som jobber hele eller nesten hele svangerskapet uten at det blytungt store deler av tiden. Det er ikke sånn at fordi om man ikke har bekkenløsning eller kaster opp, føler man seg helt som før. Det koster store nedprioriteringer, omrokkeringer på familielivet og veldig mange tunge dager å få til noe slikt.

Det er heller ingen som velger å gå ned i prosent uten at prioriteringer gjøres. Det er bevisste valg man tar og ting man ofrer - fordi man ikke mener at staten skal betale for at hverdagen skal gå opp.

Jeg er fullt klar over at de aller aller fleste ikke kommer inn under punktene over. Men jeg skulle ønske det kom tydeligere fram at ganske mange av dem som går gjennom uten særlig mye sykmelding i nesten alle tilfeller ofrer og gjør valg.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Det mener jeg og!
Men da er vi jo litt tilbake til mulighetene de sykmeldte får til å være i aktivitet.

For min del har jeg nå gjort noen grep som forhåpentligvis skal gjøre ting bedre for meg. Men min fysioterapeut sier også at mine smerter ikke direkte er knyttet opp mot overvekt. Men det er jo et totalbilde her. Men da jeg gikk ned 40 kg sist, og trente 4-5 ganger i uka - så endret dessverre ikke sykdomsbildet seg så alt for mye.
Jeg har også prøvd ut både gradert og aktiv sykmelding, før det endte i full sykmelding - og nå søknad om yrkesrettet attføring.

Kjære deg, jeg er ikke i tvil om at du har prøvd en rekke grep, og jeg mener ikke å påstå noe annet heller. Inne i mellom blir jeg bare så engasjert over å oppleve at unge mennesker som (på grunn av ryggen) er ute av arbeidslivet i årevis ikke så mye som har tenkt på å trene underveis. Og når jeg mener aktivitet er viktig, så tenker jeg på hjemmebane også. I egen regi, ikke bare som krav fra NAV. Jeg synes ikke vi stimuleres nok til å ta ansvar for egen helse, og er litt redd for at det er konsekvens av krav om at det offentlige Norge liksom skal fikse og ordne absolutt ALT for oss til slutt...