Hvor "sterke" argumenter må til for å få velge kirkelig vs. borgerlig konfirmasjon?

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg synes det gjør veldig stor forskjell. Nå tok jeg selv valget å bli døpt og det innebar et veldig annerledes valg enn det mine venner måtte ta.

Jeg ser det på samme måte som deg.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det er derfor jeg skrev parentesen Kanina.

For dem som er døpt innebærer ikke kirkelig konfirmasjon et trosvalg, men for de som ikke er døpt innebærer det trosvalg siden det å bli konfirmert forutsetter dåp, som ER et aktivt trosvalg og en overgangsrite.

Jeg synes ikke det blir helt feil å kalle det et trosvalg også dersom man er døpt fra før, selv om det betyr at man velger en tro man allerede er innenfor. Det er et valg, og selv om man ikke formelt/teologisk sett bekrefter dåpen, så bekrefter man jo for sin egen del at dette er en tro (eller en kirke) man ønsker å være i og markere/stadfeste tilhørighet til? Ettersom man bare har anledning til å gjøre dette dersom man allerede (formelt og teologisk sett) tilhører denne troen?

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg synes det gjør veldig stor forskjell.

Jeg lar meg stadig overraske over hvordan kristne selv bagatelliserer sin egen tro og sine egne ritualer. Å stå foran en prest å la seg velsigne av Gud, eller hva det nå er som skjer, høres for meg ut som noe som i stor grad handler om tro? OK, det betyr jo ingenting hvis man ikke tror på det, men likevel.

Min mann nektet å være fadder i dåp fordi han ikke er kristen. Det falt ikke i god jord hos barnets mor, som mente at hvorvidt man faktisk trodde noe egentlig var underordnet. Og de forventet uansett ikke at han skulle bistå med noe som helst oppfølging av barnet eller langt mindre kristendomsopplæring.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg synes ikke det blir helt feil å kalle det et trosvalg også dersom man er døpt fra før, selv om det betyr at man velger en tro man allerede er innenfor. Det er et valg, og selv om man ikke formelt/teologisk sett bekrefter dåpen, så bekrefter man jo for sin egen del at dette er en tro (eller en kirke) man ønsker å være i og markere/stadfeste tilhørighet til? Ettersom man bare har anledning til å gjøre dette dersom man allerede (formelt og teologisk sett) tilhører denne troen?

Hele opplegget legger opp til at selve valget tas etter denne tiden. At konfirmasjonstiden er en tid hvor man skal få kjennskap til det man er døpt til. Trosvalget kan man ta i konfirmasjonstiden (og noen tar jo mange trosvalg gjennom livet), men det jeg tenker er at tiden fram mot forbønnshandlingen og selve den dagen er en tid for veivalg og refleksjon omkring det valget foreldrene tok da de valgte dåp.

Jeg synes det er litt vanskelig å snakke om stadfestelse av tro og tilhørighet i forbindelse med konfirmasjon. Man kan fint være metodist, baptisk, katolikk, pinsevenn, ortodoks eller hva det skulle være og motta konfirmasjonsundervisning og forbønn, men man stadfester ikke noe tilhørighet til den norske kirke av den grunn, annet enn på et veldig overfladisk plan.

Det er på dette planet jeg også ser at det motsatte gjelder i forhold til å velge humanistisk konfirmasjon. Det kan signalisere en avstandstagen fra tro og religion selv om det ikke det hele tatt er det det er snakk om. (jf de som ikke kan skjønne at de kunne komme seg gjennom humanistisk konfirmasjon uten at HEF hadde utmeldt dem av kirka)

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Jeg lar meg stadig overraske over hvordan kristne selv bagatelliserer sin egen tro og sine egne ritualer. Å stå foran en prest å la seg velsigne av Gud, eller hva det nå er som skjer, høres for meg ut som noe som i stor grad handler om tro? OK, det betyr jo ingenting hvis man ikke tror på det, men likevel.

Min mann nektet å være fadder i dåp fordi han ikke er kristen. Det falt ikke i god jord hos barnets mor, som mente at hvorvidt man faktisk trodde noe egentlig var underordnet. Og de forventet uansett ikke at han skulle bistå med noe som helst oppfølging av barnet eller langt mindre kristendomsopplæring.

For meg er dåp veldig veldig viktig. Konfirmasjon som undervisning er veldig viktig for å vite hva man evt. skal tro på. Forbønn er viktig, men jeg mener ikke at man MÅ tro for å motta forbønn. Det ligger i forbønnens vesen at den som ber tror, men den som mottar forbønn settes det ikke slike krav til. Siden konfirmasjon er en forbønnshandling ser jeg ikke på det som en religiøs rite slik som dåpen er det.

At en som er agnostiker vil la seg be for synes jeg ikke er det minste rart. At en veldig overbevist ateist vil gjøre det synes jeg er underlig, men du verden så raus jeg kan være med forbønn hvis noen ønsker det selv.

Jeg har heler ingen problemer med å bli bedt for i en muslimsk seremoni eller en annen religiøs seremoni.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Siden konfirmasjon er en forbønnshandling ser jeg ikke på det som en religiøs rite slik som dåpen er det.

Men man kan altså ikke motta denne forbønnen under konfirmasjonsgudstjenesten hvis ikke man er døpt?

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Men man kan altså ikke motta denne forbønnen under konfirmasjonsgudstjenesten hvis ikke man er døpt?

Nei, ikke akkurat denne siden disse bønnene er bønner som forutsetter dåp.

Nå er det debatt om hvorvidt dette skal videreføres og praktiseres, men enn så lenge er det slik, men da må liturgien endres først.

Konfirmasjon er dåpsopplæring og derfor henger dette tett sammen.