Spinoff: Sorg og sykemelding

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Da er jeg nysgjerrig på hvor du setter grensen. Både i tid og alvorlighetsgrad.

Der man setter den når man vurderer om en pasient trenger sykemelding eller ei: er personen i stand til å jobbe, helt eller delvis. Hvordan man gjør det jeg jeg ikke peiling på, men det gjøres jo for alle andre situasjoner, så da må det vel kunne gjøres her også? Altså, det er jo arbeidseven man skal vurdere. Hvilke andre diagnoser enn diagnoser mht depresjon kan gjøre at en sørgende ikke klarer å jobbe? Stress? Men det får man ikke sykemelding for ellers heller, gjør man?

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Der man setter den når man vurderer om en pasient trenger sykemelding eller ei: er personen i stand til å jobbe, helt eller delvis. Hvordan man gjør det jeg jeg ikke peiling på, men det gjøres jo for alle andre situasjoner, så da må det vel kunne gjøres her også? Altså, det er jo arbeidseven man skal vurdere. Hvilke andre diagnoser enn diagnoser mht depresjon kan gjøre at en sørgende ikke klarer å jobbe? Stress? Men det får man ikke sykemelding for ellers heller, gjør man?

Dette er nemlig problemet leger sitter med til daglig. Sorgreaksjon er definert som en normaltilstand. Ergo skal man egentlig ikke sykmelde for det i det hele tatt. Det står imidlertid at man skal utvise skjønn, men det finnes ingen gyldig kode å sette det under før sorgreaksjonen er så åpenbart unormal at den går innunder en psykiatrisk diagnose.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Dette er nemlig problemet leger sitter med til daglig. Sorgreaksjon er definert som en normaltilstand. Ergo skal man egentlig ikke sykmelde for det i det hele tatt. Det står imidlertid at man skal utvise skjønn, men det finnes ingen gyldig kode å sette det under før sorgreaksjonen er så åpenbart unormal at den går innunder en psykiatrisk diagnose.

Men igjen: hvorfor må man ha årsaken til at man er deprimert? Man kan jo sykemeldes for feks kraftige magesmerter før man er utreder og årsaken til magesmertene er funnet? Så da burde det være mulinå sykemeldes noen som åpenbart er deprimert, uten å ta stilling til hva som utløste de symptomene man har? Hva er det jeg ikke forstår? Jeg forstår det er noe.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Kie, men jeg er enig med dem som sier sorg er naturlig og ikke noe man sykemeldes for. Den depresjonen man kan få av sorg, derimot, den bør man kunne sykemeldes for.

Men det kan man jo? Som Katta skrev tidligere, sorg som sådan er det ingen sykemeldingsmuligheter for idag men det brukes derimot velferdsperm, avspasering, ferie, og perm uten lønn.
En depressiv reaksjon ifm sorg, altså en sorgreaksjon der man får en rekke symptomer som gjør at reaksjonen defineres som depressiv, og da kan man få sykemelding.
Varer den depressive reaksjonen mer enn to uker (har jeg lært i denne tråden) dreier det seg altså om en depresjon. som man også kan få sykemelding for.

Og når arbeidsgiver trekker på skuldrene og sier skaff deg en sykemelding framfor å gi rett til avspas eller annet er de jo dumme, siden arbeidsgiverperioden gjør at arbeidsgiver selv betaler de første dagene av en sykemeldingsperiode. Gir de arbeidstageren lov til å avspasere eller ta ferie er det jo faktisk arbeidstageren selv som betaler for at de ikke er tilstede. Så ...

[Milfrid]

Nettopp, Kie. Og jeg er ikke enig i at man skal kunne sykemeldes på grunn av sorg.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Nettopp, Kie. Og jeg er ikke enig i at man skal kunne sykemeldes på grunn av sorg.

Om sorgen påvirker arbeidsførheten i en periode, synes jeg man bør kunne det fremfor å feildiagnostisere. Det er vel en del som har slitt med tidligere "depressive episoder" knyttet til helt konkrete hendelser som sliter veldig med å få pensjonen sin av f.eks. Statens Pensjonskasse når de senere får en reell psykisk sykdom. Senest for noen dager siden kunne man vel lese i media om en tidligere FN-soldat med PTSD og gjentatte innleggelser som følge av det, som har kjempet uten hell for rettighetene sine fordi han for mange år siden hadde en "depressiv reaksjon" i forbindelse med en skilsmisse.

Selv måtte jeg også slåss litt da jeg knakk sammen pga. alvorlig jobbmobbing over tid og det viste seg at jeg flere år tidligere hadde en "depressiv reaksjon"/utbrenthet i papirene. Det var litt av en jobb å dokumentere at dette var to forskjellige ting og at min tilstand for flere år siden var symptomer på lavt stoffskifte. Jeg måtte rett og slett overbevise om at dette ikke var en "slumrende tilstand" og "svakhet" jeg hadde i meg før jeg begynte i jobben. Jeg kan bare tenke meg hvordan det hadde vært om jeg hadde hatt noe enda mindre konkret enn stoffskifte og blodprøver å vise til. Eventuelt ikke hadde hatt såpass mye annet dokumenterbart som beviste hvor velfungerende jeg hadde vært når stoffskiftet var tatt hånd om, samt en psykolog som hadde såpass kompetanse på temaet og kunne klippe det ut i papp for pensjonskassen.

Det jeg vil frem til er at så lenge "psykisk-diagnoser" og beskrivelser i journalen blir tillagt såpass vekt ved eventuelle fremtidige ytelser og rettigheter, så bør det også være mer konkret og korrekt enn det det brukes per i dag. Jeg har inntrykk av at de nå har blitt en slags "potet"-kode som brukes i fravær av en mer presis kode. Og da synes jeg vi bør få på plass de mer presise kodene fremfor å bruke psykiatridiagnoser ukritisk.

I tillegg er jeg jo opptatt av at folk ikke skal være redde for å oppsøke fastlegen sin og være ærlige med hvordan de har det, også i livskriser. Da bør i grunnen risikoen for å ende opp med psykiatridiagnoser og miste rettigheter i fremtiden minimeres.

[rine]

Åh- så fryktelig enig jeg er med Miss Norway. Jeg synes ordningene må gå ut fra hva som er tilfelle for folk flest (og folk flest i Norge har OK økonomi) og så må det heller eksistere støtteordninger (sosialhjelp, ett eller annet) for de som ikke klarer å spare opp. Vi er pinadø en nasjon av ansvarsløse stakkarer hele gjengen.

[Kreps-77]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Åh- så fryktelig enig jeg er med Miss Norway. Jeg synes ordningene må gå ut fra hva som er tilfelle for folk flest (og folk flest i Norge har OK økonomi) og så må det heller eksistere støtteordninger (sosialhjelp, ett eller annet) for de som ikke klarer å spare opp. Vi er pinadø en nasjon av ansvarsløse stakkarer hele gjengen.

Jeg dulter litt her også, jeg.
Jeg er for gode omsorgsordninger for alle i samfunnet, men de må ikke bli så gode at vi hele tiden forventer å bli oppvartet.

Ang. sorg ved familiemedlemmers død, så er det umulig å si hvilken sorgreaksjon hver enkelt får. Det er kanskje derfor det er vanskelig å lage gode ordninger for hvordan man løser det med tanke på permisjon m/lønn, pemiisjon u/lønn, sykmelding.

[Milfrid]

Rine ord for for pengene.

Og jeg er også enig med missa.

[Polyanna]

"Deprimert" er en ganske mye kraftigere sykdomstilstand enn "veldig, veldig, veldig lei seg og gråter veldig, veldig mye", altså.

"Depressiv reaksjon" har jeg dog trodd var en litt løsere betegnelse.

[rine]

Jeg kan ikke se at sorg skal være en mindre gyldig grunn enn alt det andre tullet folk sykemelder seg for. Utbrenthet (som man i en del tilfeller kan skylde seg selv for, i motsetning til dødsfall i familien) mistrivsel på arbeidsplassen, protestaksjoner osv. Et dødsfall i nær familie kan man tross alt ikke noe for, og jeg kan godt se for meg at man kan ha vanskelig for å fungere optimalt dagen etter at far eller mor er død, selv om man burde ha ventet det. Jeg har en jobb der jeg er såpass "out there" at det ville vært temmelig umulig for meg å stå foran en klasse veldig kort tid etter et slikt dødsfall. Jeg er for en innstramming i sykelønnsordningen, men jeg kan som sagt ikke se at dødsfall i familien peker seg ut som en spesielt dårlig grunn til å sykemelde seg. Og jeg bruker bevisst begrepet "sykemelde seg", siden det er det vi gjør her i Norge.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg kan ikke se at sorg skal være en mindre gyldig grunn enn alt det andre tullet folk sykemelder seg for. Utbrenthet (som man i en del tilfeller kan skylde seg selv for, i motsetning til dødsfall i familien) mistrivsel på arbeidsplassen, protestaksjoner osv. Et dødsfall i nær familie kan man tross alt ikke noe for, og jeg kan godt se for meg at man kan ha vanskelig for å fungere optimalt dagen etter at far eller mor er død, selv om man burde ha ventet det. Jeg har en jobb der jeg er såpass "out there" at det ville vært temmelig umulig for meg å stå foran en klasse veldig kort tid etter et slikt dødsfall. Jeg er for en innstramming i sykelønnsordningen, men jeg kan som sagt ikke se at dødsfall i familien peker seg ut som en spesielt dårlig grunn til å sykemelde seg. Og jeg bruker bevisst begrepet "sykemelde seg", siden det er det vi gjør her i Norge.

Ååååh!

Selv om jeg egentlig er enig. Men pokkern heller, det er ikke greit å slenge i ansiktet på noen som er fullstendig ødelagt og utbrent at "du burde vel kanskje ha gjort ting litt annerledes, eller?"


Ellers - jeg ble sykmeldt (nei, jeg ba ikke om det selv) i separasjonsprosessen, men så var jeg utspekulert nok til å snike inn fullstendig mangel på søvn og enhver stressreaksjon i boka, selvfølgelig.

Poenget er vel at uansett hva som er årsak, har man blitt utsatt for en belastning som er så stor at man faktisk blir syk av det, (og ja, jeg regner "sover en time i løpet av to døgn, intens hodepine, magesmerter" som "syk"), bør man kunne sykmeldes uansett hva som utløste disse symptomene.

Å bli sykmeldt for å ha tid til å gå gjennom avdødes post blir for teit. Det er vel ikke det vi diskuterer?

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg kan ikke se at sorg skal være en mindre gyldig grunn enn alt det andre tullet folk sykemelder seg for. Utbrenthet (som man i en del tilfeller kan skylde seg selv for, i motsetning til dødsfall i familien) mistrivsel på arbeidsplassen, protestaksjoner osv. Et dødsfall i nær familie kan man tross alt ikke noe for, og jeg kan godt se for meg at man kan ha vanskelig for å fungere optimalt dagen etter at far eller mor er død, selv om man burde ha ventet det. Jeg har en jobb der jeg er såpass "out there" at det ville vært temmelig umulig for meg å stå foran en klasse veldig kort tid etter et slikt dødsfall. Jeg er for en innstramming i sykelønnsordningen, men jeg kan som sagt ikke se at dødsfall i familien peker seg ut som en spesielt dårlig grunn til å sykemelde seg. Og jeg bruker bevisst begrepet "sykemelde seg", siden det er det vi gjør her i Norge.

Jeg må nesten bare fortelle om meg selv her. Jeg er utbrent. Og jeg er sykemeldt. Hvorfor? Fordi jeg ikke er i stand til å jobbe.

Så var det hvorfor jeg ikke er i stand til å jobbe da... Jeg gikk på veggen i fjor høst. Jeg hadde kraftige smerter i armer, rygg, nakke og skuldre i et halvt års tid - uten å bli sykemeldt for det. Så slo magen seg vrang. Kraftige magesmerter kombinert med søvnløshet på natta. På en måned sov jeg i gjennomsnitt mellom 1 og 2 timer om natta. Smertene i magen ble sterkere og sterkere. Jeg lå i fosterstilling på badet om natta og gråt av smerte.

Utbrent: ja. (Det tok dog et halvt år og en altfor tidlig oppstart i arbeidslivet med smell nummer 2 før vi skjønte det). Mulig å gå på jobb: nei. Jeg har aldri noen gang vært utbrent i hodet. Jeg har lyst til å gå på jobb. Jeg gleder meg villt til jeg er tilbake med de flotte kollegaene og de supre elevene mine. Jeg er motivert og entusiastisk og gleder meg over livet - men kroppen stopper meg hvis jeg tar i for hardt. Nå er jeg endelig kommet dit at jeg klarer en helg med familien uten å bli dårlig. Endelig klarer jeg å gå 40 minutters tur uten å få kraftige smerter etterpå.

Utbrent er ikke "har ikke så lyst til å gå på jobben". Utbrent er kroppen som sier KRAFTIG, KRAFTIG stopp.

[United]

Uavhengig av hva man er syk og i grøfta av, det være seg psykisk eller fysisk, må legen kunne sykemelde etter skjønn. Er det sorg som gjør det, så burde legen kunne skrive "sorg". Om det er gamle foreldre, små barn, alt som piner oss nok til at vi ikke klarer hverdagen en periode. Sånn jeg ser det.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Åh- så fryktelig enig jeg er med Miss Norway. Jeg synes ordningene må gå ut fra hva som er tilfelle for folk flest (og folk flest i Norge har OK økonomi) og så må det heller eksistere støtteordninger (sosialhjelp, ett eller annet) for de som ikke klarer å spare opp. Vi er pinadø en nasjon av ansvarsløse stakkarer hele gjengen.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg kan ikke se at sorg skal være en mindre gyldig grunn enn alt det andre tullet folk sykemelder seg for. Utbrenthet (som man i en del tilfeller kan skylde seg selv for, i motsetning til dødsfall i familien) mistrivsel på arbeidsplassen, protestaksjoner osv. Et dødsfall i nær familie kan man tross alt ikke noe for, og jeg kan godt se for meg at man kan ha vanskelig for å fungere optimalt dagen etter at far eller mor er død, selv om man burde ha ventet det. Jeg har en jobb der jeg er såpass "out there" at det ville vært temmelig umulig for meg å stå foran en klasse veldig kort tid etter et slikt dødsfall. Jeg er for en innstramming i sykelønnsordningen, men jeg kan som sagt ikke se at dødsfall i familien peker seg ut som en spesielt dårlig grunn til å sykemelde seg. Og jeg bruker bevisst begrepet "sykemelde seg", siden det er det vi gjør her i Norge.

Disse to henger dårlig sammen rine?
Mener du at sorg er ok å blir sykmeldt for eller ikke?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Ååååh!

Selv om jeg egentlig er enig. Men pokkern heller, det er ikke greit å slenge i ansiktet på noen som er fullstendig ødelagt og utbrent at "du burde vel kanskje ha gjort ting litt annerledes, eller?"

Vel, det er jo rimelig mye fokus på tidsklemma og alle ballene vi insisterer på å ha i lufta hele tiden, spesielt damer kanskje? Litt føre var går det vel an å være, selv om det er det kan føles som om man blir sparket mens man ligger nede.
Jeg har egentlig litt troen på sparking, men fortrinnsvis i ræva, før man gjør noe dumt.

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Disse to henger dårlig sammen rine?
Mener du at sorg er ok å blir sykmeldt for eller ikke?

Jeg mener det er like OK som andre ting som det er helt stuerent å bli sykemeldt for, uten at det nødvendigvis betyr jeg synes noen av delene er noe man bør be staten om hjelp til.

Hvorfor har man ikke A og B-diagnoser, forresten? Som i at A-uten mukking gir rett til full sykeutbetaling mens B gir rett til en kortere periode og halv utbetaling, f.eks.

[amo]

Jeg ender på at jeg er enig med Hattifnatten. Hun har mange gode poeng.
Jeg tror det er fåtallet som roper "Jippi, dødsfall og nå får jeg en uke sykemelding". Man har et reelt behov og det tror jeg de aller fleste leger ser. Fordi om noen mener behovet er praktisk, så er sorgen der likevell. Så jeg stemmer for at sorg bør bli en diagnose.
Uff, høres egentlig litt rart ut.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg er relativt trygg på at jeg hadde fått sykmelding da jeg hadde syk hest, hadde jeg hatt en arbeidsituasjon som var annerledes. Jeg var helt utafor og ikke engang istand til å ta vare på meg selv. Da hesten tilslutt døde fikk jeg en ganske stygg stressreaksjon (jeg mistet stemmen i neste 3 mnd).
Flott at du kan le av det, jeg ler fortsatt ikke av det...

Ja, du leste jammen det jeg skrev. Man sammenlikner ikke syk hest med sykt barn! Man har ikke rett på syk hest-dager fordi man er barnløs, lizzom. Hva blir det neste? Syk kanarifugl-dager for alle som har barn som har flyttet hjemmefra?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Vel, det er jo rimelig mye fokus på tidsklemma og alle ballene vi insisterer på å ha i lufta hele tiden, spesielt damer kanskje? Litt føre var går det vel an å være, selv om det er det kan føles som om man blir sparket mens man ligger nede.
Jeg har egentlig litt troen på sparking, men fortrinnsvis i ræva, før man gjør noe dumt.

Det er minst like mye "sparking" i forhold til deltidsarbeid og andre grep noen velger å gjøre. Også der får man jo gjerne høre om at man må være føre var osv. Jeg får litt inntrykk av at det fort blir en tap-tap-situasjon som diskuteres i vei med en "la dem spise kake"-holdning.

[Najade]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det er minst like mye "sparking" i forhold til deltidsarbeid og andre grep noen velger å gjøre. Også der får man jo gjerne høre om at man må være føre var osv. Jeg får litt inntrykk av at det fort blir en tap-tap-situasjon som diskuteres i vei med en "la dem spise kake"-holdning.

Amen!

Jeg reagerer ikke på at man vil at det skal være høy terskel for å bli sykemeldt, få velferdspermisjon e.l., men det at det tilsynelatende helst skal være vanskeligere for noen.
Jeg er helt utrolig sjokkert over at det går an å for alvor (går jeg ut fra, er det en spøk så blir jeg glad!) foreslå A- og B- sykemeldinger. Det er så ufattelig at jeg ikke klarer å si noe annet enn at det sjokkerer meg.