Tenåringssjokket - overvåkning

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

I mitt forhold hadde det vært fullstendig uakseptabelt å ta en kaffe med en flørt, så det synes jeg var et merkelig eksempel.

Det jeg derimot ikke forstår er hvordan man kan få nok informasjon bare ved å sjekke kartet. Ved å sjekke kartet vet du hvor vedkommende befinner seg, men ikke om det er mye eller lite trafikk, om vedkommende skal innom og handle julegave til deg på veien og liknende. Jeg klarer ikke forstå hvorfor det er mindre praktisk at vedkommende sender en sms "Måtte ta flybuss. Hent meg om 40 minutter". Er dere så travle at dere ikke har tid eller hva er grunnen til det? Personlig hadde jeg blitt utrolig stressa om jeg skulle basert meg på gps-tracking for å vite når middag skulle serveres eller mannen hentes.

Det finnes massevis av situasjoner der det ikke er egnet med SMS. Hvis du kjører bil, presenterer i et møte eller spiller Clash Royal, som kjent. På de to første vil ikke snapmap gi svar heller, så da er det andre funksjoner som må brukes.

Og sånne teknikker har jeg jo funnet hele tiden. F.eks. med de gamle telefonene fikk man også beskjed om når en SMS var levert. Jeg pleide å sende en SMS til kjæresten med «landet?» mens han var i luften, og så fort han skrudde på mobilen (som jo var det sekundet man landet, da som nå), fikk jeg levert-beskjeden. Så selv om han brukte 15 min på å si «ja», fordi han først skulle høre på talebeskjedene, gå til tax-free, løpe til toget etc, så visste jeg at han hadde landet og omtrent når han var hjemme. Det vil også kunne telle som overvåkning, selv om det bare var en SMS. Igjen, det har ingenting med selve teknologien å gjøre.

[Drømmedama]

I mitt forhold overvåker vi ikke hverandre. Eller barna. Vi stoler på hverandre. Jeg anser det som helt absurd å skulle sjekke hverandre for å kunne stole på hverandre.
Vi er ikke særlig naive, og har selvsagt regler og grenser for barna og ungdommene. Tillit er likevel helt avgjørende og bygges ikke ved overvåkning.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Drømmedama, her.

I mitt forhold overvåker vi ikke hverandre. Eller barna. Vi stoler på hverandre. Jeg anser det som helt absurd å skulle sjekke hverandre for å kunne stole på hverandre.
Vi er ikke særlig naive, og har selvsagt regler og grenser for barna og ungdommene. Tillit er likevel helt avgjørende og bygges ikke ved overvåkning.

Men det er dette som blir så absurd for meg. Jeg har ingen grunn til å tro at mannen min ikke stoler på meg. Og har heller ingen problemer med at han har tilgang til å vite hvor jeg er gjennom Find my iPhone. Mener du helt oppriktig at hvis dere hadde hatt tilgang til å vite de andre familiemedlemmenes GPS-lokasjon betyr det samme som mistillit? Helt uansett?

Og Tally - rettigheten handler vel om å bestemme selv hva man syns er greit å dele og ikke. Teknologi har jo en haug med bugs. Hvis man er et sted man ikke skulle være, så kan det ha helt plausible, tekniske forklaringer. Og hvis den andre ikke stoler på den forklaringen, så er det på tide og ta en runde både med seg selv og den andre. Jeg tenker dessuten det er en stor forskjell på det å kunne skru av deling, uten at det stilles spørsmål ved det. Og det at det mistenkeliggjøres at man skrur av delingen. Noe helt annet er å stappe på hele familien kontinuerlig tracking, og klikke hvis de ikke godtar det.

(Vi bruker ikke Telenorappen. Den ble for mye, selv for en som er så delingsvillig som det jeg i utgangspunktet er.)

[Drømmedama]

[quote=Gaia;4759070]Men det er dette som blir så absurd for meg. Jeg har ingen grunn til å tro at mannen min ikke stoler på meg. Og har heller ingen problemer med at han har tilgang til å vite hvor jeg er gjennom Find my iPhone. Mener du helt oppriktig at hvis dere hadde hatt tilgang til å vite de andre familiemedlemmenes GPS-lokasjon betyr det samme som mistillit? Helt uansett?

Jeg opplever nok ikke at den praktiske nytteverdien er større enn det moralske ubehaget jeg ville opplevd ved å overvåke alle mine til enhver tid.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Men det er dette som blir så absurd for meg. Jeg har ingen grunn til å tro at mannen min ikke stoler på meg. Og har heller ingen problemer med at han har tilgang til å vite hvor jeg er gjennom Find my iPhone. Mener du helt oppriktig at hvis dere hadde hatt tilgang til å vite de andre familiemedlemmenes GPS-lokasjon betyr det samme som mistillit? Helt uansett?

Og Tally - rettigheten handler vel om å bestemme selv hva man syns er greit å dele og ikke. Teknologi har jo en haug med bugs. Hvis man er et sted man ikke skulle være, så kan det ha helt plausible, tekniske forklaringer. Og hvis den andre ikke stoler på den forklaringen, så er det på tide og ta en runde både med seg selv og den andre. Jeg tenker dessuten det er en stor forskjell på det å kunne skru av deling, uten at det stilles spørsmål ved det. Og det at det mistenkeliggjøres at man skrur av delingen. Noe helt annet er å stappe på hele familien kontinuerlig tracking, og klikke hvis de ikke godtar det.

(Vi bruker ikke Telenorappen. Den ble for mye, selv for en som er så delingsvillig som det jeg i utgangspunktet er.)

Nettopp. Hadde mannen min hatt behov for å sjekke hvor jeg var og hvem jeg snakket med til en hver tid, så er det jo DET som er problemet, ikke om det skjer gjennom snapmap eller privatdetektiv eller nabokjerringa.

Og jeg har mye større problem med at google vet at når jeg setter meg i bilen 16:15 på en fredag i januar, så skal jeg sannsynligvis til Trysil, enn at mannen ser meg på kartet. Likevel lar jeg google maps kjøre i bakgrunnen, fordi jeg rasjonelt ser at nytten av appen for meg er langt større enn den teoretiske muligheten for at noen skal utnytte den private informasjonen. Jeg elsker google maps høyt og inderlig når den forteller meg at jeg skal ta omveien for å spare 40 minutter, og da må jeg tåle at det deles.

[Candy Darling]

Men HV, dette kan du jo si om alt. Som du sier, det er jo ikke noe problem å bruke SMS og telefonsamtaler som sterkt kontrollerende verktøy. At jeg med samtykke sjekket snapmap er ikke nødvendigvis en inngripen i privatlivet, heller ikke at mannen min har lagt inn mitt thumbprint på sin telefon. Det er den dagen det misbrukes at det er invaderende, det har ingenting med teknologien per se å gjøre.

Det handler om å være bevisst på hvilke rettigheter man gir og tar av hverandre. Jeg har massevis av begrensinger for min tenåring - innetid, pengebruk, skjermtid (i teorien ), hvor han kan ferdes en lørdag kveld og ikke, minimumsinnsats på skole. Etter hver som han blir eldre, får han mer ansvar. Sånn er det jo også med hvor de er; når de er 2 har man mest lyst å tjore dem fast, når de er 6 vil du alltid vite hvor de er, når de er 14 vil du vite hvem de henger med, når de er 17 vil du vite at de kommer hjem. Hvordan man løser det i familien er da vitterlig en privatsak, så lenge det er rimelig og informert. Det trenger selvsagt ikke å være hverken bevisstløst eller uetisk av den grunn.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Men HV, dette kan du jo si om alt. Som du sier, det er jo ikke noe problem å bruke SMS og telefonsamtaler som sterkt kontrollerende verktøy. At jeg med samtykke sjekket snapmap er ikke nødvendigvis en inngripen i privatlivet, heller ikke at mannen min har lagt inn mitt thumbprint på sin telefon. Det er den dagen det misbrukes at det er invaderende, det har ingenting med teknologien per se å gjøre.

Den store forskjellen, i min oppfatning, er at med snapmap o.l. kan man sjekke hvor den andre er hvor ofte som helst, døgnet rundt, og uten at denne er klar over det. Det er det som gir meg en veldig uggen følelse. På samme måte som det vil gi meg en uggen følelse om andre, selv mannen, kunne logge seg på et kamera og se hva jeg driver med hjemme, uten at jeg merket det. Selv om jeg ikke drev med noe snusk, og det hadde vært praktisk om han kunne se om jeg hadde begynt med middagen f.eks.

[Candy Darling]

Men da er det jo bare å skru det av. Jeg har heldigvis en relasjon som gjør at det ville vært helt uproblematisk. Og jeg har en legning som tilsier at det ikke stresser meg i det hele tatt. (Ikke er jeg innom Snap mens jeg er ute på flørt heller, vanligvis )

Men min sønn foretrekker helt klart at jeg sjekket snapmap fremfor at jeg ringer ham MIDT i en clash royal-battle.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Men da er det jo bare å skru det av. Jeg har heldigvis en relasjon som gjør at det ville vært helt uproblematisk. Og jeg har en legning som tilsier at det ikke stresser meg i det hele tatt. (Ikke er jeg innom Snap mens jeg er ute på flørt heller, vanligvis )

Men min sønn foretrekker helt klart at jeg sjekket snapmap fremfor at jeg ringer ham MIDT i en clash royal-battle.

Det mister jo litt sin praktiske funksjon hvis man skrur det av. Men det er klart, hvis man bruker det kun i helt spesielle tilfeller, der det er nødvendig å følge med på hvor den andre befinner seg, uten at annen kommunikasjon er mulig eller ønskelig, og ikke bruker det ellers, så er det jo utenfor tema. Da er det jo ikke snakk om å ha muligheten til å ha oversikt over hvor de andre i familien er til enhver tid.

Ungene får sende melding og si hvor de er før de starter clash royal-battlen, hvis de ikke ønsker at jeg skal ringe dem for å spørre. Hvis de er så sløve med å melde fra hvor de er, så får de bare tåle å bli oppringt. Da husker de det kanskje neste gang. De må lære å ta litt ansvar, gi beskjed, holde avtaler, kommunisere rett og slett. Og for å lære det må de øve på det. Igjen og igjen. Selv om de glemmer det av og til. Jeg kan ikke bare trekke på skuldrene og si "ungene bare glemmer å si hvor de er", også installere en overvåkingsapp slik at de skal slippe å lære det.

[Floksa]

Hehe. Jeg har faktisk kameraovervåkning av alle som er i fjøset. Og kan med det titte på både mann og barn uten at de vet det.
Hender jeg titter innom for å se hvor langt de er kommet.
Jeg blinder faktisk ut kamera om vi skal gjøre ting som er jævlig. Massiv fødselshjelp feks. Bare i tilfelle. Det kan i teorien hackes av andre.
Vi skrur det av når vi har folk utenfor familien i fjøset.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Seriøst?
Kjenner at jeg er veldig glad jeg ikke er gift med en som har slike grenser for samlivet vårt.
Helt uten GPS sporing.

Jeg sa ikke at det var mine grenser eller noe jeg selv hadde gjort eller akseptert av andre, men eksempelet er helt reellt fra en virkelig person i virkeligheten. Jeg mener at det er masse ting det er greit å ikke vite og at det er fint at folk kan få lov til å presentere seg selv til andre, fremfor å bli overvåket.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg sa ikke at det var mine grenser eller noe jeg selv hadde gjort eller akseptert av andre, men eksempelet er helt reellt fra en virkelig person i virkeligheten. Jeg mener at det er masse ting det er greit å ikke vite og at det er fint at folk kan få lov til å presentere seg selv til andre, fremfor å bli overvåket.

OK. Da misforsto jeg deg.

[Gaia]

Jeg lurer på om man kan trekke litt paralleller til alkohol, jeg? Noen mennesker er jo prinsipielt motstandere av alkohol fordi: misbruksmulighet. Og blir dette egentlig noe av det samme? Ja, kontrollfunksjoner på mobil kan misbrukes, og man bør ha et veldig godt og avklart forhold til hva som er greit og ikke. Men så lenge partene stoler på hverandre, og dessuten føler at de har gjensidig tillit, så ser jeg ikke helt problemet. I det kontrollen handler om tillitsproblematikk, tenker jeg det er viktig å gå noen runder om overvåkning er den beste løsningen.

Nå er jeg foreløpig i den heldige situasjonen at all tracking her i huset rent faktisk handler om det praktiske, og ikke om at vi ikke stoler på hverandre. I den grad det er utrygghet hos meg så handler det primært om at jeg er engstelig for at det skal skje noe med dem, uten at jeg har muligheten til å lokalisere dem. Går noen ut uten mobil, så gir vi beskjed om destinasjon (eller ved trening, antatt rute/runde) og når ca. man kan forvente at den enkelte kommer hjem. Det er omtrent det samme som at jeg alltid sender en melding til foreldrene mine når jeg er ute og reiser, for å si i fra at jeg er trygt fremme. Og at de også har kontaktinformasjon sånn at de kan få tak i meg, hvis de ikke når meg på mobiltelefon. Barna har naturlig nok innetider. Mannen min og jeg forteller hverandre når vi regner med å komme hjem, enten fra jobb eller fra vennetreff. Og er beskjeden at vi ikke helt vet når vi kommer hjem, så er det også greit å vite.

Da er det også mye enklere for meg å ha et avslappet forhold til at alle familiemedlemmene mine rent faktisk har tilgang til min posisjon og også kan komme seg inn på alle mine "duppeditter" ved behov. (BankIDen min eller andre former for elektronisk signatur får de ikke. Den er privat for oss alle sammen.)

Nå syns jeg det hadde vært ganske ugreit om mannen min hadde tatt seg en kaffe med en flirt. Hadde han hatt behov for å ha relasjoner med andre som han ikke ønsket en gang å fortelle meg om hadde det i mine øyne vært et ganske tydelig tegn på at noe ikke var helt på stell i vår relasjon.

At han hadde møtt en venninne til en lunsj, kaffe eller en øl, uten at jeg var med, er selvfølgelig helt greit. Men jeg syns det hadde vært en smule pussig om han overhodet ikke hadde villet fortelle meg at han hadde møtt dem. Da måtte jeg gått skikkelig i meg selv for å finne ut om det var noe med min væremåte som var årsaken til behovet for hemmelighold eller om det var legitimt av meg å stusse over det.

Og så lurer jeg på om noen av dere som er veldig negative til alt av tracking kanskje har noen dårlige erfaringer selv? Eller om dere bare grunnleggende sett er veldig private av natur? Her er vi tre som har nada problemer med å bli tracket, og en som ikke liker det (og som derfor ikke trackes, men heller gir beskjeder om hvor hen skal og er). Og den siste er mye mer introvert og privat enn oss andre ekstroverte delere. Jeg kan ikke tenke meg at mannen min ville tatt seg inn på telefonen min, for å lese e-poster og meldinger. Og hadde han hatt behov for å sjekke hvor jeg var hvert 5. minutt, så hadde han nok enten hatt en drastisk personlighetsforandring, eller så hadde han vært veldig bekymret for noe helt konkret (f.eks at jeg var på vei fra et skummelt sted og han trengte å vite når jeg var trygg).

[My]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Og så lurer jeg på om noen av dere som er veldig negative til alt av tracking kanskje har noen dårlige erfaringer selv? Eller om dere bare grunnleggende sett er veldig private av natur? Her er vi tre som har nada problemer med å bli tracket, og en som ikke liker det (og som derfor ikke trackes, men heller gir beskjeder om hvor hen skal og er). Og den siste er mye mer introvert og privat enn oss andre ekstroverte delere. Jeg kan ikke tenke meg at mannen min ville tatt seg inn på telefonen min, for å lese e-poster og meldinger. Og hadde han hatt behov for å sjekke hvor jeg var hvert 5. minutt, så hadde han nok enten hatt en drastisk personlighetsforandring, eller så hadde han vært veldig bekymret for noe helt konkret (f.eks at jeg var på vei fra et skummelt sted og han trengte å vite når jeg var trygg).

Jeg har ingen negative erfaringer med tracking. Det er først og fremst prinsipielt. Jeg er skeptisk til at vi hele tiden skal vite hvor alle er og hva alle gjør, og at samfunnet går mer og mer mot at noen ser deg, uansett. Overvåkingen sniker seg inn overalt, så gradvis at vi ikke ser faresignalene, vi aksepterer det og omfavner det, og tar det også i bruk til egen nytte, helt ukritisk. Jeg er for friheten til å gå egne veier uten at alle er informert. Også for barn. Jeg skal ikke, og vil ikke, vite om alle stedene barna mine har vært når de kommer hjem om kvelden, eller alle omveiene de tok hjem fra skolen. Ja, i tillegg til det jeg har sagt tidligere.

Men så har jeg heller ikke det store behovet for å vite hvor alle er og når de kommer hjem alltid heller. Jeg er ganske avslappet slik. Jeg lager middag når jeg lager den, de som er hjemme spiser, de som ikke er hjemme får spise når de kommer. Jeg antar at ungene kommer seg både til og fra skolen på den tida de skal, og at lekser blir gjort. De har i grunnen veldig mye frihet. De sier stort sett ifra hvor de er, men ikke alltid, og det er ingen krise det heller. De kommer seg til aktivitetene sine i riktig tid, lekser blir gjort og innetider blir overholdt.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Og så lurer jeg på om noen av dere som er veldig negative til alt av tracking kanskje har noen dårlige erfaringer selv? Eller om dere bare grunnleggende sett er veldig private av natur?

Jeg har ingen spesielt dårlige erfaringer fra private relasjoner, unntatt det med at min mor hadde lest dagboken min. Men jeg opplevde å bli overvåket og forfulgt over tid av en gruppering i et tidligere arbeidsforhold og det var skikkelig ubehagelig og ganske nifst.

Jeg er temmelig åpen på det meste og har få hemmeligheter, men innerst inne er jeg veldig privat. Det er ikke sånn at jeg har noe å skjule, jeg gjør sjelden eller aldri noe som ikke tåler dagens lys, men jeg vil ikke at folk skal vite allikevel.

[Maverick]

Jeg er ikke negativ til alt av tracking, men jeg synes det er uheldig å normalisere overvåkning uten også å være svært bevisst på å være sikre på at ungene forstår og er trygge på at de selv skal kunne bestemme hva andre skal få vite om deres bevegelser, også fremtidige partnere som også gjerne kan bruke det praktiske som argument.

Følelsen av at noen tar seg til rette i ditt liv for å tilfredsstille egne behov, og at de (som du elsker) blir lei seg og mistenkeliggjør det om du ikke ønsker å dele telefon, PC og posisjon er ikke lettvinn å håndtere.

Og, det synes jeg foreldre bør ta på alvor. At de ikke må bidra til å utslette barnets trygghet på å ha rett til privatliv.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg er ikke negativ til alt av tracking, men jeg synes det er uheldig å normalisere overvåkning uten også å være svært bevisst på å være sikre på at ungene forstår og er trygge på at de selv skal kunne bestemme hva andre skal få vite om deres bevegelser, også fremtidige partnere som også gjerne kan bruke det praktiske som argument.

Følelsen av at noen tar seg til rette i ditt liv for å tilfredsstille egne behov, og at de (som du elsker) blir lei seg og mistenkeliggjør det om du ikke ønsker å dele telefon, PC og posisjon er ikke lettvinn å håndtere.

Og, det synes jeg foreldre bør ta på alvor. At de ikke må bidra til å utslette barnets trygghet på å ha rett til privatliv.

Dette er jeg helt enig i. Og jeg har som sagt tilbudt den delingsvillige ungen å være litt mindre synlig for oss foreldrene. Jeg sjekker ikke meldinger eller e-poster. Jeg sier i fra hvis det er behov for å sjekke SoMe, og de få gangene det er gjort er det sammen med barna. Retten til å sette egne grenser er utrolig viktig for meg (selv om det kanskje ikke ser sånn ut, delingsvillig som jeg er.) Men delingsviljen min handler nettopp om at jeg kan stole på de jeg deler med ikke misbruker tilliten. Og det er også en del av opplæringspakka. Innimellom kan man stole helt og fullt på andre mennesker, og det er en ganske fin ting det også.

Og sånn til orientering så bruker vi ikke overvåkingsmulighetene så ofte, altså. Stort sett ringer vi eller sender melding. (Mannen ringte meg nettopp fordi han lurte på hvor jeg var, det samme gjorde barnet som skulle hentes på trening. Begge kunne ha funnet det ut på annet vis, men det gjorde de ikke.)

[Tallulah]

Jeg har ingen dårlige erfaringer, nei. Ei heller er jeg skeptisk til teknologiske nyvinninger. Jeg er relativt privat av natur, men det handler ikke om det. Jeg syns det handler om grunnleggende rettigheter, hvordan vi oppdrar barn og at det er veldig lett å si «jeg bryr meg ikke, jrg har ingenting å skjule» helt til det plutselig blir misbrukt en dag, eller mistenksomhet starter å gro på grunn av at man plutselig slår det av eller blir «sett» på et sted man ikke «skulle» være.

[Pappalille]

Jeg har lest hele tråden og kjenner at jeg nok er litt på den mer ekstreme siden.

Jeg, og mannen, har den oppfatningen at denne typen bruk av teknologi slett ikke er greit. Vi har ikke kjøpt mobilklokke til noen av våre barn, og ikke har vi tenkt å spore telefonene deres heller. Det å "følge med på/overvåke/spore" smaker av kontroll, utilbørlig sådan, for min del. (Med mindre det er helt konkrete grunner til å gjøre det som alt har blitt påpekt i denne tråden.)

Vi må bedrive opplæring, informering, undervisning og trygging, vi snakker og snakker og så må vi krysse fingrene og håpe det holder den dagen de vandrer avgårde. Vår eldste, straks ti år, er ytterst mobil og beveger seg over et stort område. Hun er ikke alltid like flink til å svare når vi ringer eller sender meldinger, så da må vi avfinne oss med å vente på svar. Om det blir for ekstremt, og om hun ikke kommer når hun skal, da får det konsekvenser, men aldri i form av overvåkning.

Det betyr ikke at ikke jeg er urolig. Både for datteren og mannen, som har en jobb som han forsvinner helt i og blir umulig å få tak i. Så da blir jeg sint, sur og sår, tar det opp med ham, og så skjerper han seg en stund. Det er jo sånn han er.

Graden av overvåking vi utsettes for til enhver tid skremmer meg, og jeg vil gjerne lære barna mine å leve i det, men jeg kommer aldri til å lære dem å godta det sånn helt uten videre.

[rine]

Det er noen uker siden jeg så "Tenåringssjokket" på NRK, og jeg må si at jeg i liten grad kjente meg igjen, på tross av at jeg har barn på nøyaktig samme alder som tenåringsbarna der. For det første: Overvåke og forfølge barna sine? I alle dager, hvem gjør sånt? Jeg har tro på gode den gode samtalen, både når det gjelder rusmiddel, sosiale media etc. Jeg har jobbet med tenåringer i 20 år, og føler at jeg derfor har klart å være i forkant med å ta opp potensielle problemområder med egne barn. Det betyr ikke at jeg ikke hadde funnet noe klanderverdig om jeg hadde hacket meg inn på min sønns messenger-konto (avtale om at noen skulle kjøpe alkohol før han var 18, tipper jeg), men heller risikere at han gjør noe dumt og snakke om det etterpå, enn å snike og lure og skade tilliten i årevis framover.
For det andre: Tenårings-"sjokket". Nei, dame fra Sotra, du har ikke vanskelige tenåringer, du har helt normale tenåringer, og det overrasker meg at du ikke hadde forventet at atferden deres skulle endre seg bittelitt fra 10- årsdagen til 15-årsdagen. At en syttenåring dropper ut av skolen er selvsagt ikke bra, men kjære, vene, jenta har fått seg jobb, og virker da både reflektert og smart (noen ganger mer enn sin mor), så la henne nå få litt tid til å finne ut av hva hun vil gjøre.
Nei, hvis formålet med den dokumentaren var å vise et tenåringssjokk, synes jeg de bommet ganske kraftig.

Jeg har ikke reflektert over det i detalj, men jeg tror jeg er negativ til det meste av tracking, bortsett fra fotlenker hos kriminelle, kanskje? Om jeg er privat av natur? Ja, definitivt, men jeg har også en grunnleggende respekt for andres privatliv, også mine barns, og tracker dem ikke, helt uavhengig av om de selv ville hatt et problematisk forhold til det eller ikke.