Kl. 0023 ringte telefonen

[Harriet Vane]

Rrrrring
Mim: Øh...Hallo?
Blodbanken: Hei, det er Blodbanken. Kan du komme med en gang?
Mim: Hæ? Ja?
Blodbanken: Du skjønner, vi skal levere blod til en hjertetransplantasjon. Kan du komme, altså?
Mim: Jada
Blodbanken: Vi sender en taxi. Vær klar om ti minutter.


(Og så ble jeg drosjet til Blodbanken, hvor det var mørkt og stille. Jeg var så trøtt og kald, at legen nesten ikke fikk blod ut av fingeren min. Hun var så grei, hentet kakao til meg og allting. Det var bare noen få givere der, og vi var ferdig litt før to. Det var visst ganske passe, ettersom de har tre timer på seg fra oppdraget kommer til det skal være levert. Legen fôr avgårde med blodet og sykepleieren låste oss ut.

Jeg sto midt i mørke natten med et krystallglass under armen og ventet på taxien hjem. Sjelden har jeg følt mer på at det å gi blod virkelig betyr noe. Nå ligger det noen på Rikshospitalet og har fått nytt hjerte og jeg har fått hjelpe til. )