Hemmeligheter i parforhold

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Virkelig? Jeg hadde blitt ordentlig sur. Hvis jeg fortalte noe i fortrolighet til Glitter, og så kom hjem til henne og mannen hennes lurte på hvordan det gikk i fht det jeg hadde fortalt til henne, hadde jeg blitt aldeles rasende. Men jeg vet at dette ikke er uvanlig, altså. Sjefen min fortalte at en som hadde fortalt noe hemmelig til henne, hadde tatt det for gitt at min sjef hadde fortalt det til mannen sin. Mannen hadde ikke ant hva hun snakket om og sjefen hadde blitt indignert, som om hun ikke kunne holde på hemmeligheter?

Hva med taushetsbelagt informasjon, da? Om dere hadde den typen jobber? Snakker dere med mannen om det også?

Det kommer jo litt an på hva skal informasjon det er og? Det er i grunn lite jeg føler at jeg må påpeke skal holdes 110 % hemmelig, jeg har kanskje et kjedelig liv. Men ta et eksempel da. Om jeg hadde blitt gravid nå, og tatt abort, og prata med Mjau om det - så hadde det ikke gjort meg noe om hun feks hadde fortalt det til sin mann. Jeg kjenner jo han også, og er ganske sikker på at han ikke ville spredt nyheten. Det samme ift andre venninner. Men her er vi jo forskjellige. Og hadde jeg vært av en annen type er jeg sikker på at mine venninner hadde visst nettopp det.

Jeg kan prate om taushetsbelagte ting med min mann, men da bare på generelt grunnlag. Uten navn og alt det der, og uten at han kan vite hvem det prates om liksom. Han kjenner ikke min "jobbverden" likevel, så hvem skal han liksom fortelle det videre til?

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Jeg kan prate om taushetsbelagte ting med min mann, men da bare på generelt grunnlag. Uten navn og alt det der, og uten at han kan vite hvem det prates om liksom. Han kjenner ikke min "jobbverden" likevel, så hvem skal han liksom fortelle det videre til?

Det er du som har taushetsplikt så hvorfor forteller du det videre til din mann (i moderert form)? Har du behov for debrifing får du ta det på jobb der det hører hjemme. Om mannen din betror seg til en venn om det du har fortalt han vet vel ikke du?

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Det er du som har taushetsplikt så hvorfor forteller du det videre til din mann (i moderert form)? Har du behov for debrifing får du ta det på jobb der det hører hjemme. Om mannen din betror seg til en venn om det du har fortalt han vet vel ikke du?

Da jeg jobbet i bhg kunne det være jeg opplevde ting som påvirket meg følelsesmessig. For meg var det da naturlig å prate om dette med min mann, men uansett var jo fokuset meg. Om jeg da omtaler det som skjedde uten å nevne kjønn, alder og andre ting om barnet er det jo ganske vanskelig å vite hvem det er for han. Han kjente jo ikke min jobbverden. Jeg ville nok ikke gjort det samme om jeg hadde jobbet i samme bygd som vi bor i feks. Da blir det for nært. Men å fortelle om en opplevelse som hadde rørt meg gjorde jeg, med full tillit til at han ikke flyr rundt og sier det videre.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Jeg kan prate om taushetsbelagte ting med min mann, men da bare på generelt grunnlag. Uten navn og alt det der, og uten at han kan vite hvem det prates om liksom. Han kjenner ikke min "jobbverden" likevel, så hvem skal han liksom fortelle det videre til?

Så lenge han vet hvilken arbeidsplass du er på, så skal det mye til for ikke å utfordre taushetsplikten altså, selv om man fjerner navnene på de det gjelder. Jeg synes generelt folk er for sleivhendte med taushetsplikt, det har jeg sett en god del eksempler på i forumverdenen også. Fra lærere, barnevernspedagoger, barnehageansatte, sosionomer som forteller om hva som har skjedd på jobb. Jeg blir litt opprørt når jeg leser den slags.

Nå var det Mim som dro fram dette med taushetsplikt. Jeg kan i grunn ikke skjønne at det er så relevant for diskusjonen vi er i nå. Det å bryte taushetsplikten er straffbart, det er det ikke når man snakker med sin kjære om venners livsutfordringer. Så lenge Floksa sine venner vet at hun snakker med sin mann om alt, og har informert sine potensielle dele-nære-ting-venner om dette så ser jeg ikke problemet. Jeg synes du går alt for langt i denne tråden Mim. Jeg har respekt for dine negative erfaringer med din mor og det er greit at du tar dem med som et eksempel i diskusjonen. Men Floksas barn er faktisk ikke deg.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Så lenge han vet hvilken arbeidsplass du er på, så skal det mye til for ikke å utfordre taushetsplikten altså, selv om man fjerner navnene på de det gjelder. Jeg synes generelt folk er for sleivhendte med taushetsplikt, det har jeg sett en god del eksempler på i forumverdenen også. Fra lærere, barnevernspedagoger, barnehageansatte, sosionomer som forteller om hva som har skjedd på jobb. Jeg blir litt opprørt når jeg leser den slags.

Jeg skjønner hva du mener.
Men som styer i en barnehage, som var mitt tilfelle, så er du ofte ganske ensom på "toppen". Jeg prater jo profesjonelt om det som skjer med de på jobb, men jeg synes det var vanskeligere å blottlegge meg følelsesmessig ovenfor de jeg var leder for. Og det er på en måte det jeg hadde behov for sammen med min mann.

Men som sagt. Han er ikke fra samme kommune som meg, jeg jobbet i en helt annen bygd langt unna der vi bor, der min man ikke kjente til noen. Jeg hadde nok ikke vært lite fortrolig om jeg var styrer i en barnehage i bygda vi bodde, noe jeg forøvrig alle ville ha valgt være. Nettopp fordi det blir for nært og vanskelig.

Jeg skjønte plutselig hvaq Floksa mener her tror jeg.

Det du sier er at du ikke har nære relasjoner fordi du opplevde at du ble brukt som emosjonell søppelkasse og at du ikke forstår behovet for å svartmale verden sammen med noen?

Aha!

Dette kjenner jeg igjen. Etter mange år som mental søppelkasse selv. Det vi andre diskuterer er ikke den slags relasjoner. Det vi diskuterer er nære relasjoner som oppleves meget positive. Hvor ingen er søppelkasse for noen. Men hvor man noen ganger ønsker å snakke om noe som er privat likevel.

For eksempel som Esme skriver - jeg er privat når det gjelder kropp og sånn. Om jeg plutselig skulle få blødningsproblematikk så vil jeg ha behov for å spørre en annen kvinne litt til råds. Jeg vil oppleve det ekkelt å snakke med en mann om dette. Enda menn har vært mine nærmeste venner nesten hele livet frem til jeg for kort tid siden fant ut av konseptet med venninner. ()

Jeg vil føle det vanskelig og ubehagelig om min venninne da tok min underlivsproblematikk videre til sin mann. Jeg vil ikke like at han vet det. Ikke fordi det er hemmelig og suspekt, men fordi det er såpass privat. Likevel kan jeg altså trenge å snakke om det med noen.

Denslags type ting. Ikke emosjonell søppelkasserelasjoner. De er dødfødte. Men det finnes en verden der ute med voksne venninnerelasjoner som ikke er sånn. Og den er veldig verdt å få med seg.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg skjønte plutselig hvaq Floksa mener her tror jeg.

Det du sier er at du ikke har nære relasjoner fordi du opplevde at du ble brukt som emosjonell søppelkasse og at du ikke forstår behovet for å svartmale verden sammen med noen?

Aha!

Dette kjenner jeg igjen. Etter mange år som mental søppelkasse selv. Det vi andre diskuterer er ikke den slags relasjoner. Det vi diskuterer er nære relasjoner som oppleves meget positive. Hvor ingen er søppelkasse for noen. Men hvor man noen ganger ønsker å snakke om noe som er privat likevel.

For eksempel som Esme skriver - jeg er privat når det gjelder kropp og sånn. Om jeg plutselig skulle få blødningsproblematikk så vil jeg ha behov for å spørre en annen kvinne litt til råds. Jeg vil oppleve det ekkelt å snakke med en mann om dette. Enda menn har vært mine nærmeste venner nesten hele livet frem til jeg for kort tid siden fant ut av konseptet med venninner. ()

Jeg vil føle det vanskelig og ubehagelig om min venninne da tok min underlivsproblematikk videre til sin mann. Jeg vil ikke like at han vet det. Ikke fordi det er hemmelig og suspekt, men fordi det er såpass privat. Likevel kan jeg altså trenge å snakke om det med noen.

Denslags type ting. Ikke emosjonell søppelkasserelasjoner. De er dødfødte. Men det finnes en verden der ute med voksne venninnerelasjoner som ikke er sånn. Og den er veldig verdt å få med seg.

Helt klart, jeg har to sånne veninner og de er gulle gode.
Hadde en av dem fått en underlivsproblematikk og blitt syk/trengt operasjon osv ville jeg blitt bekymret og trengt noen å snakke med. Den noen ville vært min mann. Det betyr ikke at han ville fått en lengre innføring i tilstanden til veninnens underliv, men jeg ville fortalt nok til at han forsto og kunne være der for meg. Det betyr ikke at vi diskuterer diagnoser og intime detaljer. Men jeg ville fortalt at veninnen var syk og evt hvor.
Men nå er jo mine veninner av samma ulla som meg og deler det jeg fortelle med sine partnere og det er null problem for meg og dem. Det er sånn vi funker

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Helt klart, jeg har to sånne veninner og de er gulle gode.
Hadde en av dem fått en underlivsproblematikk og blitt syk/trengt operasjon osv ville jeg blitt bekymret og trengt noen å snakke med. Den noen ville vært min mann. Det betyr ikke at han ville fått en lengre innføring i tilstanden til veninnens underliv, men jeg ville fortalt nok til at han forsto og kunne være der for meg. Det betyr ikke at vi diskuterer diagnoser og intime detaljer. Men jeg ville fortalt at veninnen var syk og evt hvor.
Men nå er jo mine veninner av samma ulla som meg og deler det jeg fortelle med sine partnere og det er null problem for meg og dem. Det er sånn vi funker

Men dette betyr jo da faktisk at om det var meg så kunne du ikke hjulpet meg som tross alt var den syke fordi jeg ikke kunne snakket med deg om dette i utgangspunktet fordi mannen din da ville informeres. Syns du det er greit da?

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Men dette betyr jo da faktisk at om det var meg så kunne du ikke hjulpet meg som tross alt var den syke fordi jeg ikke kunne snakket med deg om dette i utgangspunktet fordi mannen din da ville informeres. Syns du det er greit da?

Jo men som du ( og relativt mange andre ) har poengtert ganske mange ganger: Vi hadde aldri vært veninner med så stor fortrolighet så det blir jo helt hypotetisk....

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jo men som du ( og relativt mange andre ) har poengtert ganske mange ganger: Vi hadde aldri vært veninner med så stor fortrolighet så det blir jo helt hypotetisk....

Så den dagen du altså står der med en meget privat problemstilling selv så er det helt ok for deg å vite at din venninnes mann vet ting om feks underlivet ditt? :trenger dette med teskje:

Og forøvrig er jo mannen min min aller beste venn i hele verden. Men han kan jo ikke alt om alt han heller. Og jeg liker å ha flere i livet mitt enn bare ham.

[Dronningen]

Jeg forteller ikke alt, men mye, og ønsker ikke at han skal fortelle alt. Spesielt ikke om det vil gi meg unødig hodebry eller gjøre meg lei meg.
Jeg forteller dog mannen det meste - også ting andre forteller meg. Men da ligger det jo i kortene at han ikke snakker til noen om det.
Nå forteller jeg ikke hemmeligheter til andre enn mannen egentlig selv, og har ikke venninner der hemmeligheter er et tema så veldig ofte.

[Harriet Vane]

Hvis man bare har mannen, kan det bli litt lite dersom noe skulle skje.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Hvis man bare har mannen, kan det bli litt lite dersom noe skulle skje.

Ja! Mannen er min aller, aller beste venn, jeg forteller han det meste, vi deler det meste, men jeg skjønner jo at jeg må ha et annet nettverk enn bare mannen min. Den dagen han evt. går fra meg, dør i en arbeidsulykke, blir alvorlig syk osv - så trenger jeg jo andre enn bare mannen. Ellers blir jeg veldig ensom og alene og det høres ikke noe OK ut.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Hvis man bare har mannen, kan det bli litt lite dersom noe skulle skje.

Hvorfor tror du jeg bare har mannen?

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Hvis man bare har mannen, kan det bli litt lite dersom noe skulle skje.

Det kan godt hende, men sånn er det bare. Jeg blir forferdelig alene og ensom om han dør. Jeg vet det. Mannen er min bestevenn, og jeg antar alt det som andre snakker med venninner om, er det jeg snakker med ham om. Jeg er for sær og introvert til å finne noen som matcher meg så godt som ham.

Jeg liker derimot dårlig at enkelte (som deg av og til) skal se ned på de som ikke har et utstrakt sosialt liv. At du gjør et poeng ut av at de skal føle seg som dårligere mennesker. Man må ikke ha mange venner for å ha det bra.

Alle bare krangler med Mim - meg overser dere totalt.

:vurderer å klage til gubben:

[Maverick]

At man har nære venninneforhold betyr ikke at det skaper avstand til partneren, altså.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

At man har nære venninneforhold betyr ikke at det skaper avstand til partneren, altså.

Nei, det forstår jeg godt. Men jeg synes at det blir (i denne tråden) nærmest presentert som om det finnes en mal som gjelder for alle- både når det gjelder forhold til venninner og forhold til partner.

Floksa - stemmer det ikke at du nå gjennom ca elleve sider har gjort et poeng av at du ikke slipper vennene dine nærmere på livet enn at de gjerne må dele videre det dere snakker om?

Om jeg da slipper mine aller nærmeste enda nærmere - så er de da nærmere?
Igjen - ikke bedre eller noe sånt. Men annerledes, med en tettere relasjon. Som igjen da ekskluderer deler av det vi deler med hverandre fra andre som man har litt større avstand til. Ikke fordi disse ikke er like fine osv - men fordi de bare ikke har akkurat den tette rollen.