Ved et eventuelt samlivsbrudd - hvor skulle ungene bodd?

[Maverick]

Nei, Floksa, hvis man er enige om alt og samarbeider godt er det veldig få som lager konflikter. Da er det strengt tatt ikke så mange som skiller seg heller.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg er ikke mer virkelighetsfjern enn at jeg veldig godt forstår at det kan oppstå konflikter i et utall av situasjoner.

Det var mer at "da blir det bråk" skulle være selve grunnholdningen til en hypotetisk barnefordeling i etterkant av skilsmisse.

Det gr vel heller på at jeg ikke kan forestille meg at vi skulle kunne ha et trivelig og rolig og avslappet brudd. Jeg skjønner ikke hvordan det skulle kunne skje? Men om det skjedde hadde jo det vært det aller, aller beste.

[Superior]

Jeg endte opp med barna, og trives med det. Det er ingenting galt med omsorgsevnen til far, men han har innsett at han har noen begrensninger.

[bina]

Jeg er overbevist om at lykkelige skilsmisser er en myte, og at det ofte er vanskelig å ha et godt forhold til x-en etter skilsmissen (og i prosessen). Jeg ser det derfor som på grensen til utopisk å forestille meg at jeg og mannen skulle bodd i samme nabolag og delt alt med ungene på fredelig og harmonisk vis, alltid til barnas beste og aldri blitt det minste smålig, hatsk, sint, skuffet, lei seg eller frustrert.

Jeg ville derfor insistert på at vi skulle tatt høyde for
a) uvennskap eller dårlig samarbeidsklima
b) en eller begge parter flytter langt unna

Av hensyn til barna er jeg sterkt i tvil om 50 / 50 virkelig er så gunstig, det forekommer meg som rimelig "rotløst" å ha to hjem å forholde seg til. Jeg ville derfor ønsket at vi hadde fått til en ordning med en som hadde hovedomsorgen, og en som hadde besøk etter en passende avtale. Det kunne gjerne vært mer enn annenhver helg og en dag i uka, det måtte vi i såfall ha drøftet og blitt enige om.

For min del ville jeg ønsket å ha ungene hos meg. Av hensyn til jobb og litt forskjellig tror jeg at mannen ville akseptert det.

[Polyanna]

Jeg klarer ikke helt å svare, for jeg tror barna mine er så ulike og har så ulike behov, at jeg overhodet ikke klarer å se hvordan vi skulle kunnet sy det sammen.

Eldste hadde hatt det fint med en 50/50-løsning. Han er en fleksibel og stødig type som er like happy hvorhen han er, og svært tilpasningsdyktig (og kliss lik meg, for øvrig). Han er også like mye knyttet til oss begge, og "bruker" oss begge som omsorgspersoner, med de forskjellene vi har.

Mellomjenta hadde sørget seg fordervet, tror jeg, om hun ikke skulle bodd mest hos meg. Hun er så glad i pappaen sin, men hun er veldig mye tettere knyttet til meg. Har alltid vært, egentlig. Hun er også den mest følsomme og den som ville tatt en skilsmisse tyngst, tror jeg.

Minsten er så liten, at han skulle fått bodd mest på ett sted.

Så jeg vet da søren.

[Maverick]

Polyanna: Der peker du på et stort problem. Når man har to barn med svært forskjellige behov, hva da?

[oslo78]

Vi er begge motstandere av 50-50. Barna ville nok hatt det akkurat like bra hos meg som hos han. Altså har vi bestemt oss for (litt spøkefullt, men også litt alvorlig) at den som har ansvaret for bruddet får flytte ut og barna skal få bli boende i sitt eget hjem sammen med den forelderen som ikke har ansvaret for bruddet.

Jeg vet med sikkerhet at det ikke blir meg som ønsker et brudd uten at mannen har gjort noe så grovt at det likevel må sies å være hans ansvar. Det går på personlighet og personlig overbevisning. Jeg hadde nok ikke engang gått ved utroskap (i hvert fall ikke et engangstifelle).

Heldigvis er vi ekstremt langt fra skilsmisse i skrivende stund. Har aldri hatt det bedre :-)

Jeg kjenner jo faktisk noen som bor i samme nabolag, har delt omsorg, ikke en eneste gang noe sted har sagt et vondt ord om hverandre og som samarbeider så supert at de fleste gifte kan misunne dem.

Det er bare det at dette er jo ett par. Jeg kjenner mange som ikke har det bra med delt omsorg.

Det som ikke kommer godt nok frem er at det er bare for de få delt omsorg faktisk kan fungere så godt som det gjør i prakteksemplarene. Dessverre.

[Olifant]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg er overbevist om at lykkelige skilsmisser er en myte, og at det ofte er vanskelig å ha et godt forhold til x-en etter skilsmissen (og i prosessen). Jeg ser det derfor som på grensen til utopisk å forestille meg at jeg og mannen skulle bodd i samme nabolag og delt alt med ungene på fredelig og harmonisk vis, alltid til barnas beste og aldri blitt det minste smålig, hatsk, sint, skuffet, lei seg eller frustrert.

Jeg er 110% overbevist om at mine foreldre følte på mye smålighet, hat, sinne, skuffelse, sårhet og frustrasjon i årene etter skilsmissen og dem i mellom var det sikkert lang fra fredelig og harmonisk i perioder. Allikevel klarte de å sette det de mente var best for deres eget barn foran disse følelsene. De kranglene som foregikk fant sted uten at jeg noen gang var vitne til det og hverdagen min var aldri preget av dette. I bursdager og andre familiesammenkomster har de alltid oppført seg sivilisert og det er ført som voksen jeg har begynt å innse hvor store konfliktene i bunn egentlig var og hvor mye det har kostet mine foreldre underveis og det er jeg de evig takknemlig for.

[tink]

Først håper jeg at dette aldri skal bli en reel problemstilling, deretter må jeg si at jeg håper vi får til en fornuftig 50 % deling hvor vi kan bo i samme nabolag.

Forøvrig er jeg et sjeldent 80-tallsbarn som har vokst opp hos pappa. Og av mine søsken så har vi to som ble boende hos pappa større tilhørighet hos mamma enn hun som ble med mamma har hos pappa. Men dette er jo snart 30 år siden, min mann og jeg tilhører heldigvis neste generasjon med tanke på arbeidsdeling og engasjement i barna våre.

[tink]

Har ikke lest hele tråden, men mine foreldre skilsmisse var noe av det nærmeste man kommer en lykkelig skilsmisse. De har nok slitt litt på hver sin måte - men det har aldri gått ut over oss barna, og samarbeid om ferier og liknende har foregått uten at jeg har merket noe særlig tøys.

[Karima]

Uff, denne tråden gjør meg litt deppa, kjenner jeg. Får flashback til tida som skilsmissebarn i skvis mellom bitre foreldre. Det er en erfaring jeg jammen ikke unner mine egne barn. Samtidig vet jeg jo at foreldrene mine slett ikke mente å rammebarnasine. Det bare ble sånn fordi de var fortvila og sinte på hverandre.

Vi har aldri diskutert dette på alvor, men jeg vil tro at vi hadde endt med at jeg hadde dem noe mer enn han. 60-40, kanskje? Fordi jeg takler bedre enn han å være alene med barn.

[him]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Him, jeg syns det er ganske stor forskjell på å se at man ville vært både sint og sur på partneren ved en skilsmisse, og å bevisst bruke barna i denne kampen slik Floksa skisserer.

Ja, det er jeg enig i. Jeg leste det ikke slik, mer som at "Jeg er så sikker på at vi ikke blir bestiser ved en eventuelt skilsmisse at jeg ikke tror det blir å fungere greit"

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Men dette var en prinsipiell diskusjon, ja?

Da må man vel trygt kunne flagge egne verdier og grunntanker?

Ja, det er godt mulig at HI mente det som en prinsipiell diskusjon, da er det jeg som har misoppfattet. Jeg oppfattet det mer som hvordan vi trodde det kom til å bli. (Og sånn rent prinsipiellt mener jo jeg at man ikke skal skille seg - blir bare bråk og praktiske problemer ut av det. Og hvis man nå gjør det så bør man selvfølgelig være siviliserte, enig i det.)

[-ea-]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg kjenner jo faktisk noen som bor i samme nabolag, har delt omsorg, ikke en eneste gang noe sted har sagt et vondt ord om hverandre og som samarbeider så supert at de fleste gifte kan misunne dem.

Det er bare det at dette er jo ett par. Jeg kjenner mange som ikke har det bra med delt omsorg.

Det som ikke kommer godt nok frem er at det er bare for de få delt omsorg faktisk kan fungere så godt som det gjør i prakteksemplarene. Dessverre.

Men da må jeg få melde inn et prakteksemplar her da.
Skal ikke garantere at jeg ikke har sagt et vondt ord om eksen, men de fleste ordene tror jeg ble sagt før jeg tok til vett og flyttet. Og etterpå har det fungert bedre enn noensinne. Veldig bra, faktisk.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg syns ikke "da blir det bråk" er noe mindre forutbestemt egentlig enn "da blir det samarbeid".

Nei, men sjansen for å få ting til å fungere er bedre om man går ut med innstillingen "Da blir det samarbeid" enn om man går inn i prossessen med at "Nå blir det bråk".

Sitat:

Det er en av de tingene hvor man ikke vet det før man står der. Det er nok smart å ha noen tanker og samtaler på forhånd, men man må også være klar over at ting fort snur seg veldig i en sånn situasjon. Man kan ha snakket om delt omsorg - så endrer livet seg og plutselig ser man egentlig at to uker i sommerferien og en helg i vinterferien ser best ut. Den andre er gjerne ikke enig.

Jeg mener fremdeles at mange kan forutsi hvordan de vil reagere, likevel. Man kan ikke forutsi hvordan bruddet vil bli, og man kan ikke forutsi hva slags følelser og situasjoner som oppstår. Men veldig mange kan likevel si med ganske stor sikkerhet hvordan de vil reagere på ulike situasjoner.

Her kommer det et jeg-avsnitt. Mest fordi det er enklest å prate om dette i forhold til seg selv og sin erfaring, men jeg skriver det fordi jeg tror dette er situasjonen/statusen for veldig mange, voksne mennesker.
Selv om jeg aldri tidligere har vært med på et akkurat likt brudd som det exbo og jeg gjennomgikk, har jeg opplevd så mye at jeg vet hvordan jeg ville reagert om Exbo hadde skiftet kappe og blitt Ex'en fra helvete, jeg vet hvordan jeg ville reagert på såret stolthet og nederlag, og jeg er såppass i kontakt med meg selv at jeg klarer å skille hva som er såret stolthet, sårede følelser eller idiotoppførsel fra den andre part. Og dermed føler jeg at jeg kan forutsi ganske mange av egne reaksjoner.

Jeg skjønner at i brudd der den ene parten viser seg å være klin hakke gal, så vil ikke samarbeidet fungere, man blir tvunget til å reagere på andre måter enn hva man ville gjort ellers og slikt. Og dermed er ikke ting forutsigbart. Men slik jeg ser det, er det ikke slik at de fleste brudd foregår på den måten. De fleste brudd skurrer, gnager, sårer og er vonde. Men ikke likevel ikke i større grad enn at man trenger å bli overrasket over egen måte å reagere på.
Hos noen vil det si at man "vet" at man vil reagere med å "ta barna" hos andre vil det si at man "vet" at man vil gå for 50/50.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg er overbevist om at lykkelige skilsmisser er en myte

Det komer selvsagt an på hva man legger i begrepet. Jeg kan på mange måter kalle vårt brudd for et lykkelig brudd, fordi vi etterpå samarbeider bedre, prater bedre, er bedre venner, og alle slike ting. Bruddet i selg selv var det alldeles ikke noe lykkelig over. Det var vondt og fælt og skummelt og alt.

Sitat:

Jeg ser det derfor som på grensen til utopisk å forestille meg at jeg og mannen skulle bodd i samme nabolag og delt alt med ungene på fredelig og harmonisk vis, alltid til barnas beste og aldri blitt det minste smålig, hatsk, sint, skuffet, lei seg eller frustrert.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg kjenner jo faktisk noen som bor i samme nabolag, har delt omsorg, ikke en eneste gang noe sted har sagt et vondt ord om hverandre og som samarbeider så supert at de fleste gifte kan misunne dem.

Det er bare det at dette er jo ett par. Jeg kjenner mange som ikke har det bra med delt omsorg.

Det som ikke kommer godt nok frem er at det er bare for de få delt omsorg faktisk kan fungere så godt som det gjør i prakteksemplarene. Dessverre.

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Men da må jeg få melde inn et prakteksemplar her da.
Skal ikke garantere at jeg ikke har sagt et vondt ord om eksen, men de fleste ordene tror jeg ble sagt før jeg tok til vett og flyttet. Og etterpå har det fungert bedre enn noensinne. Veldig bra, faktisk.

Jeg vil også melde meg som praktekseplar. Exbo og jeg bor 15 trappetrinn unna hverandre, har delt omsorg på barn og bil, vi prater pent om hverandre og vi hjelper hverandre når det trengs. Det har ikke vært bare lett, og det har vært mahahange såre tær og følelser, men vi har pratet om alle greiene og det funker.

Noen er sikkert lei av å høre om det, men jeg føler at jeg vil bruke en hver situasjon til å skryte av oss.

Vi har gått igjennom det meste som andre krigende exer har gått igjennom. både av følelser og hendelser. Og når vi bor så tett som vi gjør får vi veldig med oss hva den andre foretar seg. Når vi deler på en bil uten å ha en skriftlig avtale på fordeling er det lett å være uenig.Vi har på en måte skapt en situasjon der konflikt-temaene kommer som perler på en snor. Så det er ikke det at vi har vært heldige og unngått krigstema og dramasituasjoner. Men begge virker noen lunde likt og vil ikke ha verken krig eller Ricky Lake-drama.

Jeg har ingen problemer med å skjønne krig og uvennskap heller altså, jeg er bare utrolig glad for at vi, så langt, har klart å reagere ryddig, åpent og ærlig, når det har vært noe.

[Kirsebær]

Også vil jeg presisere at innlegget mitt var et bidrag til sidediskusjonen som går på om man delvis kan forutsi hvordan man reagerer ved et eventuelt brudd. Det var ikke en belærende "gjør som oss så blir livet flott og du synger i dusjen hver morgen".

[Imma]

De skulle bodd hos meg. 50/50 tror jeg ikke gagner mine barn, og jeg er den beste omsorgspersonen av oss.

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg skjønner Floksa godt i denne tråden, jeg. Jeg kan være skikkelig bitch når jeg går inn for det, og bli fullstendig irrasjonell. Mannen min er IKKE sånn.

Så hvis vi går fra hverandre blir det nok ikke pent. Dessverre. Jeg har selvinnsikt nok til å innse det.

Men det er lov til håpe at det ikke skjer.

Hva om det er du som vil ut av forholdet da? Skal du da lage et lurveleven, sånn at dere får et stygt brudd som gjør at et samarbeid sannsynligvis ikke blir lett?

Barnas vel og ve må da vel veie mye tyngre en eget sinne/såret stolthet/whatever, eller?

[Milfrid]

Altså, jeg er i grunnen ikke så veldig for 50/50 deling jeg heller, men jeg vet med meg selv at jeg hadde blitt en helt elendig fulltids alenemor. Pluss at ungene er veldig knyttet til pappaen sin, som er en fantastisk god pappa. Sånn at summa summarum tror jeg at løsningen for oss hadde vært å bodd i umiddelbar nærhet til hverandre og at ungene hadde vært hos oss temmelig 50/50. Jeg håper vi hadde fått til noe Kirsebær-aktig.

Jeg elsker ungene mine til døde, men jeg innser likevel at jeg hadde blitt fryktelig gretten om jeg skulle stå med hele hverdagen og all logistikk, og min kjære skulle fått solskinnsdagene og helgekosen.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Lenam, her.

Hva om det er du som vil ut av forholdet da? Skal du da lage et lurveleven, sånn at dere får et stygt brudd som gjør at et samarbeid sannsynligvis ikke blir lett?

Barnas vel og ve må da vel veie mye tyngre en eget sinne/såret stolthet/whatever, eller?

Hvordan unngår man et "stygt" brudd, dersom man ikke "bare har vokst fra hverande" eller begges kjærlighet gikk over til godt vennskap sammtidig?

Med stygt brudd mener jeg ikke nødvendigvis ildspåsettelser, drapsforsøk og falske anmeldelser altså.