NAV - Trygd - det hardner til for oss kronikere

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Jeg er helt enig i at det ikke er bra for folk å gå hjemme og sose, og at aktivitet er en bra ting, men å tvinge folk inn i ministillinger hvor man hverken får kontinuitet eller sosial kontakt er ikke veien å gå.

Men alternativet er jo å gå hjemme og ikke få noe sosial kontakt i det hele tatt. Nei, jeg skjønner det fortsatt ikke.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Men alternativet er jo å gå hjemme og ikke få noe sosial kontakt i det hele tatt. Nei, jeg skjønner det fortsatt ikke.

Nei, det fins andre måter å aktivisere trygdede på, enn ministillinger. Trening, kurs, grupper, hospitering, tilrettelegging, arbeidstrening osv

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Nei, det fins andre måter å aktivisere trygdede på, enn ministillinger. Trening, kurs, grupper, hospitering, tilrettelegging, arbeidstrening osv

For meg personlig ville dette vært mye mer problematisk. Det er jo ikke jobb jo. :dramaqueenstemme: Da ville jeg følt meg enda mer som pasient.

[Hannah]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg er veldig usikker om jeg egentlig synes den er lav.

På den ene siden kjennes det personlig veldig urettferdig at jeg skal straffes med 33% mindre inntekt når jeg blir uføretrygdet på grunn av sykdom, på den annen side er vi så utrolig heldige her i landet som i det hele tatt har en slik ordning.

Jeg tror det er veldig lett å ha et standpunkt om trygdeytelser frem til man selv må greie seg med disse 66% av tidligere lønn- for mange betyr det ( i tillegg til å være syk og problemer forbundet med det) å måtte flytte fra boligen sin, osv.

Varig uføretryd er mindre enn 66% av tidligere lønn altså.
Som ung ufør får man pensjonspoeng tilsvarende 3,30 poeng, i tillegg på pensjonen og da har man ca 14000 i mnd før skatt.
Tilsvarende jobb som assistent i kommunen ville gitt ca 28000 pr mnd i skatt.

[Hannah]

Jeg er usikker på hva jeg mener om ministillinger eller andre måter å sysselsette trygdede på.
Personlig tror jeg at jeg kunne foretrukket å ha en ministilling på f.eks 20% (om jeg var fullt uføretrygdet) fordelt på 2 halve dager i uken. Dette måtte jo da innbært skikkelig arbeid, og skikkelige arbeidsoppgaver, ikke liksomjobb som de laget til stakkars meg.

Jeg er enig med Olympia at for meg hadde kurs, arbeidstrening osv stemplet meg mer som syk og pasient, og jeg hadde ikke likt den følelsen.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Hannah, her.

Varig uføretryd er mindre enn 66% av tidligere lønn altså.
Som ung ufør får man pensjonspoeng tilsvarende 3,30 poeng, i tillegg på pensjonen og da har man ca 14000 i mnd før skatt.
Tilsvarende jobb som assistent i kommunen ville gitt ca 28000 pr mnd i skatt.

Oi! Det var jeg ikke klar over. Jeg bør helt klart holde meg i full jobb så lenge som mulig, jeg har tydeligvis overhodet ikke råd til å bli varig ufør.

[Hannah]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Oi! Det var jeg ikke klar over. Jeg bør helt klart holde meg i full jobb så lenge som mulig, jeg har tydeligvis overhodet ikke råd til å bli varig ufør.

Selfølgelig blir beløpet regulert etter hvor mange pensjonspoeng man har klart å opptjene seg, men det er sånn som dette over her det vil se ut for en assistent i barnehagen. Om hun har vært så "heldig" å bli varing ufør med en alvorlig nok sykdom, før hun ble 26 år. Er man eldre enn det risikerer man å ende som minstepensjonist, og de tallene er ikke noe pent syn.

[Jessica]

Hvem har egentlig råd til å gå på det som ble kalt attføring, rehabiliteringspenger eller uføretrygd? Ikke jeg Jeg er så heldig som kan få trygd assa sammenlignet med u-land så er jeg heldig ja.

Sorry, kunne ikke dy meg. Er frustrert over noe som har med det å være syk å gjøre nå. Jeg kunne skrevet en roman om alt jeg har blitt utsatt for fra jeg ble syk i 2003. Bare NAV hadde blitt halve romanen.

Jeg må egentlig være en ressurs for NAV om de vil høre fra en bruker

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

For meg personlig ville dette vært mye mer problematisk. Det er jo ikke jobb jo. :dramaqueenstemme: Da ville jeg følt meg enda mer som pasient.

Ja for all del, dersom man heller vil det er det jo bare topp, kjør på, jeg skal ikke klage på det. Min erfaring var en annen, jeg ble en overflødig arbeidstaker ingen kunne regne med, ble satt til konstruerte arbeidsoppgaver, og kunne legge til desillusjonert og ulykkelig på lista over fysiske og psykiske plager. Jeg har opplevd at mange har kjent seg igjen når jeg har fortalt om det.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Hvem har egentlig råd til å gå på det som ble kalt attføring, rehabiliteringspenger eller uføretrygd? Ikke jeg

Men om uføretrygden hadde vært 100% av den siste lønna man hadde før man ble ufør, hadde det antakeligvis vært tredobelt så mange snyltere som hadde prøvd seg, så jeg synes liksom ikke at det er noe bedre løsning heller.

La oss være ærlig- det er veldig mange mennesker som hadde foretrukket å være hjemme enn å jobbe- om de kunne valgt. Det finnes også mange med småvondter som er lei jobben sin som til dags dato ikke prøver å bli trygdet fordi de ikke har råd til det, men som helt sikkert hadde gjort en gedigen innsats for det om de ikke hadde tapt økonomisk.

Skal uføretrygd kanskje graderes etter sykdommens alvorlighetsgrad?

[Hannah]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Men om uføretrygden hadde vært 100% av den siste lønna man hadde før man ble ufør, hadde det antakeligvis vært tredobelt så mange snyltere som hadde prøvd seg, så jeg synes liksom ikke at det er noe bedre løsning heller.

La oss være ærlig- det er veldig mange mennesker som hadde foretrukket å være hjemme enn å jobbe- om de kunne valgt. Det finnes også mange med småvondter som er lei jobben sin som til dags dato ikke prøver å bli trygdet fordi de ikke har råd til det, men som helt sikkert hadde gjort en gedigen innsats for det om de ikke hadde tapt økonomisk.

Skal uføretrygd kanskje graderes etter sykdommens alvorlighetsgrad?

Klart man hadde fått flere snyltere om uføretrygden tilsvarte full lønn. Det går jo ikke.
Nå er uføretrygden så lav at jeg ikke tror det er spesiellt attraktivt å være uføretrygdet. Kutter man enda mer i den, ender man antagelig bare opp med økte utgifter i sosialstønader. Jeg kan ikke se at man kan leve av full varig uføretrygd. Iallefall ikke om man er aleneforsørger for barn også. Man ville fått overgangsstønad noen få år, men hva når den tiden er forbi?


Og uføretrygd graderes jo allerede etter alvorlighetsgrad. Og har man f.eks bare redusert arbeidskapasiteten sin med 40-45%, så får man ikke uføretrygd, eller andre trygdeytelser. Man må være minst 50% arbeidsufør for å få noe ytelser fra nav, så sant man ikke snakker om yrkesskader.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Men om uføretrygden hadde vært 100% av den siste lønna man hadde før man ble ufør, hadde det antakeligvis vært tredobelt så mange snyltere som hadde prøvd seg, så jeg synes liksom ikke at det er noe bedre løsning heller.

La oss være ærlig- det er veldig mange mennesker som hadde foretrukket å være hjemme enn å jobbe- om de kunne valgt. Det finnes også mange med småvondter som er lei jobben sin som til dags dato ikke prøver å bli trygdet fordi de ikke har råd til det, men som helt sikkert hadde gjort en gedigen innsats for det om de ikke hadde tapt økonomisk.

Skal uføretrygd kanskje graderes etter sykdommens alvorlighetsgrad?

Vanskelig å svare på det spørsmålet. På en måte ja. Jeg tenker på kronikere av ulikt slag, men samtidig så er det forskjell på kronikere også. Det er ikke lett. Jeg syns selvfølgelig at jeg burde få 100 % he he.... Jeg klarer ikke helt å svare nå, men det er et godt spørsmål.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Skal uføretrygd kanskje graderes etter sykdommens alvorlighetsgrad?

Det blir jo til en viss grad gjort, den graderes etter restarbeidsevne. Og hvis man skal prøve seg på en slik gradering, er man virkelig, virkelig ute og sykler. For hvem tør å si høyt at man synes at leddgikt er mer alvorlig enn fibromyalgi? Eller at man blir mer ufør av utmattelsen som følger etter cytostatikabehandling og kreft enn av ME? Og har noen fakta her?

Det jeg imidlertid synes samfunnet burde koste på seg, er å gi enkelte definerte pasientgrupper sykepenger gjennom den kurative behandlingen. Et foreldrepar som får et barn med akutt lymfatisk leukemi blir sykmeldt i 3 år. Begge foreldrene. Sannsynligheten for at det går bra nærmer seg 100%. En voksen som får tilsvarende sykdom selv, blir sykmeldt i 1 år. Så begynner de økonomiske problemene samtidig som behandlingen er på det tøffeste. Jeg synes det burde være mulig å innvilge sykepenger gjennom et behandlingsforløp som varer lenger enn ett år.

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Jeg mener at du ikke forstår noenting av hvordan det påvirker en å være kronisk syk, (eller muligens reagerer helt annerledes på det enn de fleste)

Du sier på den ene siden at det er bra for selvfølelsen å jobbe litt, og så på den andre siden at du ikke bryr deg om selvfølelsen til de syke. Selvfølelsen til en kronisk syk er under temmelig stort press allerede, tro det eller ei.

Jeg er helt enig i at det ikke er bra for folk å gå hjemme og sose, og at aktivitet er en bra ting, men å tvinge folk inn i ministillinger hvor man hverken får kontinuitet eller sosial kontakt er ikke veien å gå.

Jeg sier og mener av hele mitt hjerte at hver enkelt må ta ansvar for sin egen selvfølelse. Det er ikke mitt ansvar å betale en annen for å gå hjemme fulltid dersom vedkommende kunne bidratt med noe. Det er ganske mange i dette landet som hver eneste dag går på en jobb de syns er helt pyton, men de må gå på den uansett fordi de må forsørge seg. Jeg forventer at også de som er syke faktisk tar såpass ansvar for seg selv at de bidrar med det de kan. Om alle bidro med det de kunne så kunne kanskje rigide ordninger som rammer de aller sykeste hardt faktisk vært smidigere.

Jeg har forøvrig nær og inngående kjennskap til hva det gjør med psyken å være syk, ufør og you name it. Jeg tror nettopp det er grunnen til at jeg føler for å si noe.

Det er ikke for å få sosial kontakt eller hygge seg man skal tvinge noen inn i noen ministilling. Det er rett og slett for å utnytte arbeidskapasiteten de tross alt har til noe nyttig. Det er ikke sånn at de som jobber fulltid har krav på å kose seg på jobben. Ei heller å likes på jobben, være velkommen eller verdsatt. Det er ikke noen forskjell på en som er deltidsansatt eller fulltidsansatt i dette - men forsørge seg selv med det man kan må man uansett.

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Ja for all del, dersom man heller vil det er det jo bare topp, kjør på, jeg skal ikke klage på det. Min erfaring var en annen, jeg ble en overflødig arbeidstaker ingen kunne regne med, ble satt til konstruerte arbeidsoppgaver, og kunne legge til desillusjonert og ulykkelig på lista over fysiske og psykiske plager. Jeg har opplevd at mange har kjent seg igjen når jeg har fortalt om det.

Ja - også da? Det må da være en personlig god følelse likevel å vite at man bidrar? At man greier seg selv med de ressursene man har og at man faktisk bruker disse?
Som nevnt så er det ikke sånn at alle som er friske har det koselig på jobben heller.

Jeg er helt for å betale både utdannelse og det som skal til for at folk skal greie å forsørge seg. Men mer enn det synes jeg ikke at samfunnet trenger å ta ansvar for. Noe ansvar for eget liv skal man ta selv også - og har man evne til å ta 15 % ansvar for seg selv så tar man 15 % ansvar for seg selv.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det må da være en personlig god følelse likevel å vite at man bidrar?

Skjønner du ikke at med oppkonstruerte arbeidsoppgaver i en stilling bedriften ikke trenger å få fylt, bidrar man ikke?

[ItsOnlyMe]

Opprinnelig lagt inn av Retz, her.

Dette er da ikke en straff, det er et pokker så bra velferdsgode. Riktignok ikke like bra som at alle får beholde full lønn livet ut, men temmelig bra likevel. Særlig med tanke på at uføretrygden kostet 44 milliarder i 2009, en fordobling fra 2000......

Nå har jeg ikke hatt tid til å lese alle innleggene her.
Ja det er et bra velferdsgode i fht de fleste andre land. Men 1 år er ikke lenge når man får en kronisk sykdom. Og når man da i tillegg går ned til 66%lønn etter dette året, så får mange økonomiske bekymringer i tillegg. Som om man ikke har nok bekymringer allerede vil jeg tro? Jeg synes at dette er en ordning som ikke virker god nok, dette året burde vert forlenget på et vis, eller at man feks gikk ned i 80%lønn etter 1 år, og 70% etter det? Det er ikke mye å leve av iallfall vil jeg tro. Kanskje det burde funnes flere støtteordninger? Jeg snakker nå om dem som er skikkelig syke... ikke dem som "latersom".
Kanskje man burde se mer på diagnosen den enkelte får? legene burde ha mer å si? :vet ikke: Ville det da vert enklere å sile ut "bedragerene"?
Det er kanskje for lett å bli uføretrygdet her i landet...!

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Nå har jeg ikke hatt tid til å lese alle innleggene her.
Ja det er et bra velferdsgode i fht de fleste andre land. Men 1 år er ikke lenge når man får en kronisk sykdom. Og når man da i tillegg går ned til 66%lønn etter dette året, så får mange økonomiske bekymringer i tillegg. Som om man ikke har nok bekymringer allerede vil jeg tro? Jeg synes at dette er en ordning som ikke virker god nok, dette året burde vert forlenget på et vis, eller at man feks gikk ned i 80%lønn etter 1 år, og 70% etter det? Det er ikke mye å leve av iallfall vil jeg tro. Kanskje det burde funnes flere støtteordninger? Jeg snakker nå om dem som er skikkelig syke... ikke dem som "latersom".
Kanskje man burde se mer på diagnosen den enkelte får? legene burde ha mer å si? :vet ikke: Ville det da vert enklere å sile ut "bedragerene"?
Det er kanskje for lett å bli uføretrygdet her i landet...!

Det er ikke lett å få uføretrygd nå. Før var det det, men ikke nå. Det er jo bra. Dersom det er den minste mulighet for at den syke kan ha en liten restarbeidsevne så får den ikke trygd sa en NAV-ansatt til meg. NAV overprøver også legers uttalelser.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg sier og mener av hele mitt hjerte at hver enkelt må ta ansvar for sin egen selvfølelse. Det er ikke mitt ansvar å betale en annen for å gå hjemme fulltid dersom vedkommende kunne bidratt med noe. Det er ganske mange i dette landet som hver eneste dag går på en jobb de syns er helt pyton, men de må gå på den uansett fordi de må forsørge seg. Jeg forventer at også de som er syke faktisk tar såpass ansvar for seg selv at de bidrar med det de kan. Om alle bidro med det de kunne så kunne kanskje rigide ordninger som rammer de aller sykeste hardt faktisk vært smidigere.

Jeg har forøvrig nær og inngående kjennskap til hva det gjør med psyken å være syk, ufør og you name it. Jeg tror nettopp det er grunnen til at jeg føler for å si noe.

Det er ikke for å få sosial kontakt eller hygge seg man skal tvinge noen inn i noen ministilling. Det er rett og slett for å utnytte arbeidskapasiteten de tross alt har til noe nyttig. Det er ikke sånn at de som jobber fulltid har krav på å kose seg på jobben. Ei heller å likes på jobben, være velkommen eller verdsatt. Det er ikke noen forskjell på en som er deltidsansatt eller fulltidsansatt i dette - men forsørge seg selv med det man kan må man uansett.



Ja - også da? Det må da være en personlig god følelse likevel å vite at man bidrar? At man greier seg selv med de ressursene man har og at man faktisk bruker disse?
Som nevnt så er det ikke sånn at alle som er friske har det koselig på jobben heller.

Jeg er helt for å betale både utdannelse og det som skal til for at folk skal greie å forsørge seg. Men mer enn det synes jeg ikke at samfunnet trenger å ta ansvar for. Noe ansvar for eget liv skal man ta selv også - og har man evne til å ta 15 % ansvar for seg selv så tar man 15 % ansvar for seg selv.

Selvsagt er det mange friske som har det dritt på jobben. Det er jo trist for dem, men de har tross alt hauger med muligheter til å endre sin situasjon, som en syk ikke har. Jeg mener selvsagt ikke at dersom man er litt ufør skal man automatisk få 100% uføretrygd. Men det går sikkert an å finne en jobb en god del syke kunne stått i i 10% tilling, iallefalll en stund, men jeg tror ikke det automatisk er bra for helsa og dermed ikke god sammfunnsøkonomi på lang sikt.

[Lykken]

Det er jo ikke bare uføretrygd og "syke" man bør prate om når det gjelder misbruk. Sånn som jeg har skjønt det er det jo allerede strammet inn her. Men alle som går på arbeidsledighetspenger av ymse årsaker er vel også et problem. Ei venninne gikk på dette et år uten at NAV tok kontakt en eneste gang. Og hun hadde en mann som tjente ekstremt gode penger, så hun tok det egentlig bare fordi det var noe hun kunne få, hun skulle uansett være hjemmeværende. Eller hun i barselgruppa mi som også gikk på det et år pluss kontantstøtte og barnetrygd, for da lønte det seg ikke for henne å gå ut i jobb igjen. Eller de bygdene som fikk fabrikken nedlagt, så det kom løpende uføretrygdsøknader via samme lege, for i realiteten hadde ikke de "eldre" sjans til annet arbeid og flytte ville de ikke, selvfølgelig.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Selvsagt er det mange friske som har det dritt på jobben. Det er jo trist for dem, men de har tross alt hauger med muligheter til å endre sin situasjon, som en syk ikke har. Jeg mener selvsagt ikke at dersom man er litt ufør skal man automatisk få 100% uføretrygd. Men det går sikkert an å finne en jobb en god del syke kunne stått i i 10% tilling, iallefalll en stund, men jeg tror ikke det automatisk er bra for helsa og dermed ikke god sammfunnsøkonomi på lang sikt.

Nei, men det er jo de friske som har det dritt på jobben som synes det er greit at NAV betaler for omskolering man egentlig burde betalt for selv. Det gjelder bare å være så "syk" i et år, så får man det.