Gift deg eller skriv samboeravtale

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg lar meg forundre over at man mener at å følge opp egne barn og stelle hus man får bo i gratis og lage mat noen andre betaler og vaske klær som andre betaler skal bidra så himla mye til karrierebygging for den andre.

Vel, du må gjerne la deg forundre, men i vårt tilfelle er det jo ikke akkurat noen tvil om at det at jeg har gått med på å flytte til er sted hvor jeg ikke har anledning til å jobbe faktisk bidrar ganske kraftig til karriereoppbyggingen til han jeg deler avis med. Men det er jo våre penger som brukes for å bygge denne karrieren. Helsigvis kan jeg jo bruke tiden på studere og sånn sett legge grunnlaget for egen karriere (iom at ungene er på skolen).

Vi har ordnet oss slik fordi det passer oss best. Vi har tester ut to stk i full jobb og to barn og det fungerte særdeles dårlig for oss. Man trenger ikke å gå på stas og bake muffins fordi om man ikke er i jobb. Og vi er velsignet enige om at det at hans jobb prioriteres nå er positivt for oss på alle måter, siden den gir oss en økonomisk frihet vi bare kunne drømt om hvis vi begge skulle hatt A4-jobber.

Erfaring har vist at jeg takler særdeles dårlig å ha 100% stilling og en mann som reiser mye i sin jobb. Jeg blir ualminnelig gretten av det. Der hang meget sannsynlig sammen med at jeg ikke likte jobben min. Nå er jeg i stedet fulltidsstudent = realiserer en drøm, jeg har vaskehjelp og jeg har barnevakt som stiller opp ved behov når mannen er ute og reiser.

Barna vokser til, og når jeg er ferdigstudert har vi råd til at jeg starter for meg selv. Og om noen år har jeg nok en jobb jeg brenner like mye for som mannen brenner for sin.

Jeg synes vi er fantstisk heldige som kan legge opp livet vårt slik vi gjør nå. Og jeg er 100% økonomisk uavhengig av mannen, all den tid jeg har økonomisk ryggrad til å klare meg om vi går hver vår vei, i tillegg til at jeg har både en mastergrad og jobberfaring. Jeg føler meg ikke så mye som litt undertrygt eller forsørget.

MEN. Jeg ser at vi er i en særstilling, og at veldig mange er i en situasjon hvor de vil gå på en smell uten sidestykke om ekteskapet ryker. Fordi de har satt livet sitt på vent mens mannen lever sitt. Og jeg forstår ikke at de våger.

Jeg hadde aldri gjort det jeg gjorde om det ikke var fordi jeg får noe utav det selv, og det er ikke å gå på stas, virkelig ikke. Jeg har venninner her som ser det på som sin rolle å holde huset på G "fordi de jo bare er hjemme". Jeg er ikke "bare hjemme", og den ene gangen mannen prøvde seg på at det bar rotete hjemme fikk han beskjed om at han kunne rydde selv om han var misfornøyd med noe. Jeg er ikke husholderske, jeg er student. Jeg hadde ALDRI sagt opp jobben min og flyttet hit om det var meningen at jeg skulle være husmor. Jeg gjør helt klart mer hjemme enn ham, husarbeidsmessig, det koster ikke så mange kalorier å sette på en oppvaskmaskin eller legge sammen noen klær når jeg trenger en pause fra studiene. Men ungene deles ganske så likt, både mhs til lekser og lek og legging.

Jeg er stor tilhenger av at kvinner skal være selvstendige, jeg har hatt en del samtaler med venninner her som er hjemmeværende og i en veldig sårbar situasjon om mannen skulle falle fra. Men jeg synes ikke det er verdens undergang om man velger utradisjonelt så lenge man ver hva man gjør og har den økonomiske sikkerheten i bunn som gjør at man ikke står på bar bakke om partneren dør eller man går fra hverandre. Man må ha utdannelse, man må ha jobberfaring, man må ha bein i nesen og vite hva man vil. Og man skal IKKE basere seg på at rettsvesenet skal sørge for at man blir forsørget.

Snakket jeg meg bort nå?

Poenget mit er at jeg blit litt gretten av at det antydes at man nødvendigvis er brødteit om man velger å gjøre noe annet enn å jobbe 100%, og at det bare er partnerens karriere man da bygger opp. I mange tilfeller vil det nok være slik. I andre tilfeller er det en invistering i egen framtid, og man er alldeles ikke bare en som "vasker klær andre har betalt for". Vi begynte med to tomme hender, og det er penger vi begge har vært med på å tjene som nå sørger for at vi kan ta de valgene vi har tatt mht hvordan vi lever livet vårt.

:liker ikke å bli fremstilt som en som har ofrer seg for mannens karriere:

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg lar meg forundre over at man mener at å følge opp egne barn og stelle hus man får bo i gratis og lage mat noen andre betaler og vaske klær som andre betaler skal bidra så himla mye til karrierebygging for den andre.

Vel, du må gjerne la deg forundre, men i vårt tilfelle er det jo ikke akkurat noen tvil om at det at jeg har gått med på å flytte til er sted hvor jeg ikke har anledning til å jobbe faktisk bidrar ganske kraftig til karriereoppbyggingen til han jeg deler avis med. Men det er jo våre penger som brukes for å bygge denne karrieren. Helsigvis kan jeg jo bruke tiden på studere og sånn sett legge grunnlaget for egen karriere (iom at ungene er på skolen).

Vi har ordnet oss slik fordi det passer oss best. Vi har tester ut to stk i full jobb og to barn og det fungerte særdeles dårlig for oss. Man trenger ikke å gå på stas og bake muffins fordi om man ikke er i jobb. Og vi er velsignet enige om at det at hans jobb prioriteres nå er positivt for oss på alle måter, siden den gir oss en økonomisk frihet vi bare kunne drømt om hvis vi begge skulle hatt A4-jobber.

Erfaring har vist at jeg takler særdeles dårlig å ha 100% stilling og en mann som reiser mye i sin jobb. Jeg blir ualminnelig gretten av det. Der hang meget sannsynlig sammen med at jeg ikke likte jobben min. Nå er jeg i stedet fulltidsstudent = realiserer en drøm, jeg har vaskehjelp og jeg har barnevakt som stiller opp ved behov når mannen er ute og reiser.

Barna vokser til, og når jeg er ferdigstudert har vi råd til at jeg starter for meg selv. Og om noen år har jeg nok en jobb jeg brenner like mye for som mannen brenner for sin.

Jeg synes vi er fantstisk heldige som kan legge opp livet vårt slik vi gjør nå. Og jeg er 100% økonomisk uavhengig av mannen, all den tid jeg har økonomisk ryggrad til å klare meg om vi går hver vår vei, i tillegg til at jeg har både en mastergrad og jobberfaring. Jeg føler meg ikke så mye som litt undertrygt eller forsørget.

MEN. Jeg ser at vi er i en særstilling, og at veldig mange er i en situasjon hvor de vil gå på en smell uten sidestykke om ekteskapet ryker. Fordi de har satt livet sitt på vent mens mannen lever sitt. Og jeg forstår ikke at de våger.

Jeg hadde aldri gjort det jeg gjorde om det ikke var fordi jeg får noe utav det selv, og det er ikke å gå på stas, virkelig ikke. Jeg har venninner her som ser det på som sin rolle å holde huset på G "fordi de jo bare er hjemme". Jeg er ikke "bare hjemme", og den ene gangen mannen prøvde seg på at det bar rotete hjemme fikk han beskjed om at han kunne rydde selv om han var misfornøyd med noe. Jeg er ikke husholderske, jeg er student. Jeg hadde ALDRI sagt opp jobben min og flyttet hit om det var meningen at jeg skulle være husmor. Jeg gjør helt klart mer hjemme enn ham, husarbeidsmessig, det koster ikke så mange kalorier å sette på en oppvaskmaskin eller legge sammen noen klær når jeg trenger en pause fra studiene. Men ungene deles ganske så likt, både mhs til lekser og lek og legging.

Jeg er stor tilhenger av at kvinner skal være selvstendige, jeg har hatt en del samtaler med venninner her som er hjemmeværende og i en veldig sårbar situasjon om mannen skulle falle fra. Men jeg synes ikke det er verdens undergang om man velger utradisjonelt så lenge man ver hva man gjør og har den økonomiske sikkerheten i bunn som gjør at man ikke står på bar bakke om partneren dør eller man går fra hverandre. Man må ha utdannelse, man må ha jobberfaring, man må ha bein i nesen og vite hva man vil. Og man skal IKKE basere seg på at rettsvesenet skal sørge for at man blir forsørget.

Snakket jeg meg bort nå?

Poenget mit er at jeg blit litt gretten av at det antydes at man nødvendigvis er brødteit om man velger å gjøre noe annet enn å jobbe 100%, og at det bare er partnerens karriere man da bygger opp. I mange tilfeller vil det nok være slik. I andre tilfeller er det en invistering i egen framtid, og man er alldeles ikke bare en som "vasker klær andre har betalt for". Vi begynte med to tomme hender, og det er penger vi begge har vært med på å tjene som nå sørger for at vi kan ta de valgene vi har tatt mht hvordan vi lever livet vårt.

:liker ikke å bli fremstilt som en som har ofrer seg for mannens karriere:

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Mens man ikke blir straffet for å bo sammen med noen uten å ha kontrakter som regulerer samivet. Det er flere tiår siden det ble tillatt å bo sammen uten å være gift, og jeg synes faktisk det er ganske viktig at det skal være lov til å bo sammen uten lovregulering dersom det er det man vil.

Det var _meg_ som dro den sammenligningen litt langt altså..



(og jeg klarer ikke å legge dette inn i liten tekst) Her:

Opprinnelig lagt inn av Floksa

Utover det vil jeg svært gjerne kunne ansette polakken vår uten at det offentlige blandet seg. Jatakk til at voksene folk kan få velge selv uten at noen skal blande seg....

Opprinnelig lagt inn av Floksa

Leier man inn noen for å vaske skal dette gjøres med full avtale, lønn, skatt og trygderettigheter. Intet mindre bør den partner som må gjøre en annes jobb kunne forlange!

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Nettopp!! Det er jo NETTOPP det som er poenget!!

Men "selv" polakker og hushjelper og hvahardu tar svarte jobber, krever ikke kontrakt og hvit lønn, og ender opp uten rettigheter om det skulle skje noe. Eller huseieren ender opp med feil farge på sørveggen, dårlig baderomsarbeide og påfølgende skade, eller rundstjelt av hushjelpen som fordunstet i det øyeblikket tv-en var stjælt.

Dumt valg. Papirløst samboerskap blir litt samme greia.

Opprinnelig lagt inn av Floksa

Det er vel ikke helt rett? Man blir straffet både for å bruke svart arbeidskraft og for å jobbe svart.

Opprinnelig lagt inn av m^2

Jada, joda. Men det risikerer man jo på sett og vis for å ikke ha noen samboeravtale også da.... (men mer indirekte selvsagt)

[/size]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Poenget mit er at jeg blit litt gretten av at det antydes at man nødvendigvis er brødteit om man velger å gjøre noe annet enn å jobbe 100%, og at det bare er partnerens karriere man da bygger opp. I mange tilfeller vil det nok være slik. I andre tilfeller er det en invistering i egen framtid, og man er alldeles ikke bare en som "vasker klær andre har betalt for". Vi begynte med to tomme hender, og det er penger vi begge har vært med på å tjene som nå sørger for at vi kan ta de valgene vi har tatt mht hvordan vi lever livet vårt.

:liker ikke å bli fremstilt som en som har ofrer seg for mannens karriere:

Nettopp fordi du har tenkt gjennom alle mulighetene og sikrer deg ift egen utdanning, framtid, og ikke minst enighet om tingenes tilstand (og - antar jeg - du er gift, og har dermed en annen økonomisk sikkerhet om noe skulle skje) er du vel et forbilde tenker jeg hvertfall

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Det du argumenterer for, er jo at hvis man bor sammen uten å ha skrevet kontrakt eller giftet seg, så skal man likevel ha forørgerplikt for hverandre - det vil si at du ser ut til å mene at det ikke skal være mulighet til å bo sammen uten lovregulering. Det er dette flere kaller for "tvangsgifting" - det å pålegge folk lovregulering av samlivet sitt selv om de ikke selv har bedt om dette.

Nei, det er ikke det jeg prøver å argumentere for i allefall.
Derimot så mener jeg at man bør kunne kreve at folk som bor sammen skriver en avtale, uansett om de ligger med hverandre eller ikke og velger man å ikke gjøre det, så bør i allefall BEGGE stilles til ansvar.

Er det jeg prøver å si...

[Milfrid]

Jeg aner ikke hvorfor det jeg skrev kom to ganger.

m^2 - jeg er gift, ja. Og jeg har nesten vært skilt, så jeg hvordan mannen er i den situasjonen. Og han var den som ville utsette delegasjon i påvente av utbetaling av et større utbytte, slik at jeg kom bedre ut av det. Men nå ble vi jo heldigvis verken gal eller skilt.

Jeg er virkelig enig med hver eneste en her som sier at man MÅ tenke gjennom alle sider av de valgene man tar, og ha papirene i orden - det nytter ikke i 2011 å forvente at man skal bli forsørget etter en skillsmisse (med mindre man er fryktelig gammel, og var hjemmeværende for lenge siden).

Men om man har tenkt gjennom alt dette, og om man har orden i sysakene så er det virkelig ikke sånn at to stykker i 100% er det eneste saliggjørende. Det som er viktig er at man er fornøyd med det livet man lever, og at man realiserer seg selv. Og at begge parter i forholdet er fornøyd med livet man lever. Synes jeg.

[Neket]

Jeg har "ofret" egen karriere for mannen. Eller ungene da. Jeg har ikke møffinsblogg. Jeg jobber 100% men kunne absolutt hatt både høyere lønn og mer ansvar dersom jeg hadde mulighet til å reise mer. Men det går rett og slett ikke rundt med to voksne som må reise til stadighet, ofte på kort varsel, så lenge vi har små barn. Så jeg har en greit betalt jobb, i stedet for en godt betalt jobb. Mannen er ukependler.

Jeg tror jeg er ganske godt sikret likevel. Jeg har privat pensjonsavtale, og vi har samboerkontrakt. Planen er å gifte oss en dag vi har tid. Han er godt forsikret, så skulle han falle fra (bank i bordet) så skal jeg nok klare meg. Han har livsforsikring som dekker huslånet og det jeg evt må betale ungene så jeg kan beholde huset (jeg eier mer enn han av huset i utgangspunktet) pluss en årslønn. Vi hadde nok klart oss fint på min lønn hvis lånet var nedbetalt.

[Maverick]

Mindy, expats blir en helt annen diskusjon.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det er her du argumenterer for "tvangsgifte". Om du er nødt fra offentlig myndighet til å skrive kontrakt for å bo sammen så blir man faktisk "gift". Man vil ikke da ha mulighet til å bo sammen fullstendig uforpliktende lenger. Da er man tilbake til den tida da samboerskap var forbudt.

At for eksempel studenter i bofellesskap skulle måtte inngå lovpålagte kontrakter før de kan bo under samme tak ville jeg synes hadde vært svært uheldig.

Jeg er ikke enig i at det betyr tvangsgifte, men det er nå så.

Studenter i bofellesskap håper jeg inderlig har en SKRIFTERLIG avtale på hvordan det økonomiske ordnes, jeg kan ikke se på noen plan at det skulle være uheldig?

Sitat:

Om du vil ha en polsk gratisarbeidende kan du få det om du kaster ut mannen din og forsørger den polske. Da blir kanskje ikke arbeidet han utfører så veldig gratis lenger? Særlig hvis han skal ha dekket alt han trenger av klær,sko, mat osv. Litt shopping må han også kunne unnes. Han blir ikke så gratis likevel.

Hvorfor må jeg kaste ut mannen?
Jeg kan da ha en polakk gående her å dingle, uten at han får betalt noe som helst, helt ustraffet (tydligvis) og nesten få heltestatus på FP.....

[Maverick]

Nå skjønner jeg virkelig ikke hva du mener, Floksa. Kan du utdype?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Mindy, expats blir en helt annen diskusjon.

Nei, overhode ikke. Mange expats er ute i årevis, og drar fra land til land. Det er nøyaktig samme diskusjonen. Man bør virkelig ikke velge expatslivet ukritisk.

[m^2]

edit : Mindy har korrigert meg

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Nei, overhode ikke. Mange expats er ute i årevis, og drar fra land til land. Det er nøyaktig samme diskusjonen. Man bør virkelig ikke velge expatslivet ukritisk.

Eh, nei. Dog er det i det minste en situasjon hvor man definitivt har tatt et valg, det er på ingen måte ubevisst, og det er ikke direkte representativt for den type problemstillinger som er diskutert i tråden.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Eneste er at de sjelden er samboere da... vanskelig å få oppholdstillatelse som det. Men rettighetsmessig? Ingen vinner hvis man ender skilt, nei.

Det er null problem å få visum som samboere. To av de jeg omgås med bodde her to år før de giftet seg.

Jeg kjenner også flere som har vært her i årevis, og som ikke nødvendigvis flytter hjem til Norge etterpå, der expattilværelsen varer i både fem, ti og femten år. Og jeg kjenner dem som flytter bort her permanent, fordi mannen har startet firma her. Og byen vi bor i er IKKE en by man enkelt har to som jobber i, når man har barn i skolealder, selv ikke med to A4-jobber.

Man skal ja det meste i orden når man tar slike valg. Og jeg kjenner en god del som ikke har det. Og mange som har det.

[Maverick]

Greia er at man er ikke brødteit om man velger noe annet enn å jobbe 100 %. Poenget er at man kan ikke komme gråtende i ettertid og si at "jammen det var jo ikke sånn det skulle være!" hvis ting ikke går som man hadde trodd.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Studenter i bofellesskap håper jeg inderlig har en SKRIFTERLIG avtale på hvordan det økonomiske ordnes, jeg kan ikke se på noen plan at det skulle være uheldig?

Du mener at studenter som bor i bofelleskap bør ha skriftlige kontrakter på det økonomiske i tilfelle oppsplittelse av bofellesskap, men at kvinner som velger å ikke jobbe og velger å bli forsørget ikke skal trenge å tenke på sånt?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Eh, nei. Dog er det i det minste en situasjon hvor man definitivt har tatt et valg, det er på ingen måte ubevisst, og det er ikke direkte representativt for den type problemstillinger som er diskutert i tråden.

Ke? Det er virkelig ingen automatikk i at man har papirene i orden og er sikret økonomisk fordi om man er expats. Trust me, jeg kjenner en del som er ille ute om mannen plutsleig tar sin hatt og går. Det vi diskuterer er kvinner som velger å være hjemme fordi mannen skal jobbe. Hvor hjemme er er irrelevant. Det som er viktig er at man ikke går hjemme uten å vite at man er sikret økonomisk om Det Verste skulle skje.

Man blir ikke automatisk rik av å være expat, i alle fall ikke i USA hvor lønnen er omtrent det samme som om begge var i jobb i Norge. Her er man expat for opplevelsen og erfaringen, ikke for å tjene store penger.

Vi er i en særstilling siden mannen min er partner der han jobber og ikke baserer oss på lønnsinntekt alene.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Greia er at man er ikke brødteit om man velger noe annet enn å jobbe 100 %. Poenget er at man kan ikke komme gråtende i ettertid og si at "jammen det var jo ikke sånn det skulle være!" hvis ting ikke går som man hadde trodd.

Nemlig! Som jeg er så enig i som det overhode er mulig å være. Velg hva du vil, men vit hva du gjør og hva konsekvensene av valget ditt blir.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Du mener at studenter som bor i bofelleskap bør ha skriftlige kontrakter på det økonomiske i tilfelle oppsplittelse av bofellesskap, men at kvinner som velger å ikke jobbe og velger å bli forsørget ikke skal trenge å tenke på sånt?

Eller menn. Uansett synes jeg tanken er helt vanvittig.

For å bruke et privat eksempel - i mitt liv har det vært oppe en hypotetisk tanke om at min (mannlige) kjæreste skulle være hjemmeværende, og tatt seg av mine (ikke hans) barn i forhold til sene kvelder jeg eventuelt jobber, generelt hus og hjem, mens han puslet med prosjekter på egenhånd, hjemmefra. (Og jeg gjentar, svært hypotetisk.) Det er virkelig ikke en sjanse i havet for at jeg skulle gått med på at hans mulighet for å bo og leve gratis i hjemmet jeg da eventuelt hadde betalt for skulle ført til at han ved et eventuelt brudd skulle hatt rett til andel i dette samme hjemmet eller i min eventuelt voksende formue ved karrierebygging uten en svært spesifikk avtale på dette, som også ga meg en del sikkerheter.

:eventuelt er dagens ord!:

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Ke? Det er virkelig ingen automatikk i at man har papirene i orden og er sikret økonomisk fordi om man er expats. Trust me, jeg kjenner en del som er ille ute om mannen plutsleig tar sin hatt og går. Det vi diskuterer er kvinner som velger å være hjemme fordi mannen skal jobbe. Hvor hjemme er er irrelevant. Det som er viktig er at man ikke går hjemme uten å vite at man er sikret økonomisk om Det Verste skulle skje.

Man blir ikke automatisk rik av å være expat, i alle fall ikke i USA hvor lønnen er omtrent det samme som om begge var i jobb i Norge. Her er man expat for opplevelsen og erfaringen, ikke for å tjene store penger.

Vi er i en særstilling siden mannen min er partner der han jobber og ikke baserer oss på lønnsinntekt alene.

Okei, idioter kommer i alle utgaver, og jeg vil påstå at i det øyeblikket man flytter ut fra eget land for å passe på egne barn uten egen inntekt uten å tenke et sekund på mulige konsekvenser ved brudd eller dødsfall, er det virkelig latterlig å tro at man skal kunne komme i ettertid og si "atte jammen jeg tenkte jo ikke på det!"

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Okei, idioter kommer i alle utgaver, og jeg vil påstå at i det øyeblikket man flytter ut fra eget land for å passe på egne barn uten egen inntekt uten å tenke et sekund på mulige konsekvenser ved brudd eller dødsfall, er det virkelig latterlig å tro at man skal kunne komme i ettertid og si "atte jammen jeg tenkte jo ikke på det!"

Og det er jo akkurat det jeg sier!!

Poenget mitt var at OM man tenker gjennom alt og er sikret økonomisk og begge parter er lykkelige med halve de gjør så er det helt ok å velge alternativer til å jobbe 100%.

Om man ikke har papirene i orden? Vel, da nytter det ikke å tro at Samfunnet skal ordne opp etterpå.